Sammenbrudd eller hva det kan kalles..

[AnonymBruker]

Ting har vært så vanskelig for meg den siste tiden, det har skjedd mye, men jeg har prøvd å holde meg oppegående allikevel. Jeg har på sett og vis bare lagt følelsene mine "et annet sted" og latt som alt har vært normalt. Jeg har prøvd å finne gode ting i alt det andre, så jeg har ikke isolert meg, men jeg har rett og slett bare benektet at det har hendt vonde ting som jeg ikke helt har klart å takle.

 

Liten oppsummering av ting som har hendt dette året:
- Søsknene mine har blitt flyttet i fosterhjem, moren min innlagt.

- Faren min ønsker ikke mer kontakt med "vår del av slekten" og har flyttet til utlandet. Han er alkoholiker, så har ikke hatt så mye kontakt med han, men nå får jeg altså ingen. Han har også nylig blitt diagnotisert med kreft.

- Samboeren min gjorde det slutt med meg på Facebook, sa jeg har vært så distansert dette året.

- Jeg måtte selge hesten min, ikke lenger tid til henne med alt det andre.

- Studiene går rett vest, og jeg som egentlig er ganske skoleflink..

- Mormor begynner å glemme ting, hun har også blitt veldig syk i løpet av året.

 

Dette har jeg på en måte prøvd å takle, men sist helg da jeg skulle være med noen venninner på fest fikk jeg brøt jeg helt sammen. Jeg begynte å gråte så intenst og jeg klarte bare ikke stoppe og jeg som ALDRI gråter. Jeg hadde ikke engang drukket så mye, kun et par glass vin. Jeg skyldte allikevel på at jeg var for full til venninnene mine, ønsker ikke at de skal bekymre seg unødvendig. Nå er jeg livredd for at det skal skje igjen, jeg vil virkelig ikke "miste kontrollen" på den måten igjen. Har dere noen råd for hva jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: b36a4...ad1

[Nycora]

Ting har vært så vanskelig for meg den siste tiden, det har skjedd mye, men jeg har prøvd å holde meg oppegående allikevel. Jeg har på sett og vis bare lagt følelsene mine "et annet sted" og latt som alt har vært normalt. Jeg har prøvd å finne gode ting i alt det andre, så jeg har ikke isolert meg, men jeg har rett og slett bare benektet at det har hendt vonde ting som jeg ikke helt har klart å takle. Liten oppsummering av ting som har hendt dette året:- Søsknene mine har blitt flyttet i fosterhjem, moren min innlagt.- Faren min ønsker ikke mer kontakt med "vår del av slekten" og har flyttet til utlandet. Han er alkoholiker, så har ikke hatt så mye kontakt med han, men nå får jeg altså ingen. Han har også nylig blitt diagnotisert med kreft.- Samboeren min gjorde det slutt med meg på Facebook, sa jeg har vært så distansert dette året.- Jeg måtte selge hesten min, ikke lenger tid til henne med alt det andre.- Studiene går rett vest, og jeg som egentlig er ganske skoleflink..- Mormor begynner å glemme ting, hun har også blitt veldig syk i løpet av året. Dette har jeg på en måte prøvd å takle, men sist helg da jeg skulle være med noen venninner på fest fikk jeg brøt jeg helt sammen. Jeg begynte å gråte så intenst og jeg klarte bare ikke stoppe og jeg som ALDRI gråter. Jeg hadde ikke engang drukket så mye, kun et par glass vin. Jeg skyldte allikevel på at jeg var for full til venninnene mine, ønsker ikke at de skal bekymre seg unødvendig. Nå er jeg livredd for at det skal skje igjen, jeg vil virkelig ikke "miste kontrollen" på den måten igjen. Har dere noen råd for hva jeg kan gjøre? Anonymous poster hash: b36a4...ad1

Det koster å være flink pike, det å prøve og være sterk og holde maska. Ikke rart om du gråter, akkurat det synes jeg er veldig normalt når det skjer så mye triste ting på en gang.

Har du noen å snakke med? Noen som kan gi deg litt trøst og omsorg? Ellers kan fastlegen, evt helsesøster være en god hjelp når livet butter imot og hvis man ikke har noen omsorgspersoner der. Det å ha foreldre som trenger hjelp sliter veldig på energien. Sender deg en trøsteklem, håper du får hjelp til å sortere det som har skjedd og at noen kan gi deg støtte og hjelp framover.

[tonie]

Kjære vene, det var mye å takle. Utrolig at du i det hele tatt henger sammen! Du må ha en enorm styrke. Jeg synes du skal tillate deg å "bruke" vennene dine for alt de er verdt. Jeg er sikker på at de vil hjelpe hvis du bare åpner opp og lar dem få lov. De er sikkert veldig bekymret for deg. Ville ikke du vært det hvis det var en god venninne av deg som gikk gjennom alt dette? Ville du ikke ønsket å hjelpe? Ville du dømt henne hvis hun lot masken falle og mistet kontrollen for en liten stund?

[Anonymvon]

Du er jo kjempe sterk, beundrende sterk. Du må få noen til å hjelpe deg litt.