Trodde blitt bra men ikke.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg trodde jeg var mindre opphengt i, betatt og forelsket i min psykiater, men det har kommet tilbake. Nå er jeg trøtt av dette:-(

Jeg får ikke egentlig noen god forklaring og opprydning av noen på hvorfor dette skjer...:-( jeg har googlet meg frem til evt svar, og gitt meg dem selv, kanskje det er problemet!!

Jeg skrev så et innlegg til psykiatertidskriftet, men for det første vet jeg ikke om de tør å trykke det og for det andre leser min psykiater det sannsyknligvis, og for det tredje, sitter jeg likevel igjen med ikke annet enn mine egne svar!!

Det jeg kan gjøre er å henvende meg til Dr Tony Attwood i Australia, han forteller i et intervju hvordan spesielt mennesker med Asperger kan bli fullstendig oppslukt av deres behandlere, noe han sier, lett lar seg korrigere, jeg regner meg det er forklaringer osv...jeg trenger at noen hjelper meg med dette, jeg snakker ikke med min psykiater om dette, av flere grunner, mest fordi jeg syns det bør være litt avstand også, jeg trenger det! Da min psykiater sist snakket om sex, lukket jeg øynene og håpet det ville gå over, det gjorde det, men jeg glemmer verken ordene eller hendene, jeg har ikke så lett for på et kontor, sittende rett ovenfor det menneske jeg respekterer og ser mest opp til på denne jord, snakke om så intime ting.

Jeg er langt mer selvstendig frisk og selvhjulpen nå, enn før, men jeg beundrer min psykiater så ekstremt, at det blir slitsomt også, Selv om jeg ofte er uenig med min psykiater, og vi ikke blir enige, er det jo livet med utdanning og evne til å klare meg selv min psykiater har gitt meg! Jeg hadde aldri fått på plass alt inni meg selv, aldri!

Så det er jo ikke rart jeg er glad i, elsker, forelsker, savner, holder av, tenker på, drømmer om, ser opp til osv,..det er bare det at ingen kan forklare og hjelpe meg med hva jeg gjør for å ikke være så hengiven, så opptatt av osv...

Det har kommet tilbake med full styrke, og jeg må styre mitt begjær. Og heldigvis har jeg evne til å tenke på min psykiater på en ansvarsfull og logisk måte, så jeg begynner ikke med forfølgelse slik Dr Attwood sier enkelte med Asperger gjør, det gjør ikke jeg, og det er av respekt.

[stjernestøv]

Tror det er en navn på dette og at du ikke er alene om det, men det må jo være slitsomt å tenke så myepå henne og ha de følelsene. Kanskje det går an å jobbe med det, få det bort?

 

Fortelle henne om det?

[Madelenemie]

Tror det er en navn på dette og at du ikke er alene om det, men det må jo være slitsomt å tenke så myepå henne og ha de følelsene. Kanskje det går an å jobbe med det, få det bort?

Fortelle henne om det?

Hei!

Nei skal ikke snakke om dette til min psykiater!

Jeg har anstendighet, respekt for min psykiater, samt trenger en god avstand, faktisk !

Men jeg strever med dette:-( svaret er overføring !! Men funnet selv, og ikke så lett når man må være sin egen terapeut :-(

Hvis ikke får svar her, kontakter Dr Attwood og psykiaterforeningen.

:-( sukk

Endret 27. juli 2014 av Madelenemie

[stjernestøv]

Hei!

Nei skal ikke snakke om dette til min psykiater!

Jeg har anstendighet, respekt for min psykiater, samt trenger en god avstand, faktisk !

Men jeg strever med dette:-( svaret er overføring !! Men funnet selv, og ikke så lett når man må være sin egen terapeut :-(

Hvis ikke får svar her, kontakter Dr Attwood og psykiaterforeningen.

:-( sukk

Håper nhd svarer deg da og kan hjelpe

 

Kjenner meg igjen i noe når jeg gikk til en psykolog, tror jeg tenkte på henne 24/7 og drømte om henne. Hun var den første psykologen som trodde på meg, at det jeg fortalte var reelt. Hun var nesten som en mor for meg og jeg var så glad i henne, fikk sjokk da hun plutselig flyttet. Da fikk jeg sorg og gråt mye, hun visste nok ikke hvor mye hun betød for meg. Gikk til henne to ganger i uken, så jeg var avhengig. Hun var åpen for alt. Blir jo tøft for deg når din psykiater går av men pensjon.

[Madelenemie]

Håper nhd svarer deg da og kan hjelpe

Kjenner meg igjen i noe når jeg gikk til en psykolog, tror jeg tenkte på henne 24/7 og drømte om henne. Hun var den første psykologen som trodde på meg, at det jeg fortalte var reelt. Hun var nesten som en mor for meg og jeg var så glad i henne, fikk sjokk da hun plutselig flyttet. Da fikk jeg sorg og gråt mye, hun visste nok ikke hvor mye hun betød for meg. Gikk til henne to ganger i uken, så jeg var avhengig. Hun var åpen for alt. Blir jo tøft for deg når din psykiater går av men pensjon.

Hei!

På kontoret sa de min psykiater er gått av med pensjon.

Jeg sa da" nei" også fortsatte jeg.

Min psykiater har en kollega som er hyggelig og vil ta meg, men jeg sa " nei takk"

Orker ikke gjenta / si det jeg har sagt igjen.

Har sjeldent timer av den grunn, men sånn ønsker jeg det, men trenger hjelp med denne avhengigheten/ sårbarheten

Takk for at du forstår mer enn de fleste hvor vondt det er!!!

Endret 27. juli 2014 av Madelenemie

[stjernestøv]

Hei!

På kontoret sa de min psykiater er gått av med pensjon.

Jeg sa da" nei" også fortsatte jeg.

Min psykiater har en kollega som er hyggelig og vil ta meg, men jeg sa " nei takk"

Orker ikke gjenta / si det jeg har sagt igjen.

Har sjeldent timer av den grunn, men sånn ønsker jeg det, men trenger hjelp med denne avhengigheten/ sårbarheten

Takk for at du forstår mer enn de fleste hvor vondt det er!!!

Men burde du ikke takket ja til den andre psykiateren? De vokser ikke på trær, og det står jo mye om deg i journalen. Kan sikkert være godt å ha litt støtte

 

Jeg kom over henne til slutt men det tok lang tid, innså jo at jeg bare hadde blitt verre av å gå til henne. Så selv om hun var kjærlig og snill var hun ingen god psykolog, ble jo avhengig av henne. Men din psykiater virker flink.

[frosken]

Hei!

Nei skal ikke snakke om dette til min psykiater!

Jeg har anstendighet, respekt for min psykiater, samt trenger en god avstand, faktisk !

Men jeg strever med dette:-( svaret er overføring !! Men funnet selv, og ikke så lett når man må være sin egen terapeut :-(

Hvis ikke får svar her, kontakter Dr Attwood og psykiaterforeningen.

:-( sukk

Jeg synes du grovt undervurderer din psykiater. Det du beskriver er ikke så uvanlig og løser seg vanligvis raskt gjennom samtaler med behandler.

[XbellaX]

Hei!

Jeg trodde jeg var mindre opphengt i, betatt og forelsket i min psykiater, men det har kommet tilbake. Nå er jeg trøtt av dette:-(

Jeg får ikke egentlig noen god forklaring og opprydning av noen på hvorfor dette skjer...:-( jeg har googlet meg frem til evt svar, og gitt meg dem selv, kanskje det er problemet!!

Jeg skrev så et innlegg til psykiatertidskriftet, men for det første vet jeg ikke om de tør å trykke det og for det andre leser min psykiater det sannsyknligvis, og for det tredje, sitter jeg likevel igjen med ikke annet enn mine egne svar!!

Det jeg kan gjøre er å henvende meg til Dr Tony Attwood i Australia, han forteller i et intervju hvordan spesielt mennesker med Asperger kan bli fullstendig oppslukt av deres behandlere, noe han sier, lett lar seg korrigere, jeg regner meg det er forklaringer osv...jeg trenger at noen hjelper meg med dette, jeg snakker ikke med min psykiater om dette, av flere grunner, mest fordi jeg syns det bør være litt avstand også, jeg trenger det! Da min psykiater sist snakket om sex, lukket jeg øynene og håpet det ville gå over, det gjorde det, men jeg glemmer verken ordene eller hendene, jeg har ikke så lett for på et kontor, sittende rett ovenfor det menneske jeg respekterer og ser mest opp til på denne jord, snakke om så intime ting.

Jeg er langt mer selvstendig frisk og selvhjulpen nå, enn før, men jeg beundrer min psykiater så ekstremt, at det blir slitsomt også, Selv om jeg ofte er uenig med min psykiater, og vi ikke blir enige, er det jo livet med utdanning og evne til å klare meg selv min psykiater har gitt meg! Jeg hadde aldri fått på plass alt inni meg selv, aldri!

Så det er jo ikke rart jeg er glad i, elsker, forelsker, savner, holder av, tenker på, drømmer om, ser opp til osv,..det er bare det at ingen kan forklare og hjelpe meg med hva jeg gjør for å ikke være så hengiven, så opptatt av osv...

Det har kommet tilbake med full styrke, og jeg må styre mitt begjær. Og heldigvis har jeg evne til å tenke på min psykiater på en ansvarsfull og logisk måte, så jeg begynner ikke med forfølgelse slik Dr Attwood sier enkelte med Asperger gjør, det gjør ikke jeg, og det er av respekt.

 

Dette er hverken uvanlig eller spesielt, uansett om pasienten har asperger eller ikke. Du kan best få hjelp til å håndtere det av din behandler.