NHD

[AnonymBruker]

Blir pasientene dine forelsket i deg?, tror det er muligheter for det. Det må være utrolig komplisert. Men kanskje er det lett å få de til å gjøre det du vil? Anonymous poster hash: 2192f...53f

[AnonymBruker]

Blir pasientene dine forelsket i deg?, tror det er muligheter for det. Det må være utrolig komplisert. Men kanskje er det lett å få de til å gjøre det du vil?

Anonymous poster hash: 2192f...53f

Det er så opplagt hvem denne "anonyme" brukeren er når det kommer sånne innlegg...

Anonymous poster hash: 47448...5a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 29 Jul 2014 - 21:34, said:

Det er så opplagt hvem denne "anonyme" brukeren er når det kommer sånne innlegg...

Anonymous poster hash: 47448...5a2

haha... javel? er du NHD?, tror du må ha vrangforestillinger eller noe. På hvilket grunnlag vet du det? jobber du her ? tror ikke du har en snøre anelse :-). Anonymous poster hash: 2192f...53f

[AnonymBruker]

ok. Unnskyld. Det var ikke meningen å provosere. Jeg bare lurte. Jeg undres over hva egentlig psykiatere/psykologer tenker. De vet utmerket godt selv at de er attraktive. De har høy status, høy IQ, veldig reflektere, beleste - mange gode egenskaper med andre ord. De må forstå at pasienter beundrer, ser opp til, og blir betatt av. Noen også forelsket.<br /><br />Jeg kunne sikkert vært slaven til min behandler. Ikke fordi jeg er forelsket. Men kunne gjort mye for vedkommende. Hvorfor tror du det?, jo fordi mennesket er konstruert til å beskytte ledere i flokken <img title=":)" class="bbc_emoticon" src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/smile.png" data-cke-saved-src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/smile.png" />. Jeg synes det er komisk selv, men med litt psykologikunnskap så tror jeg de er klar over dette selv.

Anonymous poster hash: 2192f...53f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror alle seriøse behandlere opplever at enkelte pasienter blir forelsket i dem.

 

Det å få en annens fulle oppmerksomhet og interesse time etter time vil lett få positive følelser til å blomstre. Særlig gjelder nok dette hos personer som er underernært på oppmerksomhet/det "å bli sett".

[Madelenemie]

Hei

Jeg misliker psykologer! Jeg har en forutinntatthet, for det første er de født grublere, og istedet for å gjøre noe nevenyttig, gruber de videre, æsj.

Psykiatere er det annerledes med, de er leger, er mer jordnære og realfagsorienterte!!

De har jordingen og den nok gode forankringen som skal til for å føre syke svevende mennesker mer på plass, eller snakke med oss som forholder oss til realitet, fornuft og det temmelig konkrete!

Heldigvis forstår min psykiater mine tanker om dette, selve psykologistudiet/ utdanningen ble for svevende for henne, hun er realist og konkret, endelig rettelinjet og sunt unna grubling.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg misliker psykologer! Jeg har en forutinntatthet, for det første er de født grublere, og istedet for å gjøre noe nevenyttig, gruber de videre, æsj.

Psykiatere er det annerledes med, de er leger, er mer jordnære og realfagsorienterte!!

De har jordingen og den nok gode forankringen som skal til for å føre syke svevende mennesker mer på plass, eller snakke med oss som forholder oss til realitet, fornuft og det temmelig konkrete!

Heldigvis forstår min psykiater mine tanker om dette, selve psykologistudiet/ utdanningen ble for svevende for henne, hun er realist og konkret, endelig rettelinjet og sunt unna grubling.

Helt enig med deg der, M.

Anonymous poster hash: af18e...a8e

[Madelenemie]

Helt enig med deg der, M. Anonymous poster hash: af18e...a8e

Hei!

Deilig og fint!

Liker å bli forstått , føler meg da som en del:-)

Min psykiater forstår oss også:-)

[AnonymBruker]

Hei!

Deilig og fint!

Liker å bli forstått , føler meg da som en del:-)

Min psykiater forstår oss også:-)

Jeg gikk til en skrullete psykolog en gang som hadde alle slags rare teorier om min psykdom. Jeg ble verre og veldig syk av det. Først når jeg begynte hos en jordnær psykiater, ble jeg bedre. Har innyrykk av at det er en slags yrkessykdom blant psykologer dette. Noen av de er nok litt skrullete og svevende spør du meg

Anonymous poster hash: af18e...a8e

[Madelenemie]

Jeg gikk til en skrullete psykolog en gang som hadde alle slags rare teorier om min psykdom. Jeg ble verre og veldig syk av det. Først når jeg begynte hos en jordnær psykiater, ble jeg bedre. Har innyrykk av at det er en slags yrkessykdom blant psykologer dette. Noen av de er nok litt skrullete og svevende spør du meg Anonymous poster hash: af18e...a8e

Hei!

Ja jeg har erfart at alle med autisme som jeg kjenner har hatt problemer hos psykologer, litt uten at de har tenkt at yrke psykolog er grunn, men jeg har merket meg dette.

De som går til psykiater går det bedre med, tror derfor min psykiater enbefalte meg en ny psykiater, om jeg ønsket, noe jeg ikke ønsket, jeg har jo fått svar på alt jeg lurte på, resten finner jeg nå stort sett svar på selv.

Jeg ble litt glad da min psykiater var enig i min betraktning/ spørsmål/ undring pm psykologyrke.

Hun har et barn som er psykolog, men likevel sa hun til meg at det var en utdanning hun fant merkelig, fra dag 1.

Det er noe med at det viktige fysiologiske grunnlaget ikke er der for ikke leger/ fysiologer, da blir det i mange tilfeller mye dårlig kommunikasjon og vansker. Men psykologer er jo langt billigere, så derfor brukes de jo.

[AnonymBruker]

Hei!

Ja jeg har erfart at alle med autisme som jeg kjenner har hatt problemer hos psykologer, litt uten at de har tenkt at yrke psykolog er grunn, men jeg har merket meg dette.

De som går til psykiater går det bedre med, tror derfor min psykiater enbefalte meg en ny psykiater, om jeg ønsket, noe jeg ikke ønsket, jeg har jo fått svar på alt jeg lurte på, resten finner jeg nå stort sett svar på selv.

Jeg ble litt glad da min psykiater var enig i min betraktning/ spørsmål/ undring pm psykologyrke.

Hun har et barn som er psykolog, men likevel sa hun til meg at det var en utdanning hun fant merkelig, fra dag 1.

Det er noe med at det viktige fysiologiske grunnlaget ikke er der for ikke leger/ fysiologer, da blir det i mange tilfeller mye dårlig kommunikasjon og vansker. Men psykologer er jo langt billigere, så derfor brukes de jo.

Jeg tror det er viktig at en behandler vet litt om biologi og det medisinske og fysiologiske. Ikke dermed sagt at psykologer ikke vet noe om dette, de har vel litt av det også i utdanningen sin. Men jeg tror det har blitt en yrkeskultur å analysere mest mulig. Jeg har nå en psykolog i gruppa og hun kommer med teorier som gjør meg helt svett. Jeg liker bedre psykiateren jeg går til, som kaller en spade for en spade. Han har lært meg litt om hva som skjer i hjernen ved traumer. Det hjelper meg til å forstå at jeg reagerer normalt. Alt trenger ikke være så avansert og innviklet hele tiden

Anonymous poster hash: af18e...a8e

[Madelenemie]

Jeg tror det er viktig at en behandler vet litt om biologi og det medisinske og fysiologiske. Ikke dermed sagt at psykologer ikke vet noe om dette, de har vel litt av det også i utdanningen sin. Men jeg tror det har blitt en yrkeskultur å analysere mest mulig. Jeg har nå en psykolog i gruppa og hun kommer med teorier som gjør meg helt svett. Jeg liker bedre psykiateren jeg går til, som kaller en spade for en spade. Han har lært meg litt om hva som skjer i hjernen ved traumer. Det hjelper meg til å forstå at jeg reagerer normalt. Alt trenger ikke være så avansert og innviklet hele tiden Anonymous poster hash: af18e...a8e

Hei!

Ja etter en time hos en psykolog før jeg kom til nevrohabiliteringen, ble jeg så fortvilt, da jeg ikke forstod hva som ble sagt og ikke sagt:-( heldigvis sa både min mann og fastlege at jeg aldri skulle tilbake dit.

Min mann fant meg ute av stand til å kjøre bil, ordløs, fortvilt... Og heldigvis at han skjønte "noe" så bra at han forklarte for fastlegen og jeg fikk hjelp og ord inn i ørene som jeg både forstod og kunne finne hjelp av.

Psykiatere er tydeligere ja:-) man blir jo fortvilt, når man har kommunikasjons og forståelsesvansker og møter ytterligere kompliseringer der man tror man skal få hjelp! Jeg tror psykologen tenkte jeg visste problemet mitt, men det var jo det jeg var der for å få vite av henne!! Merkelig system den psykologen hadde!

På Ullevål trengte jeg ikke si mye, og ikke vite hva som feilet meg, der fortalte de meg raskt hva som var feil, asperger syndrom.

Professor Gildberg skrev i sin bok at mennesker med autisme kan bli svært mye sykere i møte med ulike psykologiseringer, og for min del stemmer det, og jeg tror ikke det hadde gått så bra om ikke min mann var en slik støtte, pådriver og snakket og hjalp med forklaringer.

Jeg snakker nå, men jeg startet med å skrive, for ord om ukonkrete ting hadde jeg få av, jeg brukte farger:-) sa, jeg er rød i meg, da sa min psykiater, " så fint at du har farger i deg" , jeg ble glad og forundret , endelig treffe noen som forstod:-) også lærte min psykiater meg ordene på følelsene og jeg forstod gradvis mer, og til slutt kunne jeg også snakke uten spørsmålslister:-)

Jeg har god hukommelse på det som interesserer meg å lære, og jeg ble interessert i å lære om de mellommenneskelige relasjoner, jeg kan i dag mye teori, men faktisk er det teori, for jeg forstår faktisk enda ikke vennesystemet. Men det er fordi jeg har autisme, men jeg er glad jeg tross alt vet mer om mennesker og deres systemer og følelser, følelsene som gjør at systemene deres ikke er faste.( håper du forstår:-)

Men jeg kunne faktisk likt å forstå det der med venn, men det er ikke for meg. Jeg skrev med noen engelske mennesker med autisme, og de hadde som meg teori om vennskap, men forstod ikke systemet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@Madelenemie: Jeg vil gjerne lære litt mer om asperger, tankemåte og assosiasjoner.

 

Hvordan henger det første spørsmålet i denne tråden og mitt svar sammen med ditt innlegg kl 22.40?

[ISW]

Jeg tror alle seriøse behandlere opplever at enkelte pasienter blir forelsket i dem.

 

Det å få en annens fulle oppmerksomhet og interesse time etter time vil lett få positive følelser til å blomstre. Særlig gjelder nok dette hos personer som er underernært på oppmerksomhet/det "å bli sett".

 

Du tror ikke det også har noe å gjøre med at du er en autoritet?

 

Jeg fikk min første lederstilling (deltid på kvelden) som 17-åring, med personalansvar for personer i alderen 16-40 år. Husker at jeg fikk meldinger av flere av de litt eldre på jobben, hvor en av dem var såpass eksplisitt som at hun "godt kunne tenke seg litt lammekjøtt" (faktisk..)

 

Og jeg har aldri sett på meg selv som spesielt kjekk. Jeg tror det i stor grad kommer av at man er en autoritet.

Endret 30. juli 2014 av issomethingwrong

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

^{@isw: Du har et poeng. Autoritet og makt er tiltrekkende for mange.}

[Gjest]

Jeg tror alle seriøse behandlere opplever at enkelte pasienter blir forelsket i dem.

 

Det å få en annens fulle oppmerksomhet og interesse time etter time vil lett få positive følelser til å blomstre. Særlig gjelder nok dette hos personer som er underernært på oppmerksomhet/det "å bli sett".

For en som er underenert på oppmerksomhet, skal det vel ikke så mye til før man blir forelsket eller får andre positive følelser for "useriøse behandlere" eller andre autoritetspersoner heller - feks lærere?

[ISW]

For en som er underenert på oppmerksomhet, skal det vel ikke så mye til før man blir forelsket eller får andre positive følelser for "useriøse behandlere" eller andre autoritetspersoner heller - feks lærere?

 

Det er jo en grunn til at "Forelska i lærern" er en vesentlig del av norsk musikalsk kulturarv :-)

 

Du har helt rett.

[Gjest]

Det er jo en grunn til at "Forelska i lærern" er en vesentlig del av norsk musikalsk kulturarv :-)

Du har helt rett.

For oss som er så underernert på omsorg og oppmerksomhet tror jeg det er svært viktig å være klar over dette.

På ungdomsskolen utviklet jeg svært sterke følelser for min kontaktlærer. Ikke forelskelse, men som farsfigur. Han tok seg av meg og behandlet meg nesten som en datter. Jeg kom meg gjennom ungdomstiden på et vis.

Men det tok flere år av livet mitt etterpå å komme over dette, når skolen var ferdig. Jeg slet skikkelig, det var svært sterke følelser ute og gikk fra min side.

I ettertid har jeg vært livredd for å utvikle tilsvarende følelser for min behandler. Når følelsen har sneket seg på, har jeg rett og slett ikke tillatt meg selv i å la disse følelsene få utvikle seg, for så vondt vil jeg meg ikke selv en gang til.

Ikke spør meg hvordan jeg har klart å la akkurat disse følelsene ikke fått makt over meg. Jeg vet ikke helt hvordan, tenk hvordan jeg kunne brukt dette konstruktivt mot andre følelser! Men jeg tror at det har hjulpet meg veldig å tenke på erfaringen med lærern og å tenke forbuftig på og være klar over hvor skillet mellom pasient/behandler er. Ha fokus på det.

Endret 30. juli 2014 av hww

[Madelenemie]

@Madelenemie: Jeg vil gjerne lære litt mer om asperger, tankemåte og assosiasjoner.

 

Hvordan henger det første spørsmålet i denne tråden og mitt svar sammen med ditt innlegg kl 22.40?

Hei!

Det henger sammen med spørsmålet stilt av TS på den måten at psykologer og psykiater må man ikke sette skråtegn mellom og forveksle. Mange forveksler de to profesjoner som er ganske så ulike, dette har jeg diskutert med en kollega av deg:-)

Ellers henger det ikke sammen med ditt svar, jeg svarte TS.

Fint du vil lære mer om autisme, det vil de ferreste psykiatere :-)

[AnonymBruker]

Hei

Jeg misliker psykologer! Jeg har en forutinntatthet, for det første er de født grublere, og istedet for å gjøre noe nevenyttig, gruber de videre, æsj.

 

Nå generaliserer du. De psykologene jeg har vært i kontakt med har ikke vært grublere.

Anonymous poster hash: 293c1...a12