ensomhet

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg vet ikke om jeg er ensom,

 

men jeg tenker oftere enn ellers at " tenk om jeg kjente et annet menneske".

 

Jeg kjenner et annet menneske, det menneske har sluttet å jobbe, menneske nr 2 er travel og har mange venner, menneske nr 3 og 4 og 5 osv.... er det akkurat på samme måte med.

 

Inni mellom vet jeg at menneske nr 2 og 5 og 8 osv... har sagt at om jeg trenger deres hjelp må jeg si i fra.

Men jeg vet ikke hva de mener med det?  Da jeg en gang sa i fra, sa feks nr 4 og 5, ehh og hostet, de hadde det nemlig for travelt selv,  Jeg har en del problemer for tiden, som jeg må løse, vil ha løst og trenger å få løst, det virker ikke som de kan hjelpe meg med noe jeg trenger.

 

Det er ikke nødvendigvis at de må fortelle meg hva som er hjelpen til barnet mitt, diagnosen, eller ha tanker om det...men de kunne jo, disse menneskene, med sine nr på, ha hjulpet med sånt som tatt med de friske barna på tur, kino, museum, middag, lage ting kveld..etc...

 

Det er mye jeg ikke forstår meg på hva gjelder mennesker.

 

Men jeg forstår meg likevel såpass på ting at feks andre blir glade,(paradoksalt nok)

 

feks en nabo, som sier jeg er deres beste venn, bare fordi jeg kjørte og trådde til, da de strevde.

(jeg mener dette var en gang, de mener det var ofte, det er telleuenighet)

 

Så en annen perifer "venn" som jeg får gaver av, via , deres foreldre, fordi jeg hjalp dem i en tid som var vanskelig. (deres mor gråt og malte et bilde til meg, jeg ble rørt av det)

 

For tiden er jeg skikkelig ensom, jeg kan aldri huske at jeg har vært så ensom noen gang i mitt liv, jeg er så ensom, at når jeg våkner om nettene, tenker jeg, "hei ensomme natt", jeg smiler til natten, men natten smiler ikke til meg, jeg tenker tanker, men ingen svar kommer, jeg stiller spørsmål, men ingen innspill høres, jeg er fortvilt, men ingen ord om håp kommer fra andre enn meg selv, jeg er liksom min egen eneste venn, jeg oppmuntrer meg selv, svarer meg selv, og er liksom skikkelig min egen bestevenn, 

 

det er vel det man kan kalle skikkelig ensomhet?

 

Kanskje har jeg alltid vært så ensom, men jeg har ikke tenkt på det før jeg lærte om de mellommenneskelige relasjoner,

 

Jeg håper så få mennesker som mulig får kjenne på den ensomheten,

jeg har i vertfall lært at om jeg kan gjøre bare litt for å lindre på fortvilelsen til ett menneske så er det verdt det, man lærer av egne erfaringer mer enn noe.

 

Tenkte først å kalle det autistisk ensomhet, men så tenkte jeg, isj og nei, ensomhet er like vondt enten det er det ene eller det andre som er grunn for det, jeg vil i vertfall ikke at andre skal være ensomme,

jeg kan kanskje bare gjøre min naboplikt for å lindre på fortvilelsen og ensomheten, men det vil jeg fortsette trofast med.

[IsabellaMaria]

Jeg vet ikke om det egentlig er noe skill mellom ensomhet og skikkelig ensomhet.

Tror kanskje ensomhet rett og slett er ensomhet.

[stjernestøv]

Trist at du er ensom, det er vondt. Nå er vel tiden for å be dine venner om hjelp, litt avlasting som du selv nevner.

[AnonymBruker]

Kan du si til mannen din at du er ensom? Kanskje dere kan sove på samme rom en stund, så er det et menneske der når du våkner om natten?

 

Jeg tror vi alle på sett og vis er ensomme, man kan aldri nå helt inn til et annet menneske - enten man er autist eller helt vanlig. Men vi kan lære oss å leve med ensomheten, det tror jeg.

Anonymous poster hash: 4e15c...acd

[Madelenemie]

Jeg vet ikke om det egentlig er noe skill mellom ensomhet og skikkelig ensomhet.

Tror kanskje ensomhet rett og slett er ensomhet.

Det er nok sånn.

 

Det er rart med ensomhet, det blir ikke bedre nødvendigvis med mange mennesker, det er litt rart.

 

Alene, er noe annet, enn ensom, alene er bare alene og det er ok, men ensom, når man kjenner mennesker, men likevel er ensom, det er bare da det er vondt.

[Madelenemie]

Trist at du er ensom, det er vondt. Nå er vel tiden for å be dine venner om hjelp, litt avlasting som du selv nevner.

mm.

 

men de sa jo ehh og hostet,

 

jeg har ikke mye overskudd til for mye ehh og hoste, jeg er skikkelig sliten.

 

Men sliten er lettere enn ensom, ensom er vondt, alene er bare være en = alene, det er ok, alene har jeg alltid vært, men ikke ensom,

 

nå er jeg ensom, og det er vondt, noe ikke alene er.

 

jeg ønsker meg en venn, en jeg kan reise med fly eller tog eller bil til, en som tar vekk ensometen.

[IsabellaMaria]

Det er nok sånn.

 

Det er rart med ensomhet, det blir ikke bedre nødvendigvis med mange mennesker, det er litt rart.

 

Alene, er noe annet, enn ensom, alene er bare alene og det er ok, men ensom, når man kjenner mennesker, men likevel er ensom, det er bare da det er vondt.

Den eneste skillen jeg kan tenke på går mellom det å føle seg ensom engang i blant, og det å vedvarende føle seg ensom hele tiden.

[Madelenemie]

 

Kan du si til mannen din at du er ensom? Kanskje dere kan sove på samme rom en stund, så er det et menneske der når du våkner om natten?

 

Jeg tror vi alle på sett og vis er ensomme, man kan aldri nå helt inn til et annet menneske - enten man er autist eller helt vanlig. Men vi kan lære oss å leve med ensomheten, det tror jeg.

Anonymous poster hash: 4e15c...acd

 

Det var fine ord,

 

jeg skjønner de,

 

jeg skal tenke på dem,

 

og kanskje er det den beste løsning nå.

 

skulle ønske du anonyme med så fine ord ikke var så anonym!

 

Min psykiater sa nesten akkurat de ordene der??

 

Hun sa "Innerst inne er vi alle ensomme", hun sa det som om jeg kjente en sorg i meg etter at ordene var sagt, jeg så på henne, men hun så en annen vei, og det var som om hun delte noe alvorlig og dypt og sorgtungt, men så kom jeg på, men hun er jo psykiater, og jeg har jo ikke empati. Men likevel kjentes det som om vi delte noe, en ensomhet.

 

Takk

[stjernestøv]

mm.

 

men de sa jo ehh og hostet,

 

jeg har ikke mye overskudd til for mye ehh og hoste, jeg er skikkelig sliten.

 

Men sliten er lettere enn ensom, ensom er vondt, alene er bare være en = alene, det er ok, alene har jeg alltid vært, men ikke ensom,

 

nå er jeg ensom, og det er vondt, noe ikke alene er.

 

jeg ønsker meg en venn, en jeg kan reise med fly eller tog eller bil til, en som tar vekk ensometen.

Ikke godt eller bra. Sender deg en god klem <3

[Madelenemie]

Den eneste skillen jeg kan tenke på går mellom det å føle seg ensom engang i blant, og det å vedvarende føle seg ensom hele tiden.

Ja.

 

jeg følte meg alene som barn, men husker ikke ensom,

 

jeg var på utsiden, ønsket delta, men iakttok  og var en på utsiden-del.

 

Jeg syns ensom er mer en ny følelse, den er vond, og den er kommet sterkere og sterkere,

 

Jeg husker alene kunne være vondt eller mer frustrerende, men ensomheten har en mye større smerte og fortvilelse i seg, det er som om den har bestemt seg for å eksistere og man klarer ikke komme seg fri fra dens grep-

[Madelenemie]

Ikke godt eller bra. Sender deg en god klem <3

Og den klemmen hjelper på ensomheten,

 

bare fordi jeg vet den er ment, og du er et godt menneske!

 

En som har lært meg mye!

 

Det beste med deg stjernestøv er at jeg alltid vet hvor jeg har deg, jeg vet at uansett om jeg skulle såre deg, så ville du valgt å tenke, ",men det var nok ikke ment sånn", du har en usedvanlig raushet og godhet i deg, du kan være aldri så "sprø", men du gir meg ofte en sånn trygghet bare ved den styrken du har i deg til å tenke det gode, velge det gode, i andre alltid.

 

Jeg klarer nok ikke forklare det så godt, men om dol er som BellaDotte skriver, noe man ikke skal ta på alvor, så tar jeg mye på alvor, og du er et av de mennesker jeg aldri vil glemme, rett og slett fordi de er så hel, så god og så stabil, takk for det!

[stjernestøv]

Og den klemmen hjelper på ensomheten,

 

bare fordi jeg vet den er ment, og du er et godt menneske!

 

En som har lært meg mye!

 

Det beste med deg stjernestøv er at jeg alltid vet hvor jeg har deg, jeg vet at uansett om jeg skulle såre deg, så ville du valgt å tenke, ",men det var nok ikke ment sånn", du har en usedvanlig raushet og godhet i deg, du kan være aldri så "sprø", men du gir meg ofte en sånn trygghet bare ved den styrken du har i deg til å tenke det gode, velge det gode, i andre alltid.

 

Jeg klarer nok ikke forklare det så godt, men om dol er som BellaDotte skriver, noe man ikke skal ta på alvor, så tar jeg mye på alvor, og du er et av de mennesker jeg aldri vil glemme, rett og slett fordi de er så hel, så god og så stabil, takk for det!

Tusen takk for det, du skriver så mye fint her at jeg ikke helt hva jeg skal si. Setter utrolig pris på det, du er et ærlig og godt menneske som jeg liker veldig godt. Derfor er det trist at du sliter med ensomhet, du fortjener så mye bedre.

[Caylee]

Hei!

 

Jeg vet ikke om jeg er ensom,

 

men jeg tenker oftere enn ellers at " tenk om jeg kjente et annet menneske".

 

Jeg kjenner et annet menneske, det menneske har sluttet å jobbe, menneske nr 2 er travel og har mange venner, menneske nr 3 og 4 og 5 osv.... er det akkurat på samme måte med.

 

Inni mellom vet jeg at menneske nr 2 og 5 og 8 osv... har sagt at om jeg trenger deres hjelp må jeg si i fra.

Men jeg vet ikke hva de mener med det?  Da jeg en gang sa i fra, sa feks nr 4 og 5, ehh og hostet, de hadde det nemlig for travelt selv,  Jeg har en del problemer for tiden, som jeg må løse, vil ha løst og trenger å få løst, det virker ikke som de kan hjelpe meg med noe jeg trenger.

 

Det er ikke nødvendigvis at de må fortelle meg hva som er hjelpen til barnet mitt, diagnosen, eller ha tanker om det...men de kunne jo, disse menneskene, med sine nr på, ha hjulpet med sånt som tatt med de friske barna på tur, kino, museum, middag, lage ting kveld..etc...

 

Det er mye jeg ikke forstår meg på hva gjelder mennesker.

 

Men jeg forstår meg likevel såpass på ting at feks andre blir glade,(paradoksalt nok)

 

feks en nabo, som sier jeg er deres beste venn, bare fordi jeg kjørte og trådde til, da de strevde.

(jeg mener dette var en gang, de mener det var ofte, det er telleuenighet)

 

Så en annen perifer "venn" som jeg får gaver av, via , deres foreldre, fordi jeg hjalp dem i en tid som var vanskelig. (deres mor gråt og malte et bilde til meg, jeg ble rørt av det)

 

For tiden er jeg skikkelig ensom, jeg kan aldri huske at jeg har vært så ensom noen gang i mitt liv, jeg er så ensom, at når jeg våkner om nettene, tenker jeg, "hei ensomme natt", jeg smiler til natten, men natten smiler ikke til meg, jeg tenker tanker, men ingen svar kommer, jeg stiller spørsmål, men ingen innspill høres, jeg er fortvilt, men ingen ord om håp kommer fra andre enn meg selv, jeg er liksom min egen eneste venn, jeg oppmuntrer meg selv, svarer meg selv, og er liksom skikkelig min egen bestevenn, 

 

det er vel det man kan kalle skikkelig ensomhet?

 

Kanskje har jeg alltid vært så ensom, men jeg har ikke tenkt på det før jeg lærte om de mellommenneskelige relasjoner,

 

Jeg håper så få mennesker som mulig får kjenne på den ensomheten,

jeg har i vertfall lært at om jeg kan gjøre bare litt for å lindre på fortvilelsen til ett menneske så er det verdt det, man lærer av egne erfaringer mer enn noe.

 

Tenkte først å kalle det autistisk ensomhet, men så tenkte jeg, isj og nei, ensomhet er like vondt enten det er det ene eller det andre som er grunn for det, jeg vil i vertfall ikke at andre skal være ensomme,

jeg kan kanskje bare gjøre min naboplikt for å lindre på fortvilelsen og ensomheten, men det vil jeg fortsette trofast med.

Alle kan bli ensomme. Også alle med autisme.

Jeg ser at du har hjulpet folk mye når de har hatt det vanskelig, men at få hjelper deg tilbake. Da forstår jeg virkelig godt at du blir trist og ensom. Man vil jo gjerne at vennskap skal gå begge veier. At de også skal hjelpe deg når du har det vanskelig og trenger hjelp i hverdagen.

Du har min fulle medfølelse. Du er en herlig person, og jeg håper noen hjelper deg snart <3

Du burde fortelle det til psykiateren din, jeg tror hun kan gi deg noen gode råd.

[Madelenemie]

Tusen takk for det, du skriver så mye fint her at jeg ikke helt hva jeg skal si. Setter utrolig pris på det, du er et ærlig og godt menneske som jeg liker veldig godt. Derfor er det trist at du sliter med ensomhet, du fortjener så mye bedre.

Bare si takk:-)

 

For jeg er så takknemlig for at jeg ikke sårer deg, sånn som jeg sårer andre!

 

Jeg bryr meg mye om andre, men jeg kan "slå andre i hodet", når jeg syns ord passer inn, men du blir aldri fornærmet.

 

Det er aldri vondt ment, jeg tror du må¨være en perfekt mor for en autist!

 

Jeg er både ærlig og et godt menneske (dvs jeg har gode intensjoner), men jeg sårer mange, inni mellom, dessverre, men jeg får ikke det alltid med meg, og konsekvensene av det...men så lenge intensjonen min ikke er ond eller vond, så er jeg hel og ja godhjertet.

 

Jeg er ikke like raus som deg, jeg kan bli frustrasjons-sint, og visse egenskaper som løgn feks fins det lite tilgivelse for, jeg kan tilgi, men kun til den som angrer, jeg er ikke så raus og romslig som deg! jeg beundrer deg, og jeg vil ikke du skal være "sprø", for jeg syns du er så klok.

[Madelenemie]

Alle kan bli ensomme. Også alle med autisme.

Jeg ser at du har hjulpet folk mye når de har hatt det vanskelig, men at få hjelper deg tilbake. Da forstår jeg virkelig godt at du blir trist og ensom. Man vil jo gjerne at vennskap skal gå begge veier. At de også skal hjelpe deg når du har det vanskelig og trenger hjelp i hverdagen.

Du har min fulle medfølelse. Du er en herlig person, og jeg håper noen hjelper deg snart <3

Du burde fortelle det til psykiateren din, jeg tror hun kan gi deg noen gode råd.

:-)

 

Min psykiater jobber ikke mer.

 

Jeg savner henne!

 

kanskje eskalerer derfor også min ensomhet?

 

Hun var den som lærte meg ordene om følelsene, om meg, om andre, om så mye.

 

Også om ensomhet, de der såre ord, de ord jeg aldri helt forstod, om at innerst inne er vi alle ensomme....

 

Jeg klarer ikke se dol som så lite alvorlig, du og mange skriver ord som er alvorlige, som jeg har lært av, tatt til meg, men likevel, er det en alenehet over dette netlivet, en måte å kommunisere på som er de ensommes måte..(håper du forstår)

 

For meg forsvinner ikke nick og ord, men kanskje i litt for stor grad tar jeg ord og nick på alvor....

 

Men det er en del av min personlighet, så sånn får det bare være.

 

Er du ensom? Innerst inne?

[Caylee]

:-)

 

Min psykiater jobber ikke mer.

 

Jeg savner henne!

 

kanskje eskalerer derfor også min ensomhet?

 

Hun var den som lærte meg ordene om følelsene, om meg, om andre, om så mye.

 

Også om ensomhet, de der såre ord, de ord jeg aldri helt forstod, om at innerst inne er vi alle ensomme....

 

Jeg klarer ikke se dol som så lite alvorlig, du og mange skriver ord som er alvorlige, som jeg har lært av, tatt til meg, men likevel, er det en alenehet over dette netlivet, en måte å kommunisere på som er de ensommes måte..(håper du forstår)

 

For meg forsvinner ikke nick og ord, men kanskje i litt for stor grad tar jeg ord og nick på alvor....

 

Men det er en del av min personlighet, så sånn får det bare være.

 

Er du ensom? Innerst inne?

Skjønner godt du savner henne. Hun virket som en veldig flink og omsorgsfull psykiater.

Kan du få ny psykiater? Kanskje du burde spørre fastlegen din om det? Sidet det hjelper deg så du ikke blir så ensom, og at det hjelper deg med følelser så er det veldig fint ha noen å gå til.

 

Jeg forstår hva du mener. Nettet blir ikke det samme som i virkeligheten dessverre :/

 

Jeg kan ikke huske sist gang jeg fikk det spørsmålet. Så betyr mye at du spør meg om det.

Helt ærlig. Jeg er også veldig ensom. Jeg har venner men ingen jeg kan prate med det aller dypeste om. Det er sårt.

[larimar]

Spurte du bare en gang? Kanskje det bare ikke passet akkurat da?

[Trine]

Jeg har følt meg ensom noen ganger, men nå har jeg forstått at jeg har det bedre alene enn sammen med andre så da er jeg ikke ensom lenger. Men jeg har familie, kjæreste og en god venn så jeg har flere jeg kan prate med og vi støtter hverandre. De vennene jeg ikke kan være meg selv sammen med og som ikke forstår meg orker jeg ikke ha kontakt med. Jeg har nok mennesker å ta vare på, jeg har ikke noe å gi til flere.

 

Jeg har hørt at Røde kors har besøksvenner (eller hva det nå heter) Kunne det vært et alternativ? Hvor gamle er barna dine?

 

Syns du skal prate med mannen din om ensomheten. Man skal jo kunne prate om slike ting sammen. Kanskje han ikke vet at du føler deg ensom.

[frosken]

 

 

Hun sa "Innerst inne er vi alle ensomme", hun sa det som om jeg kjente en sorg i meg etter at ordene var sagt, jeg så på henne, men hun så en annen vei, og det var som om hun delte noe alvorlig og dypt og sorgtungt, men så kom jeg på, men hun er jo psykiater, og jeg har jo ikke empati. Men likevel kjentes det som om vi delte noe, en ensomhet.

 

Takk

 

Eksistensielt sett er vi alle ensomme, vi lever alle både isolert og i fellesskap. Noe av det fine ved å være menneske er at vi også kan dele - til og med ensomhet.

[frosken]

:-)

 

Min psykiater jobber ikke mer.

 

Jeg savner henne!

 

kanskje eskalerer derfor også min ensomhet?

 

Hun var den som lærte meg ordene om følelsene, om meg, om andre, om så mye.

 

Også om ensomhet, de der såre ord, de ord jeg aldri helt forstod, om at innerst inne er vi alle ensomme....

 

Jeg klarer ikke se dol som så lite alvorlig, du og mange skriver ord som er alvorlige, som jeg har lært av, tatt til meg, men likevel, er det en alenehet over dette netlivet, en måte å kommunisere på som er de ensommes måte..(håper du forstår)

 

For meg forsvinner ikke nick og ord, men kanskje i litt for stor grad tar jeg ord og nick på alvor....

 

Men det er en del av min personlighet, så sånn får det bare være.

 

Er du ensom? Innerst inne?

Jeg tror du kjenner din ensomhet tydeligere akkurat nå som din psykiater har sluttet å jobbe. Du har hatt en veldig sterk tilknytning til henne, kanskje den sterkeste tilknytningen du har hatt til et annet menneske. Det er rimelig at du nå opplever en sorg, du har ikke lenger ditt fellesskap med psykiateren på samme måte som før. Men dette er også et tidspunkt med muligheter for deg til å knytte tettere bånd til andre mennesker. Du lever midt i en stor familie, men en snill ektemann og flotte barn. Jeg tror det finnes muligheter for deg til å oppleve mindre ensomhet ved å dele mer av deg selv med din familie.