Livet

[AnonymBruker]

Hvordan vet man at d er det rette? Hvis man hele tiden går med en tanke at det er bedre i verden uten enn selv! 

Og hvis man ikke klarer å leve, bare eksisterer!!

Anonymous poster hash: 5371a...e5b

[headrace]

Det lurer jeg også på ganske ofte...

 

Noen ganger tenker jeg at det må være det rette rett og slett fordi jeg ikke har rett til å ta noe jeg ikke selv var med på å gi. Og det eliminerer liksom alternativet logisk sett.

 

Veit ikke om/hva slags nettverk du har eller ikke har, men hvis du har noen som du er glad i, som er glad i deg eller som på en eller annen måte føler ansvar for deg, eller om du har noen du bare møter innimellom - DU KAN ALDRI VITE HVORDAN DITT VALG OM Å GI OPP PÅVIRKER NOEN ANDRE.

Jeg sier dette fordi jeg har sett og opplevd dette selv.

 

Det som eksisterer, kan som regel forandres.

 

Mange føler seg fullstendig mislykka, håpløse osv når de er der i hodet at de har selvmordstanker. Selv har jeg greid å bruke nettopp det at jeg føler meg som verdens dummeste, verste, styggeste person "mot" meg selv, eller mot selvmordstankene rettere sagt; hvis jeg virkelig er verdens dummeste mest føkka person, har jeg mest sannsynlig heller ikke evne til å ta en slik avgjørelse, når jeg er sååå dum og mislykka og gjør alt feil, er det vel feil dette og, ettersom jeg ønsker så sterkt å gjennomføre det.

Og jeg tenker at jeg ikke har rett til å gjøre det mot f.eks. faren min, ikke fordi han nødvendigvis er så glad i meg (for det kan være vanskelig å tro på når man er langt nede), men fordi han f.eks. måtte betale for begravelse, fortelle om dette til resten av familien og venner, og kanskje ville følt seg mislykka eller at han ble sett på som en dårlig/mislykka far osv. Og det ønsker jo ikke å påføre ham.

 

Man kan ofte også føle seg helt verdiløs, og da kan man tenke at man ikke har rett til å slippe livet, bare fordi man ikke vil leve lenger. I hvert fall så lenge det kan påvirke noen andre (og det kan det jo faktisk alltid - du veit aldri hvem som finner deg, f.eks., eller hvordan det kommer til å påvirke den personen.

 

Etter min erfaring motvirker heller ikke selvmordsbrev skyldfølelsen. Enkelte ganger kan det faktisk gjøre det verre, de/den etterlatte kan føle skyld for hvordan man selv må ha vært mot personen som er død, ettersom den avdøde føler at h*n til og med må unnskylde og forklare selvmordet, og at det er lettere å skrive et brev og ta livet av seg, enn å snakke med noen av de rundt.

("H*n ville heller dø enn å snakke med meg. H*n hadde så liten tro på at jeg kunne eller ville hjelpe at h*n valgte å ta livet av seg framfor å be om min hjelp. Hva slags person er jeg egentlig?!")

 

Forresten sies det jo ofte at selvmord som regel er en permanent løsning på en midlertidig situasjon, og det er jo ikke uten grunn at dette har blitt en klisjé.

 

Så handler det om å oppsøke hjelp, utsette og distrahere seg selv fra tankene i så stor grad som mulig til man kan få en bekreftelse fra noen andre på hva som er riktig og ikke, og hjelp til å la være å gjøre tankene om til handling...

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jeg har ikke valgt å komme hit, derfor er det ingens rett i å si at jeg må være her. Jeg ble til uten å ha noe å si, jeg har aldri hatt et valg om å komme til verden. Og tror dessuten at jeg var en "ulykke". Foreldrene mine har aldri sakt d, bare at de egentlig skule ha to barn men ombestemte seg.  

 

Jeg vet at familien min er glad i meg, men jeg vet også at jeg påfører de mye vondt! Jeg gir de ikke annet enn plage og smerte. De er mer som omsorgspersoner enn familie igrunn. Og jeg tenker ofte at hvis de ikke var bror/søster, mor/far, niese stefar så hadde de ikke likt meg i hele tatt. Jeg er ikke en person jeg hadde vagt å bruke tid på!

 

Kanskje kan d påvirke andre, men jeg tror også det hadde vært en lettelse!! De hadde ikke trengt å bekymre seg mer, hadde ikke trengt å få tlf om at jeg nok en gang hadde blitt innlagt pga selvmordsforsøk eller tanker om d.. 

De hadde blitt fri fra et ansvar forn en person som nærmer seg 30 år og for lengst burde klart å gjøre hverdagslige ting selv. De kunne endelig gjøre d de ville uten å ta hensyn av en voksen person.

 

For meg er det ikke er midlertidig situasjon, kjenner ikke annet enn dette. 12-13 år, nesten halve livet har vært slik for meg, og for min familie. venner har forsvunnet.. Venner som har vært der innimellom har bare vært der litt og så blitt borte. Føler ofte de har tatt kontakt kun hvis de selv har hatt problemer,men eller gitt faen i meg. Har hatt kjæreste, men d varte ikke! Jeg skremmer bort de som ikke har et "tvunget" (mener da familie) plikt til å holde ut med meg! 

 

Hjelp har jeg ikke tro på lenger, har hatt innleggelser, dps, bup osv.. Ikke noe har gitt noe varig bedring og har derfor gitt opp!!

Anonymous poster hash: 5371a...e5b