Projisering

[DoleMari]

Jeg lurer på om jeg projiserer mine egne følelser på andre... Det at jeg gruer meg sånn til jobb får at jeg nesten blir uvel av å tenke på sjefen og et par kollegaer som er så sjefete på jobb.

 

Lurer på om jeg også gjør dette ovenfor samboeren min, stakkar. Jeg har vært litt slem i det siste for å framporovosere en reaksjon, noe som gjør at han bare blir mer taus:(

 

Jeg har det ikke så bra med meg selv om dagen og da er det som jeg blir sint på alt og alle. Kanskje jeg bør jobbe med det hos psykologen?

[DoleMari]

Noen ganger blir jeg så sint at det koker inni meg, selv om jeg er lei meg. Samboer lurer på om jeg har et snev av ADHD. Jeg lurer på om jeg bør utredes for det.

[ISW]

Jeg tror du gjør klokt i å ikke over-analysere hvorfor ditt og datt skjer (inkludert å lete etter diagnoser du kan ha - de aller fleste har visse elementer av mange diagnoser). F.eks kan irritabilitet og hodepine være symptomer på rabies (hundegalskap) men de færreste med disse symptomene har rabies, hvis du skjønner.

 

Du har et vanskelig samboerforhold. Samtidig er du sliten og kanskje litt deprimert, og du har utfordringer på jobben. Jeg tror dette skaper det meste av symptomene dine.

[DoleMari]

Jeg tror du gjør klokt i å ikke over-analysere hvorfor ditt og datt skjer (inkludert å lete etter diagnoser du kan ha - de aller fleste har visse elementer av mange diagnoser). F.eks kan irritabilitet og hodepine være symptomer på rabies (hundegalskap) men de færreste med disse symptomene har rabies, hvis du skjønner.

 

Du har et vanskelig samboerforhold. Samtidig er du sliten og kanskje litt deprimert, og du har utfordringer på jobben. Jeg tror dette skaper det meste av symptomene dine.

Kanskje jeg har rabies da? ( hehehe:) Du har rett. Jeg tenker for mye! Jeg får heldigvis sove godt. Så nå får jeg gjøre meg klar til jobb! Setter stor pris på dine "syn utenfra" som hjelper meg å sortere litt!

[DoleMari]

Jeg er også litt deprimert ja. Sliter med å finne mening for tiden. Det er så mye jeg ikke har på en måte. Men har gått mange turer i skogen og nyter å sitte ved vannet og bare se utover...... det gir ro i sjelen. Og så blir jeg lykkelig av å se på alle gjessene og endene og mate dem. Jeg må være rar..... :)

[ISW]

Du er i alle fall ikke noe farlig deprimert

 

Jeg tror det er viktig at du prøver å være snill med deg selv nå, for å bygge deg selv opp. Kanskje du når du får hodet litt mer over vannet vil kunne ha krefter til å ta noen grep rundt livssituasjonen din (stille konkrete krav til din samboer).

 

Jeg håper også at du på sikt blir 100% arbeidsfør. Jeg synes det er trist å se unge ressurssterke mennesker på AAP.

[AnonymBruker]

Du er i alle fall ikke noe farlig deprimert

Jeg tror det er viktig at du prøver å være snill med deg selv nå, for å bygge deg selv opp. Kanskje du når du får hodet litt mer over vannet vil kunne ha krefter til å ta noen grep rundt livssituasjonen din (stille konkrete krav til din samboer).

Jeg håper også at du på sikt blir 100% arbeidsfør. Jeg synes det er trist å se unge ressurssterke mennesker på AAP.

Det er deilig å ha fri året rundt!

Anonymous poster hash: 02567...c1b

[stjernestøv]

Jeg lurer på om jeg projiserer mine egne følelser på andre... Det at jeg gruer meg sånn til jobb får at jeg nesten blir uvel av å tenke på sjefen og et par kollegaer som er så sjefete på jobb.

 

Lurer på om jeg også gjør dette ovenfor samboeren min, stakkar. Jeg har vært litt slem i det siste for å framporovosere en reaksjon, noe som gjør at han bare blir mer taus:(

 

Jeg har det ikke så bra med meg selv om dagen og da er det som jeg blir sint på alt og alle. Kanskje jeg bør jobbe med det hos psykologen?

Det kan være lurt å snakke med psykologen hvis du føler det er et problem, samtidig er det å vise følelser endel av livet. Sinne er jo en følelse som ikke må undertrykkes, litt smelling med dører osv er bare sunt. Selv er jeg ikke ofte sint men kan bli oppgitt og irritert over ting, det beste er å få det ut og ikke holde det inni seg. Det er så mange som er oppvokst med at bare gode følelser er ok, men det er jo helt feil.

[DoleMari]

Du er i alle fall ikke noe farlig deprimert

 

Jeg tror det er viktig at du prøver å være snill med deg selv nå, for å bygge deg selv opp. Kanskje du når du får hodet litt mer over vannet vil kunne ha krefter til å ta noen grep rundt livssituasjonen din (stille konkrete krav til din samboer).

 

Jeg håper også at du på sikt blir 100% arbeidsfør. Jeg synes det er trist å se unge ressurssterke mennesker på AAP.

Takk! Du er en bra fyr!

Det gikk bra på jobb i dag. Veldig få og det var deilig. Hun en sa jeg var som et friskt pust fordi de er så slitne, så mye å gjøre... Får håpe jeg holder litt lenger før jeg begynner å klage:)

[ISW]

Takk! Du er en bra fyr!

Det gikk bra på jobb i dag. Veldig få og det var deilig. Hun en sa jeg var som et friskt pust fordi de er så slitne, så mye å gjøre... Får håpe jeg holder litt lenger før jeg begynner å klage:)

Takk det samme (bortsett fra at du vel neppe er en fyr)

Godt å høre at du fikk positive tilbakemeldinger på jobb (det trenger og fortjener du)!

Huff, jeg var dum i dag og leste noen av NHD sine tweets, og kom over saker der tilsynelatende normale og suksessrike personer plutselig bare tar livet sitt. Uvelkommen tilbake, angst!!

[DoleMari]

Takk det samme (bortsett fra at du vel neppe er en fyr)

Godt å høre at du fikk positive tilbakemeldinger på jobb (det trenger og fortjener du)!

Huff, jeg var dum i dag og leste noen av NHD sine tweets, og kom over saker der tilsynelatende normale og suksessrike personer plutselig bare tar livet sitt. Uvelkommen tilbake, angst!!

Hehe, nei jeg er ikke det ( selv om jeg føler jeg har et mannlig temperament av en eller annen grunn:)

Det gjelder ikke deg, husk det. Selv om andre gjør det så er det KUN angsten din, akkurat som jeg kan ha angst for at jeg er kjempedeprimert eller psykotisk noen ganger.

Det er sikkert noe bak som er trøblete for dem som dem ikke forteller om.

[DoleMari]

Det kan være lurt å snakke med psykologen hvis du føler det er et problem, samtidig er det å vise følelser endel av livet. Sinne er jo en følelse som ikke må undertrykkes, litt smelling med dører osv er bare sunt. Selv er jeg ikke ofte sint men kan bli oppgitt og irritert over ting, det beste er å få det ut og ikke holde det inni seg. Det er så mange som er oppvokst med at bare gode følelser er ok, men det er jo helt feil.

Jeg tror at noe av angsten min får å bli sint kanskje ligger hos forholdet til faren min. Vi kranglet hver dag i hele oppveksten min. Jeg husker jeg tilslutt resignerte og skjønte at ingenting hjelper mot han... da var jeg 15. Han hakket på meg hele tiden.

 

Jeg har aldri kastet noe ting eller noe sånt, det er mer at jeg kan si: Åhhhh, jeg er så sint og så lei meg og vondt inni meg. Jeg blir så lei meg når du avviser meg og ikke svarer meg ( til samboer) Føler at jeg ser ut som "sinnataggen". Mens samboer kan kaste penner på bordet og bare stikke ut i fullt sinne... men det er pga av andre ting enn meg. Sist gang tvang jeg han til å ikke gå fra situasjonen men snakke med meg. Han har blitt bedre:)

[ISW]

Hehe, nei jeg er ikke det ( selv om jeg føler jeg har et mannlig temperament av en eller annen grunn:)

Det gjelder ikke deg, husk det. Selv om andre gjør det så er det KUN angsten din, akkurat som jeg kan ha angst for at jeg er kjempedeprimert eller psykotisk noen ganger.

Det er sikkert noe bak som er trøblete for dem som dem ikke forteller om.

Yes, skal prøve å huske på det

Det du sier er litt interessant forresten, dette med å ha helseangst for psykisk sykdom. Jeg ser at ganske mange har det, lurer på om det er jeg som legger bedre merke til det fordi jeg har det selv, eller om det begynner å bli den "nye" typen helseangst?

[DoleMari]

Det er nok aller flest som er redd for somatisk syskdom tror jeg.. man kan jo google alt mulig og får jo detj verste opp med en gang....Derfor har jeg sluttet å google ( nesten da:)

 

- Men jeg er mer redd for at jeg er syk siden jeg ikke tåler varmen. På jobben i dag på slutten av dagen var det så dårlig luft at jeg ble helt svimmel... da tenkte jeg på blodpropp, hjerteinfarkt og det som verre var.... Hadde jeg visst om det var normalt å bli svimmel av veldig dårlig luft så hadde det vært greit....

 

Kanskje det å være redd for å være psykisk syk handler om et kontrollbehov? På noen måter må jo du og jeg ha noe av det samme, tenker jeg, siden vi er opptatt av det samme.... jeg har aldri sett på meg som noen kontrollfreak, tvert imot, men faktisk så kjenner jeg meg igjen i noe av deg, og jeg oppfatter at du også vil ha full kontroll på at alt er på stell med helsa di hele tiden? ))))

[ISW]

For meg går det veldig på at det skjer katastrofale ting med folk som etter alle vurderinger er normale (eller veldig lite trolig at akkurat dette skjer med).

Eksempler:
Fotballspilleren som fikk hjertestans (han hadde en strukturell hjertesykdom, så skjønner denne)
Svømmeren som døde av hjerteinfarkt.
Fotballspilleren i Tippeligaen som tok livet sitt (når du spiller på nasjonalt toppnivå så er du neppe alvorlig deprimert)
Økonomen som satt og laget ferdig en presentasjon, glad og fornøyd, på morgenen, som aldri kom hjem til samboeren sin denne dagen fordi han hadde hengt seg.
Den antatt normale fyren vi fant i garasjen der jeg bodde før som hadde tatt sitt eget liv.. (dette var ikke spesielt koselig)..

Altså: Man frykter at noe katastrofalt skal skje med en selv fordi det har skjedd med noen andre. Jeg forstår og aksepterer at hvis du røyker 60 sigaretter om dagen og er sterkt overvektig, så kan du få hjerteinfarkt. Jeg forstår også at enkelte mennesker som opplever null og niks å leve for (eller har en alvorlig kroppslig sykdom som bare går en vei) og som samtidig er svært alvorlig deprimert kan ta livet sitt. Men jeg hater at det skjer med antatt friske mennesker.

Endret 22. juli 2014 av issomethingwrong

[DoleMari]

Det er akkurat det samme jeg også er redd for!

Jeg tenker at hvis andre unge, friske plutselig dør, hvorfor kan det ikke skje med?

Jeg mistet nylig en arb.kollega i selvmord, og hun var både deprimert og pilleavhengig. Jeg fikk sjokk og måtte bare ut og gå for med en gang. Jeg var sannsynligvis den siste som fikk sms fra henne fordi vi hadde ikke gitt henne opp, eller iallfall spiste hun middag hos oss og vi tok oss litt av henne.

Jeg kunne kjenne meg igjen i noe hun slet med, dermed tenkte jeg at burde jeg også ta livet mitt da? Herregud, helt syke tanker. Men jeg har kommet til at jeg ikke kunne gjøre noe:(

 

Kan det ha vært at du fant han som hadde tatt selvmord som har utløst angsten hos deg? ( er litt sliten nå, så sikkert litt rotete dette her!.

 

Ps: Da mamma døde av kreft når jeg var 14 begynte jeg å sjekke kuler overalt og gikk til flere leger. Tror det utivklet seg da, i tillegg til at hun hadde dødsangst og jeg så hun døde. Nei, huff.

[ISW]

Det er akkurat det samme jeg også er redd for!

Jeg tenker at hvis andre unge, friske plutselig dør, hvorfor kan det ikke skje med?

Jeg mistet nylig en arb.kollega i selvmord, og hun var både deprimert og pilleavhengig. Jeg fikk sjokk og måtte bare ut og gå for med en gang. Jeg var sannsynligvis den siste som fikk sms fra henne fordi vi hadde ikke gitt henne opp, eller iallfall spiste hun middag hos oss og vi tok oss litt av henne.

Jeg kunne kjenne meg igjen i noe hun slet med, dermed tenkte jeg at burde jeg også ta livet mitt da? Herregud, helt syke tanker. Men jeg har kommet til at jeg ikke kunne gjøre noe:(

 

Kan det ha vært at du fant han som hadde tatt selvmord som har utløst angsten hos deg? ( er litt sliten nå, så sikkert litt rotete dette her!.

 

Ps: Da mamma døde av kreft når jeg var 14 begynte jeg å sjekke kuler overalt og gikk til flere leger. Tror det utivklet seg da, i tillegg til at hun hadde dødsangst og jeg så hun døde. Nei, huff.

 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Den konkrete triggeren for meg til disse tankene var egentlig at jeg så en film med suicidal hovedperson. Men i forkant hadde disse tingene skjedd (fotballspilleren + fyren som bodde ikke langt unna (forresten en feil i forrige innlegget mitt. Det var han i garasjen som hang seg). Jeg fikk denne ekstremt skremmende tanken om at "når de tok livet av seg, hva er det egentlig som hindrer meg i å gjøre det samme" - og så ballet det på seg med ekle bilder i hodet hver gang jeg så et "farlig" objekt (transportmidler, medikamenter, kjemikalier, kniver, høyder, osv.)

 

I dag var det forresten disse linkene som skremte meg:

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Jeg-tror-han-ble-rammet-av-en-bunnlos_-svart-tomhet-7525788.html

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Det-er-ingen-som-trur-at-toastmasteren-skal-gjere-sjolvmord----7539653.html

 

.. spesielt den øverste. Jeg er jo også ganske perfeksjonistisk av meg, og stiller høye krav til meg selv. Men jeg kan ikke lese noe alvorlig depresjon hos personene det refereres til i disse artiklene.

[DoleMari]

Jeg tror jeg har lest den øverste artikkelen før.

Men jeg tror jeg vet hva både du og jeg skal gjøre, og det er å ikke lese så mye sånn. Tenk  på alle som har et bra liv og som IKKE gjør det. Hvorfor da lese sånne historier. Det trigger angsten mer.

Jeg har fått mindre angst etter at jeg sluttet å lese om alt mulig etter døden osv... det er ikke noe jeg trenger å drive med nå

Skjønner du hva jeg mener? Mindfullness! Det tror jeg er noe bra!!

[stjernestøv]

Jeg tror at noe av angsten min får å bli sint kanskje ligger hos forholdet til faren min. Vi kranglet hver dag i hele oppveksten min. Jeg husker jeg tilslutt resignerte og skjønte at ingenting hjelper mot han... da var jeg 15. Han hakket på meg hele tiden.

 

Jeg har aldri kastet noe ting eller noe sånt, det er mer at jeg kan si: Åhhhh, jeg er så sint og så lei meg og vondt inni meg. Jeg blir så lei meg når du avviser meg og ikke svarer meg ( til samboer) Føler at jeg ser ut som "sinnataggen". Mens samboer kan kaste penner på bordet og bare stikke ut i fullt sinne... men det er pga av andre ting enn meg. Sist gang tvang jeg han til å ikke gå fra situasjonen men snakke med meg. Han har blitt bedre:)

Minner meg om min far, utrolig skremmende fyr i min oppvekst. Nå er han ikke det lenger.

 

Har aldri kastet ting rundt jeg heller, men kunne bli veldig sint før på min samboer fordi han ikke forstod. Jeg ville så gjerne at vi skulle ha et godt forhold, men kunne ikke forandre han og det var heller ikke min rett. Det er ikke verdt det. Jeg ser på han som likegyldig, det er han ikke sier han. Men jeg ser jo kun det han viser meg. Godt han har blitt bedre, jeg har slått meg til ro med tingenes tilstand.