Jeg får aldri besøk

[AnonymBruker]

Jeg får aldri besøk av andre, det er kun jeg som må besøke dem. Jeg har nære venninner selv om vi ikke ses så ofte. Vi har det trivelig sammen når vi møtes. Ikke er jeg typen som snakker så mye om meg selv eller er slitsom å være sammen med. Vi har en positiv tone når vi møtes. Jeg vet at mange har nok med familieliv, men slik har det vært også før de fikk barn og kjærester, og når de er i permisjon. Skal ikke vennskap gå begge veier også når det gjelder å gjøre en innsats for å besøke den andre? De har jo aldri sett hvordan jeg bor en gang. Når andre får seg hus gleder jeg meg med dem og drar på besøk for å se hvordan de har fått det og for å hygge oss sammen. Jeg krever ikke mye, men de bør da i det minste stikke innom en gang i halvåret. Jeg blir bare mer og mer likegyldig til hvordan jeg har det rundt meg, det er jo ingen som besøker meg uansett. Jeg begynner å bli likegyldig til meg selv også. Jeg vet at jeg hadde hatt det så mye bedre om noen så til meg en sjelden gang i blant. En kan jo bare råtne bort uten at noen merker det.

Anonymous poster hash: 1ca29...eda

[AnonymBruker]

Hva med å invitere noen? Jeg har selv snudd opp ned på ganske mye selv i det siste, ved å bare ta tak i meg selv og få ræva ut av min passive tilværelse. Det er gull for både angst og depresjon. Sosial aktivitet er betydelig mer effektivt enn alle AD jeg har prøvd. Og du kan møte folk på internett og få deg kjæreste på den måten. Det har jeg gjort, og det har gått over all forventning.

Anonymous poster hash: 0735b...638

[AnonymBruker]

Ikke jeg heller. Men tror jeg vil ha det slik. Liker ikke andre mennesker.

Anonymous poster hash: f5bba...0b6