Redd

[florista]

Omverdenen rundt henne forsvinner mer og mer. Stemmene deres føles lengre og lengre borte. Hun er redd for at hun ufrvillig er i ferd med å melde seg ut av samfunnet. For hun klarer ikke mer. Det er for vondt. For skremmende. Redselen sitter i ryggmargen og hun får det ikke bort. 

 

Hun mister kontrollen. Hun er oppriktig redd for å bli "borte". Hva da?

[AnonymBruker]

Omverdenen rundt henne forsvinner mer og mer. Stemmene deres føles lengre og lengre borte. Hun er redd for at hun ufrvillig er i ferd med å melde seg ut av samfunnet. For hun klarer ikke mer. Det er for vondt. For skremmende. Redselen sitter i ryggmargen og hun får det ikke bort. 

 

Hun mister kontrollen. Hun er oppriktig redd for å bli "borte". Hva da?

Hvem vet?

Anonymous poster hash: 630e7...8c0

[stjernestøv]

Omverdenen rundt henne forsvinner mer og mer. Stemmene deres føles lengre og lengre borte. Hun er redd for at hun ufrvillig er i ferd med å melde seg ut av samfunnet. For hun klarer ikke mer. Det er for vondt. For skremmende. Redselen sitter i ryggmargen og hun får det ikke bort. 

 

Hun mister kontrollen. Hun er oppriktig redd for å bli "borte". Hva da?

Jeg kjenner igjen dette med å forsvinne mer og mer,omverden virker så fjern og det er veldig skremmende. Men jeg har enda ikke forsvunnet, det gjør sikkert ikke du heller....hvis det er en trøst. Men det er ubehagelig!

[frosken]

Omverdenen rundt henne forsvinner mer og mer. Stemmene deres føles lengre og lengre borte. Hun er redd for at hun ufrvillig er i ferd med å melde seg ut av samfunnet. For hun klarer ikke mer. Det er for vondt. For skremmende. Redselen sitter i ryggmargen og hun får det ikke bort. 

 

Hun mister kontrollen. Hun er oppriktig redd for å bli "borte". Hva da?

Hei florista,

 

Jeg lurer på om det vil gi deg større virkelighetsfølelse om du skriver i jeg-form? Hvis du ikke synes det fungerer, så skal du bare overse mitt spørsmål.  Grunnen til at jeg lurer på det, er at du på en måte skriver om deg selv som et objekt du ikke er en del av, noe du jo er.

 

Har du klart å fortelle mannen din om hvor redd du er?

[florista]

Han ser delvis hvor sliten jeg er. Og i dag ba han meg legge meg litt i sengen for å samle litt krefter. Jeg gjorde det. Jeg kunne kanskje lagt der hele dagen hadde det ikke vært for samvittigheten min. Og uroligheten over å ikke ha kontroll og redselen min sammen med uroen. Og i natt da jeg ikke klarte å sove og han våknet og så det sa han til meg at det var trygt. Men det er ikke det samme som når damer sier det. For jeg er redd menn, selv om jeg direkte ikke er redd mannen min, som bare er snill og god, så er han likevel en mann. Jeg vet det er dumt:(

 

Jeg kjenner bare at jeg ufrivillig melder meg ut. Har aldri vært i psykose, men begynner å bli redd for det. Men de kaller det dissosiasjon.

[frosken]

Jeg vil anta at det er viktig for deg med ekstra hvile nå når du er så sliten, men samtidig at deler av dagen går med til konkrete gjøremål. Bra at du ikke holder mannen din helt utenfor hvordan du har det.

 

Hvor lenge er det nå til din behandler er tilbake?

 

Jeg synes det viktigste er at du fastholder at du ikke skal skade deg selv samme hvordan du har det. Følelsene dine og dissosiasjonen er mye mindre farlige for deg enn din selvskading var.

[florista]

Det er to uker til behandler er tilbake. 

 

Jeg prøver så godt jeg kan å ha daglige gjøremål. Problemet er at jeg blir veldig fort sliten, men jeg prøver veldig hardt. 

 

Jeg sliter veldig med å holde selvskadingen unna. Jeg har klart det så langt og ønsker å klare det videre. Det som gjør meg redd er at jeg føler jeg mister kontrollen over meg selv. Som om jeg melder meg ut av omverdenen. Selv når min mann snakker med meg føles det som om han står 100 meter unna meg og snakker. Og han klager på at jeg glemmer veldig mye. Ting jeg ikke kan huske at han har sagt. 

[XbellaX]

Omverdenen rundt henne forsvinner mer og mer. Stemmene deres føles lengre og lengre borte. Hun er redd for at hun ufrvillig er i ferd med å melde seg ut av samfunnet. For hun klarer ikke mer. Det er for vondt. For skremmende. Redselen sitter i ryggmargen og hun får det ikke bort. 

 

Hun mister kontrollen. Hun er oppriktig redd for å bli "borte". Hva da?

 

Hei florista, jeg synes du jobber bra. Har du forsøkt aktiviteter som krever at du er mer fokusert på det du skal gjøre? Ofte viser det seg at denne typen aktiviter kan gjøre godt når man sliter med å bli borte i blant. Hva med å oppsøke en klatreklubb, eller boksing, eller f.eks spinning. Jeg vet ikke hvor mye du er i stand til å klare slik du har det nå, dette må du kjenne på selv. 

 

Føler du at du ramler ut mye i hverdagen? Mister du tid i løpet av dagene? Er dette spesielt når du er så dårlig som du er nå eller generelt? I såfall,- bruker du evt noen form for hukommelsesbok hvor du skriver ned sted/klokkeslett osv?

[florista]

Klatring har jeg faktisk prøvd et par ganger for lenge siden og det hjalp meg til å holde fokus. Men vet ikke helt om jeg har krefter til det nå og det var i regi når jeg var innlagt. Spinning klarer jeg ikke da jeg ikke takler å høre folk puste sånn

Ja jeg mister tid og sted i løpet av dagene. Dette forverres når jeg blir dårligere som nå. Har aldri prøvd hukommelsesbok. Det var en god ide. Men hva med det jeg ikke klarer å styre?

Jeg er så redd for å falle helt bort.

[XbellaX]

Klatring har jeg faktisk prøvd et par ganger for lenge siden og det hjalp meg til å holde fokus. Men vet ikke helt om jeg har krefter til det nå og det var i regi når jeg var innlagt. Spinning klarer jeg ikke da jeg ikke takler å høre folk puste sånn

Ja jeg mister tid og sted i løpet av dagene. Dette forverres når jeg blir dårligere som nå. Har aldri prøvd hukommelsesbok. Det var en god ide. Men hva med det jeg ikke klarer å styre?

Jeg er så redd for å falle helt bort.

 

Det forstår jeg du er, å miste tid kan oppleves skremmende. Jeg tror ikke det finnes èn god løsning, jeg ville fokusert på den samlede summen. Forsøk en slik liten notis bok, den kan hjelpe deg med å "holde deg her". Jeg husker du snakket om en eller annen form for kroppsbehandling men jeg husker ikke hvilken form, dette tror jeg kan være nyttig for deg. Du trenger å få hjelp til å dra med deg kroppen din videre, ikke kun hodet. Jeg tror dette, kombinert med egentrening etterhvert når du får mer krefter kan være med på å hjelpe deg. Du trenger ikke gjøre noen store aktiviteter nå, men om du er hjemme og har en liten grusvei eller lignende (en liten bit av en skogsvei osv) synes jeg du skal ta av deg på bena, gå barbent frem og tilbake. Det har noe med å gjøre å kjenne motstand under føttene. Du trenger ikke gå langt, det holder om strekningen er 5 meter, men gå frem og tilbake mens du bruker noen pusteteknikker som fungerer for deg. Teknikken hvor du holder pusten flere sekunder ved innpust og utpust er fin. Å gå på gress gir ikke samme opplevelse, for behagelig, for lite motstand. 

 

2 uker igjen, hold ut. 

[florista]

Takk for svar. 

 

Det er psykomotorisk fysio som det er snakket om at jeg kanskje skal prøve. Spesifikt fordi kroppen låser seg og at det hender jeg ikke klarer å tisse i det hele tatt. Av den grunn må jeg dessverre innimellom katerisere meg selv som jeg lærte da jeg til stadighet fikk store smerter og måtte på sykehuset for å gjøre det. Undersøkelser viser at det visstnok er psykisk/dissosiering. 

 

Takk for ide om det å gå barbeint. Det skal jeg tenke på og se om jeg klarer å prøve. Blir det nødt å være på en grusvei ute? Kan det gi samme nytten å gå på grus hjemme (hvor ingen har innsyn)? I tilfelle jeg møter noen på veien tenker jeg?

[XbellaX]

Takk for svar. 

 

Det er psykomotorisk fysio som det er snakket om at jeg kanskje skal prøve. Spesifikt fordi kroppen låser seg og at det hender jeg ikke klarer å tisse i det hele tatt. Av den grunn må jeg dessverre innimellom katerisere meg selv som jeg lærte da jeg til stadighet fikk store smerter og måtte på sykehuset for å gjøre det. Undersøkelser viser at det visstnok er psykisk/dissosiering. 

 

Takk for ide om det å gå barbeint. Det skal jeg tenke på og se om jeg klarer å prøve. Blir det nødt å være på en grusvei ute? Kan det gi samme nytten å gå på grus hjemme (hvor ingen har innsyn)? I tilfelle jeg møter noen på veien tenker jeg?

 

Gå skjult du, da slapper man gjerne litt mer av :-) 

 

Jeg ser frem til du skal starte i psykomotoriskfysioterapi, jeg håper det blir en ok opplevelse for deg og at du har nytte av det.