Skal jeg la kameraten min ta livet sitt?

[ISW]

For meg er retten til å ta selvmord/ selvdrap- debatten prinsippiell og abstrakt, og mine for-og-imot-betraktninger ville ikke fått noen som helst betydning om en god venninne - her og nå - sa det din gode venn har sagt. Hva er det som får deg til å tvile? Har du landet på at du mener alle har rett til velge å avslutte livet om de ønsker? I såfall: Vet kompisen din dette? Kjenner kompisen din til at du tenker som du gjør (dvs syns dette er et dilemma) eller kan han ha grunn til å tenke at du er en gjennomsnittelig fyr som vil forsøke stoppe han fra å begå selvmord? Jeg syns du skal la han vite at du mener at forlk bestemmer selv - dersom det er det du mener.

 

Selv vet jeg at jeg ALDRI ville tilgi meg selv om en god venninne hadde meddelt meg at hun ønsket å ta sitt eget liv til meg uten at jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det. Jeg ville ikke tenkt én gang at det var ego av meg å ikke respektere hennes ønske, rett og slett fordi jeg er helt sikker på at hun helt sikkert ville vært mer fornøyd med at jeg stoppet henne enn at hun lyktes - på sikt. Ut fra det jeg kjenner til er det ytterst få som ikke ønsker respons og trøst når de "truer" med selvmord. De som gjennomfører et rasjonelt vurdert og planlagt selvmord sier det ikke til noen på forhånd, for de vil ikke stoppes. 

 

Huff herregud - blir helt matt bare av å tenke at jeg skulle se en venninnes kjære i øynene i en begravelse og vite at det var nettopp meg som kunne forhindret dette. 

 

Grunnen til dette er jo hans egne utsagn rundt saken - han påstår at han ikke er deprimert eller psykisk syk, at fysiske smerter er den eneste årsaken. Nå trekker jeg dette litt i tvil, men likevel, hadde dette vært en "ren" depresjon, ville jeg vært langt sikrere i min sak. Med det sagt - jeg deler absolutt dine syn og jeg ville aldri kunnet tilgi meg selv hvis jeg ikke hadde gjort noe.

 

Nå har jeg jo imidlertid gjort en del nå da, både snakket med fastlegen hans og med han selv. Hvis dette forverrer seg vil jeg også mobilisere hans øvrige nettverk (familie, venner, osv.)

[Kayia]

Grunnen til dette er jo hans egne utsagn rundt saken - han påstår at han ikke er deprimert eller psykisk syk, at fysiske smerter er den eneste årsaken. Nå trekker jeg dette litt i tvil, men likevel, hadde dette vært en "ren" depresjon, ville jeg vært langt sikrere i min sak. Med det sagt - jeg deler absolutt dine syn og jeg ville aldri kunnet tilgi meg selv hvis jeg ikke hadde gjort noe.

 

Nå har jeg jo imidlertid gjort en del nå da, både snakket med fastlegen hans og med han selv. Hvis dette forverrer seg vil jeg også mobilisere hans øvrige nettverk (familie, venner, osv.)

Jeg ville gjort som deg, men jeg ville nok allerede nå koblet på nettverket. Kanskje flere kan ta en tur innom, ta han med på ting som gjør at han ikke bare sitter og kjenner på ubehaget? Jeg kan vanskelig se for meg at et stabilt og mentalt friskt menneske sitter og drøfter sitt snart forestående selvmord pga ubehag. Når han både tenker, føler og formidler til andre at "alt håp er ute" må det ligge noe annet enn "ubehag" knyttet til en prolaps bak, tenker jeg...

Endret 10. november 2014 av Kayia

[frosken]

Hvordan reagerte han da du fortalte at du hadde kontaktet fastlegen hans?

[ISW]

Hvordan reagerte han da du fortalte at du hadde kontaktet fastlegen hans?

 

Fastlegen tok jo grep i form av å følge han opp, så det var positivt. Han gjorde ikke så mye med dette med suicidalitet, men det er jo en konsekvens av tilstanden hans, så hvis den blir bedre, så forsvinner jo disse tankene hans.

[frosken]

Fastlegen tok jo grep i form av å følge han opp, så det var positivt. Han gjorde ikke så mye med dette med suicidalitet, men det er jo en konsekvens av tilstanden hans, så hvis den blir bedre, så forsvinner jo disse tankene hans.

 

Jeg lurte vel mest på hvordan kameraten din reagerte på at du hadde kontaktet fastlegen? Fikk du inntrykk av at han satte pris på det?

[ISW]

Jeg lurte vel mest på hvordan kameraten din reagerte på at du hadde kontaktet fastlegen? Fikk du inntrykk av at han satte pris på det?

 

Han syntes det var positivt. Men om han hadde syntes det var like positivt hvis han hadde fått vite "usensurert" det budskapet jeg hadde til fastlegen hans, er jeg mer i tvil om.

[AnonymBruker]

For meg er retten til å ta selvmord/ selvdrap- debatten prinsippiell og abstrakt, og mine for-og-imot-betraktninger ville ikke fått noen som helst betydning om en god venninne - her og nå - sa det din gode venn har sagt. Hva er det som får deg til å tvile? Har du landet på at du mener alle har rett til velge å avslutte livet om de ønsker? I såfall: Vet kompisen din dette? Kjenner kompisen din til at du tenker som du gjør (dvs syns dette er et dilemma) eller kan han ha grunn til å tenke at du er en gjennomsnittelig fyr som vil forsøke stoppe han fra å begå selvmord? Jeg syns du skal la han vite at du mener at forlk bestemmer selv - dersom det er det du mener.

 

Selv vet jeg at jeg ALDRI ville tilgi meg selv om en god venninne hadde meddelt meg at hun ønsket å ta sitt eget liv til meg uten at jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det. Jeg ville ikke tenkt én gang at det var ego av meg å ikke respektere hennes ønske, rett og slett fordi jeg er helt sikker på at hun helt sikkert ville vært mer fornøyd med at jeg stoppet henne enn at hun lyktes - på sikt. Ut fra det jeg kjenner til er det ytterst få som ikke ønsker respons og trøst når de "truer" med selvmord. De som gjennomfører et rasjonelt vurdert og planlagt selvmord sier det ikke til noen på forhånd, for de vil ikke stoppes. 

 

Huff herregud - blir helt matt bare av å tenke at jeg skulle se en venninnes kjære i øynene i en begravelse og vite at det var nettopp meg som kunne forhindret dette. 

 

 

Da er du venn sånn som jeg tenker en venn er.-)

 

Jeg har selv ingen venner, kun mennesker som mener de er mine venner, men det er akkurat det ansvaret som du tilkjennegir jeg tenker er å være venn. Ikke rart andre ser på meg som deres venn, jeg ordner jo mye for mange, men det går en vei. (dette sa to pedagoger til meg nettopp at det gikk en vei så de bekreftet dermed at jeg ikke har venner fordi det går en vei)

Jeg er ensom, og det er krevende å leve et ensomt liv.

 

Jeg leser i avisene og andre steder om vennskap, og jeg leser at de fins:-) 

Venner tar vare på hverandre, sånn tror jeg det er, det er det jeg ofte leser.

 

Jeg har likevel gleder i livet, men det er ensomt å lese tabloidpressen daglig og ikke ha venner, for der er det mye om å være "venner for livet" osv.

 

Jeg skal prøve leve venneløs med større selvfølgelighet tror jeg, jeg skjuler det aldri, jeg sier det rett ut hvis noen spør (jeg er jo ikke alene, Staff m.fl. har ingen venner), at jeg ikke har venner, da blir de forundret og benekter det, men det er jo kun en faktaopplysning, jeg har hatt en betalt venn og en bestevenn, men etter at jeg ble syk, vet jeg at om jeg dør, vil ikke disse komme i min begravelse, det vil de ikke fordi de ikke får vite at jeg er død, jeg tror ikke min mann kommer på å si i fra til den betalte og denne barndomsvennen. Jeg syns videre det er unødvendig, det er jo for sent å få venner i begravelsen  Jeg syns det er så rart at andre vil ha fest på sin begravelse, skulle vi hatt fest på min begravelse måtte man jo søkt etter venner før begravelsen, det begynner bli veldig komplisert og rart?

 

 

Anonymous poster hash: 45372...ce2

[Zyprexus]

Ved selvmordstanker er det eneste riktige å kontakte fastlegen, eller om du tror det kan skje fort er 113 riktige nummeret å ringe!