NHD har dere nulltoleranse for selvskading?

[Gjest]

Eller er det tilfeller der dere aksepterer det til en viss grad? At noen pasienter alltid vil ha perider de vil slite mer eller mindre med det. Som xbellax skriver så har jeg døren på gløtt når jeg skriver at jeg aldri er sikker. Føler det er mest realistisk å ikke ta stilling til det når jeg er frisk, men ta kampen når den kommer. Og det er jeg nokså sikker på at den gjør.

[FjellOgDalar]

Jeg tror dette varierer veldig fra sted til sted, dessverre. I allefall har jeg ikke noe inntrykk av at det finnes noen kategorisk standard for hvordan man forholder seg. Jeg har personlig både opplevd klar beskjed om at selvskading = rett ut. Imidlertid har jeg fra annet personell ved samme psykehus (aller viktigst leger) fått tilbakemeldinging om at det å skrive ut pga. av selvskading heller ville medføre strengere sikkerhetstiltak enn å kaste en ut. Dette er en råtten problemstilling... Noen ganger føler jeg på holdningen "kutt ut sympmene dine, og vi skal hjelpe deg." Det være seg selvskading, eller annen destruktiv atferd. Slike motstridende beskjeder er ikke lett å forholde seg til som pasient. Selvskadingen er kanskje det absolutt ene man opplever som viktig for å mestre problemer. Å ta fra vedkommende dette, kan medføre vondt verre. Jeg mener de i hjelpeapparatet her må være svært bevisste på bakgrunnen for selvskadingen i hvert enkelt tilfelle, fordi helt kategorisk utskriving ofte ender i ny innleggelse som følge av nettopp alvorlig selvskading for ganske mange. Jeg har sett alt for mange svingdørspasienter lide under slike dillemma. Behandlende instans har sitt ansvar (feks. ved å se HVORFOR i det enkelte tilfelle), Den som sliter har sitt, uavhengig av statistikk. Behandlende instans bør være i stand til å vurdere slike forhold. Hvorfor skader den innlagte seg? Er det for å få slippe ut, er det for å kommunisere at hjelpen ikke fungerer, er det de vanlige årsakene som selvstraff, noe som konkretiserer den psykiske smerten? 

 

I det hele tatt er dette en temmlig kinkig problematikk, fordi den har mange aspekter. Ergo kan noen tiltak være riktig for noen, mens andre ville være katastrofale for samme gruppe. For andre kan det være stikk motsatt. Hadde dette vært meg, ville ikke en utskrivelse pga av selvskading (uansett alvorlighetsgrad) vært til hjelp. Da ville det være mer hensiktsmessig å stramme inn sikkerhetstiltak rundt meg, inntil oppnåelse av begynnende/synlig bedring.

 

Psykologen min sier at han så nulltåleranse et sted han jobbet tidligere, men at en del brukte skjønn om mulig. Dvs. veie risiko ved utskriving opp mot fordelene med fortsatt behandling. Dette var i alle fall oppmuntrende i form av at det ikke ble behandlet helt kategorisk.

[XbellaX]

Eller er det tilfeller der dere aksepterer det til en viss grad? At noen pasienter alltid vil ha perider de vil slite mer eller mindre med det. Som xbellax skriver så har jeg døren på gløtt når jeg skriver at jeg aldri er sikker. Føler det er mest realistisk å ikke ta stilling til det når jeg er frisk, men ta kampen når den kommer. Og det er jeg nokså sikker på at den gjør.

 

Det er viktig å presisere at du gjør det som er riktig for deg. Dersom du ønsker å fortsette slik du gjør, det ikke påvirker andre og du lever ok med det så er det ingen andre sin sak. 

Det jeg reagerer på er at du tror du kun skal jobbe med dette når du er i dine dårlige perioder, dette er helt feil. Det å endre tankemønster og vaner krever ofte mye tid (og krefter!) og er noe som må jobbes med kontinuerlig. 

 

Jeg begriper ikke at du mener det kan være en god idè å forholde seg til om skuta kan synke eller ikke når du er i full storm ute på havet, er ikke det noe du bør kartlegge og forebygge så langt du klarer FØR du legger fra kai?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, vi har ingen nulltoleranse for dette.

 

Vi vet at langvarige innleggelser er antiterapeutisk og motvirker selvstendiggjøring og ansvarlighet. Samtidig vet vi at korte innleggelser kan være hensiktsmessige i det vi kaller "emosjonell storm".

Vi prøver, så langt det er mulig, å følge en langsiktig behandlingsplan uavhengig av selvskade eller ikke. 

 

Noen pasienter med denne type problemer har god effekt av korte, planlagte innleggelser:

 

http://tidsskriftet.no/article/1545068

 

Enkelte ganger er det en del av kontrakten ved planlagte innleggelser at pasienten forplikter seg til å avstå fra selvskading under innleggelsen 1) fordi det forstyrrer behandlingsopplegget og 2) fordi selve målet med innleggelsen kan være at en nettopp skal trene på andre handlinger når følelsene blir for vanskelige.

 

For alle lidelser er jeg enige med de som sier at den avgjørende faktor er at pasienten har bestemt seg for endring enten dette er totalavhold fra alkohol, oppkast eller fra annen selvskading.

[ISW]

Jeg har nok som sagt en "psykisk lidelse light" - men jeg klarer ikke å forstå hvorfor det ikke er enklere å mobilisere fornuften sin fremfor å gjøre en destruktiv handling som i tillegg må gjøre utrolig vondt.

Mulig det er en tvangshandling fra min side, men i alle fall har jeg bestemt meg for at uansett hvor jævlig livet måtte bli, vil jeg aldri gjøre noe skade mot meg selv. Og det står jeg ved.

Det burde flere også gjøre.

[frosken]

Eller er det tilfeller der dere aksepterer det til en viss grad? At noen pasienter alltid vil ha perider de vil slite mer eller mindre med det. Som xbellax skriver så har jeg døren på gløtt når jeg skriver at jeg aldri er sikker. Føler det er mest realistisk å ikke ta stilling til det når jeg er frisk, men ta kampen når den kommer. Og det er jeg nokså sikker på at den gjør.

Jeg synes ditt spørsmål på sett og vis er overraskende.  Ingen andre - inklusive behandlere - kan med hell bestemme at noen skal slutte med selvskading.  Det er og blir et personlig valg, - ikke et valg noen kan ta for andre.

 

Dersom selvskadingen påvirker andre mennesker, så kan man mene noe om moralen i det. Men hvorvidt du ønsker eller ikke ønsker å slutte med dine selvskading, er ditt personlige valg, det er hva du selv mener om dette som er avgjørende.   Det kreves et personlig valg for å slutte med selvskading, det er liten grunn til å tro det kommer til å gå uten kamp. 

[frosken]

Jeg har nok som sagt en "psykisk lidelse light" - men jeg klarer ikke å forstå hvorfor det ikke er enklere å mobilisere fornuften sin fremfor å gjøre en destruktiv handling som i tillegg må gjøre utrolig vondt.

Mulig det er en tvangshandling fra min side, men i alle fall har jeg bestemt meg for at uansett hvor jævlig livet måtte bli, vil jeg aldri gjøre noe skade mot meg selv. Og det står jeg ved.

Det burde flere også gjøre.

 

Jeg tror ikke helt du har skjønt noe av dette med selvskading.  Det er selvfølgelig ikke vanskelig å avstå fra selvskading, dersom man ikke har erfart at det er en lindrende mestringsstrategi på kort sikt.

[Gjest]

Jeg synes ditt spørsmål på sett og vis er overraskende.  Ingen andre - inklusive behandlere - kan med hell bestemme at noen skal slutte med selvskading.  Det er og blir et personlig valg, - ikke et valg noen kan ta for andre.

 

Dersom selvskadingen påvirker andre mennesker, så kan man mene noe om moralen i det. Men hvorvidt du ønsker eller ikke ønsker å slutte med dine selvskading, er ditt personlige valg, det er hva du selv mener om dette som er avgjørende.   Det kreves et personlig valg for å slutte med selvskading, det er liten grunn til å tro det kommer til å gå uten kamp.

For meg er dette en stor skam. Jeg er voksen og burde vite bedre. Men etter alle innleggene som har vært nå, så tror jeg at det er på grunn av at jeg trenger aksept for at det er greit med tilbakefall. Jeg liker det ikke og kommer nok alltid til å prøve å kjempe imot. Men jeg vet at når det blir ille nok så kommer jeg til et punkt jeg ikke orker å bry meg mer. Og jeg er redd for å miste den muligheten når jeg ikke lenger klarer å takle det.

[frosken]

For meg er dette en stor skam. Jeg er voksen og burde vite bedre. Men etter alle innleggene som har vært nå, så tror jeg at det er på grunn av at jeg trenger aksept for at det er greit med tilbakefall. Jeg liker det ikke og kommer nok alltid til å prøve å kjempe imot. Men jeg vet at når det blir ille nok så kommer jeg til et punkt jeg ikke orker å bry meg mer. Og jeg er redd for å miste den muligheten når jeg ikke lenger klarer å takle det.

Jeg er overbevist om at du undervurderer din egen styrke. Selvfølgelig kan du slutte med selvskading, - utallige selvskadere har sluttet før deg, hvorfor skulle ikke du klare det? Det handler bare om å bestemme seg samt å holde ut vanskelige følelser inntil de roer seg.

 

Når det er sagt, det er du som avgjør hva som er viktig for deg i ditt liv.

[AnonymBruker]

For meg er dette en stor skam. Jeg er voksen og burde vite bedre. Men etter alle innleggene som har vært nå, så tror jeg at det er på grunn av at jeg trenger aksept for at det er greit med tilbakefall. Jeg liker det ikke og kommer nok alltid til å prøve å kjempe imot. Men jeg vet at når det blir ille nok så kommer jeg til et punkt jeg ikke orker å bry meg mer. Og jeg er redd for å miste den muligheten når jeg ikke lenger klarer å takle det.

 

Da høres det ut som du må jobbe med å ikke komme til det punktet.

Anonymous poster hash: cf82f...35b

[Gjest]

Jeg er overbevist om at du undervurderer din egen styrke. Selvfølgelig kan du slutte med selvskading, - utallige selvskadere har sluttet før deg, hvorfor skulle ikke du klare det? Det handler bare om å bestemme seg samt å holde ut vanskelige følelser inntil de roer seg.

 

Når det er sagt, det er du som avgjør hva som er viktig for deg i ditt liv.

Jeg holder ikke ut vanskelige følelser. Jeg klarer det bare til en viss grad.

Jeg lurer mange ganger hvorfor jeg griper til slike mestringsstrategier. Hvorfor jeg ikke våger å helt slippe taket. Det lindrer jo. Ingen tvil om det. Men er det noe mer? Jeg synes det er merkelig. Føler meg som to forskjellige personer. Den vanlige fornuftige person og når jeg kommer oppi vanskelige følelser eller blir syk, så snur jeg helt om. Det er mye sjeldnere jeg har det slik at jeg må kjempe med selvskadingstrangen, takket være lithium, og enda sjeldnere jeg gir etter. Men jeg vet det ikke burde skje.

Dette var bare litt grubling fra min side.

[larimar]

Jeg er overbevist om at du undervurderer din egen styrke. Selvfølgelig kan du slutte med selvskading, - utallige selvskadere har sluttet før deg, hvorfor skulle ikke du klare det? Det handler bare om å bestemme seg samt å holde ut vanskelige følelser inntil de roer seg.

 

Når det er sagt, det er du som avgjør hva som er viktig for deg i ditt liv.

 

Tja, bare og bare

[frosken]

Tja, bare og bare

Jeg har presisert mange andre ganger i denne diskusjonen at det kan være et svært krevende valg å ta. Allikevel koker det ned til at det handler om å bestemme seg for å la være.

[frosken]

Jeg holder ikke ut vanskelige følelser. Jeg klarer det bare til en viss grad.

Jeg lurer mange ganger hvorfor jeg griper til slike mestringsstrategier. Hvorfor jeg ikke våger å helt slippe taket. Det lindrer jo. Ingen tvil om det. Men er det noe mer? Jeg synes det er merkelig. Føler meg som to forskjellige personer. Den vanlige fornuftige person og når jeg kommer oppi vanskelige følelser eller blir syk, så snur jeg helt om. Det er mye sjeldnere jeg har det slik at jeg må kjempe med selvskadingstrangen, takket være lithium, og enda sjeldnere jeg gir etter. Men jeg vet det ikke burde skje.

Dette var bare litt grubling fra min side.

For ikke så lenge siden, hørte jeg et foredrag av Finn Skårderud. Han snakket om at mange med psykiske lidelser ikke klarer å vente inntil følelsene roer seg igjen, og dermed går glipp av den erfaringen at de faktisk kommer til å roe seg ned igjen. Det sikreste man kan si om vanskelige følelser, er at de før eller senere roer seg noe.  Det gjelder å lære seg til å vente på at det går over i stedet for å handle når følelsene er på toppunktet. .

[larimar]

Jeg har presisert mange andre ganger i denne diskusjonen at det kan være et svært krevende valg å ta. Allikevel koker det ned til at det handler om å bestemme seg for å la være.

 

Ja, jeg vet. Jeg bare pirker litt

[Gjest]

For ikke så lenge siden, hørte jeg et foredrag av Finn Skårderud. Han snakket om at mange med psykiske lidelser ikke klarer å vente inntil følelsene roer seg igjen, og dermed går glipp av den erfaringen at de faktisk kommer til å roe seg ned igjen. Det sikreste man kan si om vanskelige følelser, er at de før eller senere roer seg noe.  Det gjelder å lære seg til å vente på at det går over i stedet for å handle når følelsene er på toppunktet. .

Jeg skrev at det kanskje er litt mer enn bare for å dempe smerten. Jeg tror at det for meg også handler mye om kontroll. Ved selvskading klarer jeg ofte å få en viss kontroll over følelser og reaksjoner. Det har skjedd veldig mange ganger at jeg har gått på badet og skadet meg. Plastret og gått ut og jobbet i huset og er som vanlig. Da har jeg ved selvskading tatt kontroll over følelser og reaksjoner.Det høres sikkert dumt ut, men slik opplever jeg det ofte. Hvis jeg ikke skadet meg ville jeg gjort noe annet dumt.

Jeg vet at alt dette høres sykt ut, og det er vel det det er også.

[frosken]

Det finnes andre måter å få kontroll på. Den enkleste måten er kanskje bare å minne seg selv om at følelsene vil roe seg igjen også. Ved å holde fast på at du uansett ikke skal skade deg selv, så vil trangen etterhvert blir mye mindre.

 

Vet ikke om det hjelper deg noe å definere selvskadingen som syk, - jeg tenker mer at det er en uhensiktsmessig måte å mestre vanskelige følelser på.

[XbellaX]

 

Da høres det ut som du må jobbe med å ikke komme til det punktet.

Anonymous poster hash: cf82f...35b

 

 

Det du skriver her mener jeg er mye av cluet. Ved å være bevisst og oppdage ubehaget som leder til selvskading kan man klare å stanse det tanke/følelsesmessige kaoset før det spiralerer ut av kontroll.

[Gjest]

Det finnes andre måter å få kontroll på. Den enkleste måten er kanskje bare å minne seg selv om at følelsene vil roe seg igjen også. Ved å holde fast på at du uansett ikke skal skade deg selv, så vil trangen etterhvert blir mye mindre.

 

Vet ikke om det hjelper deg noe å definere selvskadingen som syk, - jeg tenker mer at det er en uhensiktsmessig måte å mestre vanskelige følelser på.

Det høres så enkelt ut når du skriver det slik. Men jeg får det ikke til.

For min egen del ser jeg det som en uhensiktsmessig måte å mestre vanskelige følelser på. Men når jeg ser det fra utsiden så er det sykt. Hvis noen finner det ut så vil jeg føle at det jeg gjør er helt sykt.

Men akkurat nå er jeg bra, så det er kanskje best å legge det bort foreløpig. Fikk bare litt grublinger etter alle innleggene som har vært om selvskading nå.

[Gjest]

Nei, vi har ingen nulltoleranse for dette.

 

Vi vet at langvarige innleggelser er antiterapeutisk og motvirker selvstendiggjøring og ansvarlighet. Samtidig vet vi at korte innleggelser kan være hensiktsmessige i det vi kaller "emosjonell storm".

Vi prøver, så langt det er mulig, å følge en langsiktig behandlingsplan uavhengig av selvskade eller ikke. 

 

Noen pasienter med denne type problemer har god effekt av korte, planlagte innleggelser:

 

http://tidsskriftet.no/article/1545068

 

Enkelte ganger er det en del av kontrakten ved planlagte innleggelser at pasienten forplikter seg til å avstå fra selvskading under innleggelsen 1) fordi det forstyrrer behandlingsopplegget og 2) fordi selve målet med innleggelsen kan være at en nettopp skal trene på andre handlinger når følelsene blir for vanskelige.

 

For alle lidelser er jeg enige med de som sier at den avgjørende faktor er at pasienten har bestemt seg for endring enten dette er totalavhold fra alkohol, oppkast eller fra annen selvskading.

Men dere respekterer de som ikke klarer det, eller orker å stå kampen ut når det står på sitt verste?