EUPF arvelig?

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Dette er kanksje et litt dumt spørsmål, men noe jeg har fundert mye på uten å finne gode nok svar på nettet (sikkert ikke søkt på de rette stedene men..). 

Jeg har en mor med lidelsen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, boderline type og har gått i mye behandling for dette opp gjennom. Er dette en arvelig diagnose? 

Jeg reagerte noe likt som min mor på visse ting i mine yngre år, jeg kunne se etterpå at jeg hadde reagert uhensiktmessig i forhold til hvordan venninner reagerte etc. Jeg føler nå jeg klarer å beherske dette bedre, selv om følelsene mine fortsatt er noe like. Er det noen mulighet for at jeg kan ha en lett versjon av denne diagnosen? Jeg er i begynnelsen av 20-årene nå, så er dette en diagnose jeg kan få nå nå eller som kan forverre seg dersom jeg skulle ha den? 
 

 

Vennlig hilsen

 

Anonym

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det sies ikke så ofte høyt og offentlig, men i psykiatrikretser hører en stadig at "borderline mødre får borderline døtre". All erfaring støtter et slikt utsagn, selv om det her også selvsagt er mange unntak.

 

Hva som er genetisk arv, og hva som er sosial arv, er imidlertid noe usikkert. Uansett vokser de fleste opp med sine biologiske foreldre, og her går biologisk- og sosial arv hånd i hånd og forsterker hverandre.

[AnonymBruker]

Det sies ikke så ofte høyt og offentlig, men i psykiatrikretser hører en stadig at "borderline mødre får borderline døtre". All erfaring støtter et slikt utsagn, selv om det her også selvsagt er mange unntak.

 

Hva som er genetisk arv, og hva som er sosial arv, er imidlertid noe usikkert. Uansett vokser de fleste opp med sine biologiske foreldre, og her går biologisk- og sosial arv hånd i hånd og forsterker hverandre.

Hei!

 

Hva med borderline fedre? får de også borderlinesønner/døtre?

 

Eller er borderline en vanligere diagnose blant kvinner?

 

Er det forskjell på borderline og EUPF? Min bror hadde borderline, min mor en blanding av det mistenker jeg, men vet jeg ikke, selv om det står narisisistisk pf i papirer. Min bror er død, fordi kriminelle drepte han, og jeg så morderen, jeg tenkte en stund på å hevne det, men så kom jeg på bedre tanker, jeg tror jeg fikk ideen fordi jeg var sint og så morderens kalde øyne:-(. Dessuten rotet min bror seg stadig opp i trøbbel, det var som om han aldri klarte tenke konsekvenser...jeg vet ikke hva det var, men fornuft nådde ikke inn. Av og til blir jeg trist, jeg savner han, han hadde mange gode sider, og 20 år er jo ungt å dø.

Jeg tror han hadde trengt hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: 86037...af3

[AnonymBruker]

Det sies ikke så ofte høyt og offentlig, men i psykiatrikretser hører en stadig at "borderline mødre får borderline døtre". All erfaring støtter et slikt utsagn, selv om det her også selvsagt er mange unntak.

 

Hva som er genetisk arv, og hva som er sosial arv, er imidlertid noe usikkert. Uansett vokser de fleste opp med sine biologiske foreldre, og her går biologisk- og sosial arv hånd i hånd og forsterker hverandre.

 

Det var det jeg fryktet litt, men glad det er mange unntak! Er det noe jeg kan gjøre selv for å forebygge? Jeg klarer jo som regel å beherske utbrudd, så det beste er vel bare å fortsette slik jeg har gjort nå. 

Det eneste som bekymrer meg litt er at jeg holder på med en utdannelse hvor det er svært viktig å være psykisk frisk, så det å få EUPF kan definitivt ødelegge min fremtidige karriere. 

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

[AnonymBruker]

 

Hei!

 

Hva med borderline fedre? får de også borderlinesønner/døtre?

 

Eller er borderline en vanligere diagnose blant kvinner?

 

Er det forskjell på borderline og EUPF? Min bror hadde borderline, min mor en blanding av det mistenker jeg, men vet jeg ikke, selv om det står narisisistisk pf i papirer. Min bror er død, fordi kriminelle drepte han, og jeg så morderen, jeg tenkte en stund på å hevne det, men så kom jeg på bedre tanker, jeg tror jeg fikk ideen fordi jeg var sint og så morderens kalde øyne:-(. Dessuten rotet min bror seg stadig opp i trøbbel, det var som om han aldri klarte tenke konsekvenser...jeg vet ikke hva det var, men fornuft nådde ikke inn. Av og til blir jeg trist, jeg savner han, han hadde mange gode sider, og 20 år er jo ungt å dø.

Jeg tror han hadde trengt hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: 86037...af3

 

 

Jeg ser du egentlig stiller spørsmålet til Dr. Dahl, men jeg hadde lyst til å skrive noen ord til deg allikevel. Håper det er greit!

 

Borderline er vel bare en av underklassene til EUPF, tror det finnes boderline og en type til innenfor EUPF (ikke 100% sikker altså, er ikke fagperson). 

 

Du forteller en ufattelig trist og vond historie, jeg forstår veldig godt at du savner din bror. Jeg synes det er vondt å høre at han ble fratatt livet i en så ung alder. Det må ha vært veldig vanskelig for deg å ha sett morderen også, og jeg håper du har fått bearbeidet alt dette enten gjennom terapi eller annet. 

Jeg tviler ikke på at din bror hadde gode sider, de fleste mennesker har det :-) 

 

 

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

[Madelenemie]

 

Jeg ser du egentlig stiller spørsmålet til Dr. Dahl, men jeg hadde lyst til å skrive noen ord til deg allikevel. Håper det er greit!

 

Borderline er vel bare en av underklassene til EUPF, tror det finnes boderline og en type til innenfor EUPF (ikke 100% sikker altså, er ikke fagperson). 

 

Du forteller en ufattelig trist og vond historie, jeg forstår veldig godt at du savner din bror. Jeg synes det er vondt å høre at han ble fratatt livet i en så ung alder. Det må ha vært veldig vanskelig for deg å ha sett morderen også, og jeg håper du har fått bearbeidet alt dette enten gjennom terapi eller annet. 

Jeg tviler ikke på at din bror hadde gode sider, de fleste mennesker har det :-) 

 

 

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

 

Hei!

 

Takk!

 

Nei jeg har ikke snakket med noen om dette.

 

Jeg planter blomster på min brors grav, skyter med hans gevær i fjellet, og der i skuddene kommer minnene.

 

De fine, gode, den gode onkel han var for mine barn, den bølle han nok var for andre, han var splittet.

Gud som jeg er glad i han. Han smiler til meg på et bilde, og når jeg planter blomster på hans grav er det med blanding av sorg sinne og fortvilelse. Av og til blusser mitt sinne opp, det mot morderen, han som arrogant la ut bilder av mine døde bror etterpå, hånet han:-( 

 

Da morderen ringte meg, tenkte jeg, neida, han er ikke død, jeg kjørte i sikkert 100 km i timen, da jeg kom inn, begynte jeg å fryse, jeg så min bror ligger der på gulvet med åpen munn, jeg forstod ikke, så ble jeg fanget av mørke øyne, jeg forstod ikke, jeg bare ble stående mens andre gråt. Jeg gråt ikke.

 

Jeg ble bare fortvilt og sintere og sintere.

 

Jeg får han ikke tilbake, men i fjellet nå sa jeg "Gud som jeg savner deg!". Min mor svarte ikke, jeg holdt bildet hans mellom hendene, jeg holdt det så hardt at jeg tenkte glasset knuser,  de som gråt gråter ikke lenger, men jeg sørger enda, dypt dypt og uten ende, men uten en tåre, de sier jeg har ikke empati, jeg savner bare min bror.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Takk!

 

Nei jeg har ikke snakket med noen om dette.

 

Jeg planter blomster på min brors grav, skyter med hans gevær i fjellet, og der i skuddene kommer minnene.

 

De fine, gode, den gode onkel han var for mine barn, den bølle han nok var for andre, han var splittet.

Gud som jeg er glad i han. Han smiler til meg på et bilde, og når jeg planter blomster på hans grav er det med blanding av sorg sinne og fortvilelse. Av og til blusser mitt sinne opp, det mot morderen, han som arrogant la ut bilder av mine døde bror etterpå, hånet han:-( 

 

Da morderen ringte meg, tenkte jeg, neida, han er ikke død, jeg kjørte i sikkert 100 km i timen, da jeg kom inn, begynte jeg å fryse, jeg så min bror ligger der på gulvet med åpen munn, jeg forstod ikke, så ble jeg fanget av mørke øyne, jeg forstod ikke, jeg bare ble stående mens andre gråt. Jeg gråt ikke.

 

Jeg ble bare fortvilt og sintere og sintere.

 

Jeg får han ikke tilbake, men i fjellet nå sa jeg "Gud som jeg savner deg!". Min mor svarte ikke, jeg holdt bildet hans mellom hendene, jeg holdt det så hardt at jeg tenkte glasset knuser,  de som gråt gråter ikke lenger, men jeg sørger enda, dypt dypt og uten ende, men uten en tåre, de sier jeg har ikke empati, jeg savner bare min bror.

 

Kjære, gode Madelenemie!

 

Jeg får så utrolig vondt av deg, dette må virkelig ha vært utrolig tøft å håndtere - spesielt på egenhånd, som det høres ut som du har gjort. Det er ikke alle som gråter selv om de blir triste, men det betyr ikke på noen som helst måte at de føler mindre enn andre likevel! 

 

Din bror høres virkelig ut som en flott fyr og onkel for dine barn, som desverre rotet seg inn i feil miljø. Det virker for meg som du har mange gode minner av din bror og disse synes jeg du skal holde godt av. La din bror få leve videre i dine minner. 

Selv om din bror klarte å rote seg bort i det han gjorde, har morderen gjort noe fryktelig galt, ondskapsfullt og grusomt og det håper jeg han er straffet for. 

 

Jeg synes du skal snakke med noen om dette, hvordan det har påvirket deg og hvordan du fortsatt har det vondt i dag. Sorgen vil nok desverre alltid være der, men den kan bli litt lettere å håndtere dersom andre vet hvordan du har det. 

 

Du skriver så levende, jeg kan virkelig føle hvor vondt dette er for deg og jeg begynte faktisk å gråte av det du skrev. 

 

Ønsker deg alt godt Madelenemie! Håper virkelig du snakker med noen om alt dette. Er dette noe du kan tenke deg å snakke med din psykiater om?

 

Sender deg en varm klem :-)

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

[Madelenemie]

 

Kjære, gode Madelenemie!

 

Jeg får så utrolig vondt av deg, dette må virkelig ha vært utrolig tøft å håndtere - spesielt på egenhånd, som det høres ut som du har gjort. Det er ikke alle som gråter selv om de blir triste, men det betyr ikke på noen som helst måte at de føler mindre enn andre likevel! 

 

Din bror høres virkelig ut som en flott fyr og onkel for dine barn, som desverre rotet seg inn i feil miljø. Det virker for meg som du har mange gode minner av din bror og disse synes jeg du skal holde godt av. La din bror få leve videre i dine minner. 

Selv om din bror klarte å rote seg bort i det han gjorde, har morderen gjort noe fryktelig galt, ondskapsfullt og grusomt og det håper jeg han er straffet for. 

 

Jeg synes du skal snakke med noen om dette, hvordan det har påvirket deg og hvordan du fortsatt har det vondt i dag. Sorgen vil nok desverre alltid være der, men den kan bli litt lettere å håndtere dersom andre vet hvordan du har det. 

 

Du skriver så levende, jeg kan virkelig føle hvor vondt dette er for deg og jeg begynte faktisk å gråte av det du skrev. 

 

Ønsker deg alt godt Madelenemie! Håper virkelig du snakker med noen om alt dette. Er dette noe du kan tenke deg å snakke med din psykiater om?

 

Sender deg en varm klem :-)

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

 

Hei!

 

Takk!

 

Det er så vondt for meg at jeg gråter hvis jeg snakker om det, jeg gråter nå:-)men ingen ser:-), jeg gråter ikke,  ikke foran min psykiater eller andre. 

 

I min sorg og sinne bestilte jeg to nye luftgevær, jeg skjøt og skjøt, min sønn sa jeg bommet, jeg sa, men jeg vil treffe, jeg gråt ikke, men jeg skjøt med hans gevær og uten å treffe...han ville truffet, han traff alltid, alltid!! Min sønn visste ikke om onkels gevær, men inni mellom sier de at de savner onkel...

Ja på mange måter håpløs, men innerst inne liten sårbar og med problemer, i dag om jeg visste min begrensning ville jeg tatt tak i han sagt stopp, stopp, men jeg tok meg av han, beskyttet han, jeg sloss med mine armer for han da jeg var 14 år, han stod bak meg, og ingen ting hendte han, jeg vant, han husket det, jeg beskyttet han mot vold, men øynene hans så, det klarte jeg ikke skjerme han fra..

 

Jeg savner han såå

 

Takk for at du forstår,

 

(jeg traff ikke fordi jeg var opprørt, lei meg, skjelven, sliten, følte på urettferdighet)

Jeg tror skuddene var mine tårer, og de kommer ikke ut alltid som tenkt når fulle av fortvilelse, og innestengt sorg, innestengt sorg, fordi et bilde som jeg stadig knuger minner meg om han, som står der på fjellhytta, alltid, til minne om han, broren min.

[Madelenemie]

 

Kjære, gode Madelenemie!

 

Jeg får så utrolig vondt av deg, dette må virkelig ha vært utrolig tøft å håndtere - spesielt på egenhånd, som det høres ut som du har gjort. Det er ikke alle som gråter selv om de blir triste, men det betyr ikke på noen som helst måte at de føler mindre enn andre likevel! 

 

Din bror høres virkelig ut som en flott fyr og onkel for dine barn, som desverre rotet seg inn i feil miljø. Det virker for meg som du har mange gode minner av din bror og disse synes jeg du skal holde godt av. La din bror få leve videre i dine minner. 

Selv om din bror klarte å rote seg bort i det han gjorde, har morderen gjort noe fryktelig galt, ondskapsfullt og grusomt og det håper jeg han er straffet for. 

 

Jeg synes du skal snakke med noen om dette, hvordan det har påvirket deg og hvordan du fortsatt har det vondt i dag. Sorgen vil nok desverre alltid være der, men den kan bli litt lettere å håndtere dersom andre vet hvordan du har det. 

 

Du skriver så levende, jeg kan virkelig føle hvor vondt dette er for deg og jeg begynte faktisk å gråte av det du skrev. 

 

Ønsker deg alt godt Madelenemie! Håper virkelig du snakker med noen om alt dette. Er dette noe du kan tenke deg å snakke med din psykiater om?

 

Sender deg en varm klem :-)

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

 

Hei!

 

Tuuusen takk.

 

for at jeg fikk til å skrive ekte ord om savn og gråte ut mitt savn.

 

Det bidro du til, jeg trengte det.

 

Jeg må være ærlig, tørre erkjenne at ikke bare er min bror død, men jeg savner han, han den brutale bølla som jeg elsker og ser det fine i, det er ufornuft, men ekte følelser, han den lille, som ikke bare var håpløs uten grunn, han var min lillebror, og jeg klarte ikke beskytte han.

 

Jeg er ikke skyldig direkte i hans død, men hadde jeg ikke hatt autisme ville jeg nok forstått mer av den reelle fare han var i, gått til rettsak på hans vegne, den fine unge mannen som tok feil valg:-(

Som bare 20 år ble drept, og uten at han fikk mulighet til å leve sitt nye liv, jeg vet han mente det, når han sa ordene. 

[AnonymBruker]

Kjære Madelenemie,

 

Takk for at du deler noe av historien din! Det er ikke det minste rart eller uforståelig at du synes dette er vondt og vanskelig, og jeg er glad for at jeg kunne være til litt hjelp.

 

Tolkningen din av skuddene med softgevær synes jeg er veldig riktig, og jeg tror det samme. Det var din måte å få ut noe av sorgen du kjente på, vi reagerer alle litt forskjellig. 

 

Det virker for meg som du og din lillebror har hatt en tøff og vanskelig oppvekst og opplevd mye som ingen barn skal måtte oppleve og det synes jeg er trist. Jeg har lest mye av det du skriver her inne på DOL, og jeg synes det er synd at barnevernet ikke gjorde mer i deres sak. 

 

Jeg får et inntrykk av at du har tatt mye ansvar for din bror - beskyttet han mot mye vondt og tatt vare på han. Du har virkelig gjort mye mer enn det som kan forventes (autisme eller ikke) og det synes jeg er beundringsverdig! Det høres ut som du har en enorm kjærlighet for din bror og det er jeg sikker på at han visste. 

 

Du må absolutt ikke føle noen skyld for din brors valg! Selv om vi prøver å beskytte de vi er glad i og passe på at ingenting vondt hender dem, klarer vi ikke beskytte dem fra alt. Vi kan være tilstede for dem, passe på dem og elske dem, men vi kan ikke ta alle valgene deres og dermed heller ikke beskytte dem mot absolutt alt. 

Selv uten autisme tror jeg det ville vært vanskelig å innse den reelle faren din bror var i, så det er virkelig ingenting du kunne gjort for å hindre dette og det håper jeg virkelig du tror meg på! Mennesker med problemer av ulike slag kan være svært så gode på å skjule de fra familie og venner. 

 

Jeg håper virkelig du tar opp dette med din psykiater, jeg er sikker på at hun vil kunne hjelpe deg med å få det litt enklere med denne vonde sorgen. 

 

Varm klem :-)

Anonymous poster hash: 4b5bb...48f

[AnonymBruker]

Hei!

Takk for forklaringen. Jeg tror du har rett.

Jeg tok videre godt vare på på han, derfor de båndene, tror jeg.

Takk for at du også forstod det andre, tror mye hadde vært annerledes om de lyttet til barnepsykiateren.

Jeg skrev til dem for noen år siden, en liste med spørsmål, de svarte ikke. Jeg tror fordi jeg kanskje ble oppfattet frekk? I spørsmålsstilling kan min direktehet bli oppfattet frekt, dette forstår jeg relativt dårlig, men barnehabiliteringen har fortalt meg det og de jobber kun med autisme, så de har god kompetanse, jeg tror derfor de har rett. Barnehabiliteringen sa det er viktig andre får vite om min autisme, det hørte jeg de sa, men var vanskelig å alltid følge. Jeg fant ikke muligheter på de stressende møtene på Riksen til å informere om det, dessuten var jeg redd det kunne virke negativt for mitt barn, så jeg spilte normal, sikkert med blandet resultat, altså hvor vellykket, det kan diskuteres. Min mann syns jeg var fenomenalt sterk og flink, og han er NT, han syns de også fikk som fortjent da jeg kom med tydelige tilbakemeldinger. Jeg vet ikke det med " fikk som fortjent" det klarer jeg ikke oppfatte hva han helt mente med,jeg vet ikke hva de fortjener og ikke, det hadde jeg ikke tenkt gjennom, men i sum, mente han og to andre leger at mitt barn ikke ville blitt fisk uten min stahet, ståpåvilje og noe mer. En lege på fastlgens kontor ble like imponert som min psykiater, de mener dette må undersøkes videre osv... Jeg har prøvd gjøre som de sa, dvs tre journalister skulle se på saken , men kanskje pga ferietid, har de ikke kontaktet meg?

Nå er jeg blitt for sliten, etter at hun ble frisk, det er jeg som medisinerer henne og noe ved å være i en sånn situasjon plager meg , Voldsomt:-( det er hyggelig med støtten også fra legehold, men jeg misliker og kjenner en viss sorg og plagsomhet ved å være i denne situasjonen. Jeg har en lege å konferere med, det er alt, jeg er alene om ansvar og oppfølging og medisinering. Men hun er helt frisk!!!

Behandlingen må likevel fortsette ett år!! Så lenge må jeg drive på sånn alene.

Jeg har funnet god forskning som gir godt grunnlag for behandlingen, dette er både fastlegen og flere andre enige i, men de tørr ikke hjelpe meg, i frykt for å miste autorisasjonen, det forstår jeg, jeg skulle bare ønske jeg slapp dette. Feks er jeg usikker på hvilke prøver som bør jevnlig tas, men dette hjalp en lege meg med, men så må fastlegen ta prøver av en behandling som ikke gis i Norge, og jeg er alene med ansvaret om noe går galt:-(

Hun var ikke vanlig syk, hun kunne knapt stå og gå, så alvorlig!

Nå må jeg bestille de blodprøvene, jeg må nok legge inn påminnelse hver 6 uke, det er svært sterke medisiner:-( så jeg må ikke glemme at hun må sjekkes jevnlig. Jeg har funnet to nye leger, men akkurat nå vet jeg ikke hva noen tør og hjelpe med, men jeg vet behandlingen gis i utlandet, alternativt kan vi dra dit, men det går ut over hennes skolegang og hverdag. Så jeg må nok klare dette, er jeg heldig, hjelper denne eksperten på systemisk mycoplasma oss:-) da blir jeg lettet, kjennes tungt med ansvar og verst bryte regler og lover.

Er det ikke rart at så mange er glade, støtter oss, men så blir jeg stående alene med valget, ta behandlingsansvar, eller sykt barn? Artiklene og studiene jeg har lest, viser til at man ikke må slutte behandling før etter ett år, selv om pasient virker bra, må fortsette, ellers blusser opp igjen. Mitt barn er helt friskt nå, men da må jeg være sterk og forholde meg til studier og forskning, fortsette gi disse medisinene:-( huff, men jeg må!

Alt dette var jo helt på siden av saken, men jeg er veldig alene i en situasjon jeg misliker være i.

Anonymous poster hash: 86037...af3