Til lege

[umakenverdt]

Jeg skal til en lege. Jeg har hatt litt problemer med noen ting ganske lenge. Noe av det handler nok om hvem jeg er, og det burde jeg vel ikke ta opp. Jeg har det ikke så bra så ofte, men vet liksom ikke hva som eventuelt kan være sykdom, og hva som bare er svakhet fra min side.

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å skulle ta opp noe av denne typen ting med lege generelt, men jeg vet på en måte ikke hvordan jeg skal gjøre det og hva jeg skal ta opp. 

[frosken]

Hvorfor tenker du at du ikke kan ta opp ting som handler om "hvem du er"?

[umakenverdt]

Hvorfor tenker du at du ikke kan ta opp ting som handler om "hvem du er"?

 

Fordi det er ikke noe å bry legen med. Man skal jo være konkret til en lege med hvilket problem man har som han kanskje kan hjelpe en med, ikke snakke om forhold ved en selv som en ikke liker så godt eller områder man må bli bedre på. 

[Cilien]

Du trenger ikke vite hva som kan være sykdom eller ikke selv, det er det jo legen som kan avgjøre - det er han/hun som er fagpersonen. Din jobb blir da å fortelle mest mulig ærlig om hva som plager deg og hvordan dette arter seg. 

[Cilien]

Fordi det er ikke noe å bry legen med. Man skal jo være konkret til en lege med hvilket problem man har som han kanskje kan hjelpe en med, ikke snakke om forhold ved en selv som en ikke liker så godt eller områder man må bli bedre på. 

Hva man "skal" og "Ikke skal" fortelle til en lege, tenker jeg det blir opp til legen selv å avgjøre når du har fortalt om det. Kan han/hun ikke hjelpe vil det kanskje være aktuelt å gi deg en henvisning videre, f.eks til en psykolog.

[umakenverdt]

Du trenger ikke vite hva som kan være sykdom eller ikke selv, det er det jo legen som kan avgjøre - det er han/hun som er fagpersonen. Din jobb blir da å fortelle mest mulig ærlig om hva som plager deg og hvordan dette arter seg. 

 

Men når jeg er usikker på om det er det riktige å gå til legen i første omgang. Jeg vil da ikke bruke legens tid på å fortelle om de tingene som plager meg som jeg bare tror er min personlighet, mine svakheter osv. Legen har nok mer enn nok å gjøre enn at han skal være nødt til å høre på meg fortelle om hvordan jeg har det.

[Madelenemie]

Men når jeg er usikker på om det er det riktige å gå til legen i første omgang. Jeg vil da ikke bruke legens tid på å fortelle om de tingene som plager meg som jeg bare tror er min personlighet, mine svakheter osv. Legen har nok mer enn nok å gjøre enn at han skal være nødt til å høre på meg fortelle om hvordan jeg har det.

Du har et stort problem.

 

Leger liker nok å hjelpe de som har reelle vansker som deg:-)

 

Da jeg var til en vikarlege forrige uke for å få legeattest på at barnet mitt hadde vært borte mer enn 3 dager fra skolen, sukket han tungt eller irritert og sa det er uhørt hva han skal kaste bort tiden sin på, så sa han, "dette er noe skolene har funnet på selv", jaha sa jeg og noe mer, så smilte jeg for jeg tenkte det er utrolig mye sånt dumt av papirgreier mennesker med lang medisinsk utdanning må bruke tiden sin på, og det er nok tidvis irriterende,

 

Så å få en pasient som virkelig  strever/ er syk, er nok noe de foretrekker.

Og det er vel for en gangs skyld et samlet dol enig om,  at du strever og bør oppsøke hjelp, for hjelp fins, du må bare tørre si at du ser så ned på deg selv og din egen personlighet. Kanskje kan du printe ut noe av det du har skrevet her og gi det, hvis det er vanskelig å si det med ord.

[umakenverdt]

Du har et stort problem.

 

Leger liker nok å hjelpe de som har reelle vansker som deg:-)

 

Da jeg var til en vikarlege forrige uke for å få legeattest på at barnet mitt hadde vært borte mer enn 3 dager fra skolen, sukket han tungt eller irritert og sa det er uhørt hva han skal kaste bort tiden sin på, så sa han, "dette er noe skolene har funnet på selv", jaha sa jeg og noe mer, så smilte jeg for jeg tenkte det er utrolig mye sånt dumt av papirgreier mennesker med lang medisinsk utdanning må bruke tiden sin på, og det er nok tidvis irriterende,

 

Så å få en pasient som virkelig  strever/ er syk, er nok noe de foretrekker.

Og det er vel for en gangs skyld et samlet dol enig om,  at du strever og bør oppsøke hjelp, for hjelp fins, du må bare tørre si at du ser så ned på deg selv og din egen personlighet. Kanskje kan du printe ut noe av det du har skrevet her og gi det, hvis det er vanskelig å si det med ord.

 

Men er ikke det å se ned på seg selv og sin egen personlighet noe som er min egen feil og som jeg ikke burde bry legen med? Det er jeg som gjør ting vanskelig, det er jeg som burde klare å ordne opp i det selv. Det er jeg som burde klare å være et bedre menneske. Det er jeg som gjør dumme handlinger, dumme valg. Jeg tror ikke legen foretrekker et problem som jeg i så stor grad burde klare å skjerpe meg fra selv. Jeg tenker på om jeg skal skrive ned noe, men vet i så fall ikke hva. Jeg vet ikke engang om jeg burde gå på timen. Det hadde kanskje vært best for alle parter om jeg ikke gikk.

[Madelenemie]

Men er ikke det å se ned på seg selv og sin egen personlighet noe som er min egen feil og som jeg ikke burde bry legen med? Det er jeg som gjør ting vanskelig, det er jeg som burde klare å ordne opp i det selv. Det er jeg som burde klare å være et bedre menneske. Det er jeg som gjør dumme handlinger, dumme valg. Jeg tror ikke legen foretrekker et problem som jeg i så stor grad burde klare å skjerpe meg fra selv. Jeg tenker på om jeg skal skrive ned noe, men vet i så fall ikke hva. Jeg vet ikke engang om jeg burde gå på timen. Det hadde kanskje vært best for alle parter om jeg ikke gikk.

Men det blir jo det samme som at jeg ikke skulle oppsøkt hjelp,

 

for jeg burde vel også, og jeg har nok tenkt det noen ganger, bare kunnet ta meg sammen!!!

 

men jeg hadde ikke klart hjelpe meg selv alene, med å få på plass en trygghet inni meg,

 

jeg tror det viktige er at du går til legen, ber om hjelp, også kommer det du må gjøre:

 

Gjør hjemeleksene dine:

 

Da mener jeg møt forberedt til timer,

 

ta til deg rådene du får, si når du ikke får til, kjemp og ikke gi opp, det er noe av det du skal gjøre,

 

Gradvis vil du kunne få hjelp, men viktig er at du hører godt etter hva den som skal hjelpe deg sier, 

 

Det er en lang prosess, og med den erfaring jeg selv har fått etter å ha lest hva andre skriver, så vil jeg si at en viss sykdomsinnsikt selv, er en god start, sikkert ikke alltid, men kanskje derfor greit å skrive litt om hva du strever mest med og når dette startet, om det er som voksne, ungdom, barn etc... sånne ting kan være greit å ha tenkt litt igjennom.

[umakenverdt]

Det er jo heller ikke sikkert legen vil/kan hjelpe meg med noe. Og det er jo ikke sikkert at jeg har prøvd hardt nok selv, hvordan kan man vite at man har prøvd hardt nok? 

 

Jeg strever med å takle normale utfordringer, men det er det jo mange som gjør. De går jo ikke til lege for det om. Jeg gruer meg så fryktelig til å gå. Jeg vil ikke skuffe ennå flere mennesker.

[*skal*]

Retten til å få hjelp er heldigvis uavhengi av om man har skylden selv eller ikke. Leger generellt er heldigvis lite opptatt av skyld. Når min søster var idiot nok til å stå på snowbord i en vanskeligere løype en hun kunne og fikk skulderen utav ledd, så fikk hun hjelp likevel. 

 

Nei, det er ikke sikkert legen kan eller vil, og det skjønner jeg godt er skremmende. Det er den sjansen du må ta. Eller du kan ta sjensen på å fortsette som nå. 

[Madelenemie]

Det er jo heller ikke sikkert legen vil/kan hjelpe meg med noe. Og det er jo ikke sikkert at jeg har prøvd hardt nok selv, hvordan kan man vite at man har prøvd hardt nok? 

 

Jeg strever med å takle normale utfordringer, men det er det jo mange som gjør. De går jo ikke til lege for det om. Jeg gruer meg så fryktelig til å gå. Jeg vil ikke skuffe ennå flere mennesker.

Du har ikke skuffet noe her på dol,

 

jeg tror lite sannsynlig at du har skuffet særlig mange!

 

Tror du jeg hadde prøvd hardt nok selv før jeg fikk hjelp?

[umakenverdt]

Retten til å få hjelp er heldigvis uavhengi av om man har skylden selv eller ikke. Leger generellt er heldigvis lite opptatt av skyld. Når min søster var idiot nok til å stå på snowbord i en vanskeligere løype en hun kunne og fikk skulderen utav ledd, så fikk hun hjelp likevel. 

 

Nei, det er ikke sikkert legen kan eller vil, og det skjønner jeg godt er skremmende. Det er den sjansen du må ta. Eller du kan ta sjensen på å fortsette som nå. 

 

Jeg må tenke på det. Nå er det ikke bare skyld jeg tenker på heller, men også det at man må forsøke å ta seg sammen. Jeg burde klare å ta meg sammen, og ikke bruke legens tid på noe jeg burde klare å håndtere selv. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[frosken]

@umakenverdt: Du har fått en del kommentarer av "skal" de siste dagene som jeg synes du skal reflektere ekstra nøye over. Jeg synes hun fremhever svært viktige poeng. Dette handler også  litt om at du må tørre å gjøre noe du ikke kan være hundre prosent sikker på utkommet av.

[umakenverdt]

Du har ikke skuffet noe her på dol,

 

jeg tror lite sannsynlig at du har skuffet særlig mange!

 

Tror du jeg hadde prøvd hardt nok selv før jeg fikk hjelp?

 

Det er nok en stor fare for at jeg har skuffet mange rundt meg, dessverre  

 

Etter det du har fortalt meg, så synes jeg absolutt det. Jeg er, som jeg har fortalt deg tidligere, veldig imponert over alt du har fått til. Jeg vet ikke om jeg har noen konkrete spørsmål. Jeg synes bare ting er vanskelige å takle.

[umakenverdt]

@umakenverdt: Du har fått en del kommentarer av "skal" de siste dagene som jeg synes du skal reflektere ekstra nøye over. Jeg synes hun fremhever svært viktige poeng. Dette handler også  litt om at du må tørre å gjøre noe du ikke kan være hundre prosent sikker på utkommet av.

 

Det er ikke mange valg man tar der man kan være hundre prosent sikker på utkommet. Men i dette tilfellet føler i alle fall jeg at det også finnes mange realistiske og også tildels sannsynlige negative utfall av denne handlingen, som i mitt hode gjør at jeg er usikker på hvorvidt det er noe jeg skal "tørre" å gjøre.

[Madelenemie]

Det er nok en stor fare for at jeg har skuffet mange rundt meg, dessverre

 

Etter det du har fortalt meg, så synes jeg absolutt det. Jeg er, som jeg har fortalt deg tidligere, veldig imponert over alt du har fått til. Jeg vet ikke om jeg har noen konkrete spørsmål. Jeg synes bare ting er vanskelige å takle.

Ok,

 

svaret er: nei jeg hadde ikke prøvd.

 

Jeg skjønte ikke noe av hva jeg selv strevde med, jeg var så fortvilt at jeg tenkte ta livet mitt!!

 

Da jeg ikke ville det, endte det med at jeg sa dette til min mann, det fikk ballen, eller ballene til å rulle, etter omtrent 3 mnd satt jeg med en diagnose asperger, og jevnlige avtaler med min psykiater,

 

hun hjalp meg gradvis,

 

jeg hadde altså ikke gjort noe selv, fordi jeg som deg ikke forstod hva jeg slet med:-(

 

Det var de , de, spesialistene som ga meg svar på, og det er hele svaret på det.

Endret 25. januar 2015 av Madelenemie

[Cilien]

Men når jeg er usikker på om det er det riktige å gå til legen i første omgang. Jeg vil da ikke bruke legens tid på å fortelle om de tingene som plager meg som jeg bare tror er min personlighet, mine svakheter osv. Legen har nok mer enn nok å gjøre enn at han skal være nødt til å høre på meg fortelle om hvordan jeg har det.

 

Det virker som om du har en altfor stor opptatthet av hva legen måtte føle eller ikke føle. Husk at leger ikke hadde hatt en jobb uten at det fantes pasienter og de får god lønn for arbeidet sitt, mer enn de fleste. Jeg ville oppsøkt hjelp. Legen din kan høre på deg og så velge å behandle videre selv eller vise deg videre. 

 

Tenker du sånn når det gjelder å oppsøke andre eksperter også?

- Jeg burde jo klare å klippe denne luggen selv, så jeg bør ikke oppta tiden til en frisør.

- Jeg burde jo klare å fikse Toyotaen min selv, så jeg bør ikke spørre et verksted om hjelp. Kanskje er det ikke noe feil engang!

- Jeg burde ikke gå til fysioterapeut, jeg burde finne ut selv hvordan jeg kan trene ryggen min. Han har nok så liten tid, stakkars.

osv. 

[Kayia]

Jeg skal til en lege. Jeg har hatt litt problemer med noen ting ganske lenge. Noe av det handler nok om hvem jeg er, og det burde jeg vel ikke ta opp. Jeg har det ikke så bra så ofte, men vet liksom ikke hva som eventuelt kan være sykdom, og hva som bare er svakhet fra min side.

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å skulle ta opp noe av denne typen ting med lege generelt, men jeg vet på en måte ikke hvordan jeg skal gjøre det og hva jeg skal ta opp. 

Det å finne ut hva som henger sammen med somatikk vs psyke er en viktig del av legens jobb. Kanskje kan legen hjelpe deg, men kanskje henviser legen deg videre til andre med annen kompetanse slik at du skal få hjelp der istedefor. Det som uansett må til er at du forteller ærlig om hvordan du har det - selv om det er vanskelig, vondt og virker "rart". Lykke, lykke til, dette greier du

[umakenverdt]

Ok,

 

svaret er: nei jeg hadde ikke prøvd.

 

Jeg skjønte ikke noe av hva jeg selv strevde med, jeg var så fortvilt at jeg tenkte ta livet mitt!!

 

Da jeg ikke ville det, endte det med at jeg sa dette til min mann, det fikk ballen, eller ballene til å rulle, etter omtrent 3 mnd satt jeg med en diagnose asperger, og jevnlige avtaler med min psykiater,

 

hun hjalp meg gradvis,

 

jeg hadde altså ikke gjort noe selv, fordi jeg som deg ikke forstod hva jeg slet med:-(

 

Det var de , de, spesialistene som ga meg svar på, og det er hele svaret på det.

 

Det høres virkelig fryktelig ut, Madelenemie! 

 

Jeg vet imidlertid ting jeg burde skjerpe meg på, jeg får det bare ikke til. Jeg prøver kanskje ikke hardt nok på det. Jeg er takknemlig for din hjelp