Uærlig ?

[Gjest denvakreblomsten]

Er dette uærlighet? Psykolog sier jeg blir beh for depresjon , i papirene står det jeg utredes for psykisk lidelse og adferdsforstyrrelse . Hæ?? Psykolog skriver jeg ønsker hennes dokument slettet , hun påpeker hun sier til meg hun skal undersøke om det er mulig. Skriver videre; men jeg tenker dette ikke er mulig, diagnose må til om pas skal få behandling. Hun sier det likevel ikke direkte.. Hm. Jeg får også påpekt jeg ikke tåler kritikk og viser dette i terapirom... Er det å protestere mot diagnose du selv tenker er hinsides å ikke tåle kritikk? Pdykolog skriver jeg er dypt depressiv madrs 45 i des.. I Jan tar hun en ny test som viser mild dep.. Hun påpeker derved at jeg er fornøyd m medisin og at denvirket.., videre har jeg fortalt hemmeleg kjenner apati og likegyldighet av medisin, det nevnes ikke. Min trøtthet beskrives som slitenhet og ved et tilfelle beskrives jeg som svært sint.., svinger visst i humør.. Det beskrives at jeg ser lite på vedk.. Jeg har sagt det er fordi jeg er så flau.. I morgen gir jeg vedk et brev 7 sider hvor jeg på en balansert måte påpeker mine perspektiver ift behandling. Hun har også faktafeil mht utredning , beskriver m som Venneløs i barndom , hæ? Jeg hadde drøssevis av venner da og var svært aktiv sosialt . Hun beskriver jeg ikke vet hvorfor mine venner forlot meg på ungdomsskole, jeg har beskrevet at jeg følte meg mobbet og utfryst , at en venn fikk m flokk mot meg. Jeg valgte å trekke meg tilbake uten kamp for å nå inn i fellesskapet igjen ... Trist m unøyaktigheter. Hun skriver og jeg strøk på forsvarlng av master. To ganger. Stemmer ikke. Strøk to gng på liten deleksamen i kursrekke før dette. Jeg lurer på om jeg er manisk deprimert. Føler meg opp/ ned i hurtig tempo- relativt likt hver dag??!! Min bror ( legen) sier du er i krig m deg selv ingen andre. Hvorfor blande seg inn i psykologens analyse, jeg ville heller sluttet. Hun virker ikke kompetent. Hvorfor skriver jeg het? Fordi jeg kjenner meg maktesløs og gir f i utestengelse. Jeg har lyst til å være rampete. Intet å tape. Kun st dere stenger meg ute forever. Hva betyr det? Vet ikke , jeg bør ikke la et nettforum bety så mye. Jeg kjenner m ensom , alene vonde tanker osv - derfor

Bare vær rampete du, det er flott!

Jeg følger deg med på laget

Det er sikkert noe bakenforliggende for depresjonen og angsten du opplever. Noen vonde opplevelser du har hatt. På meg virker det som om du trenger skjerming fra psykiatriske systemer inntil du føler du er sterk nok i deg selv, og har indre styrke til å bli stående i slike systemer.

Slik det er nå tror jeg eksponering for psykiatri bare vil bidra til å bryte deg ned slik at du mister både selvfølelse og fotfeste.

Slike systemer er ikke noe for sarte sjeler, og jeg forstår din frustrasjon godt.

Det var derfor jeg sørget for å holde meg unna slike systemer til jeg følte meg sterk nok i meg selv til å søke hjelp.

Hadde jeg gjort det for tidlig hadde jeg blitt knekt fordi min følelse av å ha et eget selv, en kjerne var så svak.

Min erfaring er at det er nødvendig å ha et sterkt selv for å klare fronte psykiatrien eller motta hjelp derfra.

[Gjest]

Bare vær rampete du, det er flott!

Jeg følger deg med på laget

Det er sikkert noe bakenforliggende for depresjonen og angsten du opplever. Noen vonde opplevelser du har hatt. På meg virker det som om du trenger skjerming fra psykiatriske systemer inntil du føler du er sterk nok i deg selv, og har indre styrke til å bli stående i slike systemer.

Slik det er nå tror jeg eksponering for psykiatri bare vil bidra til å bryte deg ned slik at du mister både selvfølelse og fotfeste.

Slike systemer er ikke noe for sarte sjeler, og jeg forstår din frustrasjon godt.

Det var derfor jeg sørget for å holde meg unna slike systemer til jeg følte meg sterk nok i meg selv til å søke hjelp.

Hadde jeg gjort det for tidlig hadde jeg blitt knekt fordi min følelse av å ha et eget selv, en kjerne var så svak.

Min erfaring er at det er nødvendig å ha et sterkt selv for å klare fronte psykiatrien eller motta hjelp derfra.

interessante erfaringer du deler Vakre blomst! Jeg har tenkt det samme selv, samtidig tenker jeg; hva er det som gjør at jeg er der jeg er i dag? Min fastlege en eldre , streng mann på 57 sa, " slutt å behandle deg selv, da går du bare i ring". Et poeng igrunn, jeg har ikke klart selv å gjøre no med sosial angst ( el en avart av denne lidelsen ) til tross for utallige forsøk. Jeg har også lurt meg selv flere ganger, trodd at når alt det ytre stemmer, så skal jeg få til å være " fri" og meg selv.. Vist seg at dette er mer tilfeldig, lurer selv på om det er ulike Dagsformen som spiller meg et puss .. El om jeg kjenner alt blir ødelagt av kun å trå feil en eneste gang og at andre ser det. Jeg hater å kjenne ydmykelse , det er jeg god på- lurer på om det kan settes i sammenheng m de såkalt skyhøge krav jeg stiller til meg selv og eget virke. Jeg vil så inderlig gjerne gi alt , være tilstede og bidra, vet jeg kan- men til tider sviktet psyken så det riktig synger. Full kræsj m den ved forrige jobbforhold, til tross for at jeg ble ansatt et sted hvor jeg var så heldig å ha veldig positive forventninger knyttet til meg. Jeg hadde vært der før og burde kjent meg mer trygg når alt gikk så fint første gang..:/ en annen ting legen da;Og "heeeeelt normalt å kjenne deg verre først når du snakker med psykolog, det hører jeg mange sier. Så blir du bedre!". Jeg syntes umiddelbart dette hørtes i overkant lettvindt ut men etter hva jeg nå holder på å lære om terapi ( som fenomen og prosess , bl a ved å være her inne på " nett") gir det meg mere mening. Likevel krymper jeg meg over min unge psykologs for meg lettvinte betraktninger på min mulige pf. Jeg synes det belegg hun kommer med rett og slett ikke helt holder, hun hat dessverre fått en pasient som bryr seg om dette m begrunnelser og forklaringer .med fare for å høres kjepphøy utsynes jeg vedk beveger seg på tynn is i sin analyse. Og jeg er slik konstruert at jeg ikke kan fri meg fra å sjekke ut selv- benytte meg av ulike kilder/ faglitteratur , reflektere innstendig m utgangspunkt i det hun sier - og får ikke dette til å henge helt i hop. Får støtte fra mine pårørende. Som beskrevet bet jeg at jeg har freaket ut m et hav av emosjoner i terapirom.. Jeg har gapakrattet ( eks av hvordan jeg syntes " lykkepiller" fikk meg til å kjenne m pussa og happy over en fis som luktet sykt på bussholdeplass...( rødme),, Men etter hvert grulig avmålt og apatisk , nesten likegyldig el flaaaaaat som psykolog sier. Jeg har holdt på å fly i flint over st hun sier jeg ER svart / hvitt når jeg opplever meg som svæææært opptatt av hvordan ting er flertydig, komplekst og mangfoldig og ikke gitt...jeg har grått og hatt munndiare om i hverandre. Til tider har jeg fått lyst til å rive av meg håret og rive hennes papir i fillebitet ( Ikke gjort!!!). Huff). Jeg jobber med med meg selv for å tåle å stå i dettte , lysten til å gi opp denne sjelegranskingen av meg og mine plager kjennes så tærende at jeg ikke aner om jeg makter. Men når min mor (!) står i front for rådet om å slutte får jeg en innstendig lyst til å fortsette!!! Jeg ønsket forandring , utforske min sårbarhet- det smerter dog noe alldeles . Jeg spørr meg selv stadig , som deg,om jeg bedre hadde klart dette alene... Kjenner meg mildt sagt filleristet . Jeg kjenner og jeg kunne ønsket jeg hadde en samtalepartner som i større grad var med meg i dette, jeg følet psykologen min mest definerer meg dessverre. Kanskje er dette uttrykk for at jeg kjenner m dypt uenig i hennes analyse, da forsvinner det meningsfulle - det som kunne gjort at dialogen ble god . Som jeg sa til henne i går stagnerer våre samtaler i hva jeg er og ikke, det oppleves lite bærekraftig. Jeg er litt sta, det vet jeg. Akkurat som jeg har våknet og ikke vil funne meg i st sndre " hesjer" vilt med meg, får behandle meg som de vil. Jeg vil vise motstand, når jeg kjenner det er riktig for meg... Håper jeg kan få en terapeut som kan gi meg motstand tilbake på en måte som setter i gang min selvrefleksjon i stedet for at jeg føler meg definert og i vranglås. Jeg heier på deg som rampete vakre blomst!

[Gjest denvakreblomsten]

Takk for det

Og nøkkelen sitter du med i hånda "so to speak", slik jeg leser det hvertfall.

Sitat namnlaus: "Håper jeg kan få en terapeut som kan gi meg motstand tilbake på en måte som setter i gang min selvrefleksjon i stedet for at jeg føler meg definert og i vranglås. "

[Gjest]

Takk for det

Og nøkkelen sitter du med i hånda "so to speak", slik jeg leser det hvertfall.

Sitat namnlaus: "Håper jeg kan få en terapeut som kan gi meg motstand tilbake på en måte som setter i gang min selvrefleksjon i stedet for at jeg føler meg definert og i vranglås. "

Hm -har nok ikke nøkkelen helt alene , til det stanger jeg hodet for mye i veggen. Frosken sier jeg idealiserer terapi.. Vet ikke om det er tilfelle, men for meg gir det mening å lese at terapiprosesser må være fundert i en viss posjon allianse. Ok, vi er enig i at selvfølelse er skrudd og overdrevent sensitiv . Men med pf tenker jeh hun vil intervenere terapeutisk på en annen måte enn ved sosial angst som primær problem. F eks syntes jeg det var ille at hun ville ha meg i skammekroken flere uker Pga at jeg slamret dør.. Det skulle så tydelig vises for meg at dette var uakseptabel adferd... Som om jeg ikke visste det selv, 1/2 min etter slamringen var gjennomført... Jeg ville be om unnskyldning , men hun gjorde seg utilgjengelig for å ta i mot dette pr tlf. Svarte ikke på tekstmelding.Lurer på om hun hadde gjort det samme om hun ikke mistenkte meg for pf?! El er det bare pf folk som utagerer slik..!? Til info har jwg det ikke for vane å briste på denne måten.. Burde sikkert lagt det bak meg og tenkt at de må ha noen retningslinjer og prosedyrer for hvordan møte denne sort adferd.- kan jo hende den er et relativ hverdagslig fenomen på dps. Koker det ikke litt i andre terapirom også da? .. Tar det bare så personlig! Mitt problem? Er jo ikke så god på å ta i mot kritikk om jeg skal følge diagnose kriterier...og journal! Dessuten skriver hun jeg så det som avvisning at hun ikke ringte tilbake.. Jeg hadde sagt jeg hadde skjønt hvorfor når jeg tenkte meg om.. At hun ville adferdsregulere meg! Er dette å føøøøøle seg avvist tro?! Blir litt matt dessverre , kanskje jeg trenger en med ordet mer i sin makt enn min terapeut. Jeg lar meg bevege av ord som gir åpning for meningsskaping og refleksjon og nye innfallsvinkler . Au! Høres nok ut som et kravstort beist. Jeg synes psykologen bare sier ting jeg vet og angst / selvfølelse - og er på villspor m pf! Har jo prøvd å være min egen terapeut, lurer på om det går bedre med en ny? Det verste er at jeg synes hun forrige var for oppdragersk! Jeg blånektet på mistenksomhet , vaktsomhet - paranoid beredskap... Katastrofetanker gikk jeg med på.. Kanskje tar det tid for meg å la det psykologene sier synke inn.., ( huff

[AnonymBruker]

Har jo prøvd å være min egen terapeut, lurer på om det går bedre med en ny?

 

Hva gjør du hvis du er også uenig med den nye?

Anonymous poster hash: bd96a...1af

[Gjest]

Hva gjør du hvis du er også uenig med den nye?

Anonymous poster hash: bd96a...1af

. Et godt og skummelt spørsmål! Hva hadde du gjort om du var uenig med terapeut i diagnose? Om en til påpeker de samme tendensene blir jeg nok rimelig vettskremt . Da vil jeg lure på om vedk har vært forutinntatt , mine papirer vil jo forfølge meg?! Klynk