Å ta ting tyngre enn "normalt" fordi man har vært/er deprimert

[Lillie83]

Jeg bare undrer meg litt. For jeg har i hele høst slitt veldig med depresjon, men har gradvis blitt litt bedre, og nå før jul var jeg i veldig god form. Kanskje takket være medisiner og det at jeg har funnet meg en som endelig klarte å vekke noen følelser i meg jeg trodde var døde. Men, nå, føles det likevel som det er så lite som skal til for at jeg kjenner på vonde følelser igjen. Jeg bare lurer på om noen andre kjenner seg igjen i det å ta en dårlig dag, eller en dårlig tanke mye tyngre enn man kanskje normalt sett ville gjort når man har slitt med depresjon, tross i at man går på medisiner? Jeg er så utrolig redd for at jeg skal havne "nedi der" igjen! Verken for meg selv, eller han jeg er sammen med. Jeg har lyst å være den blide jenta jeg har vært til nå, og som egentlig er MEG, men dystre tanker og ekle følelser ødelegger. 

 

Jeg prøver å finne litt ut hva jeg kan gå å tenke på også. Men finner liksom ikke noen god grunn. 

Når man har, etter lang tid endelig kjent på den friheten, hvor man endelig føler seg i live igjen, så er det så utrolig surt å skulle gå tilbake til mørket igjen. Jeg vil ikke! 

[Madelenemie]

Jeg bare undrer meg litt. For jeg har i hele høst slitt veldig med depresjon, men har gradvis blitt litt bedre, og nå før jul var jeg i veldig god form. Kanskje takket være medisiner og det at jeg har funnet meg en som endelig klarte å vekke noen følelser i meg jeg trodde var døde. Men, nå, føles det likevel som det er så lite som skal til for at jeg kjenner på vonde følelser igjen. Jeg bare lurer på om noen andre kjenner seg igjen i det å ta en dårlig dag, eller en dårlig tanke mye tyngre enn man kanskje normalt sett ville gjort når man har slitt med depresjon, tross i at man går på medisiner? Jeg er så utrolig redd for at jeg skal havne "nedi der" igjen! Verken for meg selv, eller han jeg er sammen med. Jeg har lyst å være den blide jenta jeg har vært til nå, og som egentlig er MEG, men dystre tanker og ekle følelser ødelegger. 

 

Jeg prøver å finne litt ut hva jeg kan gå å tenke på også. Men finner liksom ikke noen god grunn. 

Når man har, etter lang tid endelig kjent på den friheten, hvor man endelig føler seg i live igjen, så er det så utrolig surt å skulle gå tilbake til mørket igjen. Jeg vil ikke! 

Medisiner går jeg ikke på,

 

så akkurat det vet jeg ikke noe om.

 

Men jeg har tyngre dager, hadde en i dag:-) Klarte det meste på listen, løp 10 min på tredemølle, ble utslitt, og ble sittende i en stol og tenke på hvor trist det er, 

 

Da jeg spurte meg selv hva det triste er...kom svaret, at jeg har autisme, men evner som ikke står i forhold til min sykdom,

 

Det gjør meg trist, mange dager, 

 

Men når man har barn, rekker man ikke være lei seg for lenge, så kom konferansetime og lekser og middag.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare snu denne tristheten, for tiden lever jeg bare med den.

[Lillie83]

Medisiner går jeg ikke på,

 

så akkurat det vet jeg ikke noe om.

 

Men jeg har tyngre dager, hadde en i dag:-) Klarte det meste på listen, løp 10 min på tredemølle, ble utslitt, og ble sittende i en stol og tenke på hvor trist det er, 

 

Da jeg spurte meg selv hva det triste er...kom svaret, at jeg har autisme, men evner som ikke står i forhold til min sykdom,

 

Det gjør meg trist, mange dager, 

 

Men når man har barn, rekker man ikke være lei seg for lenge, så kom konferansetime og lekser og middag.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare snu denne tristheten, for tiden lever jeg bare med den.

Men klarer du tenke at det bare en en tung dag? Og ha en god dag for.eks neste? Eller kan du bli påvirket av tristheten, på en måte, også dager i etterkant? 

[Madelenemie]

Men klarer du tenke at det bare en en tung dag? Og ha en god dag for.eks neste? Eller kan du bli påvirket av tristheten, på en måte, også dager i etterkant? 

Nei,

 

jeg blir ikke plaget av tristheten neste dag.

 

Egentlig er jeg ikke trist mer når jeg får noe annet å tenke på,

 

så utrolig enkelt er det. Ute av syne, ute av sinn, sånn er det alltid.

 

Når jeg ler av et humorprogram, eller noe annet, har jeg glemt at jeg var nedstemt/lei meg.

 

Jeg er nok veldig enkel, og ikke så ulik en amøbe, som skrevet skrev:-)

[slabbedask]

Medisiner går jeg ikke på,

 

så akkurat det vet jeg ikke noe om.

 

Men jeg har tyngre dager, hadde en i dag:-) Klarte det meste på listen, løp 10 min på tredemølle, ble utslitt, og ble sittende i en stol og tenke på hvor trist det er, 

 

Da jeg spurte meg selv hva det triste er...kom svaret, at jeg har autisme, men evner som ikke står i forhold til min sykdom,

 

Det gjør meg trist, mange dager, 

 

Men når man har barn, rekker man ikke være lei seg for lenge, så kom konferansetime og lekser og middag.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare snu denne tristheten, for tiden lever jeg bare med den.

 

Hjelper å sove.

[Madelenemie]

Hjelper å sove.

Hm

 

Viste ikke?

 

Jeg var på Yoga, ble så trøtt at jeg følte ubehag ved å stå opp når jeg måtte:-(

 

Vurderer slutte, for ikke ok, å bli så trøtt, rykke til å kroppen også få beskjed om at må stå på to bein:-(

 

Jeg spurte yogalæreren, hun sa at de fleste opplever å få mer energi, jeg ble bare smertefult trøtt, og følte sterkt ubehag ved å stå på to bein, når jeg egentlig sov.

[Lillie83]

Misunner de som klarer å leve i nuet, på det viset at de kan glemme at de kjente på tristheten. Jeg er så redd for å få tilbakefall, og gå i samme smerte, og saboterer kanskje min egen lykke litt med det? Siden jeg er så redd for det, og tar ting så tungt, så klarer jeg ikke la tristhet kun være tristhet, og gå videre. Dvs, jeg prøver, men jeg klarer det ikke helt altså.. Vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn å prøve å si til meg selv at det ikke er noen big deal. 

[Madelenemie]

Misunner de som klarer å leve i nuet, på det viset at de kan glemme at de kjente på tristheten. Jeg er så redd for å få tilbakefall, og gå i samme smerte, og saboterer kanskje min egen lykke litt med det? Siden jeg er så redd for det, og tar ting så tungt, så klarer jeg ikke la tristhet kun være tristhet, og gå videre. Dvs, jeg prøver, men jeg klarer det ikke helt altså.. Vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn å prøve å si til meg selv at det ikke er noen big deal. 

Hm

 

Der er vi forskjellige.

 

Jeg har en merkelig fordel ,med min autisme:-(

 

Ikke så mange fordeler ved den:-)

 

Men uansett dyktighet, finnerj eg uærlighet i menneske, får en mental rullgardin ned, jeg hører ikke lenger, er uinteressert. m.m.

 

Jeg er veldig her og nå! av og til er det irriterende fordi min mann husker langt tilake, situasjoner, men ikke ord, følelser m.m. slitsomt!

[AnonymBruker]

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare snu denne tristheten, for tiden lever jeg bare med den.

 

Du vet jo fint hvordan du skal klare å snu den - du bare begynner å gjøre noe annet :-) Du er heldig :-)

Anonymous poster hash: 1cbe6...33b