Orker ikke mer

[Gjest Anonym bruker]

Er 27 år. Studerer til å bli barnevernspedagog etter at jeg mislyktes på musikkonservatoriet pgr. Av en belastningsskade for noen år siden. Jobber som ekstrahjelp innenfor ungdompsyk. Har selv gått i behandling fra jeg var 14 år og avsluttet selv behandling da jeg var 22 år da jeg ikke orket flere samtaler. Var innlagt på psykiatrisk i 6 mnd i 2006 pgr av selvmord/ selvskadingsfare.

Nå er jeg 27 år, har barn og samboer. Ingen vet at jeg har det vanskelig. Jeg har skrudd på er lokk og lokket hardt igjen. Men en del ting som overgrep, mobbing, dødsfall og lignende er ikke bearbeidet skikkelig. Men fordi jeg ikke vil miste mine aller nærmeste må jeg holde ut til det en dag går helt i svart. Jeg hater meg selv og kroppen min. Jeg har bmi på 20, så er normalvektig. Har som mål å ha bmi på 15.. Jeg vil være tynn og slank.. Fettet henger på lår. Mage og dobbelthake.. Jeg hater meg selv og min egen personlighet og min plass i samfunnet.. Jeg har ingen betydning for noen og hadde jeg dødd her og nå ville ingen merket det allikevel.. Så klart hadde barnet mitt og nærmeste familie merket det, men livet deres hadde gått fint uten meg... Jeg er bare som søppel og i veien... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg vil ikke snakke med noen om det.. Jeg vil ikke at noe skal synes og jeg vil ikke være til bry.. Det er ikke jeg og livet mitt verdt...

[AnonymBruker]

Det virker som samtaleterapi ikke har hjulpet betraktelig for din del.
Du har kanskje blitt diagnotisert med spiseforstyrrelse og depresjon?

Det høres ut som du kanskje må vurdere å prøve medisin mot depresjon, kanskje du ville sett litt lysere på ting da.

Dessuten så er du ikke mislykket (hvis vi skal gå ut i fra den vanlig oppfattelsen av og ikke være mislykket) for du har jo samboer og barn, du studerer og jobber. 

Jeg er også helt sikker på at de rundt deg ville hatt det tøft om du tok livet av deg.

Anonymous poster hash: 3828a...bbd

[XbellaX]

Er 27 år. Studerer til å bli barnevernspedagog etter at jeg mislyktes på musikkonservatoriet pgr. Av en belastningsskade for noen år siden. Jobber som ekstrahjelp innenfor ungdompsyk. Har selv gått i behandling fra jeg var 14 år og avsluttet selv behandling da jeg var 22 år da jeg ikke orket flere samtaler. Var innlagt på psykiatrisk i 6 mnd i 2006 pgr av selvmord/ selvskadingsfare.

Nå er jeg 27 år, har barn og samboer. Ingen vet at jeg har det vanskelig. Jeg har skrudd på er lokk og lokket hardt igjen. Men en del ting som overgrep, mobbing, dødsfall og lignende er ikke bearbeidet skikkelig. Men fordi jeg ikke vil miste mine aller nærmeste må jeg holde ut til det en dag går helt i svart. Jeg hater meg selv og kroppen min. Jeg har bmi på 20, så er normalvektig. Har som mål å ha bmi på 15.. Jeg vil være tynn og slank.. Fettet henger på lår. Mage og dobbelthake.. Jeg hater meg selv og min egen personlighet og min plass i samfunnet.. Jeg har ingen betydning for noen og hadde jeg dødd her og nå ville ingen merket det allikevel.. Så klart hadde barnet mitt og nærmeste familie merket det, men livet deres hadde gått fint uten meg... Jeg er bare som søppel og i veien... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg vil ikke snakke med noen om det.. Jeg vil ikke at noe skal synes og jeg vil ikke være til bry.. Det er ikke jeg og livet mitt verdt...

 

Du er ikke til bry om du tar ansvar  og ber om hjelp, dersom du ikke klarer å gjøre det for deg selv akkurat nå så gjør det for ditt barn. 

 

Jeg vil råde deg til å på nytt oppsøke terapi, til tross for at du ikke kom noen vei forrige gang.  Jeg synes og du bør skaffe deg en annen deltidsjobb når du så tydelig strever med livet. 

Det finnes hjelp, det finnes gode muligheter for å få livet til å bli litt lettere, men du må velge det.

Du kan klare deg noen år, men du lever bare hanglende og halvveis.