Kort tids behandling av alvorlig selvskading

[FjellOgDalar]

Jeg har dessverre et ganske langt og vondt rulleblad med alvorlig selvskading bak meg, og jeg kan forsikre om at det å legges inn på psykiatrisk lukket ikke hjelper noe særlig. Snarere tvert om. Svært ofte møtes man med en ovenifra og ned holdning om at sånt gjør vi bare ikke. Jeg tror mange ender opp med å selvskade fordi det er det oppleves "som det eneste man er flink til." Dessverre blir det ofte til at alt som blir sett er selve skaden eller selvskadingen - ikke personen som sliter med det.  Og dette er selvfølgelig veldig synd, fordi det er nettopp det man trenger. Å bli sett som et menneske som sliter med det som utløser selvskadingen, og således vise dette overfor pasienten tror jeg er helt avgjørende. I forhold til det å være innlagt... Om man er så ille ute at man er til fare for seg selv, må man kanskje legges inn for en kortere periode. Jeg har selv opplevd det og hatt positiv effekt av noen dager med skjerming. Men ikke uker. Da blir det fort bare enda tøffere å komme ut igjen til det som startet det hele. Dessverre er det mange steder huller i systemet, noe som medfører at pasienter ikke blir videreført til et skikkelig hjelpetilbud som effektueres så raskt som over hode mulig etter en utskrivelse. Da blir det fort at man kommer inn i den vonde sirkelen. Det som har hjulpet meg er rett og slett behandling for det som har ligget bak (ptsd bl.a.), være i gruppeterapi - så man møter andre i samme båt og slipper å føle seg så utrolig ensom oppi alt. Hard styrketrening har vært nok en hjelp. FLOTT måte å få ut aggresjon på, og framgangen er gjerne både rask og svært målbar .

 

Jeg vet jeg får det til å høres lettvint ut, men det er det ikke. Selvskading er faktisk et slags rusproblem slik jeg ser det. Men har man en litt uredd terapeut som tør å konfrontere (ikke tenke at denne pasienten knappast tåler å gå i terapi pga selvskadingen) og et godt oppbygget nettverk (f.eks. psykiatrisk hjemmetjeneste, eventuelt hjemmesykepleie hvis man er fysisk dårlig. Det siste har jeg faktisk fått når jeg har trengt sårstell jeg ikke har klart å gjøre selv). Individuell plan, der man også blir enige om en helt konkret kriseplan er gull verdt. Har man kriseplanen der, vet man hva man gjør når det røyner på. Så er kunsten å lære seg selv å kjenne så godt at man klarer og ikke minst tør å rope hjelp før det er for seint.

 

Til det jeg leser rundt om kring om hvordan mennesker som helt klart trenger hjelp fra somatikken blir overlatt til seg selv, vil jeg si at jeg synes det er svært trist at det skal være sånn. Hva slags hjelp man får er dessverre både svært person- og bostedsavhengig.