Skal jeg la kameraten min ta livet sitt?

[ISW]

Når det gjelder smertene, så bør han be om henvisning til en god smertespesialist dersom det er avklart at det ikke kan gjøres noe mer behandlingsmessig for ryggproblemet hans. Disse er svært dyktige og det har avtale med det offentlige slik at de kun tar vanlige egenandeler: http://www.smertespesialistene.no/Hvem_er_vi.aspx

 

Jeg tror man skal være forsiktig med å mene alt for mye om hvor belastende det er å leve med kroniske smerter. Noen former for smerter kan være ekstremt belastende å leve med, mens andre typer smerter kan være lett å "ignorere" store deler av tiden. Det kan av og til være krevende for mennesker med kroniske smerter å bli "hørt" av helsepersonell, noe som for enkelte nok fører til ganske stor fortvilelse.

 

Takk for svar.

 

Det var ikke min hensikt "å ta lett på" kroniske smerter. Jeg vet at mange lever i et helvete. Men for vedkommendes del, så synes jeg det er rart, når man ellers lever et godt liv med utmerket funksjonsevne og godt nettverk, at man skulle ønske å ta sitt eget liv på bakgrunn av smerter med såpass lav intensitet.

[Madelenemie]

Jeg har god en kamerat med ubehag (ikke sterke smerter) i ryggen grunnet en skade i ryggen (tidligere skiveutglidning). Han har vært frisk i lang tid nå, men ganske nylig blitt verre igjen. På bakgrunn av dette, og fordi han mangler håp om å bli bra igjen, så har han tenkt å ta sitt eget liv. Han er helt fastlåst på dette, og vil ikke snakkes til fornuft.

 

Han har satt en form for tidsfrist på seg til å bli bra, og hvis han ikke er helt bra innen denne tid, så har han metode, osv. klart.

 

Han mener at alt av behandling er forsøkt, uten resultat. Det stemmer aldeles ikke. Han har kun brukt smertestillende kjøpt uten resept samt noe fysikalsk behandling.

 

Jeg er ganske sikker på at det må ligge "noe mer" bak dette, da jeg ikke klarer å forstå at noen ville ønske noe slikt bare på grunn av lette smerter.

 

Han mener at dette er den eneste rette løsningen hvis han ikke blir bra som sagt. Og han mener at han er frisk nok til å ta denne vurderingen selv.

 

Tror jeg stopper der, siden dette ikke gjelder meg så er det grenser for hvor mye jeg ønsker å utlevere.

 

Men hva skal jeg gjøre? Sitter omtrent med fingeren på tastaturet klar til å varsle hans fastlege. Men er det riktig av meg? Han ønsker ikke selv å oppsøke lege.

Hei!

 

Hvis han sier smertene ikke er sterke, ligger det noe annet bak.

 

Men for alt du vet kan han ha store smerter, da jeg har forstått at rygg, og sentralnervesystemet kan gi fryktelige smerter, og jeg tror vi mennesker ofte bagatelliserer smertene vi kjenner.

 

Hvis han forteller at han vil ta sitt liv, er det nok lite sannsynlig at han gjør det.

 

Jeg fortalte min mann ca det samme, men gjorde sikkert det fordi jeg egentlig ikke ville dø, istedet ble jeg tatt til fastlegen av min mann osv... diagnostisert med asperger syndrom. (merkelig fort)

Jeg sluttet spise, snakket stakkato og var urolig. (heldigvis er jeg godt gift)

 

Det er oftere et rop om hjelp, men ikke mye du kan gjøre når om han ikke vil ha hjelp.

Men fint du er en god venn som ser alvoret, håper du når inn til han.

[ISW]

Hei!

 

Hvis han sier smertene ikke er sterke, ligger det noe annet bak.

 

Men for alt du vet kan han ha store smerter, da jeg har forstått at rygg, og sentralnervesystemet kan gi fryktelige smerter, og jeg tror vi mennesker ofte bagatelliserer smertene vi kjenner.

 

Hvis han forteller at han vil ta sitt liv, er det nok lite sannsynlig at han gjør det.

 

Jeg fortalte min mann ca det samme, men gjorde sikkert det fordi jeg egentlig ikke ville dø, istedet ble jeg tatt til fastlegen av min mann osv... diagnostisert med asperger syndrom. (merkelig fort)

Jeg sluttet spise, snakket stakkato og var urolig. (heldigvis er jeg godt gift)

 

Det er oftere et rop om hjelp, men ikke mye du kan gjøre når om han ikke vil ha hjelp.

Men fint du er en god venn som ser alvoret, håper du når inn til han.

 

Tusen takk for svar

[Nycora]

Jeg har god en kamerat med ubehag (ikke sterke smerter) i ryggen grunnet en skade i ryggen (tidligere skiveutglidning). Han har vært frisk i lang tid nå, men ganske nylig blitt verre igjen. På bakgrunn av dette, og fordi han mangler håp om å bli bra igjen, så har han tenkt å ta sitt eget liv. Han er helt fastlåst på dette, og vil ikke snakkes til fornuft.

 

Han har satt en form for tidsfrist på seg til å bli bra, og hvis han ikke er helt bra innen denne tid, så har han metode, osv. klart.

 

Han mener at alt av behandling er forsøkt, uten resultat. Det stemmer aldeles ikke. Han har kun brukt smertestillende kjøpt uten resept samt noe fysikalsk behandling.

 

Jeg er ganske sikker på at det må ligge "noe mer" bak dette, da jeg ikke klarer å forstå at noen ville ønske noe slikt bare på grunn av lette smerter.

 

Han mener at dette er den eneste rette løsningen hvis han ikke blir bra som sagt. Og han mener at han er frisk nok til å ta denne vurderingen selv.

 

Tror jeg stopper der, siden dette ikke gjelder meg så er det grenser for hvor mye jeg ønsker å utlevere.

 

Men hva skal jeg gjøre? Sitter omtrent med fingeren på tastaturet klar til å varsle hans fastlege. Men er det riktig av meg? Han ønsker ikke selv å oppsøke lege.

Jeg synes det er stygt gjort mot deg og legge dette på dine skuldre. Det synes jeg du skal fortelle han. Det eneste du får gjort er vel å ta en prat med fastlegen, og du kan ta en skikkelig prat med kameraten din. Hvis han ikke har opplevd at noen har truet med selvmord, utført selvmord og sett hva dette gjør med familie og venner, kan du fortelle han dette. Tror kanskje ikke det finnes en mere "effektiv" måte og ødelegge livet til noen på. Håper han ser selv at han trenger hjelp.

[ISW]

Jeg synes det er stygt gjort mot deg og legge dette på dine skuldre. Det synes jeg du skal fortelle han. Det eneste du får gjort er vel å ta en prat med fastlegen, og du kan ta en skikkelig prat med kameraten din. Hvis han ikke har opplevd at noen har truet med selvmord, utført selvmord og sett hva dette gjør med familie og venner, kan du fortelle han dette. Tror kanskje ikke det finnes en mere "effektiv" måte og ødelegge livet til noen på. Håper han ser selv at han trenger hjelp.

 

Jeg er enig med deg og det er der han tar så latterlig feil. Han tror at familie og venner vil ha full forståelse for hans valg (som han sa: Man avliver et skadet dyr, siden man ikke kan avlive skadede mennesker må det gjøres selv).

 

Det virker liksom som at dette ikke er noen spesielt stor sak for han. Hvilket jeg synes er utrolig betenkelig.

[Nycora]

Jeg er enig med deg og det er der han tar så latterlig feil. Han tror at familie og venner vil ha full forståelse for hans valg (som han sa: Man avliver et skadet dyr, siden man ikke kan avlive skadede mennesker må det gjøres selv).

 

Det virker liksom som at dette ikke er noen spesielt stor sak for han. Hvilket jeg synes er utrolig betenkelig.

Kan han være deprimert?

[ISW]

Kan han være deprimert?

 

Det virker ikke slik. Det virker som han har en veldig "pragmatisk" holdning til dette.

[Madelenemie]

Det virker ikke slik. Det virker som han har en veldig "pragmatisk" holdning til dette.

Hei!

 

 Det positive er at din venn virker besluttsom, og målrettet.

 

Men det betyr også at når man har bestemt seg tar man livet sitt fordi sånn har man bestemt det.

 

Jeg var heldig å få veiledning før jeg ble for fastlåst, der var jeg bare veldig heldig, få andre enn akkurat en sånn psykiater kunne nå inn til meg.

 

Hadde jeg tatt mitt liv, kunne ingen klandres, så slik sett bør man som venn stille opp, oppriktig, ærlig og trofast, men tar han sitt liv, må man se det som noe som dessverre skjedde.

 

Jeg tror faktisk ikke de fleste som tar sine liv, vil det,

 

jeg tror de bare ikke ser noen utvei,

 

derfor føler jeg, vi som er rundt, med rette bør gjøre det vi kan for å stoppe dem.

 

Jeg ble stoppet, og enkle forklaringer endret fullstendig mitt syn på " å ta livet sitt".

 

Bra du stiller opp slik og tar dette på alvor.

[Madelenemie]

Tusen takk for svar

Hei!

 

Ver se god bare hyggelig!

[stjernestøv]

Det er bra du har kontaktet legen hans, da har du overlatt det til noen andre. Ikke så mye mer du kan gjøre da, men det er trist om han virkelig mener det og du mister en venn. Tragisk.

[frosken]

Det virker ikke slik. Det virker som han har en veldig "pragmatisk" holdning til dette.

Kanskje er det også slik at fordi han har laget seg et tidspunkt noe frem i tid, så kan han fortsette å ha en slags romantisk holdning til dette en stund ennå. Kanskje vil han oppleve det helt annerledes om tidspunktet kommer nærme uten at han har oppnådd det han ønsker.

[DoleMari]

Jeg synes det er flott at du har ringt fastlegen. Jeg vet ikke om han er pliktig til å si du har ringt?

Uansett, så minner dette meg litt om en tidligere arb.kollega av meg som nylig tok livet sitt:(

Hun hadde også kroniske (nerve)smerter, i tillegg til endel annet som ballet seg på etterhvert ( medikamentmisbruk, krangling med fam. osv).

 

Hun sa det aldri men det bare minnet meg litt om måten han så bestemt sier han skal det. Så godt du har sagt ifra til legen hans!

 

Jeg synes det er rått og brutalt og utrolig aggressivt å gjøre det. Det her jeg tenkt mye på i ettertid.

[skrevet]

Tror han føler synd på seg selv som har fått kroniske smerter, og er frustrert fordi ingen ser at han har det vondt. Legger nok ikke noe dødsønske bak dette.

[AnonymBruker]

Synes det er forskjell på å true med selvmord og fortelle om planer om det.Å true er et rop om hjelp ,å fortelle om planer er ikke alltid det samme.Det kan være at personen bare ønsker noen å snakke med akkurat som alle ønsker å snakke om andre ting som opptar dem.

Det går ann å ønske å dele sine inderste tanker med noen uten å ønske hjelp.

Men det er en annen sak om det er riktig å dele sine planer vis en virkelig mener det, for det setter den som blir fortalt i en vond og vanskelig situasjon.

Syntes bare det var viktig å få frem at ikke alle som forteller om sine selvmords planer roper om hjelp, det kan også være et ønske om forståelse for de valg han eller hun har tatt.

Men de fleste er nok et rop om hjelp.

Anonymous poster hash: bf869...574

[Inner self]

Folk som stille og rolig forteller att de skal ta livet av seg, isteden for mennesker som forteller det i en følelsesladd måte, tror jeg har større sjanse for å virkelig gjøre det. Jeg hadde en medpasient som fortalte det til meg, og jeg fortalte det til en fagperson, han ble innlagt. Nå er han død. Så har jeg bekjentskaper som har truet med det i årevis, som er veldig ustabile, og fortsatt lever.

 

Jeg er selvfølgelig ingen lege, men slik tror jeg det er.

[gardia]

Viss han har vondt i ryggen og ikke får smertelindring av for eksempel paragin forte og lignende kan det være at han tilhører de 10 % av befolkningen som ikke kan bruke slike smertestillende da de mangler et enzym i leveren.

Da må han få annen type smertelindring,som f.eks.smerteplaster.Kjempe viktig å komme til smertelege, fastlegen er ikke nok ved så mye smerte/plager.

[ISW]

Takk for alle svar.

 

Det ser heldigvis ut til å gå litt bedre nå - men jeg er fortsatt bekymret. 

[Kayia]

Jeg har god en kamerat med ubehag (ikke sterke smerter) i ryggen grunnet en skade i ryggen (tidligere skiveutglidning). Han har vært frisk i lang tid nå, men ganske nylig blitt verre igjen. På bakgrunn av dette, og fordi han mangler håp om å bli bra igjen, så har han tenkt å ta sitt eget liv. Han er helt fastlåst på dette, og vil ikke snakkes til fornuft.

 

Han har satt en form for tidsfrist på seg til å bli bra, og hvis han ikke er helt bra innen denne tid, så har han metode, osv. klart.

 

Han mener at alt av behandling er forsøkt, uten resultat. Det stemmer aldeles ikke. Han har kun brukt smertestillende kjøpt uten resept samt noe fysikalsk behandling.

 

Jeg er ganske sikker på at det må ligge "noe mer" bak dette, da jeg ikke klarer å forstå at noen ville ønske noe slikt bare på grunn av lette smerter.

 

Han mener at dette er den eneste rette løsningen hvis han ikke blir bra som sagt. Og han mener at han er frisk nok til å ta denne vurderingen selv.

 

Tror jeg stopper der, siden dette ikke gjelder meg så er det grenser for hvor mye jeg ønsker å utlevere.

 

Men hva skal jeg gjøre? Sitter omtrent med fingeren på tastaturet klar til å varsle hans fastlege. Men er det riktig av meg? Han ønsker ikke selv å oppsøke lege.

Jeg får ikke helt sammenheng i de ulike tingene du forteller i innlegget, så jeg må spørre litt. Din venn har "ubehag men ikke sterke smerter" sier du, men er det du eller han som definerer det slik? Hvorfor mangler han håp så lenge han "bare" har ubehag, og hvorfor vil han ikke prøve annen behandling enn medisin?

 

Jeg vet ikke om det følgende kan være til hjelp, men jeg har selv hatt både wiplash og prolapser etter en bilulykke, og har gått på St. Olavs ryggskole. Der fikk jeg masse nyttig infor, foreksempel at en prolaps (skiveutglidning) veldig ofte behandles feil av fastleger. For det første skal man IKKE ligge i ro, men bevege seg masse. Å gå i ulent terreng er det aller aller beste, og ikke bare fordi man da trener kjernemusklatur men også fordi man retter fokus mot noe annet enn smerten. Dernest lærte vi at det IKKE er farlig å ha prolaps, og at det i 99% av tilfellene går over nærmest av seg selv. Noen få må opereres fordi de ikke blir bedre eller får plagsomme følgeproblem (nerver i klem, inkontinens, nummenhet/ lammelser el.l), men da må man selvfølgelig fortelle om plagene til legen slik at man får følge utviklingen litt over tid. Vet du om kompisen din har noen følgeplager? Vet du hvorfor han ikke vil snakke mer med legen enn han har gjort? Det er som sagt ingen grunn til å gi opp pga en prolaps om den mentale helsen ellers er ok. 

 

På ryggskolen ble vi møtt av et tverrfaglig team bestående av leger, fysioterapater, ergoterapauter, psykologet etc, og jeg husker psykologen snakket om at svært mange opplevde å få både depresjoner, lavere livskvalitet og søvnforstyrrelser som følge av lengre tids sykmelding. Vi var kanskje 20 som gikk sammen da jeg gikk, og kun jeg og en til var i full jobb. Resten hadde dels vært sykmeldt lenge og flere kjente seg igjen i det psykologen snakket om. 

 

Hva med å ta en prat med han og prøv å bedre forståelse for hele bildet?

Dette er en god kompis sier du, og i mitt hode er det helt selvfølgelig at svaret på overskriften din er NEI - du lar han ikke ta sitt eget liv! 

Endret 10. november 2014 av Kayia

[ISW]

Jeg får ikke helt sammenheng i de ulike tingene du forteller i innlegget, så jeg må spørre litt. Din venn har "ubehag men ikke sterke smerter" sier du, men er det du eller han som definerer det slik? Hvorfor mangler han håp så lenge han "bare" har ubehag, og hvorfor vil han ikke prøve annen behandling enn medisin?

 

Jeg vet ikke om det følgende kan være til hjelp, men jeg har selv hatt både wiplash og prolapser etter en bilulykke, og har gått på St. Olavs ryggskole. Der fikk jeg masse nyttig infor, foreksempel at en prolaps (skiveutglidning) veldig ofte behandles feil av fastleger. For det første skal man IKKE ligge i ro, men bevege seg masse. Å gå i ulent terreng er det aller aller beste, og ikke bare fordi man da trener kjernemusklatur men også fordi man retter fokus mot noe annet enn smerten. Dernest lærte vi at det IKKE er farlig å ha prolaps, og at det i 99% av tilfellene går over nærmest av seg selv. Noen få må opereres fordi de ikke blir bedre eller får plagsomme følgeproblem (nerver i klem, inkontinens, nummenhet/ lammelser el.l), men da må man selvfølgelig fortelle om plagene til legen slik at man får følge utviklingen litt over tid. Vet du om kompisen din har noen følgeplager? Vet du hvorfor han ikke vil snakke mer med legen enn han har gjort? Det er som sagt ingen grunn til å gi opp pga en prolaps om den mentale helsen ellers er ok. 

 

På ryggskolen ble vi møtt av et tverrfaglig team bestående av leger, fysioterapater, ergoterapauter, psykologet etc, og jeg husker psykologen snakket om at svært mange opplevde å få både depresjoner, lavere livskvalitet og søvnforstyrrelser som følge av lengre tids sykmelding. Vi var kanskje 20 som gikk sammen da jeg gikk, og kun jeg og en til var i full jobb. Resten hadde dels vært sykmeldt lenge og flere kjente seg igjen i det psykologen snakket om. 

 

Hva med å ta en prat med han og prøv å bedre forståelse for hele bildet?

Dette er en god kompis sier du, og i mitt hode er det helt selvfølgelig at svaret på overskriften din er NEI - du lar han ikke ta sitt eget liv! 

 

Takk for et veldig godt svar.

 

Jeg er helt enig med deg og det er helt uaktuelt for meg at han gjør seg selv noe vondt. Men spørsmålet melder seg likevel - kan det være at man har det så slitsomt at det blir egoistisk å "kreve" at vedkommende holder seg i live? Såvidt jeg vet var det ikke snakk om store smerter på nåværende tidspunkt, men mer et ubehag.

 

Det er vanskelig for meg å svare på hvorfor han ikke gjør mer for å få behandlet dette og at han mangler håp. Jeg mener at det alltid er håp (stort sett i alle fall) - om ikke håp om full tilbakegang i plagene så i alle fall håp om å kunne ha en god livskvalitet. Det blir jo som med en psykisk lidelse, om man ikke blir frisk, så kan man i alle fall leve et meningsfullt liv.

 

Jeg takker igjen for mange gode råd. Skal få tatt en prat med han en dag snart

[Kayia]

Takk for et veldig godt svar.

 

Jeg er helt enig med deg og det er helt uaktuelt for meg at han gjør seg selv noe vondt. Men spørsmålet melder seg likevel - kan det være at man har det så slitsomt at det blir egoistisk å "kreve" at vedkommende holder seg i live? Såvidt jeg vet var det ikke snakk om store smerter på nåværende tidspunkt, men mer et ubehag.

 

Det er vanskelig for meg å svare på hvorfor han ikke gjør mer for å få behandlet dette og at han mangler håp. Jeg mener at det alltid er håp (stort sett i alle fall) - om ikke håp om full tilbakegang i plagene så i alle fall håp om å kunne ha en god livskvalitet. Det blir jo som med en psykisk lidelse, om man ikke blir frisk, så kan man i alle fall leve et meningsfullt liv.

 

Jeg takker igjen for mange gode råd. Skal få tatt en prat med han en dag snart

For meg er retten til å ta selvmord/ selvdrap- debatten prinsippiell og abstrakt, og mine for-og-imot-betraktninger ville ikke fått noen som helst betydning om en god venninne - her og nå - sa det din gode venn har sagt. Hva er det som får deg til å tvile? Har du landet på at du mener alle har rett til velge å avslutte livet om de ønsker? I såfall: Vet kompisen din dette? Kjenner kompisen din til at du tenker som du gjør (dvs syns dette er et dilemma) eller kan han ha grunn til å tenke at du er en gjennomsnittelig fyr som vil forsøke stoppe han fra å begå selvmord? Jeg syns du skal la han vite at du mener at forlk bestemmer selv - dersom det er det du mener.

 

Selv vet jeg at jeg ALDRI ville tilgi meg selv om en god venninne hadde meddelt meg at hun ønsket å ta sitt eget liv til meg uten at jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det. Jeg ville ikke tenkt én gang at det var ego av meg å ikke respektere hennes ønske, rett og slett fordi jeg er helt sikker på at hun helt sikkert ville vært mer fornøyd med at jeg stoppet henne enn at hun lyktes - på sikt. Ut fra det jeg kjenner til er det ytterst få som ikke ønsker respons og trøst når de "truer" med selvmord. De som gjennomfører et rasjonelt vurdert og planlagt selvmord sier det ikke til noen på forhånd, for de vil ikke stoppes. 

 

Huff herregud - blir helt matt bare av å tenke at jeg skulle se en venninnes kjære i øynene i en begravelse og vite at det var nettopp meg som kunne forhindret dette.