Kjærlighet, angst og depresjon

[Da9]

Heisann

 

Er en 25 år gammel gutt, og er for tiden student

 

For ca. 3 mnd siden gjorde jeg og min daværende kjæreste det slutt, vi var enige om at dette var det beste da vi grunnet skole (i de neste to årene) bor i forskjellige byer. Vi ble enige om å gå fra hverandre som venner, da vi fortsatt var glad i hverandre. 

 

Forholdet som avstandsforhold hadde allerede vart i 1 år, og dette hadde fungert fint (I ettertid så tror jeg det fungerte bedre for meg en for henne). Vi var med hverandre hver helg og i ukene når det passet mtp. skolen.

 

Det gikk ca. to uker så slo det meg hva som hadde skjedd, og jeg begynte å angre. Denne angrefølelsen var mild i starten men har i løpet av sommeren bare blitt sterkere og sterkere, og utviklet seg til en blandet følelse av angst og panikk. Noe som har tatt fra meg evnen til å slappe av og å klare å sove skikkelig.

 

Jeg har ved flere anledninger prøvd å få henne tilbake, og for et par uker siden så klarte jeg å få til et møte. Jeg la fram om hva jeg følte uten å holde noe tilbake. Hun på sin side har kommet seg videre, og jeg håpte at dersom dette var tilfellet så trengte jeg å høre det fra hun "face-to-face" for å selv komme meg videre.

 

Dette har da ikke skjedd og følelsen av savn, angst, depresjon og panikk har egentlig bare blitt verre. Jeg sliter med å komme meg opp om morgenen, alt jeg gjør er et ork og eg klarer ikke å være avslappet og rolig til sinns. Dette

begynner å bli veldig slitsomt og jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å holde ut. 

 

Har ofte tydd til alkohol når anledningen har bydd seg, men skjønner selv at dette ikke er en god løsning.

 

I sommer har jeg arbeidet mye og tilbragt mye tid med gode venner. Men når eg nå reiser ned igjen til skolen er jeg livredd for hvordan det skal gå. Jeg bor for meg selv, har selvfølgelig blitt kjent med nye mennesker i året som har gått, men er nå uten den tryggheten som å ha en kjæreste medfører.

 

At eg var enig i at bruddet var det beste, skjønner jeg ingenting av nå. Føler eg har gravd min egen grav her og vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Jeg er fortsatt utrolig glad i henne og tenker konstant på alle de gode minnene fra forholdet, og hater meg selv for at jeg var enig i å gjøre det slutt. Kunne gjort mer for å få det til å fungere.

 

Dette høres kanskje ut som en klissete kjærlighetssorg, og muligens er det litt det. Men når jeg nå får angst for hver lille ting eg skal gjøre og er deprimert stort sett hele tiden så begynner jeg å bli redd for hvordan dette skal gå videre. 

 

Er student så har ikke råd til å gå til noen psykolog, men vurderer å bestille time hos fastlegen for å få resept på cipralex.

 

Vet ikke om det kom fram godt nok i denne posten, men er veldig langt nede, og trenger gode råd for å takle fremtiden. 

 

mvh

Da9

[Da9]

Anyone? Hadde satt pris på noen innspill her. Er det å starte på medisiner lurt for å dempe angst og depresjonsfølelsen? 

[AnonymBruker]

Anyone? Hadde satt pris på noen innspill her. Er det å starte på medisiner lurt for å dempe angst og depresjonsfølelsen? 

 

SSRI er ikke riktig medisin for kjærlighetssorg.

Anonymous poster hash: 4f07b...be5

[frosken]

Anyone? Hadde satt pris på noen innspill her. Er det å starte på medisiner lurt for å dempe angst og depresjonsfølelsen? 

Sjekk ut om studiestedet ditt har en psykiatritjeneste eller generell rådgivningstjeneste. Be i så fall om å få noen samtaler med dem for å sortere tankene dine litt rundt det som har skjedd.

[Da9]

 

SSRI er ikke riktig medisin for kjærlighetssorg.

Anonymous poster hash: 4f07b...be5

 

 

Kjærlighetssorgen er det vel egentlig lite å gjøre med, bortsett fra å takle det på best mulig måte. De største problemene er denne angsten og depresjonen som nekter å slippe taket. 

 

Angsten har manifisert seg i egentlig alt eg gjør, det å snakke med nye mennesker, dødsangst når jeg skal sove, hva om jeg aldri våkner? ++. Helt teite ting som jeg egentlig vet går bra, jeg bare klarer ikke å få meg selv til å tro på det. Og denne depresjonen da.. Er disse momentene jeg lurer på om det kan hjelpe med medisin?

 

Har brukt Cipralex før, da i forbindelse med sosial angst. Dette fungerte da, så tenker at det kansje kan fungere nå også..  

 

Sjekk ut om studiestedet ditt har en psykiatritjeneste eller generell rådgivningstjeneste. Be i så fall om å få noen samtaler med dem for å sortere tankene dine litt rundt det som har skjedd.

 

Det var et godt råd som jeg skal sjekke ut. Vet de har helsestasjon for ungdom men er kun lege der ingen psykiatritjeneste så vidt jeg vet. 

 

Takker for svar  

[frosken]

Siden du har erfaring med cipralex fra før, så synes jeg godt du også kan ta kontakt med din fastlege og fortelle om hvordan du har det. Jeg synes det at du har en forhistorie med angstproblematikk gjør situasjonen litt annerledes enn om du ikke hadde hatt det.

[Da9]

Hm ja, tror jeg gjør det. Sist periode (og eneste) med Cipralex var for 7-8 år siden og jeg har fungert helt fint siden da, med tanke på sosialt, jobb og skole. Dette bruddet har fungert som en utløsende faktor der jeg plutselig ikke bare er tilbake der jeg var den gang men også driver å finner nye situasjoner jeg får angst av, uten at jeg klarer å stoppe denne negative tankemåten.

 

Det tragiske oppi alt dette her er det er så forbannet selvforskyldt, da jeg var enig i at dette var for det beste. En liten trøst er at det går bra med hun, og at hun er fornøyd. Jaja, fml er et uttrykk som begynner å gi mening..!