NHD har dere nulltoleranse for selvskading?

[XbellaX]

Jeg har bare forstått det slik at i enkelte behandlingsopplegg er det " gjør som vi sier eller klar deg selv"

 

Det er helt riktig, men når ble DOL et behandlingssenter?

[Gjest]

Det er helt riktig, men når ble DOL et behandlingssenter?

Jeg bare lurte på om dere tenker i samme baner.

Det stemmer det du skrev lenger oppe. Det er tryggheten min, det er derfor vanskelig å gi slipp på. De to årene jeg klarte meg uten så fjernet jeg ikke barberbladene. De var likevel tryggheten min, selv om jeg ikke brukte de.

Endret 17. juli 2014 av eller

[XbellaX]

Jeg bare lurte på om dere tenker i samme baner.

 

Jeg synes det er sørgelig du driver på som du gjør men som jeg nevnte tidligere, dette er ditt ønske og det respekterer jeg naturligvis, det skulle bare mangle.

[Gjest]

Jeg synes det er sørgelig du driver på som du gjør men som jeg nevnte tidligere, dette er ditt ønske og det respekterer jeg naturligvis, det skulle bare mangle.

Det er ikke mitt ønske, og det tror jeg du vet. Det blir bare feil av meg og si aldri mer, når jeg vet at jeg ikke klarer det når det røyner for mye på. Så lenge det ikke går ut over andre føler jeg at jeg har det best med å akseptere at det kan skje. Jeg er egentlig bare glad det ikke er slik som før når det i perioder var daglig. Nå er det kun snakk om noen tilbakefall innimellom. Men ikke si at dette er noe jeg ønsker, for det er helt feil.

[XbellaX]

Det er ikke mitt ønske, og det tror jeg du vet. Det blir bare feil av meg og si aldri mer, når jeg vet at jeg ikke klarer det når det røyner for mye på. Så lenge det ikke går ut over andre føler jeg at jeg har det best med å akseptere at det kan skje. Jeg er egentlig bare glad det ikke er slik som før når det i perioder var daglig. Nå er det kun snakk om noen tilbakefall innimellom. Men ikke si at dette er noe jeg ønsker, for det er helt feil.

 

Nja. Kanskje vi kan si det på en annen måte, du ønsker ikke å slutte.

Du fraskriver deg en god del ansvar synes jeg. Du er ikke psykotisk, det er ingen som truer deg med en pistol, det er ikke noe som bare "kommer over deg". Selvskading er et bevisst valg.

[AnonymBruker]

Det er ikke mitt ønske, og det tror jeg du vet. Det blir bare feil av meg og si aldri mer, når jeg vet at jeg ikke klarer det når det røyner for mye på. Så lenge det ikke går ut over andre føler jeg at jeg har det best med å akseptere at det kan skje. Jeg er egentlig bare glad det ikke er slik som før når det i perioder var daglig. Nå er det kun snakk om noen tilbakefall innimellom. Men ikke si at dette er noe jeg ønsker, for det er helt feil.

Jeg tror ikke at du, i likhet med andre som selvskader,  har noe ønske om det. Det er kke opp til oss andre hverken å forsøke å forstå, endre ditt tankesett eller din valgte mestringsstrategi.

 

Jeg synes det høres litt ut som om du bruker en velkjent taktikk enkelte røykere bruker for å i det hele tatt forsøke å slutte, nemlig å si at de skal pause. Med den taktikken føles det håndterbart. 

 

Det gir dem motivasjon til å forsøke og plutselig har de pauset i åresvis. De vil allikevel ikke si at de har sluttet De er nemlig åpne for tilbakefall. Om dette er rette måten for deg å selvskade mindre/sjelden, så ikke gi deg selv dårlig samvittighet for at du må velge den måten å gjøre det på. Gi deg selv heller ros og klapp på skuldra for at selvskadingen er minsket og at du med denne måten har en strategi som fører deg videre mot målet, nemlig å slutte helt/pause for alltid.

 

Det er ingen her inne som går i dine sko. Det er lett å si at alt handler om bevisste valg. Tenk om det var så enkelt at alle bare kunne valgt bort det de sliter med, om det er røyking, alkoholisme, rusproblematikk, overvektsproblematikk, spisevegring, angst osvosv. Alle som er bevisst en avhengighet vet at eneste veien til å bli fri fra er å velge bort, vi trenger ikke det tredd nedd over øra og messes på. Det er mange som snubler, faller og reiser seg igjen før de når målet. Noen når det aldri. Noen lever med å stadig å prøve og med det får pauser fra. De bruker garantert ulike mestringsstrategier i sine forsøk. Du må finne din vei og kanskje har du gjort nettopp det og en dag er du fri fra

Anonymous poster hash: abf58...6e2

[Gjest]

Nja. Kanskje vi kan si det på en annen måte, du ønsker ikke å slutte.

Du fraskriver deg en god del ansvar synes jeg. Du er ikke psykotisk, det er ingen som truer deg med en pistol, det er ikke noe som bare "kommer over deg". Selvskading er et bevisst valg.

Det handler vel i bunn og grunn om motivasjon...

[Gjest]

Jeg tror ikke at du, i likhet med andre som selvskader,  har noe ønske om det. Det er kke opp til oss andre hverken å forsøke å forstå, endre ditt tankesett eller din valgte mestringsstrategi. Jeg synes det høres litt ut som om du bruker en velkjent taktikk enkelte røykere bruker for å i det hele tatt forsøke å slutte, nemlig å si at de skal pause. Med den taktikken føles det håndterbart.  Det gir dem motivasjon til å forsøke og plutselig har de pauset i åresvis. De vil allikevel ikke si at de har sluttet De er nemlig åpne for tilbakefall. Om dette er rette måten for deg å selvskade mindre/sjelden, så ikke gi deg selv dårlig samvittighet for at du må velge den måten å gjøre det på. Gi deg selv heller ros og klapp på skuldra for at selvskadingen er minsket og at du med denne måten har en strategi som fører deg videre mot målet, nemlig å slutte helt/pause for alltid. Det er ingen her inne som går i dine sko. Det er lett å si at alt handler om bevisste valg. Tenk om det var så enkelt at alle bare kunne valgt bort det de sliter med, om det er røyking, alkoholisme, rusproblematikk, overvektsproblematikk, spisevegring, angst osvosv. Alle som er bevisst en avhengighet vet at eneste veien til å bli fri fra er å velge bort, vi trenger ikke det tredd nedd over øra og messes på. Det er mange som snubler, faller og reiser seg igjen før de når målet. Noen når det aldri. Noen lever med å stadig å prøve og med det får pauser fra. De bruker garantert ulike mestringsstrategier i sine forsøk. Du må finne din vei og kanskje har du gjort nettopp det og en dag er du fri fra Anonymous poster hash: abf58...6e2

Takk. Det gjorde godt å lese at noen forstår og ikke bare ser på meg som en som ikke har vilje nok.

[Gjest]

Takk. Det gjorde godt å lese at noen forstår og ikke bare ser på meg som en som ikke har vilje nok.

Men da har du vel løst dette problemet da

[XbellaX]

Det handler vel i bunn og grunn om motivasjon...

 

Både ja og nei, det er alltid en positiv faktor. Men motivasjon kommer og går, det er ikke noe man kan belage seg på at skal være der når det røyner på, dessverre. 

 

(ps. hyggelig å se deg igjen :-) 

[Gjest]

Både ja og nei, det er alltid en positiv faktor. Men motivasjon kommer og går, det er ikke noe man kan belage seg på at skal være der når det røyner på, dessverre. 

 

(ps. hyggelig å se deg igjen :-)

Hyggelig å lese, bella - og takk det samme :-)

Vel. Jeg tenker litt mer sånn jeg da: hvis en er 100% motivert for å slutte med selvskading, så er en fast bestemt på det,og tillater seg ikke å ha døren stående på gløtt "for sikkerhets skyld".

"eller" sier at hun kommer til å ha døren stående på gløtt i tilfelle ting blir for vanskelige. Da er hun vel ikke 100 % motivert for å slutte med selvskadingen? Hvls hun var 100 % motivert for det, så ville hun stengt døren helt - ikke latt den stå på gløtt.

Derimot sier hun at hun innser at hun ikke klarer å stenge døren, og at hun aksepterer at det er slik. Hun er m a o ærlig mot seg selv. Men det er ikke en gang sikkert hun vil komme til å trenge å åpne døren mer, fordi hun er bestemt på at hun skal gjøre alt for å unngå det. Og hun har jo også klart å unngå det.

Kanskje vil hun bli motlvert eller moden for å slutte helt på et senere tidspunkt?

[XbellaX]

Hyggelig å lese, bella - og takk det samme :-)

Vel. Jeg tenker litt mer sånn jeg da: hvis en er 100% motivert for å slutte med selvskading, så er en fast bestemt på det,og tillater seg ikke å ha døren stående på gløtt "for sikkerhets skyld".

"eller" sier at hun kommer til å ha døren stående på gløtt i tilfelle ting blir for vanskelige. Da er hun vel ikke 100 % motivert for å slutte med selvskadingen? Hvls hun var 100 % motivert for det, så ville hun stengt døren helt - ikke latt den stå på gløtt.

Derimot sier hun at hun innser at hun ikke klarer å stenge døren, og at hun aksepterer at det er slik. Hun er m a o ærlig mot seg selv. Men det er ikke en gang sikkert hun vil komme til å trenge å åpne døren mer, fordi hun er bestemt på at hun skal gjøre alt for å unngå det. Og hun har jo også klart å unngå det.

Kanskje vil hun bli motlvert eller moden for å slutte helt på et senere tidspunkt?

 

 

Eller skal gjøre det hun synes fungerer best for akkurat sitt liv. Men ang generelt om motivasjon- motivasjon må til og det er en grunn i seg selv. Det jeg  mente var at man kan ikke forvente at motivasjonen fortsetter eller er konstant sterk, den vil variere, kanskje til tider være sporløst borte. Det må mye mer til enn motivasjon for å klare bli "fri" fra avhengighet, men å være godt motivert er en super start.

[Gjest]

Eller skal gjøre det hun synes fungerer best for akkurat sitt liv. Men ang generelt om motivasjon- motivasjon må til og det er en grunn i seg selv. Det jeg  mente var at man kan ikke forvente at motivasjonen fortsetter eller er konstant sterk, den vil variere, kanskje til tider være sporløst borte. Det må mye mer til enn motivasjon for å klare bli "fri" fra avhengighet, men å være godt motivert er en super start.

Jeg ser den.

Det jeg tenkte mest på, er at "eller" kanskje må gå skikkelig inn i seg selv og kjenne godt etter om hun er motivert nok for gå inn for å slutte med selvskadingen og alt hva det måtte innebære eller ikke. Altså finne ut hva hun ønsker, og så ta stilling til veien videre derfra.

Men jeg synes hun har fått så gode svar av dere andre, at det egentlig var litt dumt at jeg begynte å blande meg

[stjernestøv]

Jeg forstår ikke helt problemet her, hvis det hjelper med selvskading hvorfor ikke bare gjøre det? Man dør jo ikke av det, og det er jo bedre enn indre psykiske smerter?

 

Vet om ei som var innlagt i flere år pga selvskading, er ikke det for dumt? Og hver gang hun skadet seg kom personale springene, hun fikk mest oppmerksomhet på avdelingen. Jeg ble irritert på henne for hun krevde så mye, mens noen var det ikke så nøye med. Folk som var sykere enn henne måtte reise hjem.

[Gjest]

Jeg forstår ikke helt problemet her, hvis det hjelper med selvskading hvorfor ikke bare gjøre det? Man dør jo ikke av det, og det er jo bedre enn indre psykiske smerter?

Vet om ei som var innlagt i flere år pga selvskading, er ikke det for dumt? Og hver gang hun skadet seg kom personale springene, hun fikk mest oppmerksomhet på avdelingen. Jeg ble irritert på henne for hun krevde så mye, mens noen var det ikke så nøye med. Folk som var sykere enn henne måtte reise hjem.

Det er slik jeg også tenker når jeg kommer til det punktet at jeg ikke orker mer. Hvorfor holder jeg igjen? Hvem holder jeg igjen for? Kan jeg ikke bare gjøre det så jeg får litt mer ro. Det går jo ikke ut over andre likevel. Jeg orker ikke mer. Da nytter det lite hva jeg har bestemt meg for på forhånd, for jeg er kommet til et punkt der jeg ikke lenger bryr meg.

Men jeg vet det er dumt. Det er feil måte å mestre problemer på. Og det har veldig mange ulemper. Det er verdt å kjempe for å slutte.

Jeg gjør det jeg kan for å unngå det før jeg kommer til det punktet, men er vel ikke viljesterk nok til å kunne si aldri mer.

[stjernestøv]

Det er slik jeg også tenker når jeg kommer til det punktet at jeg ikke orker mer. Hvorfor holder jeg igjen? Hvem holder jeg igjen for? Kan jeg ikke bare gjøre det så jeg får litt mer ro. Det går jo ikke ut over andre likevel. Jeg orker ikke mer. Da nytter det lite hva jeg har bestemt meg for på forhånd, for jeg er kommet til et punkt der jeg ikke lenger bryr meg.

Men jeg vet det er dumt. Det er feil måte å mestre problemer på. Og det har veldig mange ulemper. Det er verdt å kjempe for å slutte.

Jeg gjør det jeg kan for å unngå det før jeg kommer til det punktet, men er vel ikke viljesterk nok til å kunne si aldri mer.

Syns det er flott at du har sluttet for det er jo destruktivt for deg, skade seg selv....det blir å straffe deg selv og du fortjener ikke straff. Håper du klarer å holde deg unna, du virker som en fighter. Stå på!

 

Men det er så mange "svake", de slutter aldri å skde seg og skriker etter oppmerksomhet. Så la dem gjøre det da, ikke gi dem oppmerksomhet. Så det selv at hun jenta som var innlagt, skrek etter oppmerksomhet. Blir feil måte det, burde heller få oppmerksomhet når de takler smerter på andre måter, la dem heller få råd og hjelp da.

[AnonymBruker]

Det er slik jeg også tenker når jeg kommer til det punktet at jeg ikke orker mer. Hvorfor holder jeg igjen? Hvem holder jeg igjen for? Kan jeg ikke bare gjøre det så jeg får litt mer ro. Det går jo ikke ut over andre likevel. Jeg orker ikke mer. Da nytter det lite hva jeg har bestemt meg for på forhånd, for jeg er kommet til et punkt der jeg ikke lenger bryr meg.

Men jeg vet det er dumt. Det er feil måte å mestre problemer på. Og det har veldig mange ulemper. Det er verdt å kjempe for å slutte.

Jeg gjør det jeg kan for å unngå det før jeg kommer til det punktet, men er vel ikke viljesterk nok til å kunne si aldri mer.

 

"Jeg gjør det jeg kan for å unngå det før jeg kommer til det punktet, men er vel ikke viljesterk nok til å kunne si aldri mer. "

 

 

Du behøver ikke si aldri mer. Men du kan parallellt med at du "pauser" kanskje tenke at en eller annen gang "lærte" jeg meg at flukten fra det vonde lå i å skade meg selv. Siden har jeg praktisert dette som eneste løsning på å fris fra denne type smerte. Dette er en tillært handling og den kan avlæres. Det finnes sjelden/aldri bare en eneste løsning på å sette seg fri fra. Det finnes flere. Kanskje du kan snuse på andre alternative måter å gi deg selv fri fra som ikke innebærer å skade deg selv? Mulig du allerede jobber aktivt med dette? 

 

Selv har jeg angst og i perioder "skadet" jeg meg selv for å puste normalt i panikkanfall. Jeg hadde en gummistrikk på håndleddet som jeg trakk ut og slapp. Fytti h' som det flyttet fokus Bare tanken på å skulle trekke den ut og slippe var noen ganger nok til å flytte tankene bort fra angsten. Tanken på den h' sviinga og grue seg til var nok. Men den strikken ga meg hverken skader som krevde hjelp av andre eller varige arr som igjen ville gjort livet mitt vanskelig med tanke på andres tanker om, finne måter å skjule skader på og jeg trengte heller ikke andres oppmerksomhet/hjelp etter "skadingen" osv. 

 

Tenk om du en gang i tiden hadde funnet ut at løsningen på å bli kvitt smerten lå i et glass varm melk med honning i stedet for å rispe/skade deg? 

 

Av nysgjerrighet lurer jeg på hvordan du fant ut at å skade deg selv var den "rette" måten? Kom du opp med dette selv? Forsøkte du andre mestringsstrategier før valget falt på dette?

• Svar
• Multisitat
   
•  

Anonymous poster hash: abf58...6e2

[Gjest]

"Jeg gjør det jeg kan for å unngå det før jeg kommer til det punktet, men er vel ikke viljesterk nok til å kunne si aldri mer. "  Du behøver ikke si aldri mer. Men du kan parallellt med at du "pauser" kanskje tenke at en eller annen gang "lærte" jeg meg at flukten fra det vonde lå i å skade meg selv. Siden har jeg praktisert dette som eneste løsning på å fris fra denne type smerte. Dette er en tillært handling og den kan avlæres. Det finnes sjelden/aldri bare en eneste løsning på å sette seg fri fra. Det finnes flere. Kanskje du kan snuse på andre alternative måter å gi deg selv fri fra som ikke innebærer å skade deg selv? Mulig du allerede jobber aktivt med dette?  Selv har jeg angst og i perioder "skadet" jeg meg selv for å puste normalt i panikkanfall. Jeg hadde en gummistrikk på håndleddet som jeg trakk ut og slapp. Fytti h' som det flyttet fokus Bare tanken på å skulle trekke den ut og slippe var noen ganger nok til å flytte tankene bort fra angsten. Tanken på den h' sviinga og grue seg til var nok. Men den strikken ga meg hverken skader som krevde hjelp av andre eller varige arr som igjen ville gjort livet mitt vanskelig med tanke på andres tanker om, finne måter å skjule skader på og jeg trengte heller ikke andres oppmerksomhet/hjelp etter "skadingen" osv.  Tenk om du en gang i tiden hadde funnet ut at løsningen på å bli kvitt smerten lå i et glass varm melk med honning i stedet for å rispe/skade deg?  Av nysgjerrighet lurer jeg på hvordan du fant ut at å skade deg selv var den "rette" måten? Kom du opp med dette selv? Forsøkte du andre mestringsstrategier før valget falt på dette?

• Svar
• Multisitat 
•  

Anonymous poster hash: abf58...6e2

Noe er nok tillært, men jeg tror mye ligger i meg. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg spesielt husker en episode der jeg satt på sengekanten med en kniv og ønsket å kutte meg. Jeg våget jo ikke det, så det ble til at jeg skar i neglene. Dette var mange år før jeg begynte, og jeg hadde heller aldri hørt om det. En dag følelsene var kaos, jeg hadde gitt opp alt, så startet det forsiktig. Jeg tror heller aldri jeg hadde hørt om det dengang heller. Men jeg fant fort ut at det fungerte, og dermed så fikk det utviklet seg.

Jeg har prøvd mange strategier for å unngå det. Men det eneste som var effektivt var rett medisinering. Jeg trodde at nå var jeg kvitt problemet for godt. Men det dukket fort opp igjen når psyken kom i ulage igjen.

[AnonymBruker]

Noe er nok tillært, men jeg tror mye ligger i meg. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg spesielt husker en episode der jeg satt på sengekanten med en kniv og ønsket å kutte meg. Jeg våget jo ikke det, så det ble til at jeg skar i neglene. Dette var mange år før jeg begynte, og jeg hadde heller aldri hørt om det. En dag følelsene var kaos, jeg hadde gitt opp alt, så startet det forsiktig. Jeg tror heller aldri jeg hadde hørt om det dengang heller. Men jeg fant fort ut at det fungerte, og dermed så fikk det utviklet seg.

Jeg har prøvd mange strategier for å unngå det. Men det eneste som var effektivt var rett medisinering. Jeg trodde at nå var jeg kvitt problemet for godt. Men det dukket fort opp igjen når psyken kom i ulage igjen.

Ok, takk for svar. Det er jo vanskelig å forstå at du kom på i et følelseskaos at nå er det frem med redskap og så skader jeg meg selv og ser om det hjelper. Men det er så mye her i livet, som rammer andre/andre bedriver, man ikke evner å forstå. Like lite som jeg forstår at du valgte å skade deg i et forsøk på å finne fred fra noe ville du feks kanskje ikke forstå min irrasjonelle angst/redsel for enkelte ting. Slik er det bare Jeg håper du en dag finner ro i noe annet Alt godt!

Anonymous poster hash: abf58...6e2

[Madelenemie]

Nei, ingenting blir borte, men det kan lette litt på trykket. Jeg har ennå ikke klart å finne noe annen avledningsteknikk som jeg får til å fungere.

Hei!

 

Jo det fins andre ting å gjøre!

 

I går tok jeg opp og bar 6 tonn stein, hadde jeg vært selvskader ville jeg ikke hatt krefter igjen til selvskading.

 

Jeg har i sorg og smerte gravd mange dype hull i hagen, de er ikke bare dype, men har gjort vondt i kroppen. I årene som kom har det derfor blitt mange roser med imponerende diamter- hull.

 

Jeg skal ikke sammenligne selvskading med min sorg, jeg tror selvskading er verre og en større smerte, men jeg tror man kan angripe det like brutalt og mer konstruktivt. 

Men det skriver jeg uten kunnskap da.

 

Men kanskje verdt en tanke. Selvskading er en sykdom jeg tror man med relativt enkle grep kan stoppe/begrense, det avtar jo på linje med pf, slik jeg har forstått det av min psykiater.