Hadde du satt barn til verden om du visste at du kom til å bli psykisk syk?

[Sokk]

Mitt største funksjonsfall skjedde i permisjonstiden med baby, og sykdomsutbruddet var nok i stor grad påvirket av hormonelle endringer i forbindelse med graviditet, fødsel og amming. Det har skapt mye smerte for meg og min familie, og snudde opp ned på livet.

Ville jeg avstått fra å få barn hvis jeg visste dette? Nei. Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg tror ikke de lider under at jeg er mammaen deres. Jeg er mer enn min diagnose. De fleste har feil og mangler av et eller annet slag. Bare fordi mine faller inn under psykisk helse, tenker jeg ikke at barna mine ville hatt det bedre om de aldri ble født.

Når det er sagt, så er jeg selvsagt fullt klar over at foreldrenes psyke kan påvirke barna i stor grad. Så det gjelder å jobbe hardt for å være emosjonelt tilgjengelig for barna, verne dem mot symptomer, sørge for at evt uheldige personlighetstrekk ikke går ut over dem, ta imot hjelp, og ha et trygt og godt nettverk rundt barna slik at de har flere trygge voksenpersoner å spille på.

Når barna først er der må man gjøre det beste ut av det, og jeg ser ikke hensikten med å «shame» syke foreldre fordi de har barn. Sykdom og lidelse er en del av livet og ikke noe vi kan helgardere oss mot. Hvis vi krevde det for å bli forelder, så kunne ingen fått barn. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (13 minutter siden):

Mitt største funksjonsfall skjedde i permisjonstiden med baby, og sykdomsutbruddet var nok i stor grad påvirket av hormonelle endringer i forbindelse med graviditet, fødsel og amming. Det har skapt mye smerte for meg og min familie, og snudde opp ned på livet.

Ville jeg avstått fra å få barn hvis jeg visste dette? Nei. Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg tror ikke de lider under at jeg er mammaen deres. Jeg er mer enn min diagnose. De fleste har feil og mangler av et eller annet slag. Bare fordi mine faller inn under psykisk helse, tenker jeg ikke at barna mine ville hatt det bedre om de aldri ble født.

Når det er sagt, så er jeg selvsagt fullt klar over at foreldrenes psyke kan påvirke barna i stor grad. Så det gjelder å jobbe hardt for å være emosjonelt tilgjengelig for barna, verne dem mot symptomer, sørge for at evt uheldige personlighetstrekk ikke går ut over dem, ta imot hjelp, og ha et trygt og godt nettverk rundt barna slik at de har flere trygge voksenpersoner å spille på.

Når barna først er der må man gjøre det beste ut av det, og jeg ser ikke hensikten med å «shame» syke foreldre fordi de har barn. Sykdom og lidelse er en del av livet og ikke noe vi kan helgardere oss mot. Hvis vi krevde det for å bli forelder, så kunne ingen fått barn. 

Da hadde du en mann som "tok over" permisjonen din? Iom at du var så syk?

Anonymkode: 1051b...015

[Babette]

Nei. Basert på svogerforskning ser det også ut til at psykisk sykdom kan  være arvelig.

[Sokk]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Da hadde du en mann som "tok over" permisjonen din? Iom at du var så syk?

Anonymkode: 1051b...015

Ja, jeg var innlagt på sykehus, så han tok over en del av permisjonen. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (58 minutter siden):

Ja, jeg var innlagt på sykehus, så han tok over en del av permisjonen. 

💔hvor lenge var du innlagt? Lengtet du etter baby eller var du for syk?

Anonymkode: 1051b...015

[Sokk]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

💔hvor lenge var du innlagt? Lengtet du etter baby eller var du for syk?

Anonymkode: 1051b...015

Jeg var innlagt i 1 måned. Jeg fikk se baby to ganger om dagen for amming, så jeg lengtet ikke så mye. Jeg hadde mer enn nok med meg selv egentlig. Men jeg hadde dårlig samvittighet overfor barna. Jeg hadde i lang tid strukket meg veldig langt for å være så «perfekt» mor som mulig, til tross for alt jeg strevde med, og jeg tror jeg i stor grad hadde lyktes med det. Så da ble det veldig stor kontrast til plutselig å svikte totalt med å bli innlagt. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (24 minutter siden):

Jeg var innlagt i 1 måned. Jeg fikk se baby to ganger om dagen for amming, så jeg lengtet ikke så mye. Jeg hadde mer enn nok med meg selv egentlig. Men jeg hadde dårlig samvittighet overfor barna. Jeg hadde i lang tid strukket meg veldig langt for å være så «perfekt» mor som mulig, til tross for alt jeg strevde med, og jeg tror jeg i stor grad hadde lyktes med det. Så da ble det veldig stor kontrast til plutselig å svikte totalt med å bli innlagt. 

Samme opplevelse for meg. Oppegående og plutselig raknet alt. Jeg hadde absolutt mer enn nok med meg selv jeg også. 

Anonymkode: 1051b...015

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 5e52e...17c