Bipolar eller naturlige svigninger?

[AnonymBruker]

Dette innlegget er kanskje like mye et rop av frustrasjon som et spørsmål til NHD. Jeg er plaget av det jeg vil karakterisere som voldsomme humørsvingninger. Jeg har vært til utredning på et DPS på Østlandet. Jeg vil forsøke å sammenfatte historien min i det følgende.

 

Mitt første møte med psykiatrien var i forbindelse med en dyp depresjon. Jeg ble nærmest slept til fastlegen av familien da jeg sluttet å fungere. Depresjonen begynte med somatiske smerter, slapphet og eksistensielle spørsmål. Til slutt bikket jeg over og alt ble svart. Flere runder med selvgranskning førte ikke frem, og jeg kunne ikke peke ut noen klare triggere som utløste den tilstanden jeg kom i. Når jeg ser tilbake på episoden er kanskje ikke den voldsomme tristheten det aller verste. Det var den totale likegyldigheten som slukte meg og jeg ble fullstendig flat. Ingenting vekket noen emosjoner i meg i det hele tatt. Ingen fremtidsvyer, håp eller ambisjoner. Mørket slukte alt. Jeg mistet fullstendig evnen til konsentrasjon og oppmerksomhet, og arbeidsminnet sviktet totalt.

 

Etter hvert som tilstanden forverret seg, følte jeg nesten at jeg mistet kontrollen over min egen indre stemme. Jeg ble min verste kritiker som snakket meg selv ned i alt og ingenting. Verst var det i leggesituasjonen hvor jeg til slutt ikke lenger følte at jeg hadde kontroll over mine egne tanker. Tankene fløy og samtalene gikk i hodet mitt kontinuerlig om verdiløshet, alt jeg ikke fikk til og at alt håp var ute. Jeg klarte ikke å få det til å stoppe og tok meg selv i å holde meg for ørene om natten og rope at de skulle være stille. Jeg fryktet da at jeg begynte å bli grensepsykotisk. Til slutt kom tankene om suicid. Smertene var for sterke til å leve med.

 

Denne tilstanden varte i om lag tre måneder før jeg ble oppstemt igjen. Det skal i denne sammenheng nevnes at midt i mørket fantes det dager hvor jeg følte at det ville slippe taket, men dagen etter var det atter bekmørkt. Jeg fikk diagnosen moderat depressiv episode. Jeg har tidligere erfaringer med depresjoner, om enn ikke like alvorlig som denne. Jeg har også jevnlig følt meg utbrent etter uker og måneder med 15 timers studiedager.

 

Under utredningen ønsket jeg å snakke med psykologen om merkelige og kraftige oppturer som klart skiller seg fra hvordan jeg pleier å være. Dette fikk jeg ikke sjansen til og jeg er fortsatt frustrert over at denne delen av meg ikke ble utredet. Det var ikke tid til det. Jeg vil derfor forsøke å oppsummere hvordan en opptur kan fortone seg for meg.

 

Jeg merket at noe var rart da praten min begynte å gå i ett kjør. Det spilte ingen rolle om det var hjemme, på skolen eller på arbeid. Jeg snakket. Og snakket. Til slutt slapp ikke andre til orde, og de som forsøkte ble raskt bedt om å klappe igjen. Jeg hadde rett uavhengig av tema og taleretten fremfor noen. I takt med dette forsvant flere og flere sosiale og seksuelle hemninger. Jeg følte at alle sperrer opphørte og jeg ble vel det som kan karakteriseres som promiskuøs. Jeg var det selvutnevnte midtpunktet i sosiale sammenhenger, partyfikseren og den med mark i ræva. Troen på egen attraktivitet nådde sitt absolutte høydepunkt og ingen jenter var for pene og alle sosiale situasjoner ble mye bedre med mitt toppede nærvær. Jeg forandret meg veldig og ble sjefsjekkeren himself. Noe jeg aldri hadde vært før. Jeg kunne oppnå alt jeg ville. Jeg var så høy på meg selv at jeg følte at jeg tok rommet, alle ventet på meg. Selvbildet var fullstendig blåst opp og ikke til å kjenne igjen. Jeg ble kalkulerende og overbevist om at jeg spilte kortene riktig i alle situasjoner.

 

Noe annet merkelig med oppturen var følelsen av at sansene ble skjerpet. Ikke bare skjerpet, jeg følte at jeg tok inn verden på en annen måte. Alt var tindrende klart. Kognitivt var jeg skarpere og jeg kunne tenke lynhurtig. Tankene om egen storhet og alt jeg skulle gjøre som følge av den, opptok snart det meste av dagen. I tillegg blir jeg kroppslig hyperaktiv og kan trene tungt daglig.

 

Alt av arbeid ble unnagjort i en fei. Det var ingen problemer med å jobbe 15-16 timers dager. I tillegg ble behovet for søvn merkbart mindre. Jeg kunne sove 4-5 timer og føle meg fullstendig opplagt, nesten bedre enn noen sinne. Til slutt begynte vennene mine å spørre om jeg hadde fått ADHD. Jeg tok på meg frivillige verv i hopetall og ble nesten euforisk over arbeidskapasiteten jeg følte.

 

Etter hvert som denne tilstanden hadde satt seg, kom aggresjonen og hensynsløsheten. Jeg tippet over av den minste lille ting, spesielt motstand og spørsmål om egen tilstand fra andre mennesker. For de som stoppet meg i f. eks sjekkeforsøkene på venners samboere, fikk passet påskrevet. Alle rundt meg var treige, det var bare jeg som holdt et tempo alle burde være i. Ute på byen kunne jeg egge til slåsskamp over uvesentligheter, og jeg følte meg nesten ruset av å skremme og dominere det jeg så på som hindringer i min vei. Ved et par anledninger ble jeg båret ut av utesteder pga. oppførselen min. Dette er så ulikt meg at flere og flere uttrykte stor bekymring for meg. Jeg stod knallhardt på at det ikke var noe i veien. En god venn spurte til slutt rett ut om jeg var manisk. Jeg kunne fortalt om et stort antall andre merkelige opplevelser fra denne perioden som varte i tre til fire måneder. Denne episoden ble så erstattet av stummende mørke. Poenget er uansett det samme: jeg ser tilbake på en diametralt annen person enn den jeg vanligvis er. Episoder som dette kan jeg klart huske to andre tilfeller av av like lang varighet.

 

Dette er episoder psykologen ikke var interessert i å høre om. Jeg hadde tilbakevendende depresjoner, og ferdig med det. Dette til tross for at utredningsverktøy entydig indikerte hypomanier. Pårørende uttalte seg også om disse episodene, uten å bli hørt. Det ble også til slutt diagnosen. Ingen flere spørsmål var nødvendige. Jeg kan legge til at WAIS viste en FSIQ på 104, altså helt normalt.

Jeg avsluttet oppholdet på DPSet av ren frustrasjon over ikke å bli hørt, og jeg sitter i dag igjen med flere spørsmål enn da jeg startet opp. Det samme gjelder familie og venner som fortsatt mener at disse episodene ikke var meg, men en annen. Det eneste positive jeg sitter igjen med er en resept på Lamictal. Den føler jeg at hjelper og holder mørket på avstand. Psykiateren møtte jeg dog aldri med unntak av da hun fortalte om virkningen til medisinen. Jeg kan for ordens skyld legge til at det er et kjent tilfelle av bipolar lidelse type 1 i nærmeste familie.

 

Hva kan dette være? Burde jeg gå til ny utredning? Jeg må innrømme at tanken ikke er veldig forlokkende om det blir det samme på nytt. Akkurat nå er jeg stabil og har slik jeg ser det ikke noe behov for oppfølging utover kontakt med fastlegen ifm. medisinen. Om det dog skulle skje igjen har familien varslet at de vil ta kampen på nytt.
 

Anonymous poster hash: 1436b...da6

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ved enhver depresjon hører det med i utredningen å utelukke/bekrefte bipolar lidelse. Å ikke ville/ha tid til dette, er en klar forsømmelse.

Du har 100% sikkert en bipolar lidelse. Jeg heller mer til type I enn til type II.

Som bipolar bør du medisneres med dertil egnet medisin, og medisineringen er i utgangspunktet livsvarig.

[AnonymBruker]

Ved enhver depresjon hører det med i utredningen å utelukke/bekrefte bipolar lidelse. Å ikke ville/ha tid til dette, er en klar forsømmelse.

Du har 100% sikkert en bipolar lidelse. Jeg heller mer til type I enn til type II.

Som bipolar bør du medisneres med dertil egnet medisin, og medisineringen er i utgangspunktet livsvarig.

Hvis jeg skal drive selvdiagnostisering kjenner jeg meg mest igjen i type II. Jeg vil ikke si at jeg blir så voldsomt funksjonsnedsatt av oppturene, ei heller opplever jeg åpenbare realitetsbrister. Det oppleves ikke slik der og da i det minste. I ettertid kan jeg kanskje se at noen av mine vurderinger ikke var så realitetsorienterte. Jeg vil heller ikke si at oppturene mine er så alvorlige at de forsvarer sykehusinnleggelse.

 

Jeg tror det er mangelen på uttrykk som ellevill shopping osv. som gjorde at psykologen var så hard på at dette ikke var innenfor bipolarspekteret. Jeg har ikke hatt noen problemer med økonomi f.eks. Når det er sagt så har jeg ikke hatt så mye penger å sløse bort. 

 

Mitt inntrykk av hvorfor jeg "kun" endte med tilbakevendende depresjoner, er at det ikke var nok at atferden og opplevelsene mine skilte seg voldsomt fra mitt vanlige jeg. De måtte møte generelle standarder som ikke er tilpasset den enkeltes normalfungering. Jeg kan verken vise til flykapringer, gjeld til over pipa, psykoser eller impulsturer til Kina. Derav var jeg heller ikke bipolar i følge psykologen. Når det er sagt er jeg glad for at listen er høy for å sette en alvorlig diagnose.

 

Jeg kjenner at jeg blir matt av å tenke på å oppsøke enda en behandler med den hensikt å overbevise vedkommende om at jeg er sinnslidende. Tilliten min til psykologer er tynnslitt etter denne utredningen, og jeg kjenner flere som sitter igjen med samme opplevelse.

Anonymous poster hash: 1436b...da6

[brillefint]

Jeg har selv diagnosen Bipolar II og har lest mye om diagnosen, På meg virker det som om du nærmest er en "lærebokvariant" av en person med denne diagnosen og kan virkelig ikke skjønne hvordan psykologen din kan si noe annet! Jeg synes også det virker mer som Bipolar I enn Bipolar II, etter det du skriver i det første innlegget. Jeg vil tro du ikke vil trenge å gjøre så mye annet enn å oppsøke en nesten hvilken som helst annen psykolog eller psykiater og printe ut det du har skrevet her, så vil nok ny diagnose settes. Jeg vil tro en allmennlege med kun litt kunnskap om affektive lidelser ville kunne si det samme.

[missmas]

Jeg er i sjokk over at du ikke har bp diagnose

Men du fikk jo lamictal da!

[AnonymBruker]

Jeg har selv diagnosen Bipolar II og har lest mye om diagnosen, På meg virker det som om du nærmest er en "lærebokvariant" av en person med denne diagnosen og kan virkelig ikke skjønne hvordan psykologen din kan si noe annet! Jeg synes også det virker mer som Bipolar I enn Bipolar II, etter det du skriver i det første innlegget. Jeg vil tro du ikke vil trenge å gjøre så mye annet enn å oppsøke en nesten hvilken som helst annen psykolog eller psykiater og printe ut det du har skrevet her, så vil nok ny diagnose settes. Jeg vil tro en allmennlege med kun litt kunnskap om affektive lidelser ville kunne si det samme.

Hva mener du det er som peker i retning av type 1 fremfor type 2? Hvordan vil du beskrive en hypomani basert på erfaring?

Anonymous poster hash: 1436b...da6

[Beautiful_Creatures]

Jeg synes også, selv før NHD svarte på dette at det hørtes mer ut som type 1 enn 2. 

 

Jeg kjenner endel til bipolar, ettersom jeg selv har hatt (og vel på papiret fortsatt har) diagnosen. I mitt tilfellet var det sannsynligvis stilt feil diagnose, men den er ikke offisielt fjernet enda ettersom jeg ikke har brydd meg om å gjøre det før jeg evt kommer til ny psykiater etterhvert.

 

Det jeg tenker på som peker i retning av type 1 er det at du både under depresjonen har psykotiske symptomer (eller grensepsykose som du selv sier) og at du under oppstemtheten har så til de grader grandiose forestillinger om deg selv i tillegg til måten du virker på andre som kjenner deg. Det at du minster bakkekontakten så til de grader på den måten du beskriver  _tror_ jeg gjør at man tenker mer mot type 1. 

 

Det er noe med intensiteten i det du beskriver i manien som er mer manisk enn hypomanisk. Man beholder mer bakkekontaken under hypomani. Også det at det kommer av seg selv "helt ut av det blå", både oppturer og nedturer tror jeg kan peke i den retningen.

 

Jeg vet ikke om jeg får fram helt hva jeg mener, men sett utenifra synes jeg også dette høres ganske alvorlig ut. Du må definitivt søke hjelp for dette før det får ødelgge mer for deg.

 

Må bare presisere at jeg ikke er noen ekspert altså, men jeg tenkte altså det samme som mange andre her:-) 

 

Ønsker deg lykke til og håper du klarer å skaffe god hjelp for dette:-) Godt du har familien på banen:-)

[AnonymBruker]

Jeg synes også, selv før NHD svarte på dette at det hørtes mer ut som type 1 enn 2. 

 

Jeg kjenner endel til bipolar, ettersom jeg selv har hatt (og vel på papiret fortsatt har) diagnosen. I mitt tilfellet var det sannsynligvis stilt feil diagnose, men den er ikke offisielt fjernet enda ettersom jeg ikke har brydd meg om å gjøre det før jeg evt kommer til ny psykiater etterhvert.

 

Det jeg tenker på som peker i retning av type 1 er det at du både under depresjonen har psykotiske symptomer (eller grensepsykose som du selv sier) og at du under oppstemtheten har så til de grader grandiose forestillinger om deg selv i tillegg til måten du virker på andre som kjenner deg. Det at du minster bakkekontakten så til de grader på den måten du beskriver  _tror_ jeg gjør at man tenker mer mot type 1. 

 

Det er noe med intensiteten i det du beskriver i manien som er mer manisk enn hypomanisk. Man beholder mer bakkekontaken under hypomani. Også det at det kommer av seg selv "helt ut av det blå", både oppturer og nedturer tror jeg kan peke i den retningen.

 

Jeg vet ikke om jeg får fram helt hva jeg mener, men sett utenifra synes jeg også dette høres ganske alvorlig ut. Du må definitivt søke hjelp for dette før det får ødelgge mer for deg.

 

Må bare presisere at jeg ikke er noen ekspert altså, men jeg tenkte altså det samme som mange andre her:-) 

 

Ønsker deg lykke til og håper du klarer å skaffe god hjelp for dette:-) Godt du har familien på banen:-)

Sikkert et vanskelig spørsmål å besvare, men hvordan kunne "hypomaniversjonen" av opplevelsene mine sett ut?

Anonymous poster hash: 1436b...da6

[missmas]

Slåsskamper som fikk deg båret ut av utesteder virker kanskje type 1

Det å være så aggressiv at du slåss med fremmede

Selv skrek jeg til fremmede på gaten og reiv av en mann som skrek tilbake brillene han dyttet meg over ende

Så flashet jeg rompa til noen gutter på scooter og heiv stein på scooteren deres

Jeg har type 1

[Janus30]

Slåsskamper som fikk deg båret ut av utesteder virker kanskje type 1

Det å være så aggressiv at du slåss med fremmede

Selv skrek jeg til fremmede på gaten og reiv av en mann som skrek tilbake brillene han dyttet meg over ende

Så flashet jeg rompa til noen gutter på scooter og heiv stein på scooteren deres

Jeg har type 1

Jeg skjønner. Jeg får disse episodene med 3-4 års mellomrom så jeg er veldig skeptisk til å starte på noe mer enn Lamictal. Det er i hovedsak depresjonene jeg frykter.

[missmas]

Jeg skjønner. Jeg får disse episodene med 3-4 års mellomrom så jeg er veldig skeptisk til å starte på noe mer enn Lamictal. Det er i hovedsak depresjonene jeg frykter.

Jeg skal gå over til lamictal selv !! Har Abilify og men litium skal jeg droppe

[missmas]

Jeg har kjøpt leilighet jeg hater beliggenheten til og skap som ikke passer inn og gitt jeg vet ikke 30.000? til en tyrkisk gigolo og løpt naken rundt, men likevel er det depresjonene jeg frykter, ikke noe annet.

[Beautiful_Creatures]

Beklager sent svar, skal svare litt mer utfyllende så snart jeg får tid:-)

[Janus30]

Beklager sent svar, skal svare litt mer utfyllende så snart jeg får tid:-)

Fått tenkt? Har fått time til privat psykiater på nyåret.

[Janus30]

Ved enhver depresjon hører det med i utredningen å utelukke/bekrefte bipolar lidelse. Å ikke ville/ha tid til dette, er en klar forsømmelse.

Du har 100% sikkert en bipolar lidelse. Jeg heller mer til type I enn til type II.

Som bipolar bør du medisneres med dertil egnet medisin, og medisineringen er i utgangspunktet livsvarig.

Kan i tillegg nevne at psykologen kalte episoden jeg har beskrevet som "forsinket ungdomsopprør". Hva syns du om det? Psykologen mente også at en bipolar lidelse nesten var utelukket fordi det er 3-4 år siden den forrige skikkelige heisaturen. Jeg var på god vei til en ny i fjor høst, men den sov jeg av meg.

[Janus30]

Er det ikke i overkant useriøst å kalle dette "forsinket ungdomsopprør"? Den private psykiateren mener at bipolar lidelse er sannsynlig. Kan en sove av seg en hypomani før den bryter fullstendig ut?

[Janus30]

Ved enhver depresjon hører det med i utredningen å utelukke/bekrefte bipolar lidelse. Å ikke ville/ha tid til dette, er en klar forsømmelse.

Du har 100% sikkert en bipolar lidelse. Jeg heller mer til type I enn til type II.

Som bipolar bør du medisneres med dertil egnet medisin, og medisineringen er i utgangspunktet livsvarig.

"Bumper" tråden en siste gang i håp om at NHD svarer. Rimelig frustrert om dagen. Tror jeg er på vei ned igjen.