Jeg vil ikke få borderline

[Nicklusheletida]

Jeg er litt enig med Isw her. Man kan ikke forvente respekt for dårlig oppførsel uansett hva diagnosen måtte være. Som Nhd har sagt her flere ganger. Folk ser oppførselen, ikke diagnosen.

 

Eller nevner Pms, men det går an å lære seg å kontrollere det , noe som er lettere med årene når en kjenner igjen symptomene og vet hva det er. Jeg kan ikke forvente respekt for mitt depressive humør under pms. Jeg må skjule mitt depressive humør så godt jeg bare kan. Ikke alltid lett og klarer det ikke alltid heller, men jeg jobber med meg selv i disse dagene. Kan ikke bruke det som en unnskyldning.

[frosken]

De menneskene jeg kjenner med den diagnosen kan fortelle at i deler av helsevesenet blir man møtt av "Du har den diagnosen og da er dette og dette bra for deg!" Ferdig arbeid. Uten å sette seg inn i hva som er bra for akkurat dette mennesket i denne situasjonen. Man slutter å bli behandlet som et menneske men blir bare sett på som representant for en diagnose. Det ER et problem, og jeg tror ikke vi hjelper noen ved å late som om det ikke skjer. 

 

Heldigvis går det fremover, og som NHD sier er det mange som vil jobbe med å hjelpe mennesker med denne lidelsen, for at de trenger det veldig og at det er mye man kan gjøre for å hjelpe og mange blir bra. Og for hver sak som blir tatt opp og får en reaksjon når noen i helsevesenet ikke gjør det de skal, jo mer øker kunnskapen og sjansene for dårlig behandling blir mindre. 

 

Jeg tror du peker på noe svært viktig, nemlig en tendens til at noen slutter å se enkeltindivider og blir for opptatt av hva man vet gjelder på gruppenivå. Jeg tror ikke hovedproblemet er hvordan pasienter blir møtt av de som kan mye om livet til mennesker med eupf, men snarere at helsepersonell med mindre kompetanse i forhold til pasientgruppen tillater seg å bli overdrevent "grensesettende", noe som kan oppleves svært degraderende for den det gjelder.  

[Gjest]

Jeg er også litt overrasket over hvor mange negative og ganske stereotype utsagn som har kommet om mennesker med eupf i disse trådene. Jeg håper imidlertid du også ser at ikke alle kommentarer er negative.

Jeg ser det.  Men jeg vet ikke hvem jeg vil møte i helsevesenet.  Jeg synes bare alt dette er vondt å lese. 

[Nicklusheletida]

Eller : Du går jo ikke med en diagnose stemplet i pannen på deg. Det er ingen som ser den, så hvis du nå skulle få denne diagnosen så har du jo ingen grunn til å være trist så lenge oppførselen er bra.

 

Det er hvis du oppfører deg dårlig du har grunn til å bli trist :-)

[Madelenemie]

De menneskene jeg kjenner med den diagnosen kan fortelle at i deler av helsevesenet blir man møtt av "Du har den diagnosen og da er dette og dette bra for deg!" Ferdig arbeid. Uten å sette seg inn i hva som er bra for akkurat dette mennesket i denne situasjonen. Man slutter å bli behandlet som et menneske men blir bare sett på som representant for en diagnose. Det ER et problem, og jeg tror ikke vi hjelper noen ved å late som om det ikke skjer. 

 

Heldigvis går det fremover, og som NHD sier er det mange som vil jobbe med å hjelpe mennesker med denne lidelsen, for at de trenger det veldig og at det er mye man kan gjøre for å hjelpe og mange blir bra. Og for hver sak som blir tatt opp og får en reaksjon når noen i helsevesenet ikke gjør det de skal, jo mer øker kunnskapen og sjansene for dårlig behandling blir mindre. 

Ja jeg tror du har mye rett i dette,

 

enten det er den ene eller den andre diagnosen.

 

Jeg har selv opplevd å bli avvist, kun som eneste grunn, at jeg som et menneske med autisme, ikke hadde noe på en psykiatrisk avdeling å gjøre!  Min autisme ble brukt som eneste grunn.

 

Så ja jeg tror diagnoser fører med seg et sett av ferdige oppfatninger!

 

Den ene gangen jeg var svært fortvilt, ble jeg nettopp møtt med storetypiske oppfatninger om autisme,

ingen spurte meg hvordan jeg hadde det!!, de var opptatt av 1) hva jeg kunne mye om (jeg svarte med å fortelle om det), 2) at jeg var sensitiv for støy, 3) det m.m. førte til at jeg ikke passet inn på en psykiatrisk avdeling. (sa psykiateren)

 

Jeg tror derfor det er som du skriver, ikke alltid, men mye og ofte, man ser mye diagnosen, og ikke menneske,

jeg ble sett som menneske av min psykiater, som kjenner meg, men av de som ikke kjente meg ble jeg sett som diagnosen min.

(jeg hadde det vondt, og hadde lite lyst til å snakke om plankton og amfibier, men det måtte jeg fordi de lurte på hva jeg hadde som særinteresse:-(

 

Jeg håper man blir flinkere på å se menneske, problemet, lidelsen osv, snarere enn å la seg mislede av diagnoser, som oftest bare sier noe om sårbarhet og strev på enkeltområder.

[stjernestøv]

Ja jeg tror du har mye rett i dette,

 

enten det er den ene eller den andre diagnosen.

 

Jeg har selv opplevd å bli avvist, kun som eneste grunn, at jeg som et menneske med autisme, ikke hadde noe på en psykiatrisk avdeling å gjøre!  Min autisme ble brukt som eneste grunn.

 

Så ja jeg tror diagnoser fører med seg et sett av ferdige oppfatninger!

 

Den ene gangen jeg var svært fortvilt, ble jeg nettopp møtt med storetypiske oppfatninger om autisme,

ingen spurte meg hvordan jeg hadde det!!, de var opptatt av 1) hva jeg kunne mye om (jeg svarte med å fortelle om det), 2) at jeg var sensitiv for støy, 3) det m.m. førte til at jeg ikke passet inn på en psykiatrisk avdeling. (sa psykiateren)

 

Jeg tror derfor det er som du skriver, ikke alltid, men mye og ofte, man ser mye diagnosen, og ikke menneske,

jeg ble sett som menneske av min psykiater, som kjenner meg, men av de som ikke kjente meg ble jeg sett som diagnosen min.

(jeg hadde det vondt, og hadde lite lyst til å snakke om plankton og amfibier, men det måtte jeg fordi de lurte på hva jeg hadde som særinteresse:-(

 

Jeg håper man blir flinkere på å se menneske, problemet, lidelsen osv, snarere enn å la seg mislede av diagnoser, som oftest bare sier noe om sårbarhet og strev på enkeltområder.

Enig i dette, folk må se folkene bak diagnosene og ikke bare diagnosen. Det blir jo helt feil.

[Gjest]

Eller : Du går jo ikke med en diagnose stemplet i pannen på deg. Det er ingen som ser den, så hvis du nå skulle få denne diagnosen så har du jo ingen grunn til å være trist så lenge oppførselen er bra.

 

Det er hvis du oppfører deg dårlig du har grunn til å bli trist :-)

Jeg forstår det også er enkelte i helsesystemet som ser på det på den måten.  Jeg skal aldri ha det på papiret, selv om det bare er trekk det er snakk om.  Det har jeg bare blitt enda mer overbevist om nå.

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen borderline for en del år siden og hadde den i 3 år før de oppdaget at de hadde tatt feil, men det er en annen historie.

Men poenget er at jeg aldri opplevde at jeg ble dårlig behandlet i helsevesenet, fikk både akutt og vanlige innleggelser.

Og ellers god hjelp.

Har også jobbet i psykiskhelsevern og kan ikke huske at det ble snakket negativt om personer med denne diagnosen.

Så alså, kjenner ikke igjen problemet med generell negativ holdning til denne gruppen pasienter.

Anonymous poster hash: fffe4...a39

[stjernestøv]

Jeg forstår det også er enkelte i helsesystemet som ser på det på den måten.  Jeg skal aldri ha det på papiret, selv om det bare er trekk det er snakk om.  Det har jeg bare blitt enda mer overbevist om nå.

Har ikke alle trekk av alle mulige diagnoser? Du fåt det ikke på papiret av den grunn.

[Nicklusheletida]

Eller: Det er jo bare de i helsevesenet som i så fall vet at det står i papiret og det er jo disse som skal hjelpe deg. Ingen andre trenger å vite noe

[frosken]

Eller : Du går jo ikke med en diagnose stemplet i pannen på deg. Det er ingen som ser den, så hvis du nå skulle få denne diagnosen så har du jo ingen grunn til å være trist så lenge oppførselen er bra.

 

Det er hvis du oppfører deg dårlig du har grunn til å bli trist :-)

 

Hvis man diagnostiseres av en fagperson som ikke sender epikrise til fastlegen, så stemmer det du sier.

 

Men like ofte kan følgende scenario spille seg ut: Diagnosen settes av f.eks. DPS, så sendes automatisk epikrise til fastlegen og dermed kommer diagnosen inn i hans journalsystemet. Neste gang du så brekker beinet eller har voldsomme magesmerter, så står gjerne psykiatridiagnosen i henvisningen fastlegen skriver til sykehuset. På sykehuset føres den automatisk inn i din sykehusjournal, og når da sykehuset ikke skjønner hvorfor du har så vondt i magen, så kan det fort ende med at legen sier at det er jo fordi du har en psykisk lidelse. Så lenge sykehuset skjønner hvorfor du har vondt i magen, så er det ikke noe problem, men dersom de ikke forstår det, eller de synes du klager mer over smerter i beinet enn de forventer, så er det ikke sjelden en tendens til at det du klager over tilskrives psykiatridiagnosen.

[Gjest]

Eller: Det er jo bare de i helsevesenet som i så fall vet at det står i papiret og det er jo disse som skal hjelpe deg. Ingen andre trenger å vite noe

Jeg vil også i helsevesenet bli sett på som den jeg er og ikke risikere å bli stigmatisert pga en diagnose.  Jeg fikk en gang diagnosen unnvikende pf som krasjer litt med den diagnosen.  Men jeg er kanskje eupf på innsiden og unnvikende på utsiden.

[Nicklusheletida]

Frosken : Det skjønner jeg, men jeg synes ikke det høres noe lurt ut likevel ikke å ville ha riktig diagnose og riktig behandling i tilfelle man senere i livet skulle komme til å få vondt i magen.

[Gjest]

Har ikke alle trekk av alle mulige diagnoser? Du fåt det ikke på papiret av den grunn.

Jeg tror alle kan ha trekk av forskjellige diagnoser.   Men alle er ikke like stigmatiserende.

[Nicklusheletida]

Eller : Jeg vet ikke om jeg forstår dette, men hvis det bare er på innsiden og du greier å kontrollere deg, så har du vel ikke den diagnosen ?

 

Iom at du kutter deg, så er det vel ikke helt bare på innsiden.

[frosken]

Frosken : Det skjønner jeg, men jeg synes ikke det høres noe lurt ut likevel ikke å ville ha riktig diagnose og riktig behandling i tilfelle man senere i livet skulle komme til å få vondt i magen.

 

Jeg tenker at det viktigste er å få riktig behandling, Når det gjelder "eller", så tror jeg det er mulig uten alt for mye fokus på diagnose. Jeg synes imidlertid det også er greit å ikke benekte at visse diagnoser av og til faktisk skaper en del vansker i kommunikasjon med helsepersonell. Forhåpentligvis skjer det ikke så ofte, men det skjer oftere enn det burde.

[frosken]

Jeg tror alle kan ha trekk av forskjellige diagnoser.   Men alle er ikke like stigmatiserende.

 

For din vil det neppe kunne bli stigmatiserende. Det å ha noen trekk av en pf ved siden av bipolar lidelse, vil ikke bli oppfattet likt med at eupf er hoveddiagnosen.

[stjernestøv]

Jeg tror alle kan ha trekk av forskjellige diagnoser.   Men alle er ikke like stigmatiserende.

Nei det er rett det som frosken skriver her oppe, legene kan skylde på at det bare er psykisk.

[Nicklusheletida]

Frosken: Det er godt mulig. Jeg kjenner ikke systemet og kan være litt naiv.

[Gjest]

Eller : Jeg vet ikke om jeg forstår dette, men hvis det bare er på innsiden og du greier å kontrollere deg, så har du vel ikke den diagnosen ?

 

Iom at du kutter deg, så er det vel ikke helt bare på innsiden.

Jeg har ikke diagnosen.  Men muligens trekk av den.  Selvskading er jo for så vidt en ytre handling.  Men selv opplever jeg det bare som en handling rettet innover meg selv. Enkelte ganger for å få kontroll så jeg ikke gjør noe som andre merker. Det er ingen som merker det, og det trenger heller ikke behandling. Så jeg opplever det ikke som uttagering, selv om enkelte mener at det er det.  Fornuftig er det ikke og jeg prøver å unngå det.  Men ikke alltid jeg klarer det.