Gud gi meg styrke?

[Nycora]

Har en mor som alltid har hatt et veldig sort-hvitt forhold til mennesker. Blir hun først sint på noen, eller noen sier noe skjevt til henne, kutter hun dem ut og vil ikke ha noe mere med dem å gjøre. Tilgivelse finnes ikke.

Nå er hun syk og trenger hjelp. Dette nekter hun. Ingen får dusje henne, hjelpe henne på do, lage mat og lignende. Dette er vi jo nødt til å gjøre uansett hva hun sier. Da blir hun sint på "livstid" på den stakkaren som hjalp henne uten mors velsignelse.

Hver gang jeg nå besøker henne får jeg historier om hvor slem alle er. " sitat igår: en stor, sint og jævlig dame var her og var veldig sint, har aldri opplevd noe lignende." Jeg snakket med denne pleieren og det eneste hun hadde gjort var å være bestemt mot min mor da hun måtte vaske seg. Mor vil nå ikke se dette mennesket for sine øyne mere.

Får problemer selv jeg pga dette. Det minner meg veldig om da jeg vokste opp og den kampen jeg kjempet da. Får angst og blir deppa, kjenner jeg. Har veldig lyst til å holde avstand. Samtidig kan jeg ikke gjøre det heller, dette har jo vært min oppgave hele livet. "Hun er sint, han er slem, vi låser døra og blender vinduene slik at disse vonde menneskene ser oss eller kommer inn, gjem deg i kottet du." Vet ikke hvor mange timer jeg har tilbringt gjemt i et kott.

Nå er jo problemet å få mor til å innse at hun må ta imot hjelp, hvordan gjør jeg det? Hun blir jo skeptisk til meg også når jeg ordner for mye. Jeg er syk selv og orker ikke å være hjemmehjelp for min mor. Er så slapp og sliten np at jeg har lyst til å ligge hele tiden. I tillegg denne samvittigheten som gnager meg i stykker. Føler meg som et dårlig menneske som ikke greier på dette.

[stjernestøv]

I slike tilfeller er det vel hjelpeapparatet sin oppgave ? Men ikke lett når hun ikke vil ha hjelp da.

[Nycora]

I slike tilfeller er det vel hjelpeapparatet sin oppgave ? Men ikke lett når hun ikke vil ha hjelp da.

Nei, ikke lett i det hele tatt. Hjelpeapparatet ringer meg fordi de er helt oppgitt de også. Og de har kun kjent henne i to år. Det er jeg som må ordne opp det følelsesmessige rundt mor, jeg er den eneste som kan si og gjøre noe uten at hun blir paranoid og sint. Jeg må ta henne til lege, sykehus, ringe telefoner, betale regninger, helst lage mat så hun er sikker på hva det er hun spiser.

Jeg hører stemmen til mor i hodet mitt og jeg gjør hva jeg kan for ikke å bli likedan selv... Igjen. Egentlig tror jeg at jeg selv er ganske normal i utgangspunktet. Det er bare det at jeg har fått slike ting " plantet i hodet mitt" siden jeg ble født." Blir redd av det. Ser mørket komme og omfavne meg. Dette er helt sikkert sånne " skrekkbilder" fra da jeg var ganske liten. Et barn har jo i tillegg en bra fantasi, så da mor fortalte meg om alle som var der ute, så jo jeg dem for meg gjennom et barns øyne. Det ble til skrekkelige monstre, noe har plaget meg veldig når jeg har vært deprimert og syk.

Reiser langt vekk i helgen. Skal prøve og fokusere på andre ting. Go helg til deg også ;-).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun vil ikke endre adferd med mindre hun får klare grenser - adferdsterapi.

 

Si til henne at hun kan ringe deg neste gang hun har dusjet, så skal du komme og hjelpe henne.

[Nycora]

Hun vil ikke endre adferd med mindre hun får klare grenser - adferdsterapi.

 

Si til henne at hun kan ringe deg neste gang hun har dusjet, så skal du komme og hjelpe henne.

Hun er så redd og mistenksom at hun tørr ikke bruke telefonen. Har sagt til pleierne at de må være bestemt med henne, hun kan ikke få bestemme alt selv. Nå er hun snart sint på alle sammen og nekter å snakke mere med dem. Alle er slemme, sinte og hun ser ikke at de bare vil hjelpe henne, samme hva jeg sier.

Tror jeg må prøve og se litt humor i alt dette, uten det blir jeg sprø.

[stjernestøv]

Håper du får slappet av i helgen. :-)