Rutine å få tilbud om ny time-//?( dps)

[Gjest]

( jeg tror jeg ikke har mer å si .. Føler m svimmel , trist og tom ..håper jeg ikke får krisefølelser .. Skal jo reise bort noen dager - ... Føler at livet mitt er ødelagt

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig med de som hevder at du har et negativt syn på de med psykiske lidelser selv om du subjektivt uttaler deg om dine følelser av å skulle være rammet av en. Det finnes ingen automatikk at man ved å være negativ til egne problemer/psykdom "disser" andre som er rammet av tilsvarende. 

 

Jeg har selv angst og jeg har all rett til å forbanne denne lidelsen høyt, "disse" meg selv om jeg er i behov av det, snakke om meg selv i vendinger som sprøyte gal, skrullete, svak osv uten at det betyr at jeg mener at andre som er rammet av angst er det. Jeg synes det er helt tullete at det har blitt slik at vi i samfunnet vårt snart ikke kan si eller være noe som helst uten at det betyr at vi rammer andre enten de lider av det samme eller noe motsatt. 

 

Du har all rett til å oppfatte din egen situasjon og dine følelser som vanskelig. Du er i din fulle rett til å uttrykke at du ikke vil ha diagnosen "personlighetsforstyrrelse" da det for deg er både krenkende og svært vanskelig å skulle forholde seg til. Du er i din fulle rett til å si at dette er noe av det verste du kunne tenke deg av diagnose uten at det er av noen som helst betydning for andre med "personlighetsforstyrrelser".

 

Det kan ikke være slik at vi ikke kan fortelle om negative følelser/tanker om noe fordi andre kan være sårbare i forhold til hva vi uttrykker. Jeg mener om noen her inne skulle juble over en sykdom/psykdom, feks være glad de ble rammet av det og ikke noe annet, så ville aldri noen løfte et øyebryn eller sette de på plass. Men vokt deg for å uttrykke noe negativt om noe, da er du fritt villt. Det blir litt som dette facebook-greiene og likes som jeg så en god video her om dagen. Folk jobber hardt for anerkjennelse der inne og ærlighet om både det ene og andre skjules i positive oppdateringer om glade barn, kjærlig partner, überlykkelige barn, parties/vinglass, mingling med alle venner, flotte ferier osvosv. Alt er liksom fryyyyyd. Om du ikke er deltagende i dette får du dårlig med "likes".

 

Du er ærlig om hvor vanskelig du nå har det. Istedet for å bli møtt med forståelse for at evnt personlighetsforstyrrelsediagnose for deg er ensbetydende med at livet er over på et vis, at det ville bety at du ville føle deg hakke gal, møtes du med at du har et dårlig/negativt syn på de som har denne lidelsen. Jeg forstår deg, ingen ønsker seg vel den diagnosen eller får den og synes at det var da sannelig kjekt å vite. 

 

UANSETT hva du føler akkurat nå, så er det slik for deg. Vi andre får tåle det. 

Anonymous poster hash: 7e270...553

[XbellaX]

Jeg ser ingen motsetning i det å ha forståelse for at ulike diagnoser kan være vonde å få tildelt, men på samme tid  forsøke å korrigere vedkommendes tanker som at hun blir svartelistet, er uspiselig, frastøtende, ærekrenket,  og ” Hvis jeg risikerer å bli stemplet som pers forstyrret av å gå på dps tror jeg at jeg bukker under.”

Hver og en skal få lov til å ha sine reaksjoner, men man oppnår hverken bedring eller fremgang ved å gjentatte ganger la seg overmanne av disse følelsene og parkere all fornuft. Iblant er kan det være nødvendig å bli minnet på at man ikke er sin lidelse, man er mye mer enn det. 

[Gjest]

Takk for innspill som oppleves empatisk ! :)Mine utblåsninger her er nok preget av fortvilelse og jeg har ikke orket å tenke så grundig over hvorvidt mine formuleringer Evt måtte støte andre . Som uttrykt har det ikke vært min mening å snakke nedsettende om noen som innehar diagnose, jeg har forsøkt ( som du legger merke til ) å avgrense dette til min egen skrikende frustrasjon over å bli " mistenkeliggjort" på denne måten. Jeg har lest på dette forumet over tid og " snappet " opp moment som tilsier at jeg kan ha belegg for å være livredd for de karakteristikker personlighetsforstyrrelse diagnose rommer. På den ene side må " disse" folka ha hjelp til å endre sine innarbeidede strategier og de kan være til stor belastning å være i hus med. Det har bl a blitt sagt noe om at en pårørende like godt kan melde pass , forstyrrede personer kan være vanskelige , tverre og håpløse og i verste fall også gjøre at deres nærmere bukker under. Følte på meg at lege var blitt skeptisk til meg og så på meg med forakt etter å ja lest dps uttalelse:(((Jeg kjenner det ja - som en stor krenkelse om helsevesen tenker at jeg er " slik"-et lite samarbeidsvillig og ampert uhyre.. Ble dessverre sint i terapi rommet og bekreftet selv lite sosialt aksepterte måter å reagere på .. Så min journalfører har sikkert fått blod på tann og fordømmer meg og stempler m sikkert .. Jeg kjenner skyldfølelse for at jeg reagerte som jeg gjor .. Men vulksnutbruddet kom, irrasjonelt kanskje .. Men dessverre har jeg ikke helt styr på meg selv og utbruddet kom. Jeg kjente jeg ikke klarte mer og det svartnet når jeg følte jeg ikke ble tatt på alvor og jeg har. Kjent det slik over tid parallelt med å ha det vondt og vanskelig. Svært skuffet. Kjenner tomhet og avmakt.Fikk et akutt behov for å kaste alt på båten, håp og intensjoner om å utfordre meg selv også. Leit å miste mulig støtte , men det var for meg et Valg mellom pest og kolera . Hva er det psykiatrien gjør m meg? Blir jeg " galere" av den??. Jeg sier ikke at jeg har rett eller riktig mht til mine tanker vedr pers forstyrrelse, jeg uttaler m i en posisjon hvor jeg ja forteller noe om opplevelse ved å bli analysert i retning av slike kriterier ( har ikke fått diagnosen ...! ) det er mao ord min synsvinkel ! Om noen vil ha mer objektiv info et det jo bare å Google se frem til tidsskrift av seriøs art el faglitteratur .. Pers forstyrrelse blir ikke akkurat omtalt i vakre vendinger her heller...

[Gjest]

Innlegg over svar til anonymbruker

[AnonymBruker]

Hvis ppf er feil, hvilken diagnose mener du er riktig?

Anonymous poster hash: 55c5d...a22

[frosken]

Takk for innspill som oppleves empatisk ! :)Mine utblåsninger her er nok preget av fortvilelse og jeg har ikke orket å tenke så grundig over hvorvidt mine formuleringer Evt måtte støte andre . Som uttrykt har det ikke vært min mening å snakke nedsettende om noen som innehar diagnose, jeg har forsøkt ( som du legger merke til ) å avgrense dette til min egen skrikende frustrasjon over å bli " mistenkeliggjort" på denne måten. Jeg har lest på dette forumet over tid og " snappet " opp moment som tilsier at jeg kan ha belegg for å være livredd for de karakteristikker personlighetsforstyrrelse diagnose rommer. På den ene side må " disse" folka ha hjelp til å endre sine innarbeidede strategier og de kan være til stor belastning å være i hus med. Det har bl a blitt sagt noe om at en pårørende like godt kan melde pass , forstyrrede personer kan være vanskelige , tverre og håpløse og i verste fall også gjøre at deres nærmere bukker under. Følte på meg at lege var blitt skeptisk til meg og så på meg med forakt etter å ja lest dps uttalelse:(((Jeg kjenner det ja - som en stor krenkelse om helsevesen tenker at jeg er " slik"-et lite samarbeidsvillig og ampert uhyre.. Ble dessverre sint i terapi rommet og bekreftet selv lite sosialt aksepterte måter å reagere på .. Så min journalfører har sikkert fått blod på tann og fordømmer meg og stempler m sikkert .. Jeg kjenner skyldfølelse for at jeg reagerte som jeg gjor .. Men vulksnutbruddet kom, irrasjonelt kanskje .. Men dessverre har jeg ikke helt styr på meg selv og utbruddet kom. Jeg kjente jeg ikke klarte mer og det svartnet når jeg følte jeg ikke ble tatt på alvor og jeg har. Kjent det slik over tid parallelt med å ha det vondt og vanskelig. Svært skuffet. Kjenner tomhet og avmakt.Fikk et akutt behov for å kaste alt på båten, håp og intensjoner om å utfordre meg selv også. Leit å miste mulig støtte , men det var for meg et Valg mellom pest og kolera . Hva er det psykiatrien gjør m meg? Blir jeg " galere" av den??. Jeg sier ikke at jeg har rett eller riktig mht til mine tanker vedr pers forstyrrelse, jeg uttaler m i en posisjon hvor jeg ja forteller noe om opplevelse ved å bli analysert i retning av slike kriterier ( har ikke fått diagnosen ...! ) det er mao ord min synsvinkel ! Om noen vil ha mer objektiv info et det jo bare å Google se frem til tidsskrift av seriøs art el faglitteratur .. Pers forstyrrelse blir ikke akkurat omtalt i vakre vendinger her heller...

Slik jeg ser det, så er det du som har omgjort hva som er vesentlig for deg å jobbe med til en diskusjon om hvorvidt du har eller ikke har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har ingen oppfatning av hvorvidt du har pf eller ikke, men jeg legger merke til at du sliter i dine relasjoner til behandlingsapparatet og at du tolker en del av det som skjer på en ganske sær måte. Hvorvidt dette er midlertidige problemer eller mer varige mønstre, synes jeg er mye mindre vesentlig enn at du får jobbet med det som er dine problemer her og nå.  Jeg synes det er synd at du lar din umodenhet få spille seg ut i forhold til behandlingsapparatet slik du beskriver. Verden går ikke på noe vis under av at du stormet ut av terapirommet sist, men du forverrer det hele vesentlig ved å ikke møte opp til den påfølgende timen. At du reagerer emosjonelt i øyeblikket er en ting, men det å være villig til å drøfte det som skjedde på en mer voksen måte noen dager senere synes jeg er verre.

 

Jeg synes det er synd at du ikke bruker de mulighetene behandling muligens kunne ha gitt deg til å kommet ut av en negativ spiral og over på et bedre spor. Det er ingenting i det du skriver som gir tanker om at du jobber konstruktivt for tiden, det virker som du primært kaver og raser ut din fortvilelse.

[stjernestøv]

Hei namnlaus. Håper du får det edre snart. Ikke tenk så mye på diagnoser,prøv å ta en dag av gangen. Prøv å slapp av,gjør noe du liker. Klem.

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen motsetning i det å ha forståelse for at ulike diagnoser kan være vonde å få tildelt, men på samme tid  forsøke å korrigere vedkommendes tanker som at hun blir svartelistet, er uspiselig, frastøtende, ærekrenket,  og ” Hvis jeg risikerer å bli stemplet som pers forstyrret av å gå på dps tror jeg at jeg bukker under.”

Hver og en skal få lov til å ha sine reaksjoner, men man oppnår hverken bedring eller fremgang ved å gjentatte ganger la seg overmanne av disse følelsene og parkere all fornuft. Iblant er kan det være nødvendig å bli minnet på at man ikke er sin lidelse, man er mye mer enn det. 

 

Jeg ser lite empati i svarene som er gitt i denne tråden. Jeg ser at noen skriver at å få tildelt en pf ikke nødvendigvis betyr verdens undergang. Vel, slik ville det føltes for En Namnlaus akkurat nå. Det er det som uttrykkes tydelig. Hen er også tydelig redd og nedkjørt. Redd seg selv og egne reaksjoner. Skamfull over egne reaksjoner. Du skriver at hver og en skal få lov til å ha sine reaksjoner, så la En Naumlaus få ha det nå.

 

At man i tillegg til å ikke bemøte vedkommende med noe særlig annet enn "korrigering" av tankene/følelsene vedkommende har, tillegges En Namnlaus i denne tråden av opptil flere et stempel som sier at hen ved sine følelser er "slem/nedlatende/krenkende" mot de som faktisk har en personlighetsforstyrrelse. En Namnlaus har beklaget 3-4 ganger ved denne type konfrontering og tydelig skrevet hvorfor det for hen er vanskelig å skulle håndtere en slik diagnose.

 

Det siste du skriver ved en slik unnskyldning/forklaring er at det er sludder og noe om at du skammer deg på vegne av. Du godtar ikke forklaringen/unnskyldningen og i tillegg skammer du deg på vegne av de som har personlighetsforstyrrelser som hun hverken har rammet eller ønsket å ramme. Du mistror, krenker og du fortsetter å tildele skyldfølelse. Jeg kan ikke, selv om jeg legger all godviljen til, forstå hensikten med dette? Help me out? Jeg er nesten fristet til å skrive at jeg skammer meg litt over deg, oi der skrev jeg det Sikkert den "småsprøe/nevtrotiske/umodne" siden av meg som jeg ikke fikk stanset

 

Jeg har selv, i tråden konfrontert en Namnlaus og stillt spm ved reaksjoner. Jeg ser ikke noe galt i det. En Namnlaus er i mine øyne et voksent og reflektert menneske, rasjonell og irrasjonell, redd og for tiden ute av stand til å håndtere tankekjøret. DU har helt rett i at det er viktig til tider å bli minnet på at man ikke er sin lidelse, man er mye mer. Med det sagt, er vi som har en lidelse, til tider svært låst i lidelsen. Og det hjelper ikke nevneverdig at noen forteller deg at du er så mye mer. Vi trenger å fortvile, sørge over, bearbeide og rase. Alle trenger det. Det er, slik jeg ser det, en viktig prosess på veien ut av eller til å leve med.

 

Kanskje En Namlaus befinner seg midt i det verste kaoset akkurat nå? Og trenger tidens hjelp til å forsone seg med seg selv og det som evnt forårsaker det vedkommende nå lever i og med. Jeg vet ikke, jeg har ikke alle svar. Jeg bare vet at når min angst stod på som verst var jeg hverken mottagelig for korrigering, reflektert eller moden. Jeg lot meg overmanne gjentatte ganger og jeg levde min lidelse fullt ut, til egen fortvilelse og sikkert til mange andres. Jeg følte jeg haddde lov til å si at jeg var umoden og irrasjonell, høre andre si det rev helt bena under meg.

 

Jeg tror det er en tid for alt. Og når den tiden ikke er der er det best å møte med den grad av forståelse man kan, låne ørene sine til, klemme litt på om det er mulig og bare være for.....

 

Anonymous poster hash: 7e270...553

[Gjest]

Slik jeg ser det, så er det du som har omgjort hva som er vesentlig for deg å jobbe med til en diskusjon om hvorvidt du har eller ikke har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har ingen oppfatning av hvorvidt du har pf eller ikke, men jeg legger merke til at du sliter i dine relasjoner til behandlingsapparatet og at du tolker en del av det som skjer på en ganske sær måte. Hvorvidt dette er midlertidige problemer eller mer varige mønstre, synes jeg er mye mindre vesentlig enn at du får jobbet med det som er dine problemer her og nå. Jeg synes det er synd at du lar din umodenhet få spille seg ut i forhold til behandlingsapparatet slik du beskriver. Verden går ikke på noe vis under av at du stormet ut av terapirommet sist, men du forverrer det hele vesentlig ved å ikke møte opp til den påfølgende timen. At du reagerer emosjonelt i øyeblikket er en ting, men det å være villig til å drøfte det som skjedde på en mer voksen måte noen dager senere synes jeg er verre.

Jeg synes det er synd at du ikke bruker de mulighetene behandling muligens kunne ha gitt deg til å kommet ut av en negativ spiral og over på et bedre spor. Det er ingenting i det du skriver som gir tanker om at du jobber konstruktivt for tiden, det virker som du primært kaver og raser ut din fortvilelse.

Jeg blir litt rørt over at du faktisk gidder å engasjere deg som du gjør Frosken, tusen takk! Du har rett i jeg har blåst opp dette med pf noe enormt , det har blitt en fiksering for meg og antydningene har gjort meg så redd og utilpass og jeg hat fått tanker om at jeg er skyld i alt selv ( Pga mulig dårlig ) personlighet og det er svært tungt. Føler nemlig ikke helt at det er slik.. Jeg blir rammet av angst - men lar det vanligvis ikke gå ut over sndre på usympatiske måter. I møte m psykistri har jeg fått direkte redsel for diagnose , dette tror jeg går ut over mine muligheter til å motta/ være mottakelig for behandling / samtaler rundt min angst og mine reaksjonsmåter. Ringt dps og spurt om psykolog kan ringe meg for liten prat i dag el morgen. Ikke ringt i dag , så nå er jeg redd hun ikke ringer sviktet meg en gang før...Er helt satt ut av dårlig samvittighet for mitt sinne sist, det mååååjeg si om jeg skal klare å senke skuldre bittelitt.,,så får jeg se hvordan det blir mottatt...( Sinne kom som lyn fra klar himmel... Sovet dårlig og var då Lei meg og følte meg så uglesett :(Jeg er redd og usikker og ambivalent ift beh ( tror jeg fortsatt trenger psykolog støtte ja, men kjennes så inderlig fastlåst:((( og redd jeg skal bli verre..,- min mann mener det har vært lite progresjon , er det bare Pga meg? Jeg tror jeg har sngst / dep - ikke pers forstyrrelse!!

[XbellaX]

 

Jeg ser lite empati i svarene som er gitt i denne tråden. Jeg ser at noen skriver at å få tildelt en pf ikke nødvendigvis betyr verdens undergang. Vel, slik ville det føltes for En Namnlaus akkurat nå. Det er det som uttrykkes tydelig. Hen er også tydelig redd og nedkjørt. Redd seg selv og egne reaksjoner. Skamfull over egne reaksjoner. Du skriver at hver og en skal få lov til å ha sine reaksjoner, så la En Naumlaus få ha det nå.

 

At man i tillegg til å ikke bemøte vedkommende med noe særlig annet enn "korrigering" av tankene/følelsene vedkommende har, tillegges En Namnlaus i denne tråden av opptil flere et stempel som sier at hen ved sine følelser er "slem/nedlatende/krenkende" mot de som faktisk har en personlighetsforstyrrelse. En Namnlaus har beklaget 3-4 ganger ved denne type konfrontering og tydelig skrevet hvorfor det for hen er vanskelig å skulle håndtere en slik diagnose.

 

Det siste du skriver ved en slik unnskyldning/forklaring er at det er sludder og noe om at du skammer deg på vegne av. Du godtar ikke forklaringen/unnskyldningen og i tillegg skammer du deg på vegne av de som har personlighetsforstyrrelser som hun hverken har rammet eller ønsket å ramme. Du mistror, krenker og du fortsetter å tildele skyldfølelse. Jeg kan ikke, selv om jeg legger all godviljen til, forstå hensikten med dette? Help me out? Jeg er nesten fristet til å skrive at jeg skammer meg litt over deg, oi der skrev jeg det Sikkert den "småsprøe/nevtrotiske/umodne" siden av meg som jeg ikke fikk stanset

 

Jeg har selv, i tråden konfrontert en Namnlaus og stillt spm ved reaksjoner. Jeg ser ikke noe galt i det. En Namnlaus er i mine øyne et voksent og reflektert menneske, rasjonell og irrasjonell, redd og for tiden ute av stand til å håndtere tankekjøret. DU har helt rett i at det er viktig til tider å bli minnet på at man ikke er sin lidelse, man er mye mer. Med det sagt, er vi som har en lidelse, til tider svært låst i lidelsen. Og det hjelper ikke nevneverdig at noen forteller deg at du er så mye mer. Vi trenger å fortvile, sørge over, bearbeide og rase. Alle trenger det. Det er, slik jeg ser det, en viktig prosess på veien ut av eller til å leve med.

 

Kanskje En Namlaus befinner seg midt i det verste kaoset akkurat nå? Og trenger tidens hjelp til å forsone seg med seg selv og det som evnt forårsaker det vedkommende nå lever i og med. Jeg vet ikke, jeg har ikke alle svar. Jeg bare vet at når min angst stod på som verst var jeg hverken mottagelig for korrigering, reflektert eller moden. Jeg lot meg overmanne gjentatte ganger og jeg levde min lidelse fullt ut, til egen fortvilelse og sikkert til mange andres. Jeg følte jeg haddde lov til å si at jeg var umoden og irrasjonell, høre andre si det rev helt bena under meg.

 

Jeg tror det er en tid for alt. Og når den tiden ikke er der er det best å møte med den grad av forståelse man kan, låne ørene sine til, klemme litt på om det er mulig og bare være for.....

 

Anonymous poster hash: 7e270...553

 

 

Jeg synes du skriver mye både flott og riktig men jeg klarer nok fortsatt ikke helt se at det må være en motsetning med å oppmuntre og appellere til fornuft og det å haforståelse for å streve psykisk kan være smertefullt. Jeg tror ikke det vil hjelpe noen å gjøre situasjonen større eller mer dramatisk enn den er, selv om vedkommende (naturlig nok) opplever sin situasjon slik. Jeg mener det kan forverre situasjonen for mange.  Jeg tror ikke det vil gjøre vedkommende noe godt å støtte en "overgivelse til det syke", det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at situasjonen er tung.  Jeg har vel egentlig mer tro på ufarliggjøring, på normalisering. 

At det er en tid for alt er jeg også helt enig i, skjønt jeg tror det er naivt å tro at man til enhver tid klarer å time sine svar til akkurat riktig tid for mottaker, (dessverre). Jeg vet heller ikke om det er det viktigste, noen ganger trenger man mer tid til å fordøye innlegg av ulike grunner. Kanskje vedkommende, om ikke akkurat da men noen timer eller dager senere er mer mottagelig og klarer å reflektere over de svarene og de innspillene h*n har mottatt og klarer å se noe nytte i dem. Jeg håper det.

[AnonymBruker]

Takk for innspill som oppleves empatisk ! :)Mine utblåsninger her er nok preget av fortvilelse og jeg har ikke orket å tenke så grundig over hvorvidt mine formuleringer Evt måtte støte andre . Som uttrykt har det ikke vært min mening å snakke nedsettende om noen som innehar diagnose, jeg har forsøkt ( som du legger merke til ) å avgrense dette til min egen skrikende frustrasjon over å bli " mistenkeliggjort" på denne måten. Jeg har lest på dette forumet over tid og " snappet " opp moment som tilsier at jeg kan ha belegg for å være livredd for de karakteristikker personlighetsforstyrrelse diagnose rommer. På den ene side må " disse" folka ha hjelp til å endre sine innarbeidede strategier og de kan være til stor belastning å være i hus med. Det har bl a blitt sagt noe om at en pårørende like godt kan melde pass , forstyrrede personer kan være vanskelige , tverre og håpløse og i verste fall også gjøre at deres nærmere bukker under. Følte på meg at lege var blitt skeptisk til meg og så på meg med forakt etter å ja lest dps uttalelse:(((Jeg kjenner det ja - som en stor krenkelse om helsevesen tenker at jeg er " slik"-et lite samarbeidsvillig og ampert uhyre.. Ble dessverre sint i terapi rommet og bekreftet selv lite sosialt aksepterte måter å reagere på .. Så min journalfører har sikkert fått blod på tann og fordømmer meg og stempler m sikkert .. Jeg kjenner skyldfølelse for at jeg reagerte som jeg gjor .. Men vulksnutbruddet kom, irrasjonelt kanskje .. Men dessverre har jeg ikke helt styr på meg selv og utbruddet kom. Jeg kjente jeg ikke klarte mer og det svartnet når jeg følte jeg ikke ble tatt på alvor og jeg har. Kjent det slik over tid parallelt med å ha det vondt og vanskelig. Svært skuffet. Kjenner tomhet og avmakt.Fikk et akutt behov for å kaste alt på båten, håp og intensjoner om å utfordre meg selv også. Leit å miste mulig støtte , men det var for meg et Valg mellom pest og kolera . Hva er det psykiatrien gjør m meg? Blir jeg " galere" av den??. Jeg sier ikke at jeg har rett eller riktig mht til mine tanker vedr pers forstyrrelse, jeg uttaler m i en posisjon hvor jeg ja forteller noe om opplevelse ved å bli analysert i retning av slike kriterier ( har ikke fått diagnosen ...! ) det er mao ord min synsvinkel ! Om noen vil ha mer objektiv info et det jo bare å Google se frem til tidsskrift av seriøs art el faglitteratur .. Pers forstyrrelse blir ikke akkurat omtalt i vakre vendinger her heller...

Hei igjen:)

 

Jeg har full forståelse for ditt behov av utblåsning både her og der for tiden. DU er ikke den første og du er garantert ikke den siste som kommer til å blåse ut både i psykriatrien, på forum og IRL  

 

Jeg vil fortelle deg litt om noe egenopplevd, bear with me, min utblåsning i psykriatrien. Jeg ble for mange år siden svært syk og diagnostisert med utbrenthet/angst etter et dødsfall i familien. Jeg begynte å oppleve stress jeg ikke mestret, besvimelser, muskelsvakhet, hodepine osv. Siden jeg fikk mitt første panikkanfall som 18-åring gjorde ikke legen noen fysiske undersøkelser,men konkluderte kjapt med angst og utbrenthet pga sorg.  

 

Jeg ble dårligere og dårligere, fysisk. Oppsøkte selvfølgelig lege igjen som ville foreskrive Zoloft. Jeg spurte om Zoloft fungerte mot kul på halsen,besvimelser, vekttap, muskelsvakhet, magesmerter, hodepine osvosv. Nei det gjorde den neppe, men hans vurdering var at dette var psykisk. Jeg tok i mot resepten og tenkte at dette vil jeg da ikke putte i meg. Det vil jo ikke hjelpe mot det som plager meg. Jeg ble enda sykere og til slutt (når jeg forstod at jeg ikke ville få noen nevnverdig hjelp av leger utover resept på Zoloft) så måtte jeg gi medisinen et forsøk. Jeg ville jo bli frisk. Det valget resulterte i at jeg en morgen våknet, stod og pusset tenner og fikk suicidale tanker mens jeg stod der foran baderomspeilet. Her snakker vi angst!!!  Ringte lege som sende meg på noe psykriatrisk ø-hjelp hvor jeg møtte en psykiater som forklarte at noen kunne oppleve dette som en bivirkning av Zoloft og at dette ville forsvinne når jeg nå skulle slutte med medisinen. MEEEEEEN, han ville at jeg skulle ta Zyprexa en tid. Jeg bare, what?; jeg visste at dette var AP og jeg spurte hvorfor i all verden jeg skulle ta antipsykotisk medisin for en bivirkning av en tablett som ville forsvinne av seg selv når jeg sluttet med den? Dette var tydelig et spørsmål for mye for ham og jeg ble møtt med at jeg burde ha større tillitt til en som utøvde hans profesjon. Jeg fortalte ham at det var det som hadde ført meg dit jeg nå var, nettopp tillitt til en lege som ikke hadde gjort noen fysiske undersøkelser av fysiske symptomer, men konkludert med angst/utbrenthet basert ene og alene på journalinnhold og gitt meg Zoloft. For meg var dette sannheten etter ett år som syk, hvor jeg hadde "ropt" om å bli sett og undersøkt, men ikke hadde nådd frem. Da sprakk det for fyren, 3 cm fra nesetippen min, skrek han ut sin vrede og over at han anså at jeg hånte ham og at jeg tydelig var en av disse som bare ikke ville bli frisk. 

 

I dette øyeblikket sprakk det for meg, alt bare haglet inn over meg. Ikke ville bli frisk, her snakker vi hån i da mine øyne. Fortvilelsen over suicidale tanker påført av en medisin jeg i utgangspunktet hverken ønsket eller hadde hatt tro på, men startet med i fortvilelse for å forsøke å bli frisk. Og nå en ustabil (Sorry, Nhd jeg snakker ikke om psykiatere generelt her), forbannet psykiater cmetere fra min nesetipp som fortalte meg at min kritiske holdning til hans profesjon (jeg stilte spm må vite), mitt hån, det at jeg var vanskelig ville virkelig vanskeliggjøre tilfriskning. At det ikke smalt der og da er en av Guds undre haha. 

Jeg ble rammet av et sinne jeg tidligere aldri har kjent i min redsel både for hva jeg nå ble utsatt for i mitt møte med dette mennesket som absolutt ved sin være- og talemåte fortjente alt annet enn respekt og alt jeg hadde gått igjennom forut for dette. Vi hadde, begge, trolig en meget dårlig dag

 

Tre måneder senere ble jeg innlagt akutt på isolat. Jeg spurte i denne tiden ikke om hjelp. Jeg fikk diagnosen min, det var en fysisk sykdom og jeg fikk et unnskyld fra min egen lege  

 

Jeg møter i dag helsevesenet med litt sånn kanskje usunn, mistroisk holdning Er jeg irrasjonell? tja... Jeg vurderer det mer til at det kan lønne seg å stille litt spm/kreve litt med mindre du er i møte med en ustabil psykiater Da skal du utvise stor forsiktighet  

 

Grunnen til at jeg skriver dette til deg er for at jeg ønsker at du skal forstå at du er ikke alene om å havne i situasjoner hvor man kan risikere å miste all kontroll når ting har ballet på seg over tid. Én kan bare tåle så mye....Og det er ikke noe å skamme seg over. 

 

Nå høres mulig ikke jeg ut som en av de mest stabile haha, men det gjør ikke meg noe. Jeg har ikke noe ønske om å prestere og med det behøve undertrykke "jeg-et" mitt for å fremstå som noen andre liker og synes er flink, snill og føyelig. Jeg vet godt hvem jeg er, jeg kjenner min "tålegrense" og jeg lar ingen tråkke over meg. Skammer jeg meg over denne siden av meg selv, nope? Jeg elsker den av hele mitt hjerte.

 

Jeg håper ting roer seg for deg, at du får gode, rolige dager snart. At du da kan vurdere på nytt alt du nå vurderer i en tilstand av kaos. Alt godt!

 

Anonymous poster hash: 7e270...553

[AnonymBruker]

Jeg synes du skriver mye både flott og riktig men jeg klarer nok fortsatt ikke helt se at det må være en motsetning med å oppmuntre og appellere til fornuft og det å haforståelse for å streve psykisk kan være smertefullt. Jeg tror ikke det vil hjelpe noen å gjøre situasjonen større eller mer dramatisk enn den er, selv om vedkommende (naturlig nok) opplever sin situasjon slik. Jeg mener det kan forverre situasjonen for mange.  Jeg tror ikke det vil gjøre vedkommende noe godt å støtte en "overgivelse til det syke", det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at situasjonen er tung.  Jeg har vel egentlig mer tro på ufarliggjøring, på normalisering. 

At det er en tid for alt er jeg også helt enig i, skjønt jeg tror det er naivt å tro at man til enhver tid klarer å time sine svar til akkurat riktig tid for mottaker, (dessverre). Jeg vet heller ikke om det er det viktigste, noen ganger trenger man mer tid til å fordøye innlegg av ulike grunner. Kanskje vedkommende, om ikke akkurat da men noen timer eller dager senere er mer mottagelig og klarer å reflektere over de svarene og de innspillene h*n har mottatt og klarer å se noe nytte i dem. Jeg håper det.

Jeg er enig med deg i alt du her skriver Og jeg legger nok mye egne erfaringer i det jeg skriver som overhodet ikke behøver være relevant i forhold til ts opplevelse av mangt og mye. 

 

Jeg har også stor tro på ufarliggjøring og normalisering og jeg mener sm deg at svarene som gis vanskelig kan times rett. Jeg er imidlertid litt opptatt av at at å skape mulig skyldfølelse hos noen som allerede har nok, er unødvendig. 

Anonymous poster hash: 7e270...553

[Gjest]

Jeg har syntes det har vært meningsfullt å skrive her og få respons- Frosken , xBellax og andre forholdt seg saklig og innlevende. Interessant med motstand, den reflekterer jeg over- godt m litt empati og forståelse , det trenger jeg:) Noen deler erfaringer , da føler jeg meg mindre alene:) Alt dette betydd " noe" for meg .. Og det å kjenne at det er takhøyde for klagesang , sjelemessig pine og jammer er også bittelitt godt .. Jeg er en person som alltid har sett på min angst som et stort , vanskelig tabu - uvant å snakke om den ... Og å være ærlig m seg selv utfordrende- angst ofte irrasjonelt og du gjør alt for å kjempe i mot , kvele den., men i det siste har den slått meg i bakken:((( følt meg litt rar ..og jeg har virkelig slitt med min livssituasjon og enorm skuffelse over m selv det siste året. Kjenner m av og til apatisk ., så får jeg modus hvor jeg vil suge margen ut sv livet.. Går opp og ned... Om jeg forholder m strengt til de harde fakta blir det meste vanskelig .. Sliter m å forstå meg på angsten fordi den ikke er forutsigbar .. Slitsomt

[Gjest]

Må også få legge til at jeg innimellom har blitt redd, forvirret og kjent m i krise over respons på mine " affektutbrudd,det bærer nok også noe av det jeg har skrevet preg av.. innimellom tenkt jeg ikke har hatt godt av å være innom " forumet" her så ofte... Men har stadig kommet til at jo .. Det er litt trøst i å være her..

[ColaZero]

 

Jeg er ikke enig med de som hevder at du har et negativt syn på de med psykiske lidelser selv om du subjektivt uttaler deg om dine følelser av å skulle være rammet av en. Det finnes ingen automatikk at man ved å være negativ til egne problemer/psykdom "disser" andre som er rammet av tilsvarende. 

 

Jeg har selv angst og jeg har all rett til å forbanne denne lidelsen høyt, "disse" meg selv om jeg er i behov av det, snakke om meg selv i vendinger som sprøyte gal, skrullete, svak osv uten at det betyr at jeg mener at andre som er rammet av angst er det. Jeg synes det er helt tullete at det har blitt slik at vi i samfunnet vårt snart ikke kan si eller være noe som helst uten at det betyr at vi rammer andre enten de lider av det samme eller noe motsatt. 

 

Du har all rett til å oppfatte din egen situasjon og dine følelser som vanskelig. Du er i din fulle rett til å uttrykke at du ikke vil ha diagnosen "personlighetsforstyrrelse" da det for deg er både krenkende og svært vanskelig å skulle forholde seg til. Du er i din fulle rett til å si at dette er noe av det verste du kunne tenke deg av diagnose uten at det er av noen som helst betydning for andre med "personlighetsforstyrrelser".

 

Det kan ikke være slik at vi ikke kan fortelle om negative følelser/tanker om noe fordi andre kan være sårbare i forhold til hva vi uttrykker. Jeg mener om noen her inne skulle juble over en sykdom/psykdom, feks være glad de ble rammet av det og ikke noe annet, så ville aldri noen løfte et øyebryn eller sette de på plass. Men vokt deg for å uttrykke noe negativt om noe, da er du fritt villt. Det blir litt som dette facebook-greiene og likes som jeg så en god video her om dagen. Folk jobber hardt for anerkjennelse der inne og ærlighet om både det ene og andre skjules i positive oppdateringer om glade barn, kjærlig partner, überlykkelige barn, parties/vinglass, mingling med alle venner, flotte ferier osvosv. Alt er liksom fryyyyyd. Om du ikke er deltagende i dette får du dårlig med "likes".

 

Du er ærlig om hvor vanskelig du nå har det. Istedet for å bli møtt med forståelse for at evnt personlighetsforstyrrelsediagnose for deg er ensbetydende med at livet er over på et vis, at det ville bety at du ville føle deg hakke gal, møtes du med at du har et dårlig/negativt syn på de som har denne lidelsen. Jeg forstår deg, ingen ønsker seg vel den diagnosen eller får den og synes at det var da sannelig kjekt å vite. 

 

UANSETT hva du føler akkurat nå, så er det slik for deg. Vi andre får tåle det. 

Anonymous poster hash: 7e270...553

 

 

Flott innlegg! Enig i det du skriver.

[frosken]

Jeg blir litt rørt over at du faktisk gidder å engasjere deg som du gjør Frosken, tusen takk! Du har rett i jeg har blåst opp dette med pf noe enormt , det har blitt en fiksering for meg og antydningene har gjort meg så redd og utilpass og jeg hat fått tanker om at jeg er skyld i alt selv ( Pga mulig dårlig ) personlighet og det er svært tungt. Føler nemlig ikke helt at det er slik.. Jeg blir rammet av angst - men lar det vanligvis ikke gå ut over sndre på usympatiske måter. I møte m psykistri har jeg fått direkte redsel for diagnose , dette tror jeg går ut over mine muligheter til å motta/ være mottakelig for behandling / samtaler rundt min angst og mine reaksjonsmåter. Ringt dps og spurt om psykolog kan ringe meg for liten prat i dag el morgen. Ikke ringt i dag , så nå er jeg redd hun ikke ringer sviktet meg en gang før...Er helt satt ut av dårlig samvittighet for mitt sinne sist, det mååååjeg si om jeg skal klare å senke skuldre bittelitt.,,så får jeg se hvordan det blir mottatt... ( Sinne kom som lyn fra klar himmel... Sovet dårlig og var då Lei meg og følte meg så uglesett :(Jeg er redd og usikker og ambivalent ift beh ( tror jeg fortsatt trenger psykolog støtte ja, men kjennes så inderlig fastlåst:((( og redd jeg skal bli verre..,- min mann mener det har vært lite progresjon , er det bare Pga meg? Jeg tror jeg har sngst / dep - ikke pers forstyrrelse!!

Jeg håper psykologen ringer deg I morgen. Hvis hun ikke gjør det, så kan du evt. skrive et brev til henne som du sender før ferien. Der kan du bade beklage at du stormet ut av kontoret hennes, forklare hvorfor du avlyste timen rett før ferien og si at du håper du kan få en time når ferien er over.

[XbellaX]

 

Jeg er enig med deg i alt du her skriver Og jeg legger nok mye egne erfaringer i det jeg skriver som overhodet ikke behøver være relevant i forhold til ts opplevelse av mangt og mye. 

 

Jeg har også stor tro på ufarliggjøring og normalisering og jeg mener sm deg at svarene som gis vanskelig kan times rett. Jeg er imidlertid litt opptatt av at at å skape mulig skyldfølelse hos noen som allerede har nok, er unødvendig. 

Anonymous poster hash: 7e270...553

 

 

 

Jeg ser vi er enige i mye. Kommentaren var ikke ment for å skape en skyldfølelse men et forsøk på å rive ned noe av den (skyhøye) forestillingen om at det å få visse typer diagnoser er det samme som å gå til grunne, man kan egentlig bare legge seg ned å dø. En person skal så absolutt få ha sine reaksjoner uten at jeg tror det har noen hensikt at andre også hiver seg på det toget.  I psykiatrien møter man seg selv i døren både titt og ofte. Visse diagnoser kan være tyngre å bære enn andre men igjen handler det nesten alltid om hva slags grunnleggende syn man selv har og hva som skal være det styrende fokus. 

 

Jeg tror forøvrig det kan hjelpe namnlaus å fokusere mindre på alt som har med diagnoser å gjøre, og mer på konkrete tiltak for å bli bedre.

[Gjest]

Har ikke diagnosen men synes det er svært krenkende å bli mistenkeliggjort for den.. Lite som skal til kjenner jeg før jeg blir fra meg av redsel for at de skal tre denne diagnosen ned over hodet på meg og hevde har rett. Da vil jeg faktisk søke hjelp av min legebror for å bli " renvasket"... !!!!!!!!!!!!!!! Uetisk å antyde slikt når jeg er depressiv .. ???Er ikke " meg selv":((( han sier han ikke ser " slik" på meg! Kan alltids ha symptomer i den ene og andre retning når fn er nede for telling slik jeg har vært.. Syntes hun virket provosert av st jeg hadde søkt råd her, svarte meg giftig at det bekreftet min paranoia ( mistillit). Nå håper jeg dog jeg slipper ( har ikke krefter til mer kamp) og at psykologen heller kan bidra til å gjøre meg trygg og møte meg på en tillitsvekkende måte gj samtale ... For mye for langt?

[XbellaX]

Har ikke diagnosen men synes det er svært krenkende å bli mistenkeliggjort for den.. Lite som skal til kjenner jeg før jeg blir fra meg av redsel for at de skal tre denne diagnosen ned over hodet på meg og hevde har rett. Da vil jeg faktisk søke hjelp av min legebror for å bli " renvasket"... !!!!!!!!!!!!!!! Uetisk å antyde slikt når jeg er depressiv .. ???Er ikke " meg selv":((( han sier han ikke ser " slik" på meg! Kan alltids ha symptomer i den ene og andre retning når fn er nede for telling slik jeg har vært.. Syntes hun virket provosert av st jeg hadde søkt råd her, svarte meg giftig at det bekreftet min paranoia ( mistillit). Nå håper jeg dog jeg slipper ( har ikke krefter til mer kamp) og at psykologen heller kan bidra til å gjøre meg trygg og møte meg på en tillitsvekkende måte gj samtale ... For mye for langt?

 

Jeg tror ikke det å overfokusere på diagnoser har så mye for seg namnlaus. Forsøk å mobilisere det du har for å bli bedre fremfor å kjempe mot. Ring eller skriv til henne før ferien og få i stand en ny time så dere kan få ryddet opp i dette.