Tankelufting om å jobbe/ikke jobbe - bl.a

[skal]

Jeg legger dette på psykiatri, selvom en del av spørsmålene kanskje handler like mye om nav.  For tredje gang er jeg inne i en lang sykemeldingsperiode. Delvis. Har aldri vært heltidssykemeldt mer enn noen få uker om gangen. Går over på arbeidsavklaringspenger ganske snart. 

 

Og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre og hva jeg kan gjøre. Jeg har vært syk lenge, og det er nå ti år siden første sykemeldingen, men har vært syk lenger. Dignosen har først og fremst vært ptsd, tildels depresjon, men den har vært veldig knyttet til slitenhet. Nå har dissosiativ lidelse omsider kommet på papiret i tillegg til rl. 

 

Det gjør at jeg endelig skjønner en del av det som ikke har blitt bedre gjennom terapi. Mye er bedre, men mye henger og igjen. Har vært på utredning på modum bad, og skal dit, sannsynligvis i februar, på ti ukers innleggelse. Det var mange ahaopplevelser gjennom utredningen der. 

 

Jeg jobber nå to dager i uken, og det er tungt. Selvom jeg elsker jobben min, er det veldig tungt. 

 

Jeg merker at jeg er kjempeskeptisk til å ikke skulle jobbe i det hele tatt. Både for at jeg vet det er tyngre å komme tilbake da, og at det jo tilfører en slags normalitet i tilværelsen å gå på jobb. Men det sterkeste argumentet nå er at jeg _kan_, jeg klarer det foreløpig, og det sitter veldig dypt at om jeg kan jobbe, så skal jeg. 

 

Men for første gang tenker jeg høyt, ikke bare med hviskestemme lengst inni, at det koster, og går på bekostning av det å bli frisk, eller friskere. Jobben gjør det ikke lettere å få rytme i hverdagen, den gjør det vanskeligere, for den tar mye krefter. 

 

Det er tungt arbeid, det som skjer i terapien nå. Og jeg merker at jeg ikke helt våger, jeg blir redd for å miste kontrollen, i å grine på jobb foran ungene. Samtidig er det å tviholde på den kontrollen noe som er med på å holde meg syk. 

 

Jeg har alltid, nesten uansett hvor dårlig jeg har vært, villet tviholde på å jobbe, for at det iallfall har vært noe godt. Ikke bare av plikt, men for at det tilfører noe verdifullt i livet. Men nå i høst er det ikke sånn. Jeg jobber for at jeg synes jeg bør, og for at jeg vet at det ikke står noen klar til å gjøre jobben min om jeg blir borte, det vil gå utover noen. 

 

Jeg har gode stunder der, men det koster. Det koster masse. Krefter jeg gjerne skulle ha brukt på å klare å sove og spise og trene regelmessig. Og på terapien. 

 

Det kjennes som om jeg må trekke meg bort fra meg selv for å klare jobben nå. Og det er vondt, når jeg endelig har klart å komme nærmere meg selv. Jeg vet ikke om det er begrep som gir mening, men det er sånn det kjennes. 

 

For første gang kan jeg faktisk kjenne at jeg har behov, og til og med be om det jeg trenger! (gudforby…..) Men dette vet jeg ikke om jeg kan be om, så jeg trenger å lufte tankene litt. Jeg vet ikke om det er ok å be om å få ikke jobbe en periode. Jeg vet ikke om jeg vil kunne få det, fra nav, nå når jeg er over på arbeidsavklaring. Og jeg vet ikke sikkert om det er bra for meg heller. Men jeg tror det, det er derfor jeg tar sjansen på å lufte disse tankene, for at jeg tror jeg trenger det. 

 

Tenkte jeg skulle prøve å krympe det ned til veldig konkrete spørsmål, men da tror jeg jeg blir sittende her en uke, så jeg prøver meg, kanskje kommer strukturen etterhvert som tankene er mer luftet. 

[cilie]

Dette kan du sikkert drøfte med legen din? Det høres ut som det koster å jobbe, men tenk hva det vil "koste" å være helt utenfor arbeidslivet? Det må medføre mye mestring å være en del av arbeidslivet? Du har jo 5 dager uten jobb nå.

[skal]

Dette kan du sikkert drøfte med legen din? Det høres ut som det koster å jobbe, men tenk hva det vil "koste" å være helt utenfor arbeidslivet? Det må medføre mye mestring å være en del av arbeidslivet? Du har jo 5 dager uten jobb nå.

 

Ja, det skal def drøftes med legen, men trenger å tenke og lufte før det kommer så langt. Det er litt mer enn de to dagene, en del møter på andre dager og to-tre helger i semesteret i tillegg. En skulle tro at de fem dagene skulle være nok, men vet ikke nå. Jobber store deler av dagene med å holde meg samlet, å ikke "forsvinne", å klare å spise faste måltider, lage mat. Holde det skikkelig hjemme. Betale regninger. Det kjennes litt som om bare det er en heltidsjobb for tiden. 

[AnonymBruker]

Det er lov å gi seg selv en fullstendig pause om det er påkrevd.

Anonymous poster hash: 5b938...b8b

[Nicklusheletida]

 

Jeg legger dette på psykiatri, selvom en del av spørsmålene kanskje handler like mye om nav.  For tredje gang er jeg inne i en lang sykemeldingsperiode. Delvis. Har aldri vært heltidssykemeldt mer enn noen få uker om gangen. Går over på arbeidsavklaringspenger ganske snart. 

 

Og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre og hva jeg kan gjøre. Jeg har vært syk lenge, og det er nå ti år siden første sykemeldingen, men har vært syk lenger. Dignosen har først og fremst vært ptsd, tildels depresjon, men den har vært veldig knyttet til slitenhet. Nå har dissosiativ lidelse omsider kommet på papiret i tillegg til rl. 

 

Det gjør at jeg endelig skjønner en del av det som ikke har blitt bedre gjennom terapi. Mye er bedre, men mye henger og igjen. Har vært på utredning på modum bad, og skal dit, sannsynligvis i februar, på ti ukers innleggelse. Det var mange ahaopplevelser gjennom utredningen der. 

 

Jeg jobber nå to dager i uken, og det er tungt. Selvom jeg elsker jobben min, er det veldig tungt. 

 

Jeg merker at jeg er kjempeskeptisk til å ikke skulle jobbe i det hele tatt. Både for at jeg vet det er tyngre å komme tilbake da, og at det jo tilfører en slags normalitet i tilværelsen å gå på jobb. Men det sterkeste argumentet nå er at jeg _kan_, jeg klarer det foreløpig, og det sitter veldig dypt at om jeg kan jobbe, så skal jeg. 

 

Men for første gang tenker jeg høyt, ikke bare med hviskestemme lengst inni, at det koster, og går på bekostning av det å bli frisk, eller friskere. Jobben gjør det ikke lettere å få rytme i hverdagen, den gjør det vanskeligere, for den tar mye krefter. 

 

Det er tungt arbeid, det som skjer i terapien nå. Og jeg merker at jeg ikke helt våger, jeg blir redd for å miste kontrollen, i å grine på jobb foran ungene. Samtidig er det å tviholde på den kontrollen noe som er med på å holde meg syk. 

 

Jeg har alltid, nesten uansett hvor dårlig jeg har vært, villet tviholde på å jobbe, for at det iallfall har vært noe godt. Ikke bare av plikt, men for at det tilfører noe verdifullt i livet. Men nå i høst er det ikke sånn. Jeg jobber for at jeg synes jeg bør, og for at jeg vet at det ikke står noen klar til å gjøre jobben min om jeg blir borte, det vil gå utover noen. 

 

Jeg har gode stunder der, men det koster. Det koster masse. Krefter jeg gjerne skulle ha brukt på å klare å sove og spise og trene regelmessig. Og på terapien. 

 

Det kjennes som om jeg må trekke meg bort fra meg selv for å klare jobben nå. Og det er vondt, når jeg endelig har klart å komme nærmere meg selv. Jeg vet ikke om det er begrep som gir mening, men det er sånn det kjennes. 

 

For første gang kan jeg faktisk kjenne at jeg har behov, og til og med be om det jeg trenger! (gudforby…..) Men dette vet jeg ikke om jeg kan be om, så jeg trenger å lufte tankene litt. Jeg vet ikke om det er ok å be om å få ikke jobbe en periode. Jeg vet ikke om jeg vil kunne få det, fra nav, nå når jeg er over på arbeidsavklaring. Og jeg vet ikke sikkert om det er bra for meg heller. Men jeg tror det, det er derfor jeg tar sjansen på å lufte disse tankene, for at jeg tror jeg trenger det. 

 

Tenkte jeg skulle prøve å krympe det ned til veldig konkrete spørsmål, men da tror jeg jeg blir sittende her en uke, så jeg prøver meg, kanskje kommer strukturen etterhvert som tankene er mer luftet. 

 

Dette er ikke noe vi kan svare på. Det er du og legen din som må finne ut om du er syk nok til ikke å jobbe. Det er mange som jobber fordi de bør.

[cilie]

Ja, det skal def drøftes med legen, men trenger å tenke og lufte før det kommer så langt. Det er litt mer enn de to dagene, en del møter på andre dager og to-tre helger i semesteret i tillegg. En skulle tro at de fem dagene skulle være nok, men vet ikke nå. Jobber store deler av dagene med å holde meg samlet, å ikke "forsvinne", å klare å spise faste måltider, lage mat. Holde det skikkelig hjemme. Betale regninger. Det kjennes litt som om bare det er en heltidsjobb for tiden.

Ja, det høres tøft ut, og hvis det ikke går, så går det ikke. Håper du har en klok lege du kan drøfte dette med.

[skal]

Dette er ikke noe vi kan svare på. Det er du og legen din som må finne ut om du er syk nok til ikke å jobbe. Det er mange som jobber fordi de bør.

 

Venter ikke at noen her har svaret, er bare noe med å tenke høyt litt, høre andres tanker før jeg ev snakker med legen om det. Kanskje er det andre ting som skal til og. Takk for svar.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som du skal jobbe mer enn du gjør nå.

Anonymous poster hash: a32cd...448

[skal]

Ja, det høres tøft ut, og hvis det ikke går, så går det ikke. Håper du har en klok lege du kan drøfte dette med.

 

Takk. Er vel det jeg må finne ut av kanskje, hva som er "å gå". Har vel ikke verdens klokeste lege, men har en klok psykolog som nok kan hjelpe med kommunikasjonen om jeg ikke får det til. Og legen blir klokere og klokere så akkurat det går seg vel til. 

[skal]

 

Det er lov å gi seg selv en fullstendig pause om det er påkrevd.

Anonymous poster hash: 5b938...b8b

 

Takk. Sliter litt med den "lov"-en der. Og når det er påkrevd. Men det hjelper på tankekaoset å tenke tankene ut og diskutere de litt. 

[skal]

Høres ikke ut som du skal jobbe mer enn du gjør nå.

Anonymous poster hash: a32cd...448

 

Det er definitivt ikke aktuellt. 

[Madelenemie]

Jeg legger dette på psykiatri, selvom en del av spørsmålene kanskje handler like mye om nav.  For tredje gang er jeg inne i en lang sykemeldingsperiode. Delvis. Har aldri vært heltidssykemeldt mer enn noen få uker om gangen. Går over på arbeidsavklaringspenger ganske snart. 

 

Og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre og hva jeg kan gjøre. Jeg har vært syk lenge, og det er nå ti år siden første sykemeldingen, men har vært syk lenger. Dignosen har først og fremst vært ptsd, tildels depresjon, men den har vært veldig knyttet til slitenhet. Nå har dissosiativ lidelse omsider kommet på papiret i tillegg til rl. 

 

Det gjør at jeg endelig skjønner en del av det som ikke har blitt bedre gjennom terapi. Mye er bedre, men mye henger og igjen. Har vært på utredning på modum bad, og skal dit, sannsynligvis i februar, på ti ukers innleggelse. Det var mange ahaopplevelser gjennom utredningen der. 

 

Jeg jobber nå to dager i uken, og det er tungt. Selvom jeg elsker jobben min, er det veldig tungt. 

 

Jeg merker at jeg er kjempeskeptisk til å ikke skulle jobbe i det hele tatt. Både for at jeg vet det er tyngre å komme tilbake da, og at det jo tilfører en slags normalitet i tilværelsen å gå på jobb. Men det sterkeste argumentet nå er at jeg _kan_, jeg klarer det foreløpig, og det sitter veldig dypt at om jeg kan jobbe, så skal jeg. 

 

Men for første gang tenker jeg høyt, ikke bare med hviskestemme lengst inni, at det koster, og går på bekostning av det å bli frisk, eller friskere. Jobben gjør det ikke lettere å få rytme i hverdagen, den gjør det vanskeligere, for den tar mye krefter. 

 

Det er tungt arbeid, det som skjer i terapien nå. Og jeg merker at jeg ikke helt våger, jeg blir redd for å miste kontrollen, i å grine på jobb foran ungene. Samtidig er det å tviholde på den kontrollen noe som er med på å holde meg syk. 

 

Jeg har alltid, nesten uansett hvor dårlig jeg har vært, villet tviholde på å jobbe, for at det iallfall har vært noe godt. Ikke bare av plikt, men for at det tilfører noe verdifullt i livet. Men nå i høst er det ikke sånn. Jeg jobber for at jeg synes jeg bør, og for at jeg vet at det ikke står noen klar til å gjøre jobben min om jeg blir borte, det vil gå utover noen. 

 

Jeg har gode stunder der, men det koster. Det koster masse. Krefter jeg gjerne skulle ha brukt på å klare å sove og spise og trene regelmessig. Og på terapien. 

 

Det kjennes som om jeg må trekke meg bort fra meg selv for å klare jobben nå. Og det er vondt, når jeg endelig har klart å komme nærmere meg selv. Jeg vet ikke om det er begrep som gir mening, men det er sånn det kjennes. 

 

For første gang kan jeg faktisk kjenne at jeg har behov, og til og med be om det jeg trenger! (gudforby…..) Men dette vet jeg ikke om jeg kan be om, så jeg trenger å lufte tankene litt. Jeg vet ikke om det er ok å be om å få ikke jobbe en periode. Jeg vet ikke om jeg vil kunne få det, fra nav, nå når jeg er over på arbeidsavklaring. Og jeg vet ikke sikkert om det er bra for meg heller. Men jeg tror det, det er derfor jeg tar sjansen på å lufte disse tankene, for at jeg tror jeg trenger det. 

 

Tenkte jeg skulle prøve å krympe det ned til veldig konkrete spørsmål, men da tror jeg jeg blir sittende her en uke, så jeg prøver meg, kanskje kommer strukturen etterhvert som tankene er mer luftet.

Hei!

Hold fast ved det å jobbe, selv om du blir sliten.

Å ha et arbeide å gå til er det mye helse i.

[skal]

Hei!

Hold fast ved det å jobbe, selv om du blir sliten.

Å ha et arbeide å gå til er det mye helse i.

 

Ja, det tror jeg og på, og sånn har det vært. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det gjør det. For en periode vel å merke. 

[Nicklusheletida]

Venter ikke at noen her har svaret, er bare noe med å tenke høyt litt, høre andres tanker før jeg ev snakker med legen om det. Kanskje er det andre ting som skal til og. Takk for svar.

Jeg tenker at alle som klarer å jobbe, bør jobbe. Det du nevner på hjemmefronten med rutiner, trening, slitenhet osv er noe alle strever med innimellom. Hvis dette startet hos deg i høst, er det alt for tidlig å slå fast at du bør slutte helt i jobben din.

[cathlin]

Skal, du søte menneskebarn

 

Jeg tenker at det er helt ok å ikke jobbe en periode. At det skal være så tungt å komme tilbake i jobb etterpå tror jeg er oppskrytt.

 

Syns du skal be om å få konsentrere deg om behandling, trening og det du trenger å gjøre for deg selv i en periode fremover (få legen med på laget), så ser du om det hjelper.  

 

 

 

 

[skal]

Jeg tenker at alle som klarer å jobbe, bør jobbe. Det du nevner på hjemmefronten med rutiner, trening, slitenhet osv er noe alle strever med innimellom. Hvis dette startet hos deg i høst, er det alt for tidlig å slå fast at du bør slutte helt i jobben din.

 

Jeg tenker også sånn, eller har iallfall alltid gjort det. Det har nok ikke startet i høst, det har vart hele livet. Det er vel føst nå at jeg nesten får det til. Tidligere har jobben gått foran alt, helse og hus og økonomi har havnet langt bak i køen bare jeg klarte å gå på jobb. 

 

Nå er jeg tilstede, også hjemme, og det betyr noe at jeg har det noenlunde ålreit rundt meg, det betyr noe med mat og rutiner, det som før var fullstendig uviktig. 

 

Jeg tenker at jeg uansett må prøve en stund til, men jeg har ikke "råd" til å ikke tenke tanken lenger, for jeg kan ikke gå tilbake til det livet som var før. 

[skal]

Skal, du søte menneskebarn

 

Jeg tenker at det er helt ok å ikke jobbe en periode. At det skal være så tungt å komme tilbake i jobb etterpå tror jeg er oppskrytt.

 

Syns du skal be om å få konsentrere deg om behandling, trening og det du trenger å gjøre for deg selv i en periode fremover (få legen med på laget), så ser du om det hjelper.  

 

Takk! Så godt å se deg! 

 

Jeg håper du har rett, at det er oppskrytt, for det skremmer vannet av meg, det skal jeg innrømme. Men det er ikke noe særlig sånn som nå og, mellom barken og venden, eller hva det nå er jeg står imellom. 

 

PS - jeg fikk innvilget kuledynen!  

[slabbedask]

Hei!

Hold fast ved det å jobbe, selv om du blir sliten.

Å ha et arbeide å gå til er det mye helse i.

 

Tja, er ikke så sikker på at det alltid stemmer. Jeg ville ikke først ha sykemelding selv om legen anbefalte det, jobbet og stod på til jeg ble bare verre og verre og måtte til slutt sykemeldes 100%, og går nå på AAP 100%. 

[skal]

Tja, er ikke så sikker på at det alltid stemmer. Jeg ville ikke først ha sykemelding selv om legen anbefalte det, jobbet og stod på til jeg ble bare verre og verre og måtte til slutt sykemeldes 100%, og går nå på AAP 100%. 

 

Er litt det jeg er redd for, har en lang historie med å presse meg til å jobbe så mye som mulig, og her sitter jeg fortsatt. 

[Madelenemie]

Tja, er ikke så sikker på at det alltid stemmer. Jeg ville ikke først ha sykemelding selv om legen anbefalte det, jobbet og stod på til jeg ble bare verre og verre og måtte til slutt sykemeldes 100%, og går nå på AAP 100%.

Hei!

Jeg ble selv så syk av å jobbe, derfor fikk jeg asperger diagnose, så jeg forstår det der.

Men likevel,jeg kunne selv slappet av på uføretrygd, men jeg har prinsipper om å få være en del.

Jeg har det best som de fleste mennesker med daglige rutiner, og de klarer jeg dårlig skape selv, derfor syns jeg studier og jobb er så viktig.