Kort tids behandling av alvorlig selvskading

[Gjest]

Hele livet handler om valg, det gjelder alle.

Det handler også om veldig mye mer.

I en spesiell forbindelse fikk jeg ofte høre akkurat det av en annen. Når hun fikk samme problem selv sa hun at hun ikke hadde forstått at det var slik. Hun sliter fremdeles med problemet. Men som hun sa til meg så handler det jo bare om et valg.

[XbellaX]

 

Jeg har et lite spørsmål til deg her. Jeg har også hatt noen dårlige perioder der jeg har skadet meg en del. Jeg skammer meg mye over dette i ettertid, og har gjort som du har skissert, nemlig bestemt at dette skal jeg aldri gjøre igjen noen gang. Jeg forsøker å finne andre måter å handle på og alternativer, som jeg forsøker å lære meg mens ting er litt roligere. Problemet er bare at når jeg føler meg veldig dårlig har det hendt noen ganger at jeg har "sprukket" og tydd til selvskading igjen. Da føler jeg veldig på skam for dette, ikke bare fordi jeg skadet meg men også fordi jeg ikke klarte å holde løftet mitt. 

 

Så jeg lurer egentlig på om eller sin metode med å akseptere at dette vil være noe jeg vil slite med når ting blir svært vanskelige kan være bedre? Slik jeg ser det er ikke dette å holde døren på gløtt, men å akseptere at dette er vanskelig og at det ikke er noe man bare kan bestemme seg for når man er i god form. 

Anonymous poster hash: 6609b...ade

 

 

Først av alt flott jobbet! :-) Jeg kan dessverre ikke svare deg så godt som jeg skulle ønsket, jeg kjenner ikke situasjonen din. Jeg synes du har gjort mye riktig, men det er ikke alltid fokuset på "arrene" som hjelper, mange trenger å gripe fatt i årsaken(-e) til selvskadingen. Det å få hjelp som tar vare på hele deg er viktig, du skal ikke bli redusert til symptomer og åpne sår. 

 

Jeg synes ikke du skal slå deg til ro med at dette er slik du vil ha det. Jeg synes du skal fortsette å kjempe, du er kommet alt for langt til å bare "godta".

[stjernestøv]

Det handler også om veldig mye mer.

I en spesiell forbindelse fikk jeg ofte høre akkurat det av en annen. Når hun fikk samme problem selv sa hun at hun ikke hadde forstått at det var slik. Hun sliter fremdeles med problemet. Men som hun sa til meg så handler det jo bare om et valg.

Vi kan velge å være friske men hvem sa det var lett?

 

Velge bort all faenskap, få får det til.

[ISW]

Det var et vanskelig spørsmål. Det kan være så mye. Det kan være det du skriver. En følelse av å ville koke over eller sprenges innvendig. Selvhat. Uro. Depresjon. Livet er ikke verdt å leve. Og mye mer. Det er en uutholdelig følelse.

Jeg er ikke så flink til å beskrive følelser, men som du sikkert forstår så kan det være så mye.

 

Tusen takk for svar. Det hørtes ille ut.

 

Jeg skjønner at jeg egentlig er ganske heldig.

[Gjest]

Tusen takk for svar. Det hørtes ille ut.

 

Jeg skjønner at jeg egentlig er ganske heldig.

Jeg er stort sett heldig jeg også nå. Livet etter at jeg begynte med lithium er et helt annet liv enn det jeg hadde før, selv om jeg har noen dårlige korte perioder innimellom. Når jeg ser helheten i det siste halvannet året, så har jeg hatt det veldig mye bra.

[frosken]

Muligens et naivt spørsmål, men hva er psykisk smerte?

 

Er det angst, altså kroppslige manifestasjoner som brystsmerter, hyperventilering og hjertebank?

Med psykisk smerte tenker jeg på fortvilelse, desperasjon, opplevelse av man ikke holder ut livet et eneste øyeblikk til.

[AnonymBruker]

Først av alt flott jobbet! :-) Jeg kan dessverre ikke svare deg så godt som jeg skulle ønsket, jeg kjenner ikke situasjonen din. Jeg synes du har gjort mye riktig, men det er ikke alltid fokuset på "arrene" som hjelper, mange trenger å gripe fatt i årsaken(-e) til selvskadingen. Det å få hjelp som tar vare på hele deg er viktig, du skal ikke bli redusert til symptomer og åpne sår. 

 

Jeg synes ikke du skal slå deg til ro med at dette er slik du vil ha det. Jeg synes du skal fortsette å kjempe, du er kommet alt for langt til å bare "godta".

 

Takk for fint svar, jeg opplever kanskje som du skriver at det er fokus på arrene og at jeg må handle annerledes i fremtiden, kanskje fordi jeg er så dårlig på å forklare/forstå hva som er så vanskelig. Jeg ønsker bare å si at jeg forstår hvordan "eller" tenker, fordi dersom man bestemmer seg for aldri å skade seg igjen, for så å sprekke, blir i alle fall jeg fylt med selvhat og svært negative tanker om meg selv (noe som igjen fører en videre inn i en ond spiral). Jeg er imidlertid usikker på om jeg synes det er en motsetning mellom å bestemme seg for å aldri skade seg igjen, men likevel akseptere det dersom det skjer.

Anonymous poster hash: 6609b...ade

[XbellaX]

 

Takk for fint svar, jeg opplever kanskje som du skriver at det er fokus på arrene og at jeg må handle annerledes i fremtiden, kanskje fordi jeg er så dårlig på å forklare/forstå hva som er så vanskelig. Jeg ønsker bare å si at jeg forstår hvordan "eller" tenker, fordi dersom man bestemmer seg for aldri å skade seg igjen, for så å sprekke, blir i alle fall jeg fylt med selvhat og svært negative tanker om meg selv (noe som igjen fører en videre inn i en ond spiral). Jeg er imidlertid usikker på om jeg synes det er en motsetning mellom å bestemme seg for å aldri skade seg igjen, men likevel akseptere det dersom det skjer.

Anonymous poster hash: 6609b...ade

 

 

Jeg tror som sagt at så lenge man anser selvskading som en mulighet og godtar at det skjer når man er dårlig har man døren på gløtt og vil heller aldri bli ferdig med det. Det virker til å være en utbredt misforståelse at det å slutte å selvskade er noe man kun jobber med når man er dårlig. Dette er helt feil.  Å slutte er er noe man bør jobbe med (jevnlig!) også i de stabile fasene ( f. eks. med å endre tankesettet). Noen har nytte av å gripe fatt i årsaken til selvskadingen, andre igjen har nytte av å fokusere her og nå. Det er i de gode fasene man legger store deler av grunnlaget. 

Det er mye trygghet i denne formen for mestring (det går automatisk/ det blir en vane), uansett hvor destruktiv den er. Å gi opp noe som fungerer, uansett hvor kortvarig effekten er, kan naturlig nok kjennes både stressende, utrygt og smertefullt. For å bli "fri" er man nødt til å klare romme den smerten, klare holde ut selv om det for mange er en krevende kamp.

 

Du tar en avgjørelse på hva som er best for akkurat deg, om den gjelder for akkurat nå, et år frem som ledd i en slags nedtrapping, eller på permanent basis blir opp til deg. 

[Gjest]

Jeg tror som sagt at så lenge man anser selvskading som en mulighet og godtar at det skjer når man er dårlig har man døren på gløtt og vil heller aldri bli ferdig med det. Det virker til å være en utbredt misforståelse at det å slutte å selvskade er noe man kun jobber med når man er dårlig. Dette er helt feil.  Å slutte er er noe man bør jobbe med (jevnlig!) også i de stabile fasene ( f. eks. med å endre tankesettet). Noen har nytte av å gripe fatt i årsaken til selvskadingen, andre igjen har nytte av å fokusere her og nå. Det er i de gode fasene man legger store deler av grunnlaget. 

Det er mye trygghet i denne formen for mestring (det går automatisk/ det blir en vane), uansett hvor destruktiv den er. Å gi opp noe som fungerer, uansett hvor kortvarig effekten er, kan naturlig nok kjennes både stressende, utrygt og smertefullt. For å bli "fri" er man nødt til å klare romme den smerten, klare holde ut selv om det for mange er en krevende kamp.

 

Du tar en avgjørelse på hva som er best for akkurat deg, om den gjelder for akkurat nå, et år frem som ledd i en slags nedtrapping, eller på permanent basis blir opp til deg.

Det du skriver her, er det basert på fagkunnskaper eller noe du bare tenker og mener selv. Jeg tenker spesielt det du skriver om å ha døren på gløtt.

[AnonymBruker]

Dette var helt forferdelig sagt av en som skal være psykiater! Jeg har vært selvskader i 17-18 år, og er det noe jeg ønsker her i livet så er det å bli frisk! Tror du burde lese litt om selvskading virker det som. Dette var trasig.

Anonymous poster hash: 65ed7...993

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et steg på veien mot å bli frisk er bl.a. å tørre å forsøke et annet alternativ enn selvskading neste gang livet blir vanskelig. For eks ringe psyk og be om en tredagers innleggelse.

[Gjest]

Et steg på veien mot å bli frisk er bl.a. å tørre å forsøke et annet alternativ enn selvskading neste gang livet blir vanskelig. For eks ringe psyk og be om en tredagers innleggelse.

Legger de inn pasienter for å unngå selvskading da?

[AnonymBruker]

Legger de inn pasienter for å unngå selvskading da?

Ikke for ubetydelig selvskading.

Anonymous poster hash: e68d2...a56

[Gjest]

Ikke for ubetydelig selvskading.

Anonymous poster hash: e68d2...a56

Det kom ikke frem hva AB var da. Så jeg forstod mer svaret som at pasienten ble innlagt for å få behandling for sykdommen så hun også skulle kunne klare å unngå selvskading.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi gjør det.

Om vi oppfordrer pasienten til å velge et bedre og mer modent alternativ, må vi selvsagt stille opp når pasienten ønsker å følge rådet.

[Gjest]

Vi gjør det.

Om vi oppfordrer pasienten til å velge et bedre og mer modent alternativ, må vi selvsagt stille opp når pasienten ønsker å følge rådet.

Det høres ut som dere følger godt opp pasientene.

[Cilien]

Vår behandling består vanligvis i 2-3 dagers innleggelse i akuttavdeling før pasienten skrives ut til videre poliklinisk behandling.

 

Selv om vi utad er profesjonelle, er det inne i oss mye frustrasjon over de enorme ressurser disse pasientene etter eget valg forbruker i helsetjenesten. Ressurser som kunne vært brukt på pasienter som ikke velger sine plager.

 

Det er en hel del mennesker som "velger sine plager", men som likevel skal møtes med respekt i helsevesenet.

 

Sterkt overvektige (kan de ikke bare spise mindre?

Diabetes 2-pasenter (de har vel hatt en så dårlig livsstil)

Kolspasienter (herlighet, de burde bare ha sluttet å røyke)

Hjertepasienter (mane av dem har vel bare levd for usunt, makan til sløseri!)

Treningsfolk som har skadet ankler, knær etc (Kan de ikke bare være litt i ro som oss andre!)

Deprimerte (kan de ikke bare tenke litt positivt da?!)

etc etc etc

 

Jeg synes at selvskadere ofte behandles repsektløst og tror det ofte handler om lite kunnskap, spesielt på legevakten. 

[Gjest]

Vi gjør det.

Om vi oppfordrer pasienten til å velge et bedre og mer modent alternativ, må vi selvsagt stille opp når pasienten ønsker å følge rådet.

Hva tenker du hvis pasientene dine ikke klarer helt å slutte? At de fortsetter med lettere selvskading en sjelden gang, men ikke slik som før? Er det ganger dere synes det er greit å akseptere at slik er det bare?

[Madelenemie]

Jeg mener at mange får rett hjelp, men dessverre ikke alle. Noen er også vanskeligere enn andre å hjelpe, fordi de ikke klarer å mobilisere sine krefter i en konstruktiv retning.

Hei!

 

Det tror jeg er sentrale poeng. Skal man bli frisk, må man aktivt selv bidra på den ene eller andre måten.

 

Hvis jeg som autist ikke hadde hatt tro på at jeg kunne få hjelp, ville innstillingen min i seg selv bidratt til å forhindre gode helsefremmende fremskritt.

 

På samme måte om man selvskader eller ruser seg på medisiner, man har et eget ansvar, man må både ville ta i mot hjelp, men man må også være mottagelig for hjelp, åpent innstilt og ydmyk nok til å høre på andre, la seg veilede. Det er ikke lett, men mye er gjort ved å erkjenne at man har et egetansvar for sitt eget liv og sin egen helse.

[neella]

Korttidsbehandling