Nhd/pers sp mål om emosjonelt ustabil pers forstyrrelse

[Gjest]

Mulig du ikke kan svare meg men spør likevel , tror du jeg har dette ( psykolog påstår dette). Jeg er dypt uenig, føler meg ekstremt krenket og dypt fortvilet . Har time neste uke ( bedt om et utførlig belegg )men vet ikke hvordan jeg skal håndtere at hun i dag steilt står på sitt med sitt team i ryggen. Du mener jeg skal la meg behandle relatert til det de sier? Jeg kjenner meg ikke igjen i synptombildet varig stabilt mønster- jeg mener at min veksling mellom hissighet, gråt , en gangs dørslamring og en gangs fordufting fra time skyldes min fortvilelse over det jeg oppfattet som feiltolkninger av mine problem. Jeg har aldri tidl før sykmeldt sagt st jeg er plaget m noe som helst, ikke gått til lege, jeg har aldri utagert el vært uhøflig . Vært nedtrykt over min sosiale angst på jobb men ikke gått nevneverdig utover funksjon utover at jeg tror det har bidratt til at jeg mest har hatt vikariater.Når jeg forlot jobb i fortvilelse over at leder sa jeg ikke holdt sa jeg m ord at jeg dessverre ikke klarte mer ( og bl a måtte ta hensyn til barna jeg skulle omgås, kunne ikke gråte over min fortapelse så de så det Jeg vet ikke om du har registrert det men jeg har også fortalt på forum at jeg ca tre anledninger har knust ting det siste året ( ikke tidligere) innad i heimen. Jeg skammer meg over dette og lurte på om jeg var blitt slem. Skremmende. Tenkte det var relatert til min følelse av tristhet og fortapelse , begynte å spise 10 mg cipralex.Blir møtt med spott og spe og skjerp deg( av flere pårørende, ikke ektefelle) det har jeg dessverre ikke klart og jeg har vært sykmeldt siden april 2013. Mistet rett til sykepenger etter 1 år.Hun sa sist hun då meg som alvorlig deprimert , i dag sa hun ja du er deprimert men du klarer jo å ta vare på deg selv. Jeh benektet sterkt at jeg til vanlig ( les mønster ) går og kjenner m tom- er kreativ og full av ideer til vanlig sprudlende - men m sosial angst. Har temperament men anser det ikke for p være ustyrlig til vanlig.Sa til henne jeg ville ta med meg min tvillingbror på neste møte , han synes også denne vurderingen ( som vi trodde var foreløpig) er feil. ( litt tåpelig kanskje men jeh er redd for feilvurdering- tror ikke han gidderblir bare sinna når jeg " maser " om psykeligheten min.Han har forøvrig fortalt at denne diagnose gruppen gjerne merkes tidlig i helsevesen og at de utagerer. De er visst noen verstinger mange som vekker negative emosjoner i behandlere . Ok er jeg en slik ??Jeg har vært i fistel over at hun sa jeg var paranoid p f- det var jeg plutselig ikke. Etter dørslamring ( heftig omtalt her på forum ) tenker jeg brikkene hennes falt på plass. Men hva med kontekst og situasjon , jeh får ikke noe ordentlig svar når jeg spør hvor hun får mønsteret fra. Jeg kunne tenkt meg å snakke med noen som kunne gi meg mer troverdige argumenter. Hun sa enhetsleder støttet henne, så da er vel ikke dette noe vits? Eller tror du han kan argumentere når han ikke kjenner meg .. Eh- jeg har jo vel og merke vært drøftet ( grøss) som alle de sndre pasientene. Vet ikke om jeg orker å bruke mer krefter på motstand - men sliter ekstremt og blir kvalm av å bli sett på en måte jeg ( og andre ) mener er feil. Om du har et råd til meg setter jeg pris på det, men du kan vel ikke si noe annet enn det du har sagt tidligere??? Kunne trengt noen å snakke med. Skal omgås privat m psykiater i kveld for burdag( ikke akkurat tidspunkt for å bringe slikt på bane men hvem kan hjelpe til med renvaskingen???) vil dessuten være utleverende å si slikt til ekssvoger men jeg la jo kortene på bordet v en anledning m vin og vi gråt sammen over div i livet ( psykiateren var heller ikke mentalt på topp , selvsagt ikke så mange å snakke med om det?! Terapeuten hans tatt selvmord!!! Bærekraftig .jeg blir maktesløs om du bare sier lytt til det de sier og lær om deg selv.!!! Psykolig var stille ved flere anledninger i samtalen og når prøvde hun å få meg til å miste fatningen ( for ytterligere belegg). ??? Hun var rolig og behersket men jeg antar hun synes jeg var frekk da jeg sa jeg syntes det var uproft m miniskjørt på jobb!! Jeg sa unnskyld rett etterpå - vet det var et usaklig argument.Følte også hun hadde grimaser i fjeset som tydet på at hun syntes jeg ikke var slitsom .. Hvordan forholder du deg til at andre er uenige med deg sa hun?? Jeg har ikke vært så ofte uenig med folk i livet mitt , men har kjent på det veldig i dette rommet da jeg. Hvordan taklet jeg kritikk? Jeg er vant til å bli møtt m kritiske bemerkninger , ksn ta de litt personlig men prøver å forstå om det er hold i dem. Jeg vasket meg i iskaldt vann i hennes vask for å holde hodet kaldt når jeg kjente at jeg var i ferd med å gli over fra saklig argumentasjon ift til hennes vurderinger til å bli skikkelig irritert. Er det ikke lov å bli irritert når en føler en blir sett i feil lys?Jeg orket ikke ta i mot papir når jeg fossgråt .. Kan ikke ta i mot hjelp av noen som ser meg som et ukontrollert utyske (( skjønner ikke hvordan dette skal ende .. Sikkert ikke vits å søke støtte hos fastlege heller , han sier det er dps som har greie på " slikt"- til tross for at han et spes allmenn medisin. Tipper han tror mer på dem en meg.Bør jeg skrive en saklig skriv av hvorfor jeg er uenig ? Hvem skal i såfall få det- leder ? ( vil jo egentlig ikke være " slem" mot psykolog å klage på henne / vise mistillit men jeg kjenner at dette går alldeles til hel.. Mine pårørende inkl legebror sier slutt , men jeg kjenner ikke det er alternativer.( hun hadde lovt vi skulle drøfte det økonomiske i dag, jeg påpekte det og hun himler m øynene . Tiden var brukt opp . Hun spurte mange ganger om jeg ville se henne igjen , om jeg ville skifte behandler el slutte. Jeg ble ikke mindre trist av dette og et usikker på om jeg klarer å mobilisere krefter til en vei som for en hver pris ikke må bli forråtnelse og uføretrygd. Jeg er knust .

[Madelenemie]

Mulig du ikke kan svare meg men spør likevel , tror du jeg har dette ( psykolog påstår dette). Jeg er dypt uenig, føler meg ekstremt krenket og dypt fortvilet . Har time neste uke ( bedt om et utførlig belegg )men vet ikke hvordan jeg skal håndtere at hun i dag steilt står på sitt med sitt team i ryggen. Du mener jeg skal la meg behandle relatert til det de sier? Jeg kjenner meg ikke igjen i synptombildet varig stabilt mønster- jeg mener at min veksling mellom hissighet, gråt , en gangs dørslamring og en gangs fordufting fra time skyldes min fortvilelse over det jeg oppfattet som feiltolkninger av mine problem. Jeg har aldri tidl før sykmeldt sagt st jeg er plaget m noe som helst, ikke gått til lege, jeg har aldri utagert el vært uhøflig . Vært nedtrykt over min sosiale angst på jobb men ikke gått nevneverdig utover funksjon utover at jeg tror det har bidratt til at jeg mest har hatt vikariater.Når jeg forlot jobb i fortvilelse over at leder sa jeg ikke holdt sa jeg m ord at jeg dessverre ikke klarte mer ( og bl a måtte ta hensyn til barna jeg skulle omgås, kunne ikke gråte over min fortapelse så de så det Jeg vet ikke om du har registrert det men jeg har også fortalt på forum at jeg ca tre anledninger har knust ting det siste året ( ikke tidligere) innad i heimen. Jeg skammer meg over dette og lurte på om jeg var blitt slem. Skremmende. Tenkte det var relatert til min følelse av tristhet og fortapelse , begynte å spise 10 mg cipralex.Blir møtt med spott og spe og skjerp deg( av flere pårørende, ikke ektefelle) det har jeg dessverre ikke klart og jeg har vært sykmeldt siden april 2013. Mistet rett til sykepenger etter 1 år.Hun sa sist hun då meg som alvorlig deprimert , i dag sa hun ja du er deprimert men du klarer jo å ta vare på deg selv. Jeh benektet sterkt at jeg til vanlig ( les mønster ) går og kjenner m tom- er kreativ og full av ideer til vanlig sprudlende - men m sosial angst. Har temperament men anser det ikke for p være ustyrlig til vanlig.Sa til henne jeg ville ta med meg min tvillingbror på neste møte , han synes også denne vurderingen ( som vi trodde var foreløpig) er feil. ( litt tåpelig kanskje men jeh er redd for feilvurdering- tror ikke han gidderblir bare sinna når jeg " maser " om psykeligheten min.Han har forøvrig fortalt at denne diagnose gruppen gjerne merkes tidlig i helsevesen og at de utagerer. De er visst noen verstinger mange som vekker negative emosjoner i behandlere . Ok er jeg en slik ??Jeg har vært i fistel over at hun sa jeg var paranoid p f- det var jeg plutselig ikke. Etter dørslamring ( heftig omtalt her på forum ) tenker jeg brikkene hennes falt på plass. Men hva med kontekst og situasjon , jeh får ikke noe ordentlig svar når jeg spør hvor hun får mønsteret fra. Jeg kunne tenkt meg å snakke med noen som kunne gi meg mer troverdige argumenter. Hun sa enhetsleder støttet henne, så da er vel ikke dette noe vits? Eller tror du han kan argumentere når han ikke kjenner meg .. Eh- jeg har jo vel og merke vært drøftet ( grøss) som alle de sndre pasientene. Vet ikke om jeg orker å bruke mer krefter på motstand - men sliter ekstremt og blir kvalm av å bli sett på en måte jeg ( og andre ) mener er feil. Om du har et råd til meg setter jeg pris på det, men du kan vel ikke si noe annet enn det du har sagt tidligere??? Kunne trengt noen å snakke med. Skal omgås privat m psykiater i kveld for burdag( ikke akkurat tidspunkt for å bringe slikt på bane men hvem kan hjelpe til med renvaskingen???) vil dessuten være utleverende å si slikt til ekssvoger men jeg la jo kortene på bordet v en anledning m vin og vi gråt sammen over div i livet ( psykiateren var heller ikke mentalt på topp , selvsagt ikke så mange å snakke med om det?! Terapeuten hans tatt selvmord!!! Bærekraftig .jeg blir maktesløs om du bare sier lytt til det de sier og lær om deg selv.!!! Psykolig var stille ved flere anledninger i samtalen og når prøvde hun å få meg til å miste fatningen ( for ytterligere belegg). ??? Hun var rolig og behersket men jeg antar hun synes jeg var frekk da jeg sa jeg syntes det var uproft m miniskjørt på jobb!! Jeg sa unnskyld rett etterpå - vet det var et usaklig argument.Følte også hun hadde grimaser i fjeset som tydet på at hun syntes jeg ikke var slitsom .. Hvordan forholder du deg til at andre er uenige med deg sa hun?? Jeg har ikke vært så ofte uenig med folk i livet mitt , men har kjent på det veldig i dette rommet da jeg. Hvordan taklet jeg kritikk? Jeg er vant til å bli møtt m kritiske bemerkninger , ksn ta de litt personlig men prøver å forstå om det er hold i dem. Jeg vasket meg i iskaldt vann i hennes vask for å holde hodet kaldt når jeg kjente at jeg var i ferd med å gli over fra saklig argumentasjon ift til hennes vurderinger til å bli skikkelig irritert. Er det ikke lov å bli irritert når en føler en blir sett i feil lys?Jeg orket ikke ta i mot papir når jeg fossgråt .. Kan ikke ta i mot hjelp av noen som ser meg som et ukontrollert utyske (( skjønner ikke hvordan dette skal ende .. Sikkert ikke vits å søke støtte hos fastlege heller , han sier det er dps som har greie på " slikt"- til tross for at han et spes allmenn medisin. Tipper han tror mer på dem en meg.Bør jeg skrive en saklig skriv av hvorfor jeg er uenig ? Hvem skal i såfall få det- leder ? ( vil jo egentlig ikke være " slem" mot psykolog å klage på henne / vise mistillit men jeg kjenner at dette går alldeles til hel.. Mine pårørende inkl legebror sier slutt , men jeg kjenner ikke det er alternativer.( hun hadde lovt vi skulle drøfte det økonomiske i dag, jeg påpekte det og hun himler m øynene . Tiden var brukt opp . Hun spurte mange ganger om jeg ville se henne igjen , om jeg ville skifte behandler el slutte. Jeg ble ikke mindre trist av dette og et usikker på om jeg klarer å mobilisere krefter til en vei som for en hver pris ikke må bli forråtnelse og uføretrygd. Jeg er knust .

[Madelenemie]

Hei!

Hm. Det kan være du tror som jeg trodde at alle som smiler er snille og velmenende?eks psykologen.

Det er ikke sånn.

Diagnosen EUPF kan så mye jeg vet brukes mot deg. Lest erfaringer.

Den bør settes på sikkert grunnlag, 3 uttageringer er ikke et sikkert grunnlag, ei heller frustrasjon nylig oppstått av ekstremt ldelsestrykk,

Opp i alt... Er du mer ærlig enn jeg har erfaring med at NT mennesker er, da trekker de fort feil konklusjoner, fordi de glemte at de selv løy for kort tid siden.

Ingen på dol ei heller nhd kan vite hva du strever med, nærmest å vite noe om det er nok de som står deg nær, din familie!!

Endret 1. august 2014 av Madelenemie

[motorPrøysen]

Hvilke problemer er det du har oppsøkt psykiatrien for? Hvilken diagnose mener du selv at du har?

[Gjest]

Hei!

Hm. Det kan være du tror som jeg trodde at alle som smiler er snille og velmenende?eks psykologen.

Det er ikke sånn.

Diagnosen EUPF kan så mye jeg vet brukes mot deg. Lest erfaringer.

Den bør settes på sikkert grunnlag, 3 uttageringer er ikke et sikkert grunnlag, ei heller frustrasjon nylig oppstått av ekstremt ldelsestrykk,

Opp i alt... Er du mer ærlig enn jeg har erfaring med at NT mennesker er, da trekker de fort feil konklusjoner, fordi de glemte at de selv løy for kort tid siden.

Ingen på dol ei heller nhd kan vite hva du strever med, nærmest å vite noe om det er nok de som står deg nær, din familie!!

Jeg tenker de ikke har hold for å sette denne diagnosen et år jeg har hatt følgende diagnostiske føljetong. Situasjonsbestemt psykisk ubalanse- ( fastlege)tilpasningsforstyrrelse ( psykolog 1), sosial fobi (fastlege) , alvorlig depresjon / sosial fobi ( fastlege) moderat depresjon ( alvorlig ?) / underdiagnostisert ( dps). Kjent m på tuppa og ikke kjent m selv igjen. Mistet evne til å presse meg. Sa aldri noe om angst utad før, strevd en del innad m at jeg har unnviket og slitt i kjølvannet av dette sosialt eks på pauserom : fam selskap / sluttet på et studie , tror jeg hadde paranoide tendenser v forrige jobbkorsveg- fått hørt i etterkant. Sinnet mitt ukontrollert kom n dette . Strøk og en gang to ganger på samme eksamen rett etter å ha mistet jobb Pga vikariat og vært arb ledig et halv år uten å få jobb. Da knuste jeg (alkoholpåvirket tilstand et glass når noen sa jeg fikk slutte på videreutdanning jeg tenkte skulle redde meg fra nederlagsfølelse ( fikk a til slutt) kom over det , var vanskelig å konsentrere seg, tror jeg har vært depressiv flere ganger i livet uten diagnose . Takk M for at du bryr deg- beklager dårlig språk og slurv. Ligger i sengen og er i oppløsning innvendig ). Lurer på om jeg burde kontakte akutt psykisk kriseteam- men de er vel bare enig m psykolog?! Eller vil de gi meg en sjanse? Endret 1. august 2014 av En namnlaus

[slabbedask]

Jeg tenker de ikke har hold for å sette denne diagnosen et år jeg har hatt følgende diagnostiske føljetong. Situasjonsbestemt psykisk ubalanse- ( fastlege)tilpasningsforstyrrelse ( psykolog 1), sosial fobi (fastlege) , alvorlig depresjon / sosial fobi ( fastlege) moderat depresjon ( alvorlig ?) / underdiagnostisert ( dps). Kjent m på tuppa og ikke kjent m selv igjen. Mistet evne til å presse meg. Sa aldri noe om angst utad før, strevd en del innad m at jeg har unnviket og slitt i kjølvannet av dette sosialt eks på pauserom : fam selskap / sluttet på et studie , tror jeg hadde paranoide tendenser v forrige jobbkorsveg- fått hørt i etterkant. Sinnet mitt ukontrollert kom n dette . Strøk og en gang to ganger på samme eksamen rett etter å ha mistet jobb Pga vikariat og vært arb ledig et halv år uten å få jobb. Da knuste jeg (alkoholpåvirket tilstand et glass når noen sa jeg fikk slutte på videreutdanning jeg tenkte skulle redde meg fra nederlagsfølelse ( fikk a til slutt) kom over det , var vanskelig å konsentrere seg, tror jeg har vært depressiv flere ganger i livet uten diagnose . Takk M for at du bryr deg- beklager dårlig språk og slurv. Ligger i sengen og er i oppløsning innvendig ). Lurer på om jeg burde kontakte akutt psykisk kriseteam- men de er vel bare enig m psykolog?! Eller vil de gi meg en sjanse?

 

Hva med å ta i mot den hjelpen du allerede er blitt tilbudt?

[Madelenemie]

Jeg tenker de ikke har hold for å sette denne diagnosen et år jeg har hatt følgende diagnostiske føljetong. Situasjonsbestemt psykisk ubalanse- ( fastlege)tilpasningsforstyrrelse ( psykolog 1), sosial fobi (fastlege) , alvorlig depresjon / sosial fobi ( fastlege) moderat depresjon ( alvorlig ?) / underdiagnostisert ( dps). Kjent m på tuppa og ikke kjent m selv igjen. Mistet evne til å presse meg. Sa aldri noe om angst utad før, strevd en del innad m at jeg har unnviket og slitt i kjølvannet av dette sosialt eks på pauserom : fam selskap / sluttet på et studie , tror jeg hadde paranoide tendenser v forrige jobbkorsveg- fått hørt i etterkant. Sinnet mitt ukontrollert kom n dette . Strøk og en gang to ganger på samme eksamen rett etter å ha mistet jobb Pga vikariat og vært arb ledig et halv år uten å få jobb. Da knuste jeg (alkoholpåvirket tilstand et glass når noen sa jeg fikk slutte på videreutdanning jeg tenkte skulle redde meg fra nederlagsfølelse ( fikk a til slutt) kom over det , var vanskelig å konsentrere seg, tror jeg har vært depressiv flere ganger i livet uten diagnose . Takk M for at du bryr deg- beklager dårlig språk og slurv. Ligger i sengen og er i oppløsning innvendig ). Lurer på om jeg burde kontakte akutt psykisk kriseteam- men de er vel bare enig m psykolog?! Eller vil de gi meg en sjanse?

Hei!

jeg skulle ønske din legebror kunne komme mer på bane!

I forhold til autisme er historikk viktig.

Det blir feil å se deg nå, og to år tilbake i tid!

Det fins mange terapauter med dårlig kompetanse, det tar TID å forstå et menneske nok til å sette en diagnose, særlig pf diagnoser...

Jeg er lei du er så dårlig :-(

Selv om det er mye jeg ikke forstår, så forstår jeg fornuften du ogsåni din frustrasjon og sorg etterspør

[Gjest]

Hei!

jeg skulle ønske din legebror kunne komme mer på bane!

I forhold til autisme er historikk viktig.

Det blir feil å se deg nå, og to år tilbake i tid!

Det fins mange terapauter med dårlig kompetanse, det tar TID å forstå et menneske nok til å sette en diagnose, særlig pf diagnoser...

Jeg er lei du er så dårlig :-(

Selv om det er mye jeg ikke forstår, så forstår jeg fornuften du ogsåni din frustrasjon og sorg etterspør

de tenker nok min legebror er lite objektiv M - DVs ikke nødv ser meg distansert nok som xBellax el Frosken sa. Forsåvidt tenker jeg han har nok med sitt , ikke helt " god" psykisk han heller. Han er lege - roter seg bort i damer m mye problemer ( sosial klient og en kronisk utro osv)... Tar på og han er litt " sky" til tross for stor intellektuell kapasitet , unngår og melder seg ut sosial Fått svært gode jobb REf da:)) får til alt han vil i verden .. ( redd for å utlev han , kunne kommet m eks). Sagt han har vært dypt deprimert i flere år!!!!! Endret 1. august 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Hab ser ut som han nydelige James bind fyren ( pierce ett el annet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi må starte med mitt tidligere ganske lange innlegg til deg, samt spørsmålene du fikk av MotorPrøysen i denne tråden.

 

Det må være en slags logikk/rød tråd i det en gjør.

Du oppsøker en psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. De aller fleste som gjør det mener at de har en psykisk lidelse/sykdom. Mener du at du har en psykisk sykdom? Er du åpen for at du kan ha det? Eller er du mest opptatt av å "frikjenne deg" fra den slags?

 

Sykdom kjennetegnes ved subjektiv lidelse og/eller betydelig funksjonsnedsettelse. Når et voksent menneske ikke kan arbeide på over et år, er det en alvorlig funksjonsnedsettelse som i sgs alle tilfeller skyldes sykdom. Hvis ikke er det latskap eller vond vilje (så kan vi selvsagt diskutere om det også er sykdom).

 

Behandleren må forut for behandling diagnostisere. Dette fordi ulike diagnoser skal ha ulik behandling. Diagnostisering er en prosess. I starten er diagnosene ofte usikre, men etter hvert blir de sikrere. God diagnostikk krever at pasienten er åpen og ikke minst "open minded".

 

Går du til behandling med et åpent sinn? Har du evnen til å lene deg tilbake og undres? Undring er en fantastisk sak. Behandlere som får pasienter til å undres er gode, og pasienter som har evnen til å undres gjør oftest store fremskritt og har glede av den terapeutisk prosessen. Undring betyr blant annet at en har evne til å legge til side gamle oppfatninger evt de oppfatninger som dukker først opp i hodet, for deretter å ta dem opp til emosjonsløs/åpensindig revurdering.

 

For meg er det uinteressant på nåværende stadium om du har EUPF eller ikke. For meg er det trist å lese at du sliter slik og går til behandling med en slik holdning til den terapeutiske prosess inkl den diagnostiske prosess.

 

Hvis du hadde visst alt best selv (noen organisasjoner mener at pasienter gjør det), hvorfor trenger du da hjelp av andre (profesjonelle)? Jeg søker aldri hjelp for ting jeg behersker godt og mestrer. Jeg søker kun hjelp på områder der jeg ikke mestrer ting selv, og der jeg vet at andre har langt mer kompetanse. Da følger jeg selvsagt også deres råd. Hvis ikke hadde jeg jo ikke spurt dem.

 

Hvis du ikke stiger ned fra din arrogante posisjon på din høye hest og aksepterer psykologens og hennes team sin kompetanse, kan du ikke hjelpes.

[Madelenemie]

Vi må starte med mitt tidligere ganske lange innlegg til deg, samt spørsmålene du fikk av MotorPrøysen i denne tråden.

 

Det må være en slags logikk/rød tråd i det en gjør.

Du oppsøker en psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. De aller fleste som gjør det mener at de har en psykisk lidelse/sykdom. Mener du at du har en psykisk sykdom? Er du åpen for at du kan ha det? Eller er du mest opptatt av å "frikjenne deg" fra den slags?

 

Sykdom kjennetegnes ved subjektiv lidelse og/eller betydelig funksjonsnedsettelse. Når et voksent menneske ikke kan arbeide på over et år, er det en alvorlig funksjonsnedsettelse som i sgs alle tilfeller skyldes sykdom. Hvis ikke er det latskap eller vond vilje (så kan vi selvsagt diskutere om det også er sykdom).

 

Behandleren må forut for behandling diagnostisere. Dette fordi ulike diagnoser skal ha ulik behandling. Diagnostisering er en prosess. I starten er diagnosene ofte usikre, men etter hvert blir de sikrere. God diagnostikk krever at pasienten er åpen og ikke minst "open minded".

 

Går du til behandling med et åpent sinn? Har du evnen til å lene deg tilbake og undres? Undring er en fantastisk sak. Behandlere som får pasienter til å undres er gode, og pasienter som har evnen til å undres gjør oftest store fremskritt og har glede av den terapeutisk prosessen. Undring betyr blant annet at en har evne til å legge til side gamle oppfatninger evt de oppfatninger som dukker først opp i hodet, for deretter å ta dem opp til emosjonsløs/åpensindig revurdering.

 

For meg er det uinteressant på nåværende stadium om du har EUPF eller ikke. For meg er det trist å lese at du sliter slik og går til behandling med en slik holdning til den terapeutiske prosess inkl den diagnostiske prosess.

 

Hvis du hadde visst alt best selv (noen organisasjoner mener at pasienter gjør det), hvorfor trenger du da hjelp av andre (profesjonelle)? Jeg søker aldri hjelp for ting jeg behersker godt og mestrer. Jeg søker kun hjelp på områder der jeg ikke mestrer ting selv, og der jeg vet at andre har langt mer kompetanse. Da følger jeg selvsagt også deres råd. Hvis ikke hadde jeg jo ikke spurt dem.

 

Hvis du ikke stiger ned fra din arrogante posisjon på din høye hest og aksepterer psykologens og hennes team sin kompetanse, kan du ikke hjelpes.

Hei!

:-D jeg var i 100% fast jobb pluss småbarnsmor da jeg fikk autismediagnose :-)

Som du kaller psykisk:-)

Jeg hadde i tillegg sex nok ganger pr uke til å være frisk i ditt hode:-)

Jeg er heterofil i tillegg:-)

Men det viste seg at mine sosiale vansker og trøtthet het autisme.

Det der å være i jobb, gift, ha sex 5-7 dager i uken og heterofil, ha barn og familie sv...tror jeg du bør utelukke som tegn eller ikke tegn på den psykiatriske dagnosesettingen din:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å være i jobb er ingen garanti for friskhet, men å være sykemeldt er ofte et tegn på sykdom :-)

[Madelenemie]

Å være i jobb er ingen garanti for friskhet, men å være sykemeldt er ofte et tegn på sykdom :-)

Hei!

Jeg var ikke sykemeldt heller:-D

Var veldig frisk altså:-) og likevel fikk jeg en diagnose. :-)

[slabbedask]

Hei!

Jeg var ikke sykemeldt heller:-D

Var veldig frisk altså:-) og likevel fikk jeg en diagnose. :-)

 

Tør man spørre hva du jobbet med?

[Gjest]

Vi må starte med mitt tidligere ganske lange innlegg til deg, samt spørsmålene du fikk av MotorPrøysen i denne tråden.

Det må være en slags logikk/rød tråd i det en gjør.

Du oppsøker en psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. De aller fleste som gjør det mener at de har en psykisk lidelse/sykdom. Mener du at du har en psykisk sykdom? Er du åpen for at du kan ha det? Eller er du mest opptatt av å "frikjenne deg" fra den slags?

Sykdom kjennetegnes ved subjektiv lidelse og/eller betydelig funksjonsnedsettelse. Når et voksent menneske ikke kan arbeide på over et år, er det en alvorlig funksjonsnedsettelse som i sgs alle tilfeller skyldes sykdom. Hvis ikke er det latskap eller vond vilje (så kan vi selvsagt diskutere om det også er sykdom).

Behandleren må forut for behandling diagnostisere. Dette fordi ulike diagnoser skal ha ulik behandling. Diagnostisering er en prosess. I starten er diagnosene ofte usikre, men etter hvert blir de sikrere. God diagnostikk krever at pasienten er åpen og ikke minst "open minded".

Går du til behandling med et åpent sinn? Har du evnen til å lene deg tilbake og undres? Undring er en fantastisk sak. Behandlere som får pasienter til å undres er gode, og pasienter som har evnen til å undres gjør oftest store fremskritt og har glede av den terapeutisk prosessen. Undring betyr blant annet at en har evne til å legge til side gamle oppfatninger evt de oppfatninger som dukker først opp i hodet, for deretter å ta dem opp til emosjonsløs/åpensindig revurdering.

For meg er det uinteressant på nåværende stadium om du har EUPF eller ikke. For meg er det trist å lese at du sliter slik og går til behandling med en slik holdning til den terapeutiske prosess inkl den diagnostiske prosess.

Hvis du hadde visst alt best selv (noen organisasjoner mener at pasienter gjør det), hvorfor trenger du da hjelp av andre (profesjonelle)? Jeg søker aldri hjelp for ting jeg behersker godt og mestrer. Jeg søker kun hjelp på områder der jeg ikke mestrer ting selv, og der jeg vet at andre har langt mer kompetanse. Da følger jeg selvsagt også deres råd. Hvis ikke hadde jeg jo ikke spurt dem.

Hvis du ikke stiger ned fra din arrogante posisjon på din høye hest og aksepterer psykologens og hennes team sin kompetanse, kan du ikke hjelpes.

Tusen takk for at du tar deg tid å svare meg- betyr mye for meg.Jeg er så utmattet etter fasadefix nå nettopp (i bursdag )og så utrolig lei meg og utslått . Har katastrofe følelse i kropp og sjel- alt verker. Jeg kjenner meg blindet for å ta noe inn noe akkurat nå og min reflekterende evne kortslutter i alt dette. Skal la det du sier synke litt , fortviler. Jeg er opphengt i at psykologen bruker min hysteriske redsel for pers forstyrrelse til å samle " materiale" til å underbygge slike antagelser . Hun undret seg sist og sa hun ikke var sikker - jeg ble litt trygg av dette ( selv om det ikke har virket slik her, tenkte st det ikke kunne være mulig.). Så sier hun JEg tror det ER slik i dag ... Jeg stoler dessverre ikke på henne ( men tenker jo at et erfarer team ikke tar feil, på den annen side er det jo slik at det er hennes tolking av meg teamet forholder seg til.) skulle ærlig talt gjerne hatt en prat m deg Nhd ( med fare for at du sier det samme og at jeg spyr i grøften ). Vurderte å spørre psykiater i slekt ( tre å velge i)om de kunne gi meg råd - men synest det blir så grenseløst utleverende og personlig . nå får jeg sette hode i noe kaldt om jeg skal overleve . Krymper meg og sa til psykolog jeg ikke tåler dagens lys .svarer kanskje mer konsist på denne replikken i morgen. Endret 1. august 2014 av En namnlaus