NHD og andre: angst for innleggelse og medisiner

[helseangst]

Om tre dager skal jeg legges inn frivillig på et behandlingssted for å jobbe med angsten min. Problemet er bare at jeg er redd for at det er noe annet enn angst og at jeg skal bli buret inne for alltid og tvangsmedisineres. Jeg har skrevet inn her tidligere, så nå gjentar jeg nok sikkert en del jeg har skrevet før. En av mine største frykter har alltid vært at jeg skal miste kontakten med virkeligheten og kontrollen over meg selv, og nå er jeg så redd for at det skal skje på dette behandlingsstedet. Egentlig burde jeg tenke at hvis det skulle skje så er jeg jo i de beste hender på dette stedet, men jeg klarer ikke trøste meg med det. Har lest om så mange mennesker som feilmedisineres og feilbehandles og er så redd for at jeg aldri skal bli normal igjen. Jeg har jo lest mange historier om mennesker som får god hjelp også, men det er de skumle historiene som fester seg. Jeg er livredd for medisiner som påvirker hjernen, og er redd det bare ville gjort meg verre å bli satt på noe sånt. De siste månedene har jeg slitt veldig med tanker om depersonalisering. Det begynte med at jeg leste på pakningsvedlegget til sobril at man kunne oppleve dette ved brå seponering. Jeg gikk på 20mg daglig i et par mnd og trappet ned etter instrukser fra nhd. Jeg var helt uten sobril i litt over tre uker, men tankene om depersonalisering ga seg ikke. Jeg er redd for at min angst for depersonalisering har gjort at jeg har fått det. Jeg gransker konstant meg selv og grubler innover. Jeg tenker på hvordan  jeg var før og blir livredd av tanken på at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Den glade og sprudlende meg er borte, og når jeg tenker på dette får jeg en slags fremmedfølelse som skremmer livet av meg. Når jeg er sammen med venner og familie er det ekstra ille, for da blir jeg hele tiden påminnet hvor rar jeg føler meg. Og jeg kan gå og grue meg i timesvis og katastrofetenke om hvordan det kommer til å bli når jeg skal være sammen med noen neste gang. Jeg er livredd for mine egne tanker, og jeg er livredd for at denne selvgranskingen og analyseringen faktisk er et tegn på at jeg holder på å bli schizofren. Jeg er også redd for at dette skyldes sobrilbruk. Jeg hadde som sagt et opphold i i sobrilbruken på tre uker i mai, men begynte så smått igjen i juni. De første par ukene tok jeg 10mg 2-3 ganger i uken, men de siste tre ukene har det blitt 10mg kanskje 5-6 ganger i uken. Kan det å gå på sobril såpass mye gjøre meg schizofren eller gi denne depersonaliseringen (hvis det er det da, det er bare et ord jeg bruker)? Og isåfall, vil dette være noe man kan fikse? Jeg er så redd for å ha ødelagt hjernen min med disse pillene. Er det håp for meg eller er ting kjørt? Jeg prøver så godt jeg kan å vende fokus utover, men det er som om tankene har festet seg i et mønster som jeg ikke klarer å snu. Det er blitt så inngrodd. Jeg skjønner ikke hvordan dette behandlingsstedet skal kunne hjelpe meg med dette, for de kan jo ikke forandre tankene mine. Det må jeg gjøre selv, og det klarer jeg ikke. Jeg er i begynnelsen av 30-årene, og jeg har (foreløpig) diagnose ocd og helseangst. Beklager at denne ble lang, jeg forventer egntlig ikke at NHD orker å lese den, men jeg måtte bare få tømt meg litt nå. Er så redd for at alt håp er ute.

[helseangst]

Glemte å si at når jeg har tatt sobril forsvinner denne fremmedfølelsen og selvgranskingen og grublingen og jeg føler meg ganske normal. Men når jeg våkner neste morgen er det rett tilbake i grubleland. Kanskje hjernen min har blitt avhengig av sobril, og at jeg ikke vil kunne føle meg normal igjen hvis jeg slutter. Mange muligheter her, og alle er selvsagt katastrofale. Skulle ønske det var mulig med hjernetransplantasjon, for jeg tror seriøst min har sluttet å funke.

[frosken]

Hei:-)

 

Jeg har lest alt du skrev, men tror ikke det er noe poeng å svare detaljert på alle spørsmålene dine fordi alt du spør om er preget av irrasjonell angst. Alle forestillingene dine om hva som kan og ikke kan komme til å skje, har lite med realistiske vurderinger å gjøre, men det vet du vel også i det minste delvis selv.

 

Det er bra du om noen få dager skal til et sted hvor du kan få konstruktiv hjelp i forhold til alle disse tankene dine. Jeg synes du bør slutte å lese skrekkhistorier på nett om alt som kan gå galt innenfor psykiatrien.

 

Lykke til med innleggelsen:-)

[helseangst]

Hei:-)

 

Jeg har lest alt du skrev, men tror ikke det er noe poeng å svare detaljert på alle spørsmålene dine fordi alt du spør om er preget av irrasjonell angst. Alle forestillingene dine om hva som kan og ikke kan komme til å skje, har lite med realistiske vurderinger å gjøre, men det vet du vel også i det minste delvis selv.

 

Det er bra du om noen få dager skal til et sted hvor du kan få konstruktiv hjelp i forhold til alle disse tankene dine. Jeg synes du bør slutte å lese skrekkhistorier på nett om alt som kan gå galt innenfor psykiatrien.

 

Lykke til med innleggelsen:-)

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese, og takk for svar. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på lenger, jeg. Frykten vinner ihvertfall over fornuften stort sett, men jeg får vel bare ta det som det kommer og håpe at det i det minste ikke blir verre. Takk for støtten, dette tror jeg blir en prøvelse.. :/

[frosken]

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese, og takk for svar. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på lenger, jeg. Frykten vinner ihvertfall over fornuften stort sett, men jeg får vel bare ta det som det kommer og håpe at det i det minste ikke blir verre. Takk for støtten, dette tror jeg blir en prøvelse.. :/

Jeg tror det er viktig at du bestemmer deg for at du skal gjennomføre innleggelsen uansett hva du måtte mene de første dagene. Du må tenke langsiktig, for å kunne få det bedre på lang sikt må man ofte være villig til å holde ut ubehag på kort sikt. La avdelingen få tid til å bli kjent med deg, og forsøke å samarbeide så godt du kan om gode løsninger. Det er ingen som kommer til å utsette deg for noen form for tvang, du bestemmer selv, inkl. om du vil være der eller ikke, men du gjør klokt i å ikke la den irrasjonelle angsten få avgjøre hvilke valg du tar.

[helseangst]

Jeg tror det er viktig at du bestemmer deg for at du skal gjennomføre innleggelsen uansett hva du måtte mene de første dagene. Du må tenke langsiktig, for å kunne få det bedre på lang sikt må man ofte være villig til å holde ut ubehag på kort sikt. La avdelingen få tid til å bli kjent med deg, og forsøke å samarbeide så godt du kan om gode løsninger. Det er ingen som kommer til å utsette deg for noen form for tvang, du bestemmer selv, inkl. om du vil være der eller ikke, men du gjør klokt i å ikke la den irrasjonelle angsten få avgjøre hvilke valg du tar.

Ja, det hørtes ut som en god idé. Problemet er bare at når angsten blir for sterk har jeg veldig problemer med å stå imot. Det virker som viljestyrken min blir lammet. Men ja, jeg har bestemt meg for å fullføre, og kommer nok ikke til å dra hjem før jeg blir utskrevet av helsepersonellet. Takk for gode og kloke råd, jeg skal huske på det du har sagt når det står på som verst

[ISW]

Tenkte bare å kommentere litt, har tenkt litt på om jeg burde gjøre det eller ikke, fordi det går ganske klart frem at du i altfor stor grad lar irrasjonelle angsttanker ta over for fornuften. Skal du komme deg over denne angsten er du nødt til å la fornuften seire, og forholde deg til angsttankene på en annen måte.

Schizofren blir du ikke. Det vil si; alle mennesker kan i teorien få denne sykdommen (akkurat som kreft, hjerteinfarkt, osv) - men sjansen for at du får den er ikke større enn for hvem som helst andre.

Når det gjelder depersonalisering, så er jo dette et angstsymptom. Det er ikke farlig. Du "går ikke fra forstanden" og blir ikke "gal". Jeg tror ikke det er det du har, men om så var, så er det som sagt ikke farlig.

Sobril kan ikke ødelegge hjernen din. I små doser er det trygt å bruke.

Jeg tror du må lære deg å leve med (akseptere) en viss usikkerhet. I denne aksepten ligger spesielt at man ikke bruker livet sitt på å gruble for å prøve og finne garantier. For de finner du aldri. Den gode nyheten er at du heller ikke trenger dem - milliarder av mennesker lever gode liv med et visst element av usikkerhet. Det kan du også gjøre.

[helseangst]

Tenkte bare å kommentere litt, har tenkt litt på om jeg burde gjøre det eller ikke, fordi det går ganske klart frem at du i altfor stor grad lar irrasjonelle angsttanker ta over for fornuften. Skal du komme deg over denne angsten er du nødt til å la fornuften seire, og forholde deg til angsttankene på en annen måte.

Schizofren blir du ikke. Det vil si; alle mennesker kan i teorien få denne sykdommen (akkurat som kreft, hjerteinfarkt, osv) - men sjansen for at du får den er ikke større enn for hvem som helst andre.

Når det gjelder depersonalisering, så er jo dette et angstsymptom. Det er ikke farlig. Du "går ikke fra forstanden" og blir ikke "gal". Jeg tror ikke det er det du har, men om så var, så er det som sagt ikke farlig.

Sobril kan ikke ødelegge hjernen din. I små doser er det trygt å bruke.

Jeg tror du må lære deg å leve med (akseptere) en viss usikkerhet. I denne aksepten ligger spesielt at man ikke bruker livet sitt på å gruble for å prøve og finne garantier. For de finner du aldri. Den gode nyheten er at du heller ikke trenger dem - milliarder av mennesker lever gode liv med et visst element av usikkerhet. Det kan du også gjøre.

Du har så rett. Angsten styrer og fornuften seirer. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å skjære igjennom med fornuften, men jeg synes det er veldig vanskelig, for katastrofetankene kommer på løpende bånd. Psykologen min som jeg har gått til i mange år beskrev det som katastrofepregete tvangstanker, og det synes jeg er veldig beskrivende.

 

Jeg håper nesten nå at det er depersonalisering, for hvis det ikke er det skjønner jeg ihvertfall ikke hva som er galt med meg. Det er blitt et slags tvangspreg på de tankene der også Jeg tenker og grubler meg inn i en slags sirkel, og uten sobril synes jeg det er ekstremt vanskelig å finne veien ut. Nå får jeg ikke like god effekt av den lenger heller, så jeg er veldig glad for at det nærmer seg innleggelse. Selv om tanken på det selvfølgelig skaper veldig mye angst.

 

I disse ukene/mnd som jeg nå har grublet over depersonalisering har jeg også fått masse eksistensielle tanker, og det skremmer meg selvsagt også for jeg husker å ha lest engang at det var vanlig å få det i prodromalfasen ved schizofreni.. Jeg har også opplevd dette tidligere for mange år siden i en periode med ekstremt høy angst. Jeg ble jo ikke schizofren den gangen, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke bare kan trøste meg med det. I disse ukene har den intense angsten også vært mindre tilstede, og det er tankenekjøret  som har plaget meg mest. Og det skremmer meg selvsagt også, for da tenker jeg at hvis angsten er borte så må det jo bety at jeg har fått en psykose istedenfor. osv osv.

 

Uansett, takk for gode råd, jeg håper jeg lærer meg noen teknikker på dette stedet, så jeg klarer å mestre det du nevner. Også håper jeg nesten at de insisterer på at jeg skal begynne på ssri, for jeg er redd jeg ikke klarer dette på egnhånd..