Ustabil selvfølelse - symptom på empf ? Paranoide trekk?

[Gjest]

Min selvfølelse er forferdelig ustabil og vekslende . Jeg kan føle meg elendig el på topp relativt lett og skiftende . Dette har plaget meg veldig gjennom livet og gjør at jeg føler meg uforutsigbar mht til mestring . Et eks :Har ansvar for en stor barnegruppe / samlingsstund i barnehage m ca 40 barn ( to avd slått sammen). Dette går svært bra ut fra barnas respons å bedømme - de er revet med i sang og spill, de deltar aktivt m kroppene og blikkene e sine, de responderer aktivt på mine spørsmål og undringer - god stemning .mine kollegaer smiler og sier " bra jobba" i etterkant . Jeg føler meg glad og vet også selv jeg har gjort en god jobb- noe som betyr svært mye for meg. Jeg kjenner stor glede over det jeg gjør og har forberedt m godt. Så pauserom.. Jeg vender blikket ned og kryper inn i meg selv. Ville gjerne snakket - deltatt i samtalene om mangt og meget.. Men det stopper opp, fryser til is inni meg og blir stiv. Noen spør om jeg er sliten . En spør om jeg har det bra . Jeg skylder på at jeg sikkert bare er sliten , men vet med meg selv at det er mer enn som så .. Lav selvtillit? Sosiale fobier ? Angst for å ikke strekke til? Jeg vet jeg er så forferdelig redd for at andre skal tro jeg er " dum", ikke sosial nok , ikke intelligent nok osv . Jeg har veldig lett for å få tanker om at sndre kan tenke dette . Spørsmål: er dette et symptom på emosjonell ustabilitet ? Tankene er trolig mistenksomme og paranoide , har jo ikke spesielt store grunner for at folk skal mene då fælt om meg:( et annet eks i slektsammenheng tørr jeg ikke spille spill el snakke engelsk - redd de skal le av meg ( intelligente folk - ). Tror min selvaksept er syltynn om jeg kjenner jeg ikke holder mål , at jeg kan komme dårligst ut.- er dette symptom på emosjonell ustabilitet. ? Slike tanker er jo knyttet til emosjoner. Jeg har fortalt psykolog disse eks bl mange . Et til: kom tilbake fra sykemelding ; kjente meg svært endelig til tross for st de sa de var så glade for at jeg kom tilbake . Tenkte hele tiden de så på meg som psyk fordi jwg hadde sagt jeg hadde litt sosial angst og at oppstarten dessverre var blitt for overveldende . En av de ting som overveldet meg var prestasjonsangst . Følte de fulgte sånn med på meg? På denne arb plassen hadde jeg tidl vært i annet oppdrag, gjorde min empiriske undersøkelse der / besto bla av samtaler m personell i gruppe og jeg fikk svært god respons på hvor meningsfylt de syntes dette var . Ble invitert tilbake som foredragsholder . ( torte ikke)/ når det var utlyst jobb i kommunen dukket leder opp på mitt intervju og jeg fikk jobb dagen etter, de ville ha meg! Jeg var så opptatt av andres mening om meg at jeg tror det lammet meg- kjente en skrekk inni meg- tenk om jeg ikke holder? Har jo klart det samme før med hell , men slitt med sngst da og. Forskjellen nå var at jeg ble så opptatt av at de visste det - var då fælt. Satte meg ut av spill , mistet nattesøvn og ble verre og verre for hver dag som gikk. Trodde jeg ikke strakk til, la vel ordene mer el mindre i munnen på min ledet. Klarte ikke spise , var redd det skulle hå utover jobb/ konsentrasjon. Gikk ned 7-8 kg. Tillot ikke meg selv og delta sosialt, redd for å bli avslørt som utilstrekkelig . Kunne veksle noen hyggelige ord m kollegaer i blant, særlig m få tilskuere el enkle ting. Opplevde og at selvfølelseb var ustabil under master - særlig at jeg raknet i gråt før jeg skulle forsvare den. Dette til tross for at veileder hadde forsikret meg om at jeg virkelig kunne være stolt sv det jeg hadde fått til. Følte meg " teit " på muntlig- setningene var rare og humpete - konsentrasjonen fæl ( glemte omtrent hva jeg hadde skrevet ). Likevel fikk jeg a- ser på akkurat det som et under da. Muntlig skal jo og telle. De var ikke enig i at muntlig fremstilling var dårlig. Skjønte jeg var helt vrak av prestasjonsangst sa de og ga meg sjokolade:) for øvrig har ikke muntlig vært problem før, snarer tver imot - i bl hevet mine karakterer av denne eksamen form. Er dette ustabil selvfølelse ? Kandkje konteksten var spesiell.- ikke hver dag du forsvarer master som veileder trøstet meg med når tårene fosset og jeg måtte ta meg sammen på do før jeg skulle i iskjærsilden.Ser det et et kriterie i diagnosen de " undrer " seg over ( forhåpentligvis ser på som tentativ). Huff og huff- tenkte på turen min: kanskje jeg er både emosjonelt ustabil og paranoid ??? Jeg skal være med på at mitt syn på disse diagnosene er kraftig preget av myter , finnes ulike grader ? Det jeg spesielt sliter med er diagnosenes beskrivelser av hvordan slike ofte navigerer i relasjoner. Her føler jeg meg ikke truffet . Det med selvfølelse og mistenksomhet der kjenner jeg på " noe". Mistenksomheten er imidlertid lite tilstede når jeg har det bra tror jeg - selv om unnvikelsen min de siste år har økt. Ustabilitet er tilstede på tross av opplevd velvære .Dro ikke en gang på 40 års selskap til en god venninne:(( Har år med isolasjon gjort meg slik?

Endret 3. august 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Kan legge til at gruppekontekst ikke nødv setter meg ut, eks fagmøtet , der bidrar jeg så det står etter, samt spøker og ler( les ikke tilstivnet ). På foreldremøte derimot fryser jeg til is selv om jeg godt kunne blandet meg når div diskusjoner kommer opp om barnas ve og vel . Jeg orker ikke være m på min sønns utallige fotballkamper - prøvde en gang men kjente meg så utenfor bl de andre foreldrene . Burde jo bare fokusert på pjokken min , som er et talent ( skryter litt) og ikke latt meg affisere. Men tanken på at andre så meg " slik" ga meg en trang til å flykte . Min mann tar supporter ansvar alene er ikke interessert i fotball , men himla interessert i pjokken min og vil at han skal føle mamma bryr seg om han og det han er opptatt av. På foreldre treff / avsl på skolen fryser jeg og gjerne til is, klarer ikke ta kontakt m sndre før de kommer til meg . Og det gjør alltid noen, da er isen i meg litt brutt , men klarer best å snakke til de jeg er trygg på i slike settinger. Intet problem m konferansetime m lærer , der snakker jeg som en foss og drøfter barna mine som alle andre

[DoleMari]

Det høres ut som sosialfobi og skyhøye krav til deg selv om ikke gjøre feil og være perfekt. I tillegg høres det ut som det er viktig for det med ytre status? Du vurderer folk utfra hvilken utdanning dem har?

[Gjest denvakreblomsten]

Jeg synes veldig mange av reaksjonene du beskriver virker veldig normale og mennesklige jeg, namnlaus. Men jeg leser kanskje litt "dobbelt" her. Altså jeg leser mye av det du beskriver som ganske uproblematiske, mennesklige reaksjoner, sånn isolert sett. men at din holdning og opplevelse til dine egne reaksjoner er at du er redd det er "noe galt" med deg.

Kanskje du som første skritt på veien skal bli venn med deg selv og akseptere at du har dine reaksjoner, tillate deg selv å ha alle følelsene ( uten å "dømme" dem).

Det tror jeg kan være første skritt på veien til å evnt endre på mønstrene som ligger bak for at du har dine følelser og reaksjoner. Tror ikke vi klarer endre på noe vi ikke erkjenner og godtar i forkant.

Om du kan tøre stå i følelsene dine uten å frykte at det er noe galt- med deg ( for det er det ikke)

Alt er innlært. Vi har alle mønstre for hvordan vi reagerer. Disse mønstrene dannes ofte tidlig i livet. I terapi kan vi bli mer bevisste på hvilke mønstre som skaper visse reaksjoner.

Mange av oss er opplært fra barndommen av til å undertrykke følelser, at det ikke var akseptabelt å vise følelser hjemme, og forbudt å vise negative følelser. Slik at vi ble vant til å undertrykke dem og utvikle fobi mot dem.

Nå er jeg litt hobbypsykolog, men.....

[Gjest]

Det høres ut som sosialfobi og skyhøye krav til deg selv om ikke gjøre feil og være perfekt. I tillegg høres det ut som det er viktig for det med ytre status? Du vurderer folk utfra hvilken utdanning dem har?

Jeg gjør ikke nødvendigvis det ( selv om jeg noen ganger plasserer folk litt mht til utdanningsnivå. - kanskje fordi jeg er flasket opp med en grenseløs tro på utdanning og viktigheten av å skolere seg. Det er ikke sympatisk å fordømme andre ut i fra dette, nå er jeg bare ærlig - og jeg tror ikke slike Evt tanker kommer til syne i praksis). En av min beste venninner sosial angst , ble tilbudt sykepleier utd av nav etter noe " utredning" og praksis . Hun takket nei . Like bra menneske for det, jeg tenker mange utd mennesker er bedre i stand til nyanser enn de uten. Samtidig kan de med høg utdannelse og ha sine mentale blokkeringen på godt og vondt - helt klart.) aner ikke om jeg er miljøskadd av å vokse opp med en tvillingbror, mye penere og mer intelligent enn meg selv .

[DoleMari]

Jeg gjør ikke nødvendigvis det ( selv om jeg noen ganger plasserer folk litt mht til utdanningsnivå. - kanskje fordi jeg er flasket opp med en grenseløs tro på utdanning og viktigheten av å skolere seg. Det er ikke sympatisk å fordømme andre ut i fra dette, nå er jeg bare ærlig - og jeg tror ikke slike Evt tanker kommer til syne i praksis). En av min beste venninner sosial angst , ble tilbudt sykepleier utd av nav etter noe " utredning" og praksis . Hun takket nei . Like bra menneske for det, jeg tenker mange utd mennesker er bedre i stand til nyanser enn de uten. Samtidig kan de med høg utdannelse og ha sine mentale blokkeringen på godt og vondt - helt klart.) aner ikke om jeg er miljøskadd av å vokse opp med en tvillingbror, mye penere og mer intelligent enn meg selv .

Kjenner meg ( dessverre) igjen i det å sammenligne seg med dem rundt. Mine nærmeste barn.domsvenninner er leger og jurister, samme med familie..... har alltid vært fokus på utdanning og å være flink hos oss. Jeg falt ut ( pga. at jeg mistet moren min), ingen unnskyldning, men en forklaring. Dermed følte jeg aldri at jeg nådde mål til noe og ga F.... isteden. Faren min flyttet til annen kant av landet pga. en høy stilling og resten studerte, men jeg fikk meg jobb i en kiosk ( mislykka)..,,

 

Men, har lært at det som har vært der mest for meg er faktisk de som ikke er opptatt av sånt.

[Gjest denvakreblomsten]

Kanskje det er noe i det, at du har vokst opp med en tvillingbror som er "mye penere og smartere" enn deg. Når du skriver det er det fordi du nettopp føler det slik. Kanskje du ikke fikk den aksepten du trengte og følte at du måtte bli " like flink og pen" som broren din for å bli godtatt.

[Gjest]

Kjenner meg ( dessverre) igjen i det å sammenligne seg med dem rundt. Mine nærmeste barn.domsvenninner er leger og jurister, samme med familie..... har alltid vært fokus på utdanning og å være flink hos oss. Jeg falt ut ( pga. at jeg mistet moren min), ingen unnskyldning, men en forklaring. Dermed følte jeg aldri at jeg nådde mål til noe og ga F.... isteden. Faren min flyttet til annen kant av landet pga. en høy stilling og resten studerte, men jeg fikk meg jobb i en kiosk ( mislykka)..,,

Men, har lært at det som har vært der mest for meg er faktisk de som ikke er opptatt av sånt.

Å miste sin mor nok ikke bare bare . Du var trolig i dyp sorg . Spørsmålet er vel bare hva du føler deg komfortabel m. Kiosk el mer skole? Sikkert ikke for sent å forandre på ting, bare du vil nok. Men vet og at det sikkert er for " lett" å bare si det..

[AnonymBruker]

Min selvfølelse er forferdelig ustabil og vekslende . Jeg kan føle meg elendig el på topp relativt lett og skiftende . Dette har plaget meg veldig gjennom livet og gjør at jeg føler meg uforutsigbar mht til mestring . Et eks :Har ansvar for en stor barnegruppe / samlingsstund i barnehage m ca 40 barn ( to avd slått sammen). Dette går svært bra ut fra barnas respons å bedømme - de er revet med i sang og spill, de deltar aktivt m kroppene og blikkene e sine, de responderer aktivt på mine spørsmål og undringer - god stemning .mine kollegaer smiler og sier " bra jobba" i etterkant . Jeg føler meg glad og vet også selv jeg har gjort en god jobb- noe som betyr svært mye for meg. Jeg kjenner stor glede over det jeg gjør og har forberedt m godt. Så pauserom.. Jeg vender blikket ned og kryper inn i meg selv. Ville gjerne snakket - deltatt i samtalene om mangt og meget.. Men det stopper opp, fryser til is inni meg og blir stiv. Noen spør om jeg er sliten . En spør om jeg har det bra . Jeg skylder på at jeg sikkert bare er sliten , men vet med meg selv at det er mer enn som så .. Lav selvtillit? Sosiale fobier ? Angst for å ikke strekke til? Jeg vet jeg er så forferdelig redd for at andre skal tro jeg er " dum", ikke sosial nok , ikke intelligent nok osv . Jeg har veldig lett for å få tanker om at sndre kan tenke dette . Spørsmål: er dette et symptom på emosjonell ustabilitet ? Tankene er trolig mistenksomme og paranoide , har jo ikke spesielt store grunner for at folk skal mene då fælt om meg:( et annet eks i slektsammenheng tørr jeg ikke spille spill el snakke engelsk - redd de skal le av meg ( intelligente folk - ). Tror min selvaksept er syltynn om jeg kjenner jeg ikke holder mål , at jeg kan komme dårligst ut.- er dette symptom på emosjonell ustabilitet. ? Slike tanker er jo knyttet til emosjoner. Jeg har fortalt psykolog disse eks bl mange . Et til: kom tilbake fra sykemelding ; kjente meg svært endelig til tross for st de sa de var så glade for at jeg kom tilbake . Tenkte hele tiden de så på meg som psyk fordi jwg hadde sagt jeg hadde litt sosial angst og at oppstarten dessverre var blitt for overveldende . En av de ting som overveldet meg var prestasjonsangst . Følte de fulgte sånn med på meg? På denne arb plassen hadde jeg tidl vært i annet oppdrag, gjorde min empiriske undersøkelse der / besto bla av samtaler m personell i gruppe og jeg fikk svært god respons på hvor meningsfylt de syntes dette var . Ble invitert tilbake som foredragsholder . ( torte ikke)/ når det var utlyst jobb i kommunen dukket leder opp på mitt intervju og jeg fikk jobb dagen etter, de ville ha meg! Jeg var så opptatt av andres mening om meg at jeg tror det lammet meg- kjente en skrekk inni meg- tenk om jeg ikke holder? Har jo klart det samme før med hell , men slitt med sngst da og. Forskjellen nå var at jeg ble så opptatt av at de visste det - var då fælt. Satte meg ut av spill , mistet nattesøvn og ble verre og verre for hver dag som gikk. Trodde jeg ikke strakk til, la vel ordene mer el mindre i munnen på min ledet. Klarte ikke spise , var redd det skulle hå utover jobb/ konsentrasjon. Gikk ned 7-8 kg. Tillot ikke meg selv og delta sosialt, redd for å bli avslørt som utilstrekkelig . Kunne veksle noen hyggelige ord m kollegaer i blant, særlig m få tilskuere el enkle ting. Opplevde og at selvfølelseb var ustabil under master - særlig at jeg raknet i gråt før jeg skulle forsvare den. Dette til tross for at veileder hadde forsikret meg om at jeg virkelig kunne være stolt sv det jeg hadde fått til. Følte meg " teit " på muntlig- setningene var rare og humpete - konsentrasjonen fæl ( glemte omtrent hva jeg hadde skrevet ). Likevel fikk jeg a- ser på akkurat det som et under da. Muntlig skal jo og telle. De var ikke enig i at muntlig fremstilling var dårlig. Skjønte jeg var helt vrak av prestasjonsangst sa de og ga meg sjokolade:) for øvrig har ikke muntlig vært problem før, snarer tver imot - i bl hevet mine karakterer av denne eksamen form. Er dette ustabil selvfølelse ? Kandkje konteksten var spesiell.- ikke hver dag du forsvarer master som veileder trøstet meg med når tårene fosset og jeg måtte ta meg sammen på do før jeg skulle i iskjærsilden.Ser det et et kriterie i diagnosen de " undrer " seg over ( forhåpentligvis ser på som tentativ). Huff og huff- tenkte på turen min: kanskje jeg er både emosjonelt ustabil og paranoid ??? Jeg skal være med på at mitt syn på disse diagnosene er kraftig preget av myter , finnes ulike grader ? Det jeg spesielt sliter med er diagnosenes beskrivelser av hvordan slike ofte navigerer i relasjoner. Her føler jeg meg ikke truffet . Det med selvfølelse og mistenksomhet der kjenner jeg på " noe". Mistenksomheten er imidlertid lite tilstede når jeg har det bra tror jeg - selv om unnvikelsen min de siste år har økt. Ustabilitet er tilstede på tross av opplevd velvære .Dro ikke en gang på 40 års selskap til en god venninne:(( Har år med isolasjon gjort meg slik?

 

Høres ut som sosial angst og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Anonymous poster hash: 4052e...277

[Gjest]

Kanskje det er noe i det, at du har vokst opp med en tvillingbror som er "mye penere og smartere" enn deg. Når du skriver det er det fordi du nettopp føler det slik. Kanskje du ikke fikk den aksepten du trengte og følte at du måtte bli " like flink og pen" som broren din for å bli godtatt.

ikke lett å si . Har opplevd å bli sammenliknet mer el mindre siden vi ble født. Sliter ikke med utseendet nevneverdig i dag , det har jeg fått for mange komplimenter til. Som ungdom følte jeg meg som den stygge andungen min vakre søster sa jeg var en grå mus. Jeg nektet å bruke sminke som hun mente jeg virkelig trengte .. De sa jeg hadde så hvit hud og tynt år , de har nydelig tykt hår og blir lett brune . Når jeg gikk ut og drakk vin torde jeg etter hvert å smile til menn( de jeg syntes var skjønne)... Sannelig kom de bort til meg og jeg har fått kompliment nok til å kjenne meg helt ok . Huff - Traff en attraktiv mann, som faktisk likner min kjære tvilling .. ( liknet litt på meg mentalt da, bl a sluttet på et studie , medisin - han er også fam sorte får .. Er " bare" fysioterapeut...-akk.....Men jeg kjenner av og til på en indre smerte av å måtte duge overevne for å være god nok, ikke lett. Trodde jeg kunne senke skuldrene etter toppkarakter på master , men da ble ting verre enn noensinne:( kjente meg nesten gal og oversensitiv og høy på en gang...

[Gjest]

Høres ut som sosial angst og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 4052e...277

er du synser el fagperson?

[AnonymBruker]

Jeg synes også det høres ut som EUPF(etter å ha lest mange av innleggene)

 

Men jeg har ikke planer om å diagnostisere noen. Jeg bare kjenner meg igjen, men har kommet til erkjennelse av at sånn er det, så får en gjøre det beste ut av det

Anonymous poster hash: 89bc0...a75

[Gjest]

Jeg synes veldig mange av reaksjonene du beskriver virker veldig normale og mennesklige jeg, namnlaus. Men jeg leser kanskje litt "dobbelt" her. Altså jeg leser mye av det du beskriver som ganske uproblematiske, mennesklige reaksjoner, sånn isolert sett. men at din holdning og opplevelse til dine egne reaksjoner er at du er redd det er "noe galt" med deg.

Kanskje du som første skritt på veien skal bli venn med deg selv og akseptere at du har dine reaksjoner, tillate deg selv å ha alle følelsene ( uten å "dømme" dem).

Det tror jeg kan være første skritt på veien til å evnt endre på mønstrene som ligger bak for at du har dine følelser og reaksjoner. Tror ikke vi klarer endre på noe vi ikke erkjenner og godtar i forkant.

Om du kan tøre stå i følelsene dine uten å frykte at det er noe galt- med deg ( for det er det ikke)

Alt er innlært. Vi har alle mønstre for hvordan vi reagerer. Disse mønstrene dannes ofte tidlig i livet. I terapi kan vi bli mer bevisste på hvilke mønstre som skaper visse reaksjoner.

Mange av oss er opplært fra barndommen av til å undertrykke følelser, at det ikke var akseptabelt å vise følelser hjemme, og forbudt å vise negative følelser. Slik at vi ble vant til å undertrykke dem og utvikle fobi mot dem.

Nå er jeg litt hobbypsykolog, men.....

også er det noen emosjoner som er så såre og vonde at de ikke egner seg ute i offentligheten.. Men som du sier , burde vel ha kontroll på dem, forholde meg på dem på en fornuftig og aksepterende måte. Trodde min selvforakt var lagt brakk, men i det siste har den tredd frem igjen..forstår det ikke helt selv , burde ikke la slike tanker ta overhånd. Endret 3. august 2014 av En namnlaus

[DoleMari]

Å miste sin mor nok ikke bare bare . Du var trolig i dyp sorg . Spørsmålet er vel bare hva du føler deg komfortabel m. Kiosk el mer skole? Sikkert ikke for sent å forandre på ting, bare du vil nok. Men vet og at det sikkert er for " lett" å bare si det..

Det er lenge side nå og jeg har en annen jobb, men ikke så mye utdanning jeg vil ha. Kanskje gjøre noe med det. Kunne aldri ha jobbet i kiosk igjen.

[Gjest]

Det er lenge side nå og jeg har en annen jobb, men ikke så mye utdanning jeg vil ha. Kanskje gjøre noe med det. Kunne aldri ha jobbet i kiosk igjen.

Kanskje tiden er moden? Men kjenn etter i magen din hva du vil- ikke hva du tror andre synes vil være " fint" og flott:)

[DoleMari]

Du har iallfall ingen som helst grunn til å ikke føle deg bra nok! Se på alt du har fått til da!

Du brude være veldig, veldig fornøyd med det!

[AnonymBruker]

er du synser el fagperson?

 

Du spør, og du får svar. Hvis du ikke tåler ærlige svar bør du ikke spørre i utgangspunket.

Anonymous poster hash: 4052e...277

[AnonymBruker]

Det er lenge side nå og jeg har en annen jobb, men ikke så mye utdanning jeg vil ha. Kanskje gjøre noe med det. Kunne aldri ha jobbet i kiosk igjen.

 

Hvorfor ser du ned på folk som jobber i kiosk`?

Anonymous poster hash: 4052e...277

[Gjest]

Hvorfor ser du ned på folk som jobber i kiosk`?

Anonymous poster hash: 4052e...277

hun trenger da vel ikke se ned på dem for å føle at hun kjenner seg mer hjemme et annet sted? Eller?

[Gjest]

Du spør, og du får svar. Hvis du ikke tåler ærlige svar bør du ikke spørre i utgangspunket. Det er helt ok, men jeg kunne tenkt meg å vite hvilket med grunnlag du uttaler deg og med hvilken tilnærming. Synsing og fagtilnærming to forskjellige ting.

Anonymous poster hash: 4052e...277

det er helt ok, men kunne tenkt meg p vite med hvilket grunnlag du uttaler deg. Synsing og fagtilnærming to ulike ting, eller mener ikke du det? Endret 3. august 2014 av En namnlaus