Introverten i meg slo til...

[AnonymBruker]

Vært på foreldremøte på ungdomstrinnet.

Kan ikke fordra det, men møter alltid opp.

Føler meg så "lost" på slike ting, flere som prater med hverandre, mens jeg sier ingenting, med mindre en skulle finne på å sette seg ved siden av meg. Jeg kommer ofte tidlig, og sjelden noen setter seg ved siden av meg.

 

Gleder meg til ungene har blitt voksne og jeg slipper slike ting.

 

Har igrunn samme problem med naboer. Prøve så godt jeg kan å snakke med nye naboer, men det glir lissom alltid over. Mens naboene ser ut til å ha god kontakt med hverandre.

 

Resultatet blir at jeg føler meg ensom når det er tilstelninger, og velger det vekk. Dumt, ja...

 

Har gamle venner fra oppveksten, men de bor ikke her jeg bor, så desverre sjelden vi kan ses. Har vanskelig for å holde på nye vennskap. Har ofte lurt på hvorfor, om jeg gjør noe som gjør at de trekker seg unna, men jeg skjønner ikke hva det skulle være.

 

Har kjempegode kollegaer, og jeg vet de setter pris på meg, men jeg slipper dem ikke nærmere enn kollegaskapet.

 

 

Flere som meg?

 

Sukk, er livredd for å bli gammel og ensom, men jeg får det ikke til..

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

[Gjest]

Hvordan er du å komme i kontakt med - er det lett, eller er folk usikre på deg?

[Mrs D]

Akkurat det med foreldremøter kjenner jeg godt igjen. I går hadde vi første foreldremøte på sønnens trinn på ungdomsskola, og jeg fikk nesten sjokk av glede da ei mor fra sønnens klasse på barneskola tydeligvis hadde lyst å sitte sammen med meg. Hehe.

 

Tror det er litt min egen feil at det ofte blir sånn at folk setter seg andre steder, jeg virker kanskje litt avvisende. Jeg har problemer med hørselen og trenger ro rundt meg om jeg skal få med meg det som blir sagt på sånne møter. Egentlig er jeg temmelig utadvent av meg, men når jeg skal på møter kjenner jeg at veggen kommer opp.

 

Og når det er blikjentkvelder og sånn også, skjønner ikke hvorfor, men jeg blir helt lost...

Endret 3. september 2014 av Mrs D

[AnonymBruker]

Vært på foreldremøte på ungdomstrinnet.Kan ikke fordra det, men møter alltid opp.Føler meg så "lost" på slike ting, flere som prater med hverandre, mens jeg sier ingenting, med mindre en skulle finne på å sette seg ved siden av meg. Jeg kommer ofte tidlig, og sjelden noen setter seg ved siden av meg. Gleder meg til ungene har blitt voksne og jeg slipper slike ting. Har igrunn samme problem med naboer. Prøve så godt jeg kan å snakke med nye naboer, men det glir lissom alltid over. Mens naboene ser ut til å ha god kontakt med hverandre. Resultatet blir at jeg føler meg ensom når det er tilstelninger, og velger det vekk. Dumt, ja... Har gamle venner fra oppveksten, men de bor ikke her jeg bor, så desverre sjelden vi kan ses. Har vanskelig for å holde på nye vennskap. Har ofte lurt på hvorfor, om jeg gjør noe som gjør at de trekker seg unna, men jeg skjønner ikke hva det skulle være. Har kjempegode kollegaer, og jeg vet de setter pris på meg, men jeg slipper dem ikke nærmere enn kollegaskapet.  Flere som meg? Sukk, er livredd for å bli gammel og ensom, men jeg får det ikke til.. Anonymous poster hash: ccf55...3d1

Ja, er slik. Vil ha minst mulig med andre å gjøre. Liker det slik.

Anonymous poster hash: 36657...b42

[tonie]

Jeg har det litt sånn sammen med foreldregruppa på fotballen. De er hyggelige folk og jeg er ganske omgjengelig jeg også, men vi får bare ikke noen connection og jeg føler meg som en rar alien hver gang.

[AnonymBruker]

Hvordan er du å komme i kontakt med - er det lett, eller er folk usikre på deg?

 Jeg er godt likt på jobb, effektiv, arbeidssom, den som tar ansvar for å ordne turer og kino feks, og alle skryter og sier jeg kunne vært en god leder osv... (har fått tilbud men vil ikke).

 

Men privat, der får jeg det ikke til. Mye mer sjenert og tilbaketrukket.

Er blid og hyggelig, men dårlig på småprat...stopper nok opp for meg der....

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

[Gjest Gargamel]

Kanskje det er en grei start å tenke at det er lov å være stille. Ta bort presset om at du *må* snakke med folk bare for å være som andre. Folk er opptatt av seg selv, og blir ikke plaget av at du er introvert. Når det passer deg kan du venne deg til å ta kontakt og bli litt kjent med folk.

Endret 3. september 2014 av Gargamel

[Gjest]

Jeg er godt likt på jobb, effektiv, arbeidssom, den som tar ansvar for å ordne turer og kino feks, og alle skryter og sier jeg kunne vært en god leder osv... (har fått tilbud men vil ikke). Men privat, der får jeg det ikke til. Mye mer sjenert og tilbaketrukket.Er blid og hyggelig, men dårlig på småprat...stopper nok opp for meg der.... Anonymous poster hash: ccf55...3d1

Trives du med å ha det slik? Hvis du gjør det, synes jeg ikke du skal stresse med det.

Hvis du ikke trives med det, synes jeg du fikk et godt svar av gargamel :-)

[AnonymBruker]

Vært på foreldremøte på ungdomstrinnet.

Kan ikke fordra det, men møter alltid opp.

Føler meg så "lost" på slike ting, flere som prater med hverandre, mens jeg sier ingenting, med mindre en skulle finne på å sette seg ved siden av meg. Jeg kommer ofte tidlig, og sjelden noen setter seg ved siden av meg.

Gleder meg til ungene har blitt voksne og jeg slipper slike ting.

Har igrunn samme problem med naboer. Prøve så godt jeg kan å snakke med nye naboer, men det glir lissom alltid over. Mens naboene ser ut til å ha god kontakt med hverandre.

Resultatet blir at jeg føler meg ensom når det er tilstelninger, og velger det vekk. Dumt, ja...

Har gamle venner fra oppveksten, men de bor ikke her jeg bor, så desverre sjelden vi kan ses. Har vanskelig for å holde på nye vennskap. Har ofte lurt på hvorfor, om jeg gjør noe som gjør at de trekker seg unna, men jeg skjønner ikke hva det skulle være.

Har kjempegode kollegaer, og jeg vet de setter pris på meg, men jeg slipper dem ikke nærmere enn kollegaskapet.

Flere som meg?

Sukk, er livredd for å bli gammel og ensom, men jeg får det ikke til..

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

Det er ikke sånn at folk tenker negative tanker om de som er stille på foreldremøter, selv om det er lett å tenke sånn selv. Jeg får ofte best inntrykk av de som er stille i slike tilstelninger. De er ofte høflige og selvbeherskende. En skjønner jo at en del mennesker blir stille i slike sammenhenger og at de slettes ikke trenger være slik ellers. Det er jo synd at du ikke blir kjent med naboene. Men er det viktig og riktig for alle personer å omgås naboer og foreldre til barn hvis en har vanskelig for det? En trenger ikke være omgjengelig og sosial med alle. Det viktige er nok å akseptere seg selv som den man er og ikke la det ødelegge selvfølelsen. Har du venner ellers?

Anonymous poster hash: 772a3...4c7

[frosken]

 

Vært på foreldremøte på ungdomstrinnet.

Kan ikke fordra det, men møter alltid opp.

Føler meg så "lost" på slike ting, flere som prater med hverandre, mens jeg sier ingenting, med mindre en skulle finne på å sette seg ved siden av meg. Jeg kommer ofte tidlig, og sjelden noen setter seg ved siden av meg.

 

 

Har igrunn samme problem med naboer. Prøve så godt jeg kan å snakke med nye naboer, men det glir lissom alltid over. Mens naboene ser ut til å ha god kontakt med hverandre.

 

Resultatet blir at jeg føler meg ensom når det er tilstelninger, og velger det vekk. Dumt, ja...

 

Har gamle venner fra oppveksten, men de bor ikke her jeg bor, så desverre sjelden vi kan ses. Har vanskelig for å holde på nye vennskap. Har ofte lurt på hvorfor, om jeg gjør noe som gjør at de trekker seg unna, men jeg skjønner ikke hva det skulle være.

 

Har kjempegode kollegaer, og jeg vet de setter pris på meg, men jeg slipper dem ikke nærmere enn kollegaskapet.

 

 

 

 

Folk trekker seg sannsynligvis ikke vekk fra deg, men du blir heller ikke aktivt valgt av andre. Dette har kanskje sammenheng med at du gir lite signaler om at du ønsker kontakt?

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at folk tenker negative tanker om de som er stille på foreldremøter, selv om det er lett å tenke sånn selv. Jeg får ofte best inntrykk av de som er stille i slike tilstelninger. De er ofte høflige og selvbeherskende. En skjønner jo at en del mennesker blir stille i slike sammenhenger og at de slettes ikke trenger være slik ellers. Det er jo synd at du ikke blir kjent med naboene. Men er det viktig og riktig for alle personer å omgås naboer og foreldre til barn hvis en har vanskelig for det? En trenger ikke være omgjengelig og sosial med alle. Det viktige er nok å akseptere seg selv som den man er og ikke la det ødelegge selvfølelsen. Har du venner ellers?

Anonymous poster hash: 772a3...4c7

Du skrev jo om venner ellers... Har du vanskelig for å få venner fordi du ikke slipper dem innpå deg? Virker du avvisende/passiv på et vis? Viser du interesse i dem som personer?

Anonymous poster hash: 772a3...4c7

[tonie]

Kanskje det er en grei start å tenke at det er lov å være stille. Ta bort presset om at du *må* snakke med folk bare for å være som andre. Folk er opptatt av seg selv, og blir ikke plaget av at du er introvert. Når det passer deg kan du venne deg til å ta kontakt og bli litt kjent med folk.

Gode råd.

 

Det er synd at så mange går rundt og mener at det å være stille og rolig er en negativ ting. Jeg synes det kan være veldig behagelig å være sammen med folk som ikke alltid har mye på hjertet. Hvis trådstarter ønsker å bli mer inkludert i samtaler og komme i kontakt med flere mennesker kan hun lære seg å bedrive enkel smalltalk. Det er ikke mer som skal til for å bryte isen:)

[AnonymBruker]

Saken er at jeg i hverdagen har mer enn nok med jobb, hjem og familie, kjøring hit og dit og oppfølging.

Jeg har ikke energi eller overskudd til å pleie vennskap.

Kjenner ingen lyst..

 

Har noen perifere venner jeg møter kanskje en gang i året, må skikkelig ta meg sammen for å orke å være sosial. Vil helst være hjemme med mine.

 

Men, så kommer nyttårsaften og slike høytider savner jeg det å kunne feire sammen med noen venner, ikke bare oss i familien. Men fordi vennskap ikke har blitt pleid, har vi ikke nære nok venner til å invitere/bli invitert.

Har forsøk noen ganger å invitere, men alle har planer lagt flere år tilbake, der de feirer alltid med noen faste. Så da tørr jeg ikke spørre mer..er så nederlag å få beklager.

 

 

 

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

[AnonymBruker]

Saken er at jeg i hverdagen har mer enn nok med jobb, hjem og familie, kjøring hit og dit og oppfølging.

Jeg har ikke energi eller overskudd til å pleie vennskap.

Kjenner ingen lyst..

Har noen perifere venner jeg møter kanskje en gang i året, må skikkelig ta meg sammen for å orke å være sosial. Vil helst være hjemme med mine.

Men, så kommer nyttårsaften og slike høytider savner jeg det å kunne feire sammen med noen venner, ikke bare oss i familien. Men fordi vennskap ikke har blitt pleid, har vi ikke nære nok venner til å invitere/bli invitert.

Har forsøk noen ganger å invitere, men alle har planer lagt flere år tilbake, der de feirer alltid med noen faste. Så da tørr jeg ikke spørre mer..er så nederlag å få beklager.

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

Da gir jo svaret seg selv: Så lenge du ikke pleier vennskap så blir det vanskeligere å opprettholde dem. Det er ditt valg og prioriteringer, samtidig forståelsesfullt i og med at du er sliten.

Anonymous poster hash: 772a3...4c7

[AnonymBruker]

Ja, det er mitt valg, som med det meste annet i livet.

Enig i det.

Og kun jeg som kan endre meg selv.

 

 

Bare lurer på om det er normalt for introverte å kjenne at tanken på eller forberedelse på sosiale ting tapper en for energi.

Blir så sliten av å tenke hva folk måtte synes om meg, hva jeg kan si, ikke si etc.

 

 

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

[slabbedask]

 

Ja, det er mitt valg, som med det meste annet i livet.

Enig i det.

Og kun jeg som kan endre meg selv.

 

 

Bare lurer på om det er normalt for introverte å kjenne at tanken på eller forberedelse på sosiale ting tapper en for energi.

 

Veldig vanlig vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

 

Bare lurer på om det er normalt for introverte å kjenne at tanken på eller forberedelse på sosiale ting tapper en for energi.

Blir så sliten av å tenke hva folk måtte synes om meg, hva jeg kan si, ikke si etc.

 

Jeg har det også slik, sosiale ting tapper ekstremt mye krefter. Jeg tenker mye på det du skriver både før og etter jeg har vært med andre.

 

Hvorvidt det er vanlig vet jeg ikke, men det er vel grader av det som det meste.

 

 

 

Anonymous poster hash: 913ac...873

[Gjest]

Ja, det er mitt valg, som med det meste annet i livet.Enig i det.Og kun jeg som kan endre meg selv. Bare lurer på om det er normalt for introverte å kjenne at tanken på eller forberedelse på sosiale ting tapper en for energi.Blir så sliten av å tenke hva folk måtte synes om meg, hva jeg kan si, ikke si etc. Anonymous poster hash: ccf55...3d1

Det beste du kan gjøre for deg selv tror jeg er å akseptere at det er slik du er samt gi beng i hva andre evt måtte mene og tro om deg (hvis de tenker noe negativt om deg, er det deres problem - ikke ditt).

Ikke bruk energi på å bekymre deg for hva andre evt måtte tro og mene om deg :-)

Endret 4. september 2014 av hww

[AnonymBruker]

 

Ja, det er mitt valg, som med det meste annet i livet.

Enig i det.

Og kun jeg som kan endre meg selv.

 

 

Bare lurer på om det er normalt for introverte å kjenne at tanken på eller forberedelse på sosiale ting tapper en for energi.

Blir så sliten av å tenke hva folk måtte synes om meg, hva jeg kan si, ikke si etc.

 

 

Anonymous poster hash: ccf55...3d1

 

Hei!

 

Jeg er selv så introvert som man kan bli, og JA det er vanlig at vi introverte blir tappet for energi ved å bli avkrevd å være noe vi ikke er.

 

"samfunnet" er lagt opp etter de ekstroverte, det er liksom være ekstrovert som er bra, normal, sunt osv...

 

Hele skolesystemet er lagt opp etter de ekstroverte, det taper svært mange på, og ofte vi introverte.

 

Vi blir slitne av å leve etter krav og mål, vi ikke har kapasitet til.

 

Jeg lever i dag et godt liv som introvert, men jeg er introvert med bevissthet, det betyr at å sitte stille på foreldremøte og la mammaer skravle i sine grupper, er for meg helt ok.

 

Jeg tror flere der strever, men ikke har motet jeg har til å være introvert med stolthet.

 

Det var en bok om introverte som hjalp meg, den var anmeldt i aftenposten, lurer på om het Stille....?

 

Anonymous poster hash: 46aa3...53c

[AnonymBruker]

Takk for så mange kloke tilbakemeldinger, det er så godt å få tilbakemelding på at flere også har det slik

 

 

Anonymous poster hash: ccf55...3d1