Mister fotfeste

[stjernestøv]

får prøve å holde beina under oss.

Ja føler jeg flyr snart, viktig med bakkekontakt.

[Gjest denvakreblomsten]

Har du noen du kan prate med namnlaus, som ikke dømmer deg og ikke er en del av (u)helsevesenet?

Eller er du alene om alle tankene dine?

[Gjest]

Har du noen du kan prate med namnlaus, som ikke dømmer deg og ikke er en del av (u)helsevesenet?

Eller er du alene om alle tankene dine?

orker ikke prate med noen om tankespinn - ligger i sengen fra tidlig ettermiddag/ kveld. Takk for omtanken . Jeg leser og leser om emosjonelt ustabil og blir mer og mer overbevist om hvor horribelt det at psykolog antyder dette . Jeg er ikke impulsiv, har ikke uryddige / konfliktfylte relasjoner . Jeg er følsom , men synes jeg regulerer dem ok utenfor terapirommet. Skal klage , men sliter m orket til å sette meg ned å skrive ( Endret 5. august 2014 av En namnlaus

[stjernestøv]

orker ikke prate med noen om tankespinn - ligger i sengen fra tidlig ettermiddag/ kveld. Takk for omtanken . Jeg leser og leser om emosjonelt ustabil og blir mer og mer overbevist om hvor horribelt det at psykolog antyder dette . Jeg er ikke impulsiv, har ikke uryddige / konfliktfylte relasjoner . Jeg er følsom , men synes jeg regulerer dem ok utenfor terapirommet. Skal klage , men sliter m orket til å sette meg ned å skrive (

Er ikke alltid psykologen har rett, husk det!

[Gjest]

Er ikke alltid psykologen har rett, husk det!

jeg skal lese journal og se hva det er hun underbygger dette med.. Aller først , da vil det være lettere å være saklig i henhold til hvorvidt jeg oppfyller diagnose el ei.Trodde det var førstkommende fredag, men ikke før neste. Jeg vrir meg og lurer på hvordan jeg skal holde ut:((((((

[stjernestøv]

jeg skal lese journal og se hva det er hun underbygger dette med.. Aller først , da vil det være lettere å være saklig i henhold til hvorvidt jeg oppfyller diagnose el ei.Trodde det var førstkommende fredag, men ikke før neste. Jeg vrir meg og lurer på hvordan jeg skal holde ut:((((((

Prøv å ikke tenke på det, hun er bare et vanlig menneske. Hun tenker ikke på det, det er sikkert.

[Gjest]

Det går ikke. Lurer på å ringe dps i morgen å høre om hun kan sende den ( om den er klar ).

[stjernestøv]

Det går ikke. Lurer på å ringe dps i morgen å høre om hun kan sende den ( om den er klar ).

Det kan du jo gjøre.

[Gjest denvakreblomsten]

Er ikke alltid psykologen har rett, husk det!

Nei - så absolutt ikke!! Se bare på vurderingen av Breivik. Det er bare en toppen av et stort isfjell.

[Gjest]

Au - uten sammenlikning forøvrig vel,?! !!Tenker " den saken" var særdeles spesiell og grenseløst grusom.Forresten tipper jeg at han med sin intelligens slett kunne lure de to som analyserte han gang 2. Jeg tror de dog hadde dette i betraktning . Morderen hadde da fått massiv kunnskap om hvilke "feller "han ikke måtte gå i for å bli vurdert som ikke tilregnelig og kunne slik " pynte" på noen av sine mange symptom. Tipper han var alvorlig paranoid når han ble drevet til dette, så paranoid at han var for syk til å vite hva han gjor , vet ikke. Men leser paranoide forestillinger kan være avgrensede og at en kan fremstå " normal" ( alt er relativt ellers )Men disse ideene fylte jo hele hans tankeinnhold og han var sikkert grandios også. Tankeinnhold synes ikke alltid utenpå og kan skjules.håpet ikke psykolog tror jeg nå bare tilpasser meg:((( Jeg håper jeg unngår " styr" rundt at jeg mener min diagnose er graverende feil. Satser på å overbevise psykologen selv , om hun nå tar test eller hva som helst . Bare hun ikke setter punktum og st denne diagnose er gjeldende er alt greit. På den annen side har jeg fått hennesånn i vrangstrupen at jeg synes det er stridt å fortsette m henne. Ser likevel utfordringen i å gjøre det , siden jeg egentlig ikke synes jeg har noe p skjule og at hun trolig ikke har fanget opp alt .Synes det er litt " ufint" å dumpe psykolog bare fordi jeg er uenig, om hun vil kvitte seg med meg eller sende meg videre er det ok. Jeg skammer meg enormt over at jeg har latt emosjonene løpe alldeles løpsk i terapirommet. Trodde det var lov med litt emosjonell rabling der- oppspart etter å ha forsøkt å holde meg i sjakk i 20 år.Når jeg bestemte meg for terapi var det som enorm lettelse etter å ha kjent meg begrenset og plaget i årevis. Lurer på hvordan jeg skal finne tilbake til meg selv? Lurer på hvordan jeg skal klare å løfte blikket ? Lurer på om jeg vil få innpass i arbeidslivet igjen. Jobber m artikkel til et Nordisk vitenskapelig tidsskrift. Må ha et mål for hvordan jeg kan løfte meg selv litt opp, fikk positiv respons på at abstract var mottatt så bør satse på beinhard jobbing. Betyr ikke at min sosiale angst forsvinner , men jeg tenker det er god medisin for selvtillit og selvfølelse.. Bedt psykolog ringe meg, noe jeg frykter hun ikke gjør. Vil gjerne se journal før vi møtes slik at jeg kan ha argumentene mine i orden. Veg jeg kan ha visse symptomer som matcher pf, og det skal jeg ta innover meg. Kjenner meg oppskaket og skjelven. Prøver å fokusere på barna mine så lenge jeg klarer å være oppe hver dag. Når de er opptatt burde jeg ryddet el gjort noe fornuftig , men er så grenseløst fixsert. Synes dette har tatt helt av og undrer meg over hvorfor alle på forumet sier jeg er så syk. Jeg vil ikke være syk!!! Jeg vil klare meg og fungere ..(((

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Poenget er at TS tror at enhver mulig diagnose som skal utredes ikke er nettopp det - kun en mulighet/en mistanke, men en endelig avgjørelse (dom med TS sine egne ord).

TS setter seg da på bakbena, blir vrang og bidrar ikke konstruktivt og spørrende til utredningen.

Dermed blir det ingen diagnostisk prosess/utredning som godt kunne ha endt med at diagnosen ble avkreftet.

[Gjest denvakreblomsten]

Jeg føler meg litt usikker på om du går til henne fordi NAV evnt har krevd det for utredning, eller om du ønsker hjelp av henne, eller andre i systemet.

Hvis du ønsker hjelp håper jeg du kan finne noen du føler tillit til. Det finnes mye en kan oppsøke som er utenfor helsevesenet og der en kan bli møtt på en god måte.

Også får Dps'et ta seg sv diagnosedelen

[Gjest]

Poenget er at TS tror at enhver mulig diagnose som skal utredes ikke er nettopp det - kun en mulighet/en mistanke, men en endelig avgjørelse (dom med TS sine egne ord).

TS setter seg da på bakbena, blir vrang og bidrar ikke konstruktivt og spørrende til utredningen.

Dermed blir det ingen diagnostisk prosess/utredning som godt kunne ha endt med at diagnosen ble avkreftet.

Blir aldri dine pasienter i vranglås når du påpeker mulig diagnose ? Jeg tror at om min psykolog og jeg hadde metakommunisert litt rundt hva dette rommer m utredning / tentativ diagnostikk oa kunne jeg blitt trygg og latt henne utforske dette videre sammen med meg. Jeg føler vi aldri har vært " der" . Jeg er ikke trygg.Jeg kan ta min skepsis og redsel inn i dette. Evnen til å undre meg vet jeg nok at jeg har( i alle fall er undring en viktig kilde til kunnskap i en postmoderne tid- -- Men dessverre har jeg opplevd hennes påstander som personangrep og da strander det:(( når jeg sier påstander betyr dette at de kommer som lyn fra klar himmel- at hun sier en diagnose en gang, en annen den neste, at hun ikke begrunner ordentlig hvorfor ( her skal jeg ta på min kappe at jeg lett tar iver med skepsis- men hva med å da bruke litt tid på å " roe meg ned"- i stedet for å bruke sin makt ved å si hun at teamet i ryggen. Når jeg møter henne neste gang skal jeg spørre fremfor å protestere , så får vi se hvordan det går. Er så lei meg. Kunne ønske du var min utreder. Eller Frosken el xbella. Lettere skriftlig kanskje. Du sier jeg ikke har nyttigjort m det grann av gode råd , har du vært innom hjertebarken min? bare la vær å svar , kan ta dette m osykolog og ((

[Gjest]

Jeg føler meg litt usikker på om du går til henne fordi NAV evnt har krevd det for utredning, eller om du ønsker hjelp av henne, eller andre i systemet.

Hvis du ønsker hjelp håper jeg du kan finne noen du føler tillit til. Det finnes mye en kan oppsøke som er utenfor helsevesenet og der en kan bli møtt på en god måte.

Også får Dps'et ta seg sv diagnosedelen

jeg går der etter råd fra fastlege, intet annet . Jeg vil ikke ha diagnose i bytte med penger fra nav, da er det bedre å være uten:( Fattig dog. Jeg ønsket hjelp for å styrke selvfølelsen / selvtillit og sosial angst . Eller kanskje selvaksept er et bedre ord, sliter enormt med å akseptere meg selv og stagnerer i min utvikling og sitter fast i unnvikelse (

[Gjest]

Blir aldri dine pasienter i vranglås når du påpeker mulig diagnose ? Jeg tror at om min psykolog og jeg hadde metakommunisert litt rundt hva dette rommer m utredning / tentativ diagnostikk oa kunne jeg blitt trygg og latt henne utforske dette videre sammen med meg. Jeg føler vi aldri har vært " der" . Jeg er ikke trygg.Jeg kan ta min skepsis og redsel inn i dette. Evnen til å undre meg vet jeg nok at jeg har( i alle fall er undring en viktig kilde til kunnskap i en postmoderne tid- -- Men dessverre har jeg opplevd hennes påstander som personangrep og da strander det:(( når jeg sier påstander betyr dette at de kommer som lyn fra klar himmel- at hun sier en diagnose en gang, en annen den neste, at hun ikke begrunner ordentlig hvorfor ( her skal jeg ta på min kappe at jeg lett tar iver med skepsis- men hva med å da bruke litt tid på å " roe meg ned"- i stedet for å bruke sin makt ved å si hun at teamet i ryggen. Når jeg møter henne neste gang skal jeg spørre fremfor å protestere , så får vi se hvordan det går. Er så lei meg. Kunne ønske du var min utreder. Eller Frosken el xbella. Lettere skriftlig kanskje. Du sier jeg ikke har nyttigjort m det grann av gode råd , har du vært innom hjertebarken min? bare la vær å svar , kan ta dette m osykolog og ((

selv om jeg er redd jeg ikke kommer noen veg. Er lei meg for p bli avvist her - enig at RL er viktigere enn Doktor online dog (( svar meg veldig gjerne - men det blir kanskje noe for distansert i å få råd her? Min bror rister på hodet, du kan ikke få råd av noen som ikke har sett deg. Mvh

[Gjest denvakreblomsten]

Veldig grei og kortfattet beskrivelse av hva du ønsker hjelp til. Selvfølelse og akseptere seg selv er veldig grunnleggende og "universelle" ting å streve med. Og det er kanskje dette som er bakenforliggende for det du strever med. Kjenner meg igjen, for jeg har også vært der at jeg har vært livredd for å ikke virke vellykket, og hatt det som en maske å skjule meg bak.

Jeg synes ikke du virker syk. Alt etter hva en legger i begrepet, virker du ikke syk på meg hvertfall

Når du er så reflektert og selvbevisst som du fremstår her, og har en "klar bestilling" kanskje du kan finne egnet hjelp.

Håper du finner noe, og at du overlever NAV prosessene

[Gjest]

Veldig grei og kortfattet beskrivelse av hva du ønsker hjelp til. Selvfølelse og akseptere seg selv er veldig grunnleggende og "universelle" ting å streve med. Og det er kanskje dette som er bakenforliggende for det du strever med. Kjenner meg igjen, for jeg har også vært der at jeg har vært livredd for å ikke virke vellykket, og hatt det som en maske å skjule meg bak.

Jeg synes ikke du virker syk. Alt etter hva en legger i begrepet, virker du ikke syk på meg hvertfall

Når du er så reflektert og selvbevisst som du fremstår her, og har en "klar bestilling" kanskje du kan finne egnet hjelp.

Håper du finner noe, og at du overlever NAV prosessene

Det kommer vel an på hvordan du definerer sykdom. Jeg kjenner meg plaget . Problemet er at vi ikke er enige om hvor skoen trykker eller at hun tillegger meg problem jeg ikke kjenner er riktige . Noen psykdommer er slik at du ikke har selvinnsikt , jeg kjenner ikke jeg er " der".

[AnonymBruker]

 Synes dette har tatt helt av og undrer meg over hvorfor alle på forumet sier jeg er så syk.

 

Hvorfor i alle dager var du sykmeldt da hvis du ikke er syk?

Anonymous poster hash: 428d8...abf

[Gjest]

Sykdom opererer i ulike grader. Skal jeg ta til etterretning innspill her så er jeg inne i et graverende uføre m en ganske stor dose sykelighet. Det jeg mener å påpeke er at jeg føler meg mistolket på noen plan, at det eksisterer psykiske problem hos meg var det faktum som gjorde at jeg etter år med egen angst, beven og forsøk på selvbehandling tok tak. Kom og til et punkt hvor jeg falt sammen ikke klarte å strritte i mot vonde tanker og emosjoner om meg selv og hvordan de betrakter meg - samt redsel og ønske om flukt fra alt. Min lege ga meg sykemelding etter 20 min samtale . Dette gjorde han hver Mnd et år- er det nok alebi ?

[Gjest]

Poenget er at TS tror at enhver mulig diagnose som skal utredes ikke er nettopp det - kun en mulighet/en mistanke, men en endelig avgjørelse (dom med TS sine egne ord).

TS setter seg da på bakbena, blir vrang og bidrar ikke konstruktivt og spørrende til utredningen.

Dermed blir det ingen diagnostisk prosess/utredning som godt kunne ha endt med at diagnosen ble avkreftet.

aner ikke om dette er noe du gidder å lese ( jeg viser motstand mot din avvisning !! Motta den som det passer deg, jeg forventer intet! Tror jeg var konstruktiv i dag. Snakket m psykolog pr tlf en lang stund , sa jeg ville lese hva hun bygde sine vurderinger på skriftlig. Hun var vennlig og det var godt. Sa hun skulle ringe meg når journal var kopiert opp. Forskjøv min time . Jeg tenker jeg skal ta innover meg hva hun skriver i journal i ro og fred hjemme - videre kan vi ta det opp til samtale. - ikke lett å være åpen i sjokk og vanvare, slik det er når hun har kommet m relativt plutselige innskytelser om hvor underdiagnostisert jeg er, samt et par aktuelle pers forstyrrelser. Sa til henne at terapi setter i gang så mange emosjoner i meg at jeg nesten blir i fistel og at det med doagnoseredsel virker inn på mottakelighet. Dette sa jeg at jeg hadde skrevet med deg om og at jeg skulle gjøre et forsøk på å ta det litt til etterretning. Sa jeg stilte meg veldig spørrende til hvordan hun kunne overføre min oppførsel i terapirommet til det virkelige liv. Hun sa hun hørte hva jeg sa. Kunne tenkt seg vi la diagnoser på hylla en stund- er det ok?? Ja kanskje, så kan vi samtale på en annet måte og sette fokus på plager . Hun lurte på om jeg villle bytte behandler, her er jeg i sterkt tvil. Koster meg mye å utlevere meg til mennesker på den måten terapi krever , men lurer litt på om andre har en større evne til å gi meg den trygghet jeg trenger for å klare å være " pasient" ( les; en som faktisk søker hjelp til å forstå seg selv og komme videre i selvforståelse/ selvutvikling på ulike områder). Min skrekk er min mor: hun meldte seg ut av yrkesliv tidlig . Søkte aldri hjelp. Min bror sier hun hadde trengt terapi, jeg er enig. Hun sier hun trives slik. Mottok aldr i trygd el pengestøtte, fungerte siden min far tjente for to el tre! Jeg tenker terapeuter er som andre profesjonelle, de kan modnes med årene. Eller? Forresten beklaget jeg det med skjørtet igjen.. Sa jeg var så fortvilt , visste ikke hva jeg skulle si i min villfarelse og mitt tankevirrvarr og i mitt sinne og i min frykt. Jeg følte hun ville ramme meg med noe jeg mente var en alvorlig og urettferdig påstand. Og sette en alvorlig diagnose på meg. Hun sa den ikke var satt, kun moderat dep som gjelder.. Men st de har ulike tanker og det kunne hende jeg ikke var enig i alt. Skjørtet , ja den digresjonen kunne vi bare glemme !