Forståelse av det underliggende

[cimp]

I det siste har det vært mange innlegg som gjelder det å forklare og forstå hva som skjer med en selv og ens egne følelser, og det å søke dypt etter svar på hvordan man har det. Jeg ser at det er mange som har et slikt behov.

 

Jeg har slitt med enkelte ting lenge og for en stund siden gikk jeg inn i en elendig periode, der jeg rett og slett ikke fungerte. Etter det har jeg kommet meg med god hjelp fra andre (også flotte behandlere), masse turer i skogen, og ved å endre fokus.

 

Jeg ønsker aldri å oppleve en slik periode igjen, og tenker med gru både på det jeg påførte andre og meg selv i denne perioden. Jeg opplever at jeg er litt sterkere nå, enn det jeg var før, men jeg føler også at jeg har kommet hit uten å gå veien om å forklare og forstå. Nå lurer jeg litt på om jeg "lurer" meg selv med dette, at jeg ikke har klart opp i det underforliggende osv. Er det mer sannsynlig at jeg vil få en slik periode igjen når jeg ikke vet hva det skyldes, hvorfor jeg reagerte slik osv. Jeg har jo ting jeg sliter med nå også, men det er på et slikt nivå at jeg stort sett klarer å håndtere det.

 

Er det noen som har noen erfaringer? Setter jeg meg lagelig til for en ny periode hvis jeg ikke arbeider med å forstå det som skjer med meg bedre?

[Gjest]

I det siste har det vært mange innlegg som gjelder det å forklare og forstå hva som skjer med en selv og ens egne følelser, og det å søke dypt etter svar på hvordan man har det. Jeg ser at det er mange som har et slikt behov.

 

Jeg har slitt med enkelte ting lenge og for en stund siden gikk jeg inn i en elendig periode, der jeg rett og slett ikke fungerte. Etter det har jeg kommet meg med god hjelp fra andre (også flotte behandlere), masse turer i skogen, og ved å endre fokus.

 

Jeg ønsker aldri å oppleve en slik periode igjen, og tenker med gru både på det jeg påførte andre og meg selv i denne perioden. Jeg opplever at jeg er litt sterkere nå, enn det jeg var før, men jeg føler også at jeg har kommet hit uten å gå veien om å forklare og forstå. Nå lurer jeg litt på om jeg "lurer" meg selv med dette, at jeg ikke har klart opp i det underforliggende osv. Er det mer sannsynlig at jeg vil få en slik periode igjen når jeg ikke vet hva det skyldes, hvorfor jeg reagerte slik osv. Jeg har jo ting jeg sliter med nå også, men det er på et slikt nivå at jeg stort sett klarer å håndtere det.

 

Er det noen som har noen erfaringer? Setter jeg meg lagelig til for en ny periode hvis jeg ikke arbeider med å forstå det som skjer med meg bedre?

Vær glad for at du klarer å endre fokus uten å grave for mye. Jeg tror du dermed får best livskvalitet og bedre mulighet for å holde deg frisk.

Jeg er dessverre en evig grubler og graver. Har stort behov for å forstå alt. Men får det ikke bedre med det.

[cimp]

Vær glad for at du klarer å endre fokus uten å grave for mye. Jeg tror du dermed får best livskvalitet og bedre mulighet for å holde deg frisk.

Jeg er dessverre en evig grubler og graver. Har stort behov for å forstå alt. Men får det ikke bedre med det.

 

Jeg håper det er i orden at jeg spør, men opplever du at du forstår mer av grublingen? Opplever du at du vet noe mer om når dine vanskeligste perioder kommer? Føler du deg bedre forberedt? Jeg er redd at jeg ikke er godt nok forberedt hvis ting skulle bli skikkelig dårlige igjen. Jeg har også lest her at noen skriver om at det er viktig å jobbe med vanskelige ting når man er i en god periode (jeg husker ikke hvor og når jeg leste det). Jeg vet ikke om jeg gjør dette når jeg ikke forsøker å forstå, og at ting dermed vil bli like ille på et senere tidspunkt. 

[Gjest]

Jeg håper det er i orden at jeg spør, men opplever du at du forstår mer av grublingen? Opplever du at du vet noe mer om når dine vanskeligste perioder kommer? Føler du deg bedre forberedt? Jeg er redd at jeg ikke er godt nok forberedt hvis ting skulle bli skikkelig dårlige igjen. Jeg har også lest her at noen skriver om at det er viktig å jobbe med vanskelige ting når man er i en god periode (jeg husker ikke hvor og når jeg leste det). Jeg vet ikke om jeg gjør dette når jeg ikke forsøker å forstå, og at ting dermed vil bli like ille på et senere tidspunkt.

Jeg forstår nok mer på enkelte områder, men klarer nok aldri å grave meg til bunns. Jeg vet aldri når de vanskelige periodene kommer, men vet enkelte ting kan trigge. Foreberedt er jeg aldri. Takler det like dårlig hver gang.

Jeg har også fått råd her på dol om å jobbe med vanskelige ting i gode perioder. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Jeg har det best når jeg klarer å endre fokus. Men når jeg er syk klarer jeg ikke det.

[AnonymBruker]

I det siste har det vært mange innlegg som gjelder det å forklare og forstå hva som skjer med en selv og ens egne følelser, og det å søke dypt etter svar på hvordan man har det. Jeg ser at det er mange som har et slikt behov.

 

Jeg har slitt med enkelte ting lenge og for en stund siden gikk jeg inn i en elendig periode, der jeg rett og slett ikke fungerte. Etter det har jeg kommet meg med god hjelp fra andre (også flotte behandlere), masse turer i skogen, og ved å endre fokus.

 

Jeg ønsker aldri å oppleve en slik periode igjen, og tenker med gru både på det jeg påførte andre og meg selv i denne perioden. Jeg opplever at jeg er litt sterkere nå, enn det jeg var før, men jeg føler også at jeg har kommet hit uten å gå veien om å forklare og forstå. Nå lurer jeg litt på om jeg "lurer" meg selv med dette, at jeg ikke har klart opp i det underforliggende osv. Er det mer sannsynlig at jeg vil få en slik periode igjen når jeg ikke vet hva det skyldes, hvorfor jeg reagerte slik osv. Jeg har jo ting jeg sliter med nå også, men det er på et slikt nivå at jeg stort sett klarer å håndtere det.

 

Er det noen som har noen erfaringer? Setter jeg meg lagelig til for en ny periode hvis jeg ikke arbeider med å forstå det som skjer med meg bedre?

Min erfaring er at man sjelden blir klok på seg selv og at følelser/reaksjoner endres både med opplevelser/erfaringer og ved tid/alder. Selve erfaringen ved å være psyk og den tiden man tilbringer i det kan gjøre klok/gjøre én sterk når man har kommet/kjempet  seg ut av det. Men jeg tror lite på å bruke tiden/"den gode" til selvgransking/ettertanke for å forsøke å gjøre seg klar til evnt  neste "sammenbrudd". Neste runde, om den kommer, kan fordre helt andre tilnærmingsmåter/reaksjonsmønstre enn tidligere opplevde. 

 

Følelser er ofte ved ulike psykdommer irrasjonelle og når man blir frisk endres de. Jeg forstår derfor ikke at man er tjent med å oppsøke det kaotiske i gode perioder for å forsøke å forstå "seg selv" i det vanskelige.

 

Jeg tror du som nå ved hjelp av behandlere, masse turer i skogen og endring av fokus (hurra for deg) bør være mer opptatt av at livet kun kan leves forlengs og ikke baklengs

 

Med det sagt, tror jeg noen virkelig er i behov av dypdykk i sjela pga omstendigheter som har ført til traumer o.l. Med der, som i annen terapi, så må man før eller siden begynne å flytte fokus fremover om man skal finne veien videre.

 

Jeg tror du allerede har funnet "nøkkelen" eller din mestringsstrategi om det skulle butte igjen.

 

Jeg tror livet leves best aktivt og ikke ved passiv tenking/grubling. De fleste av oss finner aldri oss "sjæl" om vi leter aldri så mye etter sjælet og stiller spm om hvorfor ditt og hvorfor datt. Hvorfor da bruke masser av tid på letingen - tenker jeg

Anonymous poster hash: d8c89...691

[cimp]

 

Min erfaring er at man sjelden blir klok på seg selv og at følelser/reaksjoner endres både med opplevelser/erfaringer og ved tid/alder. Selve erfaringen ved å være psyk og den tiden man tilbringer i det kan gjøre klok/gjøre én sterk når man har kommet/kjempet  seg ut av det. Men jeg tror lite på å bruke tiden/"den gode" til selvgransking/ettertanke for å forsøke å gjøre seg klar til evnt  neste "sammenbrudd". Neste runde, om den kommer, kan fordre helt andre tilnærmingsmåter/reaksjonsmønstre enn tidligere opplevde. 

 

Følelser er ofte ved ulike psykdommer irrasjonelle og når man blir frisk endres de. Jeg forstår derfor ikke at man er tjent med å oppsøke det kaotiske i gode perioder for å forsøke å forstå "seg selv" i det vanskelige.

 

Jeg tror du som nå ved hjelp av behandlere, masse turer i skogen og endring av fokus (hurra for deg) bør være mer opptatt av at livet kun kan leves forlengs og ikke baklengs

 

Med det sagt, tror jeg noen virkelig er i behov av dypdykk i sjela pga omstendigheter som har ført til traumer o.l. Med der, som i annen terapi, så må man før eller siden begynne å flytte fokus fremover om man skal finne veien videre.

 

Jeg tror du allerede har funnet "nøkkelen" eller din mestringsstrategi om det skulle butte igjen.

 

Jeg tror livet leves best aktivt og ikke ved passiv tenking/grubling. De fleste av oss finner aldri oss "sjæl" om vi leter aldri så mye etter sjælet og stiller spm om hvorfor ditt og hvorfor datt. Hvorfor da bruke masser av tid på letingen - tenker jeg

Tusen takk for dette fine svaret, her var det mye fornuftig som jeg skal ta til meg Det er bra å se at jeg kanskje ikke er helt på ville veier. Det er nok noe i at jeg ikke nødvendigvis får det bedre i en dårlig periode senere, selv om jeg bruker mye tid på å forsøke å forstå underliggende årsaker og lignende. Slik jeg forstår svaret til "eller" gjør det ikke nødvendigvis de dårlige periodene lettere.

 

Det har vært skrevet mye om diagnoser og lignende her. Jeg fikk en bekreftelse fra dps om at jeg hadde vært der til behandling, og der stod det hvilken diagnose jeg hadde fått. Dette har så vidt jeg husker vært lite diskutert i behandlingen, og jeg har egentlig ikke satt meg så mye inn i hva som ligger i den. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen mening om jeg er enig i den. Burde jeg gjøre det? Jeg går ikke til noen behandling nå, og er dermed usikker på om det er nødvendig. Blir en slik diagnose brukt til noe, hvis jeg ikke er til noen form for behandling? Jeg antar at det kan korrigeres i fremtiden, hvis det skulle bli noe behov for det?

 

Når det gjelder mestringsstrategi, er jeg jo litt usikker på hva som faktisk gjorde at jeg kom meg, turene i skogen, fokuset på små oppgaver, det at jeg fikk en pause og lærte meg å puste skikkelig, at jeg fikk endret enkelte tanker av psykolog eller at alt virket sammen. Jeg vet jo dermed ikke for eksempel om jeg vil klare dette igjen alene ved en ny dårlig periode. Men man har vel forsåvidt aldri noen garantier for noe. Jeg vil helst ikke oppta behandlingsapparatet eller mine nærmeste igjen, dersom det finnes muligheter for meg til å forhindre det.

[AnonymBruker]

Tusen takk for dette fine svaret, her var det mye fornuftig som jeg skal ta til meg Det er bra å se at jeg kanskje ikke er helt på ville veier. Det er nok noe i at jeg ikke nødvendigvis får det bedre i en dårlig periode senere, selv om jeg bruker mye tid på å forsøke å forstå underliggende årsaker og lignende. Slik jeg forstår svaret til "eller" gjør det ikke nødvendigvis de dårlige periodene lettere.

 

Det har vært skrevet mye om diagnoser og lignende her. Jeg fikk en bekreftelse fra dps om at jeg hadde vært der til behandling, og der stod det hvilken diagnose jeg hadde fått. Dette har så vidt jeg husker vært lite diskutert i behandlingen, og jeg har egentlig ikke satt meg så mye inn i hva som ligger i den. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen mening om jeg er enig i den. Burde jeg gjøre det? Jeg går ikke til noen behandling nå, og er dermed usikker på om det er nødvendig. Blir en slik diagnose brukt til noe, hvis jeg ikke er til noen form for behandling? Jeg antar at det kan korrigeres i fremtiden, hvis det skulle bli noe behov for det?

 

Når det gjelder mestringsstrategi, er jeg jo litt usikker på hva som faktisk gjorde at jeg kom meg, turene i skogen, fokuset på små oppgaver, det at jeg fikk en pause og lærte meg å puste skikkelig, at jeg fikk endret enkelte tanker av psykolog eller at alt virket sammen. Jeg vet jo dermed ikke for eksempel om jeg vil klare dette igjen alene ved en ny dårlig periode. Men man har vel forsåvidt aldri noen garantier for noe. Jeg vil helst ikke oppta behandlingsapparatet eller mine nærmeste igjen, dersom det finnes muligheter for meg til å forhindre det.

Forsøk å ikke være så opptatt av å gjøre det riktige, vær opptatt av å gjøre. Med det mener jeg gjøre/leve/være aktiv, glede deg over. Se deg "selv" fremover og ikke bakover. Vi må alle takle uante ting som ligger foran oss. Det er ikke mulig å forberede seg på alle livets krumspring. Hvorfor da bruke tid på det - i det hele tatt? Livet er litt slik at vi må tåle å bli "tatt på senga" føler jeg. Hvordan man håndterer det der og da (om noe skjer) det vet man egentlig ikke og hvordan skal man da forberede seg på det og hvordan skal man vite at man forbereder seg rett og til de rette hendelsene? Vi vet ingenting om hva som ligger foran oss. Derfor er det rett ut sagt umulig å være forberedt på noe som kan skje. Og tenk så mye bortkastet tid om det ikke skjer. Livet leves uten garantier og det leves best ved at man håndterer det man må håndtere når man står i det, tror jeg. 

 

Jeg tror din diagnose har vært lite diskutert fordi den i grunnen bare er et "hjelpemiddel" i behandling. Du er ikke din diagnose. Det høres ut som om du har hatt gode behandlere De har valgt å ikke fokusere på den/snakke om den. Med det mener jeg de har vurdert det til at det ikke er en nødvendighet og at de med det forteller deg at fokuset ikke bør ligge på den.

 

Jeg vil ikke gi deg noe råd i forhold til om du burde sette deg inn i diagnose eller ikke. Eller om du bør bestride den eller ikke. Om den ikke roter til nattesøvnen din og du henfaller til masse bruk av tid i grublerier, så hvorfor? Du får stille deg spm om denne diagnosen (dette arbeidsverktøyet) i det hele tatt har noen betydning for deg i din hverdag. Diagnoser kan korrigeres. 

 

Jeg ville selv heller gått en lang tur i skogen enn å reflektere særs mye over at jeg har en diagnose

 

Jeg tenker at du i dag er der du er pga summen av. Og det er fint, og du er sterk. Eller jeg ville tenkt at det spiller ingen rolle hva som gjør at jeg er her i dag, jeg er så glad for at jeg er her nå. Klappet meg selv litt på skulderen hadde jeg trolig også gjort Jeg kaller meg selv flinka av og til Og så ville jeg ikke brukt så mye mer på det. Du har ingen garantier for noe i fremtiden, i likhet med alle oss andre. Og skulle det butte er det klart du vil klare, det har du vitterlig bevist at du klarer

 

Bruk ikke av din tid til å forsøke å forberede deg på noe som ikke en gang behøver å inntreffe. Du har gjort deg en erfaring av noe som har inntruffet, du har jobbet deg gjennom og ut av. Du vil garantert, om noe skulle inntreffe, gjøre det igjen - med eller uten hjelp.

 

Du går ikke i behandling nå og du er usikker på om du trenger det. Jeg aner ikke. Men ikke vær redd for å oppsøke den om noe i deg signaliserer at det kunne gjøre deg godt. Det behøver ikke være at det virkelig butter i livet for at man skal kunne ha godt nytte av en god prat med noen

 

 

Anonymous poster hash: d8c89...691

[cimp]

Jeg er takknemlig for dine svar, som er så motiverende og fine å lese

 

Bekreftelsen fra dps har jeg valgt å ikke benytte likevel, så for min del spiller det ingen rolle i min nåværende situasjon hvilken diagnose som står på meg. Antar at fastlegen min får diagnosen, men det vil vel ikke ha særlig betydning for hjelp jeg eventuelt vil trenge i fremtiden. Til nå har jeg bare møtt fornuftige mennesker som er flinke og ydmyke hos dps, slik at det vil forhåpentligvis ikke bli noe problem å få endret diagnose en gang i fremtiden hvis det skulle bli nødvendig. Fastlegen min er også en dyktig mann, slik at jeg får ta eventuelle problemer hvis de kommer.

 

Akkurat nå tror jeg ikke at jeg har behov for noe hjelp, jeg klarer å håndtere det som skjer for øyeblikket. I tillegg har jeg oppgitt kravet om at jeg ikke har lov å vise meg svak i blant, noe som rett og slett er fantastisk å kunne gjøre. Folk er ikke så kravstore som jeg alltid har trodd. Etter de råd jeg har fått her, og etter å ha tenkt gjennom det i kveld, tror jeg at jeg skal la diagnosen ligge slik den er nå. Et konkret spørsmål bare, diagnoser er de ment å være arbeidsverktøy for pasientene også, eller mer for behandlerne for å vurdere behandlingsform?

[AnonymBruker]

Jeg er takknemlig for dine svar, som er så motiverende og fine å lese

 

Bekreftelsen fra dps har jeg valgt å ikke benytte likevel, så for min del spiller det ingen rolle i min nåværende situasjon hvilken diagnose som står på meg. Antar at fastlegen min får diagnosen, men det vil vel ikke ha særlig betydning for hjelp jeg eventuelt vil trenge i fremtiden. Til nå har jeg bare møtt fornuftige mennesker som er flinke og ydmyke hos dps, slik at det vil forhåpentligvis ikke bli noe problem å få endret diagnose en gang i fremtiden hvis det skulle bli nødvendig. Fastlegen min er også en dyktig mann, slik at jeg får ta eventuelle problemer hvis de kommer.

 

Akkurat nå tror jeg ikke at jeg har behov for noe hjelp, jeg klarer å håndtere det som skjer for øyeblikket. I tillegg har jeg oppgitt kravet om at jeg ikke har lov å vise meg svak i blant, noe som rett og slett er fantastisk å kunne gjøre. Folk er ikke så kravstore som jeg alltid har trodd. Etter de råd jeg har fått her, og etter å ha tenkt gjennom det i kveld, tror jeg at jeg skal la diagnosen ligge slik den er nå. Et konkret spørsmål bare, diagnoser er de ment å være arbeidsverktøy for pasientene også, eller mer for behandlerne for å vurdere behandlingsform?

Jeg er takknemlig for din tilbakemelding - gjør meg glad

 

 

" I tillegg har jeg oppgitt kravet om at jeg ikke har lov å vise meg svak i blant, noe som rett og slett er fantastisk å kunne gjøre. Folk er ikke så kravstore som jeg alltid har trodd."

 

Å, ja det er så deilig. Å kunne være seg selv. Ikke at jeg i det du har skrevet ville sette ordet svak på deg (det ville jeg ikke gjøre på noen), men jeg tenker at det er godt å kunne være seg selv, fullt og helt. La seg selv få fri fra egne tanker om krav om. Det er deilig å kaste inn håndkleet av og til. Folk flest er omtenksomme og de fleste kravene vi stiller er egenproduserte i form av at vi tror at andre...Vi har ofte ikke en gang spurt dem om de forventer noe av oss. Merkelige greier Godt at du har fått denne innsikten

 

Du virker så klar for å "gripe" og det er glad lesning. At du har hatt gode behandlere og har en god lege er også god lesning. 

 

Til siste spm ditt, så er ikke jeg noen ekspert på dette området. Og spm burde kanskje heller stilles Nhd, eksperten Jeg tenker at for behandler er det viktig både i form av evnt medsinering som evnt skal forsøkes og terapiform som kan fungere/bør prøves ut. Jeg tror også de/behandlerne prøver og feiler. For oss som skal leve med den er den kanskje viktig fordi vi av og til er i behov av å vite hva vi står ovenfor, finne svar på. Noen finner en trygghet i diagnose også vil jeg tro, nettopp fordi man har stillet seg mange spm om hva ulike ting skyldes. Men det er viktig å ikke gjøre den til en del av jeg-et og det er sjelden kun et riktig svar på hvordan håndtere "seg selv"/sine utfordringer. Flere veier kan føre til målet, tror jeg. Og det gjelder å finne sin egen....Du fant din Lev godt!

 

Anonymous poster hash: d8c89...691

[cimp]

Takk, jeg er helt enig i dette med andre menneskers forventninger. Jeg har fått så mye støtte og forståelse at jeg er helt rørt, og det selv om jeg til tider har vært svært vanskelig å ha med å gjøre i min dårlige periode. Jeg bruker heller ikke ordet svak på andre mennesker, men jeg ønsker å bruke det på meg selv, da fokuset mitt tidligere har vært på å være sterk og ikke vise at jeg blir påvirket av noe. Det er for å vise meg selv at det faktisk er lov å bli påvirket av ting, ta seg en kort pause og si nei av og til. Verden går ikke under av at jeg takker nei til å være med på noe, og folk er stort sett greie på det. Alle kommer heller ikke til å nekte å forholde seg til meg av at jeg ikke klarer å gjøre det godt i spill og selskapsleker eller at jeg sier noe dumt.

 

Dette med andre menneskers forventninger synes jeg er veldig interessant og fascinerende. Akkurat nå leser jeg en bok om en kvinne som drepte spedbarnet sitt fordi hun var overbevist om at mannen ønsket at hun skulle gjøre det. Setningen: Du sa det kanskje ikke, men det var da det du mente, har satt seg litt fast i hodet mitt.

 

Jeg er veldig takknemlig for dine fine råd og jeg håper virkelig at det står bra til med deg.