Var dette forsvarlig? Ville jeg fungert bedre?

[Inner self]

Jeg lurer på hvorvidt jeg hadde vært bedre fungerende dersom jeg hadde fått skikkelig behandling den gangen jeg ble innlagt første gang?

 

Første gang jeg ble innlagt var jeg på lukket avdeling i 3 måneder, daglig samtale med ass.lege, men når tvangs¨medisieringsvedtaket kom så ble jeg etter to uker satt på ett sykehjem med ganske grovt syke mennesker. Av den typen som satt med døra åpen på do, eller bare gikk vileløst og vandret.

Kronikere i sin helt egne verden, uten ett ord til noen å melde, unntatt rar latter, og inkoherent snakk. som "gud stjeler lungene mine".

Jeg fikk den relativt alvorlige diagnosen Hebefren schizofreni, dette var i 92.

 

Jeg foretok ett manipulativt selvmordsforsøk for å slippe ut av sykehjemmet, da vantrivselen var sterk. For eksempel gikk jeg på 16 mg haldol, og 100 mg nozinan og hadde sterk parkinsonisme, og måtte vente i 4 uker før en tilsynslege gadd å bruke 2 (!) minutter på å justere dosen min. Det var helt jævlig, jeg var så svak att jeg ikke greide å knyte skolissene. Den dag i dag, synes jeg forferdelig synd på parkinsonspasienter

 

Etter "selvmordsforsøket" ble jeg sendt hjem etter to uker på lukket avd. De ville sende meg til intermediær avdeling for bedre behandling, men da det ikke var plass, fikk jeg kun tilbud om 1 nytt psykehjem.

Da jeg slapp ut så autosepponerte jeg alt, fikk egen ungdomsbolig, og levde i ett helvettes psyke mareritt, og skydde psykiatrien.  Ikke att det hadde noe å si, da det ikke var kapasitet til neo særlig i det hele tatt. Og jeg var livredd for å ville ende opp som de på det sykehjemmet.
Det var kaos. I 3 år før spontan bedring, så tilbakefall for 12 år siden.
Så:
 

 

1 er det forsvarlig å sende en førstegangssyk 18 åring på ett sykehjem med grovt syke (vet ikke hva som feilte dem,( men jeg tipper det var mye langtkommen hebefreni), enkel schizofreni og hjerneskadde med psyk tilleggsdiagnoser)).?  Ikke 1 psyk spl engang. Bare bondske og irritable sykepleiere.

 

2 la noen gå med sterk parkinsonisme i 4 uker når det kunne rettes opp på 2 minutter?

3 Å ikke gi noe tilbud om ett skikkelig sykehusinnleggelse.
 

Eller kan jeg takke meg selv, fordi jeg ble skremt og holdt meg unna?
 

 

Dersom intermediær avd hadde hatt plass til meg, kunne det ha hatt effekt på min psyke, i positiv forstand?
 

 

Status nå:

 

Fast medisinert siden 28 års alderen (12 år), diagnose Paranoid schizofreni. uføretrygdet, ikke noe sosialt liv utenom familien.

Spiller det noen rolle, eller ville det mest sannsynlig gått samme veien, uansett beh for 22 år siden?

 

Endret 30. juni 2014 av Inner self

[gråstein]

Aner ikke. Men det er en skam hvordan man blir behandlet i det offentlige helsevesenet i "verdens rikeste" land. En skam!!!

[frosken]

Jeg har reagert på din historie tidligere også. Jeg synes det er rart at man i 92 valgte en så lite offensiv behandlingstilnærming til et så ungt menneske. Det du beskriver forbinder jeg mer med hvordan ting fungerte adskillig lengre tilbake enn i 92.

 

Selvfølgelig skulle man ha forholdt seg til bivirkningene dine mye tidligere, og jeg har vanskelig for å forstå at ikke sykehjemmets tilsynslege (eller hva de nå kalte det) ikke var vesentlig mer tilstede.

 

Det er vanskelig å vite om du ville ha hatt det bedre i dag med bedre behandling, men det at du ikke ble gitt tilbud om opphold på en intermediærpost/rehabiliteringspost synes jeg er en skam. Det ville også vært lettere å slå seg til ro med de begrensningene sykdommen har medført, om du hadde fått adekvat behandling da du var ung.

[AnonymBruker]

Inner self, on 30 Jun 2014 - 20:21, said:

Jeg lurer på hvorvidt jeg hadde vært bedre fungerende dersom jeg hadde fått skikkelig behandling den gangen jeg ble innlagt første gang?

Første gang jeg ble innlagt var jeg på lukket avdeling i 3 måneder, daglig samtale med ass.lege, men når tvangs¨medisieringsvedtaket kom så ble jeg etter to uker satt på ett sykehjem med ganske grovt syke mennesker. Av den typen som satt med døra åpen på do, eller bare gikk vileløst og vandret.

Kronikere i sin helt egne verden, uten ett ord til noen å melde, unntatt rar latter, og inkoherent snakk. som "gud stjeler lungene mine".

Jeg fikk den relativt alvorlige diagnosen Hebefren schizofreni, dette var i 92.

Jeg foretok ett manipulativt selvmordsforsøk for å slippe ut av sykehjemmet, da vantrivselen var sterk. For eksempel gikk jeg på 16 mg haldol, og 100 mg nozinan og hadde sterk parkinsonisme, og måtte vente i 4 uker før en tilsynslege gadd å bruke 2 (!) minutter på å justere dosen min. Det var helt jævlig, jeg var så svak att jeg ikke greide å knyte skolissene. Den dag i dag, synes jeg forferdelig synd på parkinsonspasienter

Etter "selvmordsforsøket" ble jeg sendt hjem etter to uker på lukket avd. De ville sende meg til intermediær avdeling for bedre behandling, men da det ikke var plass, fikk jeg kun tilbud om 1 nytt psykehjem.

Da jeg slapp ut så autosepponerte jeg alt, fikk egen ungdomsbolig, og levde i ett helvettes psyke mareritt, og skydde psykiatrien. Ikke att det hadde noe å si, da det ikke var kapasitet til neo særlig i det hele tatt. Og jeg var livredd for å ville ende opp som de på det sykehjemmet.

Det var kaos. I 3 år før spontan bedring, så tilbakefall for 12 år siden.

Så:

1 er det forsvarlig å sende en førstegangssyk 18 åring på ett sykehjem med grovt syke (vet ikke hva som feilte dem,( men jeg tipper det var mye langtkommen hebefreni), enkel schizofreni og hjerneskadde med psyk tilleggsdiagnoser)).? Ikke 1 psyk spl engang. Bare bondske og irritable sykepleiere.

2 la noen gå med sterk parkinsonisme i 4 uker når det kunne rettes opp på 2 minutter?

3 Å ikke gi noe tilbud om ett skikkelig sykehusinnleggelse.

Eller kan jeg takke meg selv, fordi jeg ble skremt og holdt meg unna?

Dersom intermediær avd hadde hatt plass til meg, kunne det ha hatt effekt på min psyke, i positiv forstand?

Status nå:

Fast medisinert siden 28 års alderen (12 år), diagnose Paranoid schizofreni. uføretrygdet, ikke noe sosialt liv utenom familien.

Spiller det noen rolle, eller ville det mest sannsynlig gått samme veien, uansett beh for 22 år siden?

Dette høres jo helt forferdelig ut. Har blitt behandlet dårlig selv, på akutten, men ikke over så lang tid som deg. Etter min mening skulle du fått mer intensiv behandling på en psykiatrisk sykehuspost, med det målet i bakhodet at du skal bli såpass selvstendig slik at du kan klare deg selv. Man skal ikke bare oppbevare mennesker uten mål og mening.

Synes egentlig du burde sende en klage på denne behandlingen. Hvis man blir behandlet dårlig de første gangene man blir syk, så tør man jo ikke ta kontakt med behandlere hvis man kjenner symptomer igjen. Anonymous poster hash: eb6dc...43f

[frosken]

Synes egentlig du burde sende en klage på denne behandlingen. Hvis man blir behandlet dårlig de første gangene man blir syk, så tør man jo ikke ta kontakt med behandlere hvis man kjenner symptomer igjen. Anonymous poster hash: eb6dc...43f

 

Jeg betviler at det fungerer å klage på dårlig behandling som skjedde for 22 år siden.

[AnonymBruker]

frosken, on 30 Jun 2014 - 22:33, said:

Jeg betviler at det fungerer å klage på dårlig behandling som skjedde for 22 år siden.

Ja det har du vel rett i Frosken. Håper bare dette ikke skjer i dag. Jeg har selv opplevd så mye dritt (men også positive ting) så også i dag blir mennesker skremt vekk fra psykiatrien. Anonymous poster hash: eb6dc...43f

[Inner self]

_{Takk for svar alle sammen. Ja jeg føler jeg ble litt snytt, for en sjangse til å få det under kontroll.}

[XbellaX]

Dette er helt forferdelig. Jeg måtte gå tilbake til det øverste avsnittet for å se om det virkelig sto 92. På et sykehjem. Uten faghjelp. Og jeg sier uten faghjelp for de som arbeidet der hadde garantert ikke den faglige tyngden til å kunne hjelpe deg overhodet. Tragisk. Jeg tviler du kommer noe sted med en klage, men jeg tror faktisk jeg ville gjort det for min egen del. Noen må ta ansvar for det som hendte deg, ikke bare den gang men og fir de ettervirkningene du fikk.

[Inner self]

Takk for det.

 

Nå var psykiatrien på Romerike i akersus, legendarisk i sin mangel på sykehus plasser. Tror de hadde noe sånt som 25 plasser på en befolkning på 124000. Opprinnelig skulle Blakstad ta imot romeriks pasinter men i praksis så fikk ganske få tilbud der. Deriblandt fikk ikke jeg komme til Blakstad.

Endret 1. juli 2014 av Inner self