Han vinner og hun er i ferd med å tape

[florista]

Kreftene er borte. Håpet svinner sakte, men likevel så altfor fort bort. Minnebilder og dissosiative stemmer herjer på innsiden. Hun holder seg for ørene for hun orker ikke mer. Klarer ikke mer. 

 

Noen sier at han ikke må vinne. Men har hun ikke allerede tapt? Sånn egentlig? Første smertetak også tapte hun? 

 

Hun er så kraftløs og så smertefull inni seg at hun ufrivillig kaster opp innimellom. Hele henne har lyst/kanskje aller mest trenger, å hvile. Ligge i sengen og samle litt krefter, men omverdenen fungerer ikke slik. Ting må gjøres. Noen vil si det er bra. Hun ser det hun også. Men hva når kreftene er totalt borte? 

 

Hun "drømmer om" å få rekke armene i været og be om å få mer hjelp. For hun makter ikke mer. Men mann og familie (ikke barn) gjør at hun ikke tør eller klarer det. Og hun føler seg ikke trygg. Ikke noen steder er trygge. Om bare noen trygge voksne damer kunne passe på så hun kunne hvile bittelitt. Få litt krefter. 

 

Hun klarer ikke mer. Og hun er i ferd med å tape kampen. En del av henne tenker at kanskje hun hjalp han litt. Kanskje var han ensom. Og hun hjalp. Kanskje tar hun sin død på det, men hun hjalp han, gjorde hun ikke?

 

 

 

[XbellaX]

Kreftene er borte. Håpet svinner sakte, men likevel så altfor fort bort. Minnebilder og dissosiative stemmer herjer på innsiden. Hun holder seg for ørene for hun orker ikke mer. Klarer ikke mer. 

 

Noen sier at han ikke må vinne. Men har hun ikke allerede tapt? Sånn egentlig? Første smertetak også tapte hun? 

 

Hun er så kraftløs og så smertefull inni seg at hun ufrivillig kaster opp innimellom. Hele henne har lyst/kanskje aller mest trenger, å hvile. Ligge i sengen og samle litt krefter, men omverdenen fungerer ikke slik. Ting må gjøres. Noen vil si det er bra. Hun ser det hun også. Men hva når kreftene er totalt borte? 

 

Hun "drømmer om" å få rekke armene i været og be om å få mer hjelp. For hun makter ikke mer. Men mann og familie (ikke barn) gjør at hun ikke tør eller klarer det. Og hun føler seg ikke trygg. Ikke noen steder er trygge. Om bare noen trygge voksne damer kunne passe på så hun kunne hvile bittelitt. Få litt krefter. 

 

Hun klarer ikke mer. Og hun er i ferd med å tape kampen. En del av henne tenker at kanskje hun hjalp han litt. Kanskje var han ensom. Og hun hjalp. Kanskje tar hun sin død på det, men hun hjalp han, gjorde hun ikke?

 

Hei florista. Det høres ut som om du har det ganske vondt for tiden. Hva slags hjelp har du nå i sommer? 

Hvorfor er du redd for å be din familie om help? Hva er du redd skal skje?

Endret 17. juli 2014 av XbellaX

[florista]

Behandler er nå ute i 4 uker ferie. (Psykologen som er min primærbehandler). Det er 3 uker til psykiateren min er tilbake fra ferie. Eller litt over det. 

 

Ting har vært tungt lenge nå men har nok kanskje ikke klart å forklare det for behandler skikkelig. Kanskje fordi selvskadingen nå har jeg klart meg uten lenge. Men jeg spises opp innvendig og uten selvskadingen eller hva jeg skal kalle det, så spises jeg opp innvendig. Gir det noen mening? At en blir verre da? 

 

Jeg kjenner at jeg ikke har mer krefter. Så inderlig kraftløs av alt som foregår inni meg. 

 

Jeg er redd familien min skal bli sint og oppgitt. 

[XbellaX]

Behandler er nå ute i 4 uker ferie. (Psykologen som er min primærbehandler). Det er 3 uker til psykiateren min er tilbake fra ferie. Eller litt over det. 

 

Ting har vært tungt lenge nå men har nok kanskje ikke klart å forklare det for behandler skikkelig. Kanskje fordi selvskadingen nå har jeg klart meg uten lenge. Men jeg spises opp innvendig og uten selvskadingen eller hva jeg skal kalle det, så spises jeg opp innvendig. Gir det noen mening? At en blir verre da? 

 

Jeg kjenner at jeg ikke har mer krefter. Så inderlig kraftløs av alt som foregår inni meg. 

 

Jeg er redd familien min skal bli sint og oppgitt. 

 

Hvorfor skulle de bli sint og oppgitt? Som pårørende ville jeg heller blitt oppgitt dersom en i min nærhet slet så mye som det du gjør og IKKE sa i fra eller ba om hjelp, jeg tror det er en ganske gjengs opplevelse hos pårørende. Alt blir litt enklere om man klarer å kommunisere sin smerte, selv om det til tider kan være en utfordring for den som sitter med smerten.

[florista]

Fordi jeg "alltid" roter det til. Alltid går ned i vekt når jeg omsider har klart å komme meg opp igjen. Jeg får stadig høre slike ting. Redd min mann skal bli sint for at jeg ikke prøver hardt nok. Det er ferie nå og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom den når jeg er så sliten at jeg kaster ufrivillig opp. 

 

Jeg ønsker og trenger bare litt trygghet, men det finnes ingen trygge steder.

[XbellaX]

Fordi jeg "alltid" roter det til. Alltid går ned i vekt når jeg omsider har klart å komme meg opp igjen. Jeg får stadig høre slike ting. Redd min mann skal bli sint for at jeg ikke prøver hardt nok. Det er ferie nå og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom den når jeg er så sliten at jeg kaster ufrivillig opp. 

 

Jeg ønsker og trenger bare litt trygghet, men det finnes ingen trygge steder.

 

Har du kommunisert til din mann og familie hva som kan hjelpe deg, konkret hva som kan være med på å gi deg litt trygghet når du har det slik som nå? 

[florista]

Nei dessverre, for jeg vet ikke hva som kan gi meg litt trygghet. 

 

Det har hendt at jeg noen gang har følt meg noenlunde trygg til å sove ordentlig når jeg har vært innlagt og noen kjente trygge kvinnelige sykepleiere har sittet og passet på, inne på rommet mitt. Jeg vet jeg burde vært trygg på mannen min og er jo det på et vis, men ikke trygg nok. Kanskje vanskelig å forstå? 

[stjernestøv]

Nei dessverre, for jeg vet ikke hva som kan gi meg litt trygghet. 

 

Det har hendt at jeg noen gang har følt meg noenlunde trygg til å sove ordentlig når jeg har vært innlagt og noen kjente trygge kvinnelige sykepleiere har sittet og passet på, inne på rommet mitt. Jeg vet jeg burde vært trygg på mannen min og er jo det på et vis, men ikke trygg nok. Kanskje vanskelig å forstå? 

Jeg forstår at du ikke føler deg trygg når du skal sove, min mann pleier å bli sint når jeg blir dårlig. Men han ble mye sintere når barna var små, da falt mye på han. Tar du medisiner?

[frosken]

Behandler er nå ute i 4 uker ferie. (Psykologen som er min primærbehandler). Det er 3 uker til psykiateren min er tilbake fra ferie. Eller litt over det. 

 

Ting har vært tungt lenge nå men har nok kanskje ikke klart å forklare det for behandler skikkelig. Kanskje fordi selvskadingen nå har jeg klart meg uten lenge. Men jeg spises opp innvendig og uten selvskadingen eller hva jeg skal kalle det, så spises jeg opp innvendig. Gir det noen mening? At en blir verre da? 

 

Jeg kjenner at jeg ikke har mer krefter. Så inderlig kraftløs av alt som foregår inni meg. 

 

Jeg er redd familien min skal bli sint og oppgitt. 

Jeg skulle ønske at du kunne fokusere på at du har klart deg uten selvskadingen i lang tid. Det er et enormt fremskritt - ikke nødvendigvis slik at du på noe vis føler deg bedre, men du legger nå til rette for en konstruktiv utvikling, som sikkert kommer til å ta tid.

 

Jeg har levd i flere år med en svært syk ektefelle. Det som gjorde vår relasjon så god, var at han alltid kommuniserte og lot meg hjelpe når det var nødvendig. Det å få lov til å hjelpe, det å bli vist den typen tillit, kan være med på å berike et samliv - det gjorde i alle fall det for oss.  Derfor skulle jeg ønske at du var mer åpen og direkte med din mann. Jeg kan skjønne om det er fortvilende for ham å ikke kunne gjøre mer for deg, siden du ikke er tilstrekkelig trygg på ham - men ved å kommunisere dette åpent, vil han allikevel få bedre grunnlag for å holde fast ved at det er din fortid - og ikke ham - det er noe galt med.

 

Hvis du trenger en form for timeout nå, så bør du sammen med din mann tenke gjennom hvilke muligheter som finnes for at du kan få en slags time-out.  Jeg tror også resten av familien har vanskeligere med å se at du gjør destruktive ting med deg selv, enn med å godta at du kan trenge en pause.

 

Jeg håper at du holder fast ved å avstå fra selvskading. Bedre tider vil komme etter hvert, du kommer til å vinne kampen, men det kommer nok til å ta tid.  Gi deg selv tid:-)

[XbellaX]

Nei dessverre, for jeg vet ikke hva som kan gi meg litt trygghet. 

 

Det har hendt at jeg noen gang har følt meg noenlunde trygg til å sove ordentlig når jeg har vært innlagt og noen kjente trygge kvinnelige sykepleiere har sittet og passet på, inne på rommet mitt. Jeg vet jeg burde vært trygg på mannen min og er jo det på et vis, men ikke trygg nok. Kanskje vanskelig å forstå? 

 

Det er ikke så vanskelig å forstå, - for du opprettholder jo mye av den utryggheten når du deler så lite som det du gjør. Det er fryktelig vondt å bli holdt utenfor når ens partner sliter slik du gjør nå. Kanskje er dette noe du må jobbe med, utfordre deg selv på å finne andre kilder til trygget annet enn å være innlagt og få omsorg fra pleiere. Du isloerer deg så fra dine nære, da er det ikke vanskelig å skjønne at det kjennes utrygt.

[florista]

Tusen takk for svar gode dere. 

 

Jeg tar medisiner, men ikke dempende medisiner, foruten vival og imovane. Jeg blir redd når medisiner "overtar" kroppen min slik at jeg ikke kan gjøre motstand. Det er en redsel som sitter i ryggmargen min fra fortiden. 

 

Jeg er stolt over at jeg har klart å la være å selvskade på en god stund. Jeg tror de rundt meg er lettet også, selv om mye før har vært "skjult" selvskading, så er det noen ganger vanskelig å skjule. 

Jeg ønsker og trenger så sårt bittelitt hvile innvendig. På et trygt sted, men det finnes jo ingen trygge steder. Jeg er så sliten av alt inni meg og sliten av ufrillig oppkast av utmattelse. 

 

Unnskyld for at jeg er så dårlig til å makte akkurat nå. 

[florista]

Takk for svar XbellaX. 

 

Jeg forstår tankegangen din. Løsningen er ikke trygge sykepleiere. Løsningen er hjemme. Men jeg er så redd og klarer ikke å få det bort fra ryggmargen. 

 

Et problem/utfordring er at min mann er veldig hyggelig og grei, men kan bli oppgitt om han føler at jeg ikke kjemper nok. Derfor er jeg redd for å vise meg svak. 

[XbellaX]

Takk for svar XbellaX. 

 

Jeg forstår tankegangen din. Løsningen er ikke trygge sykepleiere. Løsningen er hjemme. Men jeg er så redd og klarer ikke å få det bort fra ryggmargen. 

 

Et problem/utfordring er at min mann er veldig hyggelig og grei, men kan bli oppgitt om han føler at jeg ikke kjemper nok. Derfor er jeg redd for å vise meg svak. 

 

Det er lov å kjenne seg tom og utladet. Det er lov å be om en time out. Du har klart deg uten selvskading, er du klar over hvor stort det er, kjempe bra jobbet. 

 

Jeg tror kanskje muligheten for at du overtolker er tilstede vedr din mann. Kanskje han ikke blir oppgitt over at du ikke klarer mer, kanskje er det DINE tanker, kanskje han på sin side skulle ønske HAN kunne slippe til litt mer. Kanskje, kanskje.

[florista]

Ja kanskje kanskje. Jeg er bare så veldig redd sinne... 

[XbellaX]

Ja kanskje kanskje. Jeg er bare så veldig redd sinne... 

 

Hva er sinne for deg. Hva legger du i det? Hva er du redd for?

[stjernestøv]

Tusen takk for svar gode dere. 

 

Jeg tar medisiner, men ikke dempende medisiner, foruten vival og imovane. Jeg blir redd når medisiner "overtar" kroppen min slik at jeg ikke kan gjøre motstand. Det er en redsel som sitter i ryggmargen min fra fortiden. 

 

Jeg er stolt over at jeg har klart å la være å selvskade på en god stund. Jeg tror de rundt meg er lettet også, selv om mye før har vært "skjult" selvskading, så er det noen ganger vanskelig å skjule. 

Jeg ønsker og trenger så sårt bittelitt hvile innvendig. På et trygt sted, men det finnes jo ingen trygge steder. Jeg er så sliten av alt inni meg og sliten av ufrillig oppkast av utmattelse. 

 

Unnskyld for at jeg er så dårlig til å makte akkurat nå. 

Det er trist at du sliter for tiden, men bra du ikke skader deg. Må være vanskelig å motstå en slik trang siden det hjelper på indre smerter.

[florista]

Sinne: At noen gjør noe vondt. Selv om min mann aldri har gjort noe vondt mot meg med vilje

[frosken]

Takk for svar XbellaX. 

 

Jeg forstår tankegangen din. Løsningen er ikke trygge sykepleiere. Løsningen er hjemme. Men jeg er så redd og klarer ikke å få det bort fra ryggmargen. 

 

Et problem/utfordring er at min mann er veldig hyggelig og grei, men kan bli oppgitt om han føler at jeg ikke kjemper nok. Derfor er jeg redd for å vise meg svak. 

 

Akkurat som din mann forhåpentligvis er romslig i forhold til deg, trenger du kanskje å jobbe med din romslighet i forhold til ham? Han må ha lov til å bli litt oppgitt av og til - akkurat som du også må ha lov til det. Jeg tror at kjærlighet ikke primært  handler om å elske den andre betingelsesløst til enhver tid uansett situasjon, men mer om å ønske det beste for den andre  og tolerere både "gode og vonde dager".

 

Snakk med ham. Mye mer.

[XbellaX]

Sinne: At noen gjør noe vondt. Selv om min mann aldri har gjort noe vondt mot meg med vilje

 

Jeg liker froskens råd, snakk sammen, mye. Kjenn på ulike stemninger, og få nye erfaringer med ulike følelser som ved sinne hvor du har låst deg ganske godt fast. Det er garantert krevende for deg, men jeg tror litt av den tryggheten du sårt trenger kan komme ørlitegrann til syne, jeg håper i hvertfall det. Å sitte isolert på sin egen lille øy er både skummelt og vondt. Jeg håper du klarer å utfordre deg selv litt etterhvert. 

[florista]

Tusen takk for svar gode dere.

Jeg skal prøve, virkelig prøve, å snakke mer med han. Være mer åpen.

Men jeg reagerer så inderlig lett med redsel hvor kropp og sinn låser seg. En gang han ringte meg på vei til jobb gråt jeg og sa noe om at jeg ikke visste hvor mye mer av det inni meg jeg klarte sa han at jeg hadde jo gitt opp før dagen startet og at dette ikke gikk. Var det sånn måtte jeg innlegges.

Han har en filosofi som sier at du må bestemme deg for at ting blir bra. Da er det ikke så lett for han å forstå at verden faller i grus.