Emosjonelle overgrep?

[Optimisten]

Hei. 

 

Etter å ha vært i forhold med en kvinne i 8 måneder har jeg lyst til å dele min historie og min opplevelse om det å være i et giftig forhold.

 

Vi var kolleger på jobben. Vi hadde snakket en del sammen og kjent hverandre i omtrent 3 år før vi tok steget videre og tilslutt ble kjærester. De to første månedene var utrolige. Vi fant ut at vi hadde så mange felles interesser og vi begynte å lage store planer sammen. Vi kommuniserte godt sammen og snakket lett om alt mellom himmel og jord. Hun fortalte at hun aldri hadde følt det sånn med noen andre før. Det kom så langt som at vi planla å skulle gifte oss og få barn. Hun var bekymret da hun lenge hadde ønsket barn, men at det ikke hadde fungert med sine forhold av ulike årsaker. Hun sa at hun hadde blitt skeptisk av sine erfaringer og hadde vanskelig for å stole på noen. Dette måtte i så fall skje innenfor en viss periode og hun sa maksimalt 2 år. Vi ble enige om dette. 

 

Etterhvert fikk jeg vite mange personlige detaljer som tøff barndom, misbrukende mor, forhold med ekskjærester som hadde gått i vasken.  Kvinnen i denne historien var 7 år eldre enn meg (33) og hadde et intenst ønske om å stifte familie og få barn. Hun påpekte også at hun trengte en til å ta ansvar og passe på henne da dette var noen hun var nødt til å gjøre hele tiden som barn Hun nevnte kvaliteter som var veldige viktige: det å ta ansvar, være kommunikativ og det å være der for henne. 

 

Kvinnen i denne historien innrømte selv å være perfeksjonist. Hun var også lynende intelligent, svært oppmerksom og som hun så fint sa det selv, alltid på alerten. Jeg fikk også erfare etterhvert, veldig kontrollerende. Etter to problemfrie måneder begynte marerittet.

 

Etter et av og på forhold ble vi enige om å feriere 3 uker sammen i utlandet. Jeg ser i ettertid at dette ble en voldsom test, og at vi sannsynligvis hadde gjort det lurere i å feriere en kortere periode sammen. Problemene skulle starte tidlig. Vi var inne på hotellrommet og pratet. Samtalen gikk fort og jeg kom i fare for å stille spørsmål på noe hun allerede hadde svart på. Konsekvensen var at jeg ble konfrontert med å være en dårlig lytter, dårlig til å følge med, og hun følte at jeg ikke brydde meg om det hun hadde å si. Dette var nå blitt en episode jeg helt og holdent hadde skylden for, og starten på en rekke andre episoder.

 

Dagene gikk og det å være sammen 24 timer i døgnet over en lengre periode begynte å ta sin toll. Hun kritiserte kroppsholdningen min, måten jeg brettet klær  på (vi hadde et klesbrettingskurs på hotellrommet), midjen min som måtte strammes opp, jeg spiste ikke pent nok, jeg snudde meg for brått i senga, jeg uttalte ikke -kj, -skj- lyden korrekt nok og ble beskyldt for å snakke sløvt. Jeg hadde dårlige manerer. Jeg fikk også høre at jeg hadde dårlige sosiale antenner da jeg ville prate med henne og løse opp i konflikter. Jeg skulle vente med å prate med henne til hun var rolig og ikke frustrert. Til gjengjeld skulle hun ta opp ting med meg når det måtte passe, og hvis jeg ikke svarte ble det nok en episode jeg hadde skylden for. 

 

Hun hadde magevondt en dag og vi gikk til hotellrommet. Jeg sa til henne at det går over, at det var vanlig i utlandet og at hun måtte da det rolig. Jeg spurte om jeg kunne hjelpe henne med noe, om hun var tørst, om jeg skulle hente noe etc. Jeg satt på sengekanten hennes og holdt henne i hånda stille og observerende. Jeg hadde tydeligvis vært stille for lenge da hun plutselig utbryter at jeg bare sitter der helt apatisk, at jeg må gjøre noe. Jeg spurte hva jeg skulle gjøre og ble bedt om å slutte og stille spørsmål. Jeg skulle bare vite hva som skulle gjøres. Hun nevnte noen mannlige venner hun hadde som alltid stilte opp og som alltid visste hva som skulle gjøres, jeg ble nødt til å beklage og dette var nok en episode. Hun sier at hun ikke føler seg trygg med meg og kommer med scenarioer om at hva hadde jeg gjort hvis det var noe alvorlig, at jeg instinktivt bare måtte vite hva jeg skulle gjøre. 

 

Etter flere og flere av denne typen episoder merket jeg fort at det ble vanskeligere og vanskeligere og hente seg igjen. Det holdt ikke lenger å beklage, jeg måtte vise handling. Jeg ble mer og mer utrygg på hva jeg skulle si, eller gjøre. På slutten av oppholdet kunne hun si at hun hadde delvis gitt meg opp.

 

Hun kunne også gi meg "the silent treatment" hvor vi satt ovenfor hverandre og hun nektet å se meg inn i øynene, eller si et ord. Jeg kunne beklage meg, spørre hvordan det går med henne, men uten å få en respons. Dette kunne vare i timesvis. Hun kunne påpeke i sin frustrasjon at hun skjønte hvorfor jeg hadde vært singel så lenge, at jeg alltid er etterpåklok, at hun trenger en mann som tar ansvar, som ikke er veik. Hun ville ikke være moren min, eller plutselig ha en voksen sønn hun skulle ta vare på. Hun kunne også si til meg at hun trengte en til å pushe seg, at hun følte at det var skjevt i forholdet (iforhold til ansvar) osv. Hun nektet å anerkjenne alle gangene jeg faktisk tok ansvar selvom jeg nevnte konkrete episoder. Hun måtte alltid ha siste ord og rett i en argumentasjon. Hvis jeg sa noe da hun var sint, ble det avfeid med at jeg angriper tilbake og kommer med dårlige sammenligninger. Reglene som gjaldt meg, skulle tydeligvis ikke gjelde for henne. 

 

For å føle meg ekstra dårlig påpekte hun at det var mange som sto i kø hjemme og var interesserte i henne og hun var vant med oppmerksomhet fra menn gjennom hele livet. Hun var flink til å påpeke at jeg ikke skulle tro jeg var uerstattelig på noen måte. 

 

Samtalene vi hadde på stranden ble til spørsmålsrunder som typ: hvilke 5 ting kan jeg bli flinkere på, hva jeg tror hun trenger, hva jeg må få gjort innen den og den tiden. Hun ga meg tilogmed konkrete ting jeg skulle få gjort hjemme til neste gang jeg skulle møte hun. Hun var konstant ute etter å forandre meg, og jeg skulle utvikle meg. Alle punktene hun kom med var konstruktiv kritikk fordi hun bryr seg.

 

Vi var på en ekskursjon ute en dag sammen med flere av hotellets gjester. Før vi skulle gå ut av bussen kom hun på at ingen av oss hadde smørt seg. Hun ble fryktelig frustrert over at jeg ikke hadde kommet på dette tidligere, og at det var hun som måtte ta ansvar. Hun kunne fortelle om farene som kunne oppstå dersom små barn ikke ble smurt, og at jeg måtte begynne med konsekvenstenkning.

 

Det hele ble avsluttet da jeg en morgen snudde meg i sengen, skulle stryke henne over skulderen, nusse henne i pannen og ønske henne god morgen. Hun snudde seg fort vekk og virket avvisende. Jeg gikk deretter for å ta meg en dusj. Etter dusjen ser jeg henne i døråpningen hvor hun kommenterer hvor lang dusj jeg tok. Hun så at det var noe feil og lurte på hva det var. Jeg sa ingenting for å unngå en konflikt. Da så jeg ansiktet tilspisse seg. Hun fortalte at hun ikke var dum og hun visste jeg løy. Da jeg sa at jeg følte meg avvist fortalte hun at det ikke alltid var jeg som skulle ta intiativ til fysisk kontakt, hun ville også jakte litt. Deretter ble hun forbannet over at jeg løy til henne, og smalt nesten døra i ansiktet mitt og ba meg komme meg hjem. Hun ville ikke prate med meg. Etter dette skjønte jeg at dette ikke var et sunt forhold og gjorde det slutt. Er det noen her som har opplevd noe lignende? Hva er det egentlig jeg har vært igjennom?

 

Mann, 27

Endret 17. juli 2014 av Optimisten

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags vesen du har blitt utsatt for (narsissist?), men takk deg selv for at du innså at hun ikke var bra for deg, og "kun" tok 8 mnd. av livet ditt, at det aldri ble barn ut av det, at du er ung og har god tid. Du er en erfaring rikere, og har sannsynligvis lært masse. 

Anonymous poster hash: 4a858...181

[Optimisten]

Takk skal du ha! Jeg har lært masse. I ettertid er det utrolig hvordan en person kan få deg til å føle deg utilstrekkelig, underlegen og usikker på deg selv. Jeg har skjønt mer og mer at jeg tok ikke riktig avgjørelse.  Jeg kunne virkelig ikke slappe av og være meg selv tilslutt. Jeg skjønner ikke hvordan hvordan en partner vil bryte deg ned istedet for å motivere og bygge deg opp. Det er også skremmende hvordan hun gikk fra "gutten min" i det ene øyeblikkelig til ville anklagelser i det neste øyeblikket. Humørsvingninger og et uforutsigbart, eksplosivt sinne er vanskelig å forholde seg til over en lengre tid. 

[dedalo]

Et godt eksempel på hvor viktig det er å ta det pent i begynnelsen, dvs ikke gå for fort frem...

Den ferien høres ut som et mareritt. Jeg hadde ikke holdt ut, men dratt et annet sted. Du fortjente ikke den syke behandlingen. Håper du aldri finner deg i noe sånt igjen.

Man kommer aldri noen så inn på livet som når man ferierer sammen. Derfor er det mange som får problemer nettopp i ferien, er mitt inntrykk.(etter hva jeg har lest og hørt)

Jeg tror nok du har lært en viktig lekse nå. Og det er jo kjempebra da:-)

[Optimisten]

Et godt eksempel på hvor viktig det er å ta det pent i begynnelsen, dvs ikke gå for fort frem...

Den ferien høres ut som et mareritt. Jeg hadde ikke holdt ut, men dratt et annet sted. Du fortjente ikke den syke behandlingen. Håper du aldri finner deg i noe sånt igjen.

Man kommer aldri noen så inn på livet som når man ferierer sammen. Derfor er det mange som får problemer nettopp i ferien, er mitt inntrykk.(etter hva jeg har lest og hørt)

Jeg tror nok du har lært en viktig lekse nå. Og det er jo kjempebra da:-)

Kanskje det var nettopp den ferien jeg trengte for å endelig forstå at vi ikke hadde noen fremtid sammen. Jeg tror jeg hadde blitt hjernevasket av å være for lenge sammen med henne. Det er greit å få noen objektive synspunkter på hva som kan være "innafor" og hva som absolutt er avvikende atferd. Nei, det som ikke dreper en gjør en sterkere :-) 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

To forhold en bør være oppmerksom på hos mulige partnere:

 

1) De som ikke vil ha deg som du er, men vil forme deg slik de vil du skal være. (selvsagt med unntak av litt pussing på uvaner)

 

2) De som har et sterkt behov for "å bli sett". De er ofte ikke ute etter en jevnbyrdig partner i et gjensidig forhold, men etter et publikum/fan/beundrer.

[Optimisten]

Takk for svar :-)

 

Er det mulig å ha litt av begge? 

 

Det var veldig frustrerende å kjenne på at det hele tiden var ting ved meg som måtte endres på eller forbedres. Hun utbrøt en gang at hun foretrakk menn som var mer alvorlige fremfor mer spøkefulle. Da lurer jeg på om hun i det hele tatt visste hvem hun ble sammen med. En ting er å pusse på uvaner, noe annet er å skulle forandre personligheten sin. Det kjennes veldig tungt å ikke skulle bli akseptert og elsket for den man er, særlig når jeg er/var veldig glad i jenta. 

 

Hun var også meget opptatt av både å bli sett, hørt og forstått hele tiden. En hektisk morgen kom jeg i fare for å svare ja på et spørsmål jeg ikke helt hadde hørt, og det ble nok en voldsom episode. Jeg er litt distrè som person og følte det var utrolig vanskelig å skulle være like hyperoppmerksom som henne hele tiden, særlig når jeg er på ferie og prøver å slappe av. Dette prøvde jeg også å få forklart henne. En annen ting var at dersom jeg ikke responderte umiddelbart dersom hun sa noe, ble hun kjempestresset. Jeg følte også at jeg måtte være "inne i hodet" hennes for å vite hva jeg skulle gjøre til alle tider. Følgen av det ble at jeg tilslutt følte meg veldig usikker, redd for å gjøre/si noe galt, og at jeg hele tiden balanserte på en tynn line.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er mulig å ha begge deler.

 

Vær glad at du har kommet deg ut av det.

[AnonymBruker]

Takk for svar :-)

 

Er det mulig å ha litt av begge? 

 

Det var veldig frustrerende å kjenne på at det hele tiden var ting ved meg som måtte endres på eller forbedres. Hun utbrøt en gang at hun foretrakk menn som var mer alvorlige fremfor mer spøkefulle. Da lurer jeg på om hun i det hele tatt visste hvem hun ble sammen med. En ting er å pusse på uvaner, noe annet er å skulle forandre personligheten sin. Det kjennes veldig tungt å ikke skulle bli akseptert og elsket for den man er, særlig når jeg er/var veldig glad i jenta. 

 

Hun var også meget opptatt av både å bli sett, hørt og forstått hele tiden. En hektisk morgen kom jeg i fare for å svare ja på et spørsmål jeg ikke helt hadde hørt, og det ble nok en voldsom episode. Jeg er litt distrè som person og følte det var utrolig vanskelig å skulle være like hyperoppmerksom som henne hele tiden, særlig når jeg er på ferie og prøver å slappe av. Dette prøvde jeg også å få forklart henne. En annen ting var at dersom jeg ikke responderte umiddelbart dersom hun sa noe, ble hun kjempestresset. Jeg følte også at jeg måtte være "inne i hodet" hennes for å vite hva jeg skulle gjøre til alle tider. Følgen av det ble at jeg tilslutt følte meg veldig usikker, redd for å gjøre/si noe galt, og at jeg hele tiden balanserte på en tynn line.

Hei!

 

Jeg har dessverre flere slike mennesker i min familie, den nærmeste min mor.

 

Hun er narsissist, men utover det er den nok mange psykopatiske trekk hos mange i min familie.

 

De bryter ned, knuser mennesker, fratar feks sin ektefeller og barn selvtillit, og holder likevel på sine nærmeste i et for meg mystisk jerngrep.

 

Min "far" blir svært dårlig behandlet av min "mor", om han puster riktig, kan bli et problem for henne, hun kritiserer nærmest ALT ved han, og foran andre. Jeg tar ofte min "far" i forsvar, til tross for at han har vært en tyrann mot meg, som voksen og medmenneske er det for galt bare å høre og se på.

Før drev min "mor" det samme tyranniet mot meg, helt til jeg bad henne forlate vårt hjem og ikke komme tilbake før hun hadde endret oppførsel.(dette skyldtes for stor del opplysning fra min psykiater om løsninger på gjeldende forhold, samt forklaringer på at dette var rettet mot meg osv...) (det er for å heve seg over andre, gir dem selv bedre selvfølelse, da de ofte bare har tomhet inni seg)

 

Hun gikk i raseri, kom tilbake, oppfører seg bra i dag, driver ikke tyrrani mot meg, men fortsetter med feks sin ektefelle.Jeg vet hun ble oppfattet som narsissistisk av psykiatrien, så det er min forklaring. 

 

 

Men de er helt utrolig fantastiske i eget hodet/tanker, som min "mor" ofte sier om seg selv, "om bare alle var som meg"

 

Jeg er glad du endelig kom til fornuft og kom deg vekk, jeg kjenner mange som ikke gjør det, og helt hvorfor de forblir i så selvødeleggende forhold er vanskelig for meg å forstå.

 

Så i tillegg til det nhd skrev tror jeg så ekstreme tilfeller har både narsissistiske og psykopatiske trekk, 

og de egner seg lite for forhold, de har gjerne mange, og alle kritiserer de, for ingen er jo sånn som de vil ha dem.

 

Det rare er at de har så høye krav, og høyere krav enn de har til seg selv. Feks kan noen i min familie som lyver og lever parasittisk , klage på at andre lyver og ikke jobber. Da blir jeg spørrende inni meg, for de vet vel at jeg vet at de både lyver, stjeler om de kan og gjerne bedrar andre for å skaffe seg feks økonomiske fordeler, det er som om de ikke har samvittighet. De får ikke vondt i magen tror jeg uansett hvor slemme de er, eller hvor mye de lyver og bedrar andre, det er en merkelighet??

 

Jeg spurte min psykiater om dette en gang, hvordan er det mulig med så mye 

 

Anonymous poster hash: 08bc5...815

[Optimisten]

 

Hei!

 

Jeg har dessverre flere slike mennesker i min familie, den nærmeste min mor.

 

Hun er narsissist, men utover det er den nok mange psykopatiske trekk hos mange i min familie.

 

De bryter ned, knuser mennesker, fratar feks sin ektefeller og barn selvtillit, og holder likevel på sine nærmeste i et for meg mystisk jerngrep.

 

Min "far" blir svært dårlig behandlet av min "mor", om han puster riktig, kan bli et problem for henne, hun kritiserer nærmest ALT ved han, og foran andre. Jeg tar ofte min "far" i forsvar, til tross for at han har vært en tyrann mot meg, som voksen og medmenneske er det for galt bare å høre og se på.

Før drev min "mor" det samme tyranniet mot meg, helt til jeg bad henne forlate vårt hjem og ikke komme tilbake før hun hadde endret oppførsel.(dette skyldtes for stor del opplysning fra min psykiater om løsninger på gjeldende forhold, samt forklaringer på at dette var rettet mot meg osv...) (det er for å heve seg over andre, gir dem selv bedre selvfølelse, da de ofte bare har tomhet inni seg)

 

Hun gikk i raseri, kom tilbake, oppfører seg bra i dag, driver ikke tyrrani mot meg, men fortsetter med feks sin ektefelle.Jeg vet hun ble oppfattet som narsissistisk av psykiatrien, så det er min forklaring. 

 

 

Men de er helt utrolig fantastiske i eget hodet/tanker, som min "mor" ofte sier om seg selv, "om bare alle var som meg"

 

Jeg er glad du endelig kom til fornuft og kom deg vekk, jeg kjenner mange som ikke gjør det, og helt hvorfor de forblir i så selvødeleggende forhold er vanskelig for meg å forstå.

 

Så i tillegg til det nhd skrev tror jeg så ekstreme tilfeller har både narsissistiske og psykopatiske trekk, 

og de egner seg lite for forhold, de har gjerne mange, og alle kritiserer de, for ingen er jo sånn som de vil ha dem.

 

Det rare er at de har så høye krav, og høyere krav enn de har til seg selv. Feks kan noen i min familie som lyver og lever parasittisk , klage på at andre lyver og ikke jobber. Da blir jeg spørrende inni meg, for de vet vel at jeg vet at de både lyver, stjeler om de kan og gjerne bedrar andre for å skaffe seg feks økonomiske fordeler, det er som om de ikke har samvittighet. De får ikke vondt i magen tror jeg uansett hvor slemme de er, eller hvor mye de lyver og bedrar andre, det er en merkelighet??

 

Jeg spurte min psykiater om dette en gang, hvordan er det mulig med så mye 

 

Anonymous poster hash: 08bc5...815

 

Takk for svar Jeg setter veldig pris på at dere kommer med objektive synspunkter og deres historier. Det er veldig interessant å lese det du skriver om din familie da jeg kjenner igjen opptil flere av punktene du nevner i innlegget ditt. 

 

Jeg synes det rare er at jenta som er så reflektert og intelligent ikke ser at sine egne handlinger og reaksjoner er avvikende, og ikke har noen evne til å ta kritikk, men har så lett for å kritisere andre. Hun var også veldig opptatt av å holde på denne perfekte fasaden. Hun var veldig høflig og hyggelig mot mennesker i verden utenfor. Hun ble helt sikkert oppfattet som både svært flink, høflig, søt og imøtekommende, men hun ble en helt annen i situasjoner da det bare var meg og henne. Hun var også veldig flink på å påpeke at hun alltid fremstår som fryktelig sterk, selvstendig og kan takle alle situasjoner. At hun var en ansvarsfull tillitsperson som mennesker kom til med probleme sine.

 

Samtidig har jeg også sett en veldig hjelpeløs side ved henne. En usikker, redd jente med veldig dårlig selvtillit, som lurer på om magevondt noengang går over osv. Hun sa at hun skammet seg i de situasjonene og at hun ikke ville at noen skulle se henne slik. Hun tok veldig ofte på seg offerrollen og var veldig ofte ute etter sympati og det å skulle bli sett. I ettertid kan det også  ha vært at hun kunne spille "syk" i søken etter sympati, eller for å "teste" meg. Hun kan umulig ha vært så syk hvis hun fortsatt var i stand til å kritisere der hun lå i senga. 

 

Noe annet som var interessant er at hun i hele sitt liv så og si aldri har vært singel. Hun har gått fra relasjon til relasjon uten lengre pauser. Hun kritiserte også så og si alle eksene hun hadde vært borti. Hun er nok aldri vant til å være alene og synes tanken på dette er skummelt. Hun er veldig avhengig av nære relasjoner som hun sa selv. Er dette også et tegn, eller type rødt flagg? Nå i ettertid lurer jeg også på om hun har løyet til meg da dette visstnok er et typisk trekk?

 

Hun sa at hun hadde bearbeidet alt det vonde fra livet sitt med psykolog, og anbefalte at det var jeg som nå burde gå inn til terapi for min distrèhet. Det er jo et lite tankekors.