ensomhet

[frosken]

Og den klemmen hjelper på ensomheten,

 

bare fordi jeg vet den er ment, og du er et godt menneske!

 

En som har lært meg mye!

 

Det beste med deg stjernestøv er at jeg alltid vet hvor jeg har deg, jeg vet at uansett om jeg skulle såre deg, så ville du valgt å tenke, ",men det var nok ikke ment sånn", du har en usedvanlig raushet og godhet i deg, du kan være aldri så "sprø", men du gir meg ofte en sånn trygghet bare ved den styrken du har i deg til å tenke det gode, velge det gode, i andre alltid.

 

Jeg klarer nok ikke forklare det så godt, men om dol er som BellaDotte skriver, noe man ikke skal ta på alvor, så tar jeg mye på alvor, og du er et av de mennesker jeg aldri vil glemme, rett og slett fordi de er så hel, så god og så stabil, takk for det!

 

Jeg er helt uenig i det du sier BellaDotte sier om dol, dol er så avgjort noe man ofte kan ta på alvor. Blant annet håper jeg at stjernestøv tar denne tilbakemeldingen fra deg på alvor. Jeg synes du på en god måte beskriver en kvalitet ved stjernestøv som jeg også verdsetter høyt.

[stjernestøv]

Bare si takk:-)

 

For jeg er så takknemlig for at jeg ikke sårer deg, sånn som jeg sårer andre!

 

Jeg bryr meg mye om andre, men jeg kan "slå andre i hodet", når jeg syns ord passer inn, men du blir aldri fornærmet.

 

Det er aldri vondt ment, jeg tror du må¨være en perfekt mor for en autist!

 

Jeg er både ærlig og et godt menneske (dvs jeg har gode intensjoner), men jeg sårer mange, inni mellom, dessverre, men jeg får ikke det alltid med meg, og konsekvensene av det...men så lenge intensjonen min ikke er ond eller vond, så er jeg hel og ja godhjertet.

 

Jeg er ikke like raus som deg, jeg kan bli frustrasjons-sint, og visse egenskaper som løgn feks fins det lite tilgivelse for, jeg kan tilgi, men kun til den som angrer, jeg er ikke så raus og romslig som deg! jeg beundrer deg, og jeg vil ikke du skal være "sprø", for jeg syns du er så klok.

Ok, takk :-)

 

Håper du får det bedre snart, du kan jo så mye om masse ting.

[Trine]

Jeg tror du kjenner din ensomhet tydeligere akkurat nå som din psykiater har sluttet å jobbe. Du har hatt en veldig sterk tilknytning til henne, kanskje den sterkeste tilknytningen du har hatt til et annet menneske. Det er rimelig at du nå opplever en sorg, du har ikke lenger ditt fellesskap med psykiateren på samme måte som før. Men dette er også et tidspunkt med muligheter for deg til å knytte tettere bånd til andre mennesker. Du lever midt i en stor familie, men en snill ektemann og flotte barn. Jeg tror det finnes muligheter for deg til å oppleve mindre ensomhet ved å dele mer av deg selv med din familie.

 

Det her er jeg veldig enig i. Jeg er ensom sammen med andre, men de jeg klarer å dele av meg selv med er jeg ikke ensom sammen med. Men det er vanskelig så det er ikke alltid jeg klarer dele med de 2 heller.

 

Madelenemie, om du klarer å dele mer av deg selv med familien så tror jeg det vil hjelpe. Kanskje du kan få et like åpent forhold til mannen din som du hadde til psykiateren om du tør å stole på han.

Endret 4. februar 2015 av Trine

[stjernestøv]

Jeg er helt uenig i det du sier BellaDotte sier om dol, dol er så avgjort noe man ofte kan ta på alvor. Blant annet håper jeg at stjernestøv tar denne tilbakemeldingen fra deg på alvor. Jeg synes du på en god måte beskriver en kvalitet ved stjernestøv som jeg også verdsetter høyt.

Takk for det :-)

[Madelenemie]

Skjønner godt du savner henne. Hun virket som en veldig flink og omsorgsfull psykiater.

Kan du få ny psykiater? Kanskje du burde spørre fastlegen din om det? Sidet det hjelper deg så du ikke blir så ensom, og at det hjelper deg med følelser så er det veldig fint ha noen å gå til.

 

Jeg forstår hva du mener. Nettet blir ikke det samme som i virkeligheten dessverre :/

 

Jeg kan ikke huske sist gang jeg fikk det spørsmålet. Så betyr mye at du spør meg om det.

Helt ærlig. Jeg er også veldig ensom. Jeg har venner men ingen jeg kan prate med det aller dypeste om. Det er sårt.

Hei!

 

mm.

 

Min psykiater var visst også ensom på en måte...eller hun sa det der om at til slutt/sist er vi alle alene, hun sa det på en måte sånn at ordene ble hengende igjen, jeg var ikke ensom før, jeg var bare mer alene, og det tenkte jeg ikke så trist rundt.

 

Men uansett, så lurer jeg på hva man gjør når man er ensom?

 

Fins det noen løsning, eller er det bare å holde ut ensomheten?

 

Jeg er veldig åpen, men i møte med mange er jeg både naiv og litt ubeskyttet, jeg tenker ikke hva som er hensiktsmessig og strategisk å si, sånt klarer jeg ikke, og i møte med vanlige mennesker har jeg blitt utnyttet. Ikke mange ganger, kun noen få, men det ga meg sorg i hjertet. Det er lettere for meg å omgås autister, de tenker ikke strategisk heller, de bare sier som det er.

[Madelenemie]

Jeg er helt uenig i det du sier BellaDotte sier om dol, dol er så avgjort noe man ofte kan ta på alvor. Blant annet håper jeg at stjernestøv tar denne tilbakemeldingen fra deg på alvor. Jeg synes du på en god måte beskriver en kvalitet ved stjernestøv som jeg også verdsetter høyt.

 

Det håper jeg også!

 

For jo mer jeg har lært stjernestøv å kjenne, jo mer kjenner jeg av noe som gjør meg trygg,

 

hun velger liksom alltid å forstå ting på en god måte, og er så for meg uvanlig stødig på en måte som gjør at henne gir trygghet.

 

Da er hun nok en god mor for sin autistbarn, og en god netvenn for en fremmed autistdame:-)

 

Jeg trenger sånne stødige mennesker, vet jeg, sa min psykiater, men det rare er for meg at hun også er så rar

Tror på så mye merkelig, men så får nettopp hun meg til å puste rolig, det er jammen noe spesielt med stjernestøv.

 

Så mange ble rasende sint på meg, ikke alle da, men mange, men stjernestøv ble ikke?

kanskje fordi hun har et autistbarn og vet veien autisme tar iblant, jeg vet ikke

 

Hun er i vertfall veeldig klok!

[Gjest Gargamel]

Hei!

 

mm.

 

Min psykiater var visst også ensom på en måte...eller hun sa det der om at til slutt/sist er vi alle alene, hun sa det på en måte sånn at ordene ble hengende igjen, jeg var ikke ensom før, jeg var bare mer alene, og det tenkte jeg ikke så trist rundt.

 

Men uansett, så lurer jeg på hva man gjør når man er ensom?

 

Fins det noen løsning, eller er det bare å holde ut ensomheten?

 

Jeg er veldig åpen, men i møte med mange er jeg både naiv og litt ubeskyttet, jeg tenker ikke hva som er hensiktsmessig og strategisk å si, sånt klarer jeg ikke, og i møte med vanlige mennesker har jeg blitt utnyttet. Ikke mange ganger, kun noen få, men det ga meg sorg i hjertet. Det er lettere for meg å omgås autister, de tenker ikke strategisk heller, de bare sier som det er.

 

Jeg tror ikke det finnes en enkel oppskrift, men det handler om å kunne dele tankene sine med noen sånn at man ikke sitter alene med alle bekymringer og ansvar. Noen ganger kan man "bruke" ektefellen til det, men det er ikke alltid det passer.

 

Jeg tror alle kan føle seg ensomme og at følelsen kanskje ikke er annerledes for autister. Autisme kan vel være en av mange årsaker til at folk blir ensomme.

[Madelenemie]

Ok, takk :-)

 

Håper du får det bedre snart, du kan jo så mye om masse ting.

jeg kan litt om noen få områder.

 

Men jeg er ikke klok på de mellommenneskelige relasjoner sånn som deg!

 

Jeg hadde trengt en venn som deg! en som ikke feiltolker og misforstår, men som vet at "hei her er noe tull og lureri, dette er nok ikke ment sånn".

 

Det er derfor jeg vil du skal være helt frisk!! Fordi du er så snill!!

[Madelenemie]

Jeg tror ikke det finnes en enkel oppskrift, men det handler om å kunne dele tankene sine med noen sånn at man ikke sitter alene med alle bekymringer og ansvar. Noen ganger kan man "bruke" ektefellen til det, men det er ikke alltid det passer.

 

Jeg tror alle kan føle seg ensomme og at følelsen kanskje ikke er annerledes for autister. Autisme kan vel være en av mange årsaker til at folk blir ensomme.

Ok

 

Det tror jeg du har rett i!

 

Nå skal jeg tenke på det, det forklarer hvorfor jeg nå har blitt ensom, jeg har jo til nå, hatt min psykiater, men det har jeg ikke lenger.

 

Og min mann, det går ikke, som du skriver, vi er for forskjellig, han ler av autisme, mener det godt, men han syns alt innen det psykiske er nokså komisk. 

 

Men da han fikk en venn som er seksuelt misbrukt endret han seg, han så at hun strevde og led, da snakket han ord, jeg aldri hadde hørt.

 

Det hender han også syns veldig synd på meg, da går jeg min vei, feks når noe fra barndommen kommer opp.

Han sier da "stakkar lille..." men så forsvinner jeg fort, for jeg vet ikke hva jeg skal si og jeg blir rastløs.

Vennen hans gråter høyt og han trøster, så der har han lært at traumer og følelser kan gi psykiske reaksjoner.

 

Jeg har nok ingen å snakke med lenger...

 

men jeg trodde ikke jeg trengte det!

 

Jeg skrev jo for det meste, men det er jo også en kommunikasjonsform.

 

Jeg sa Nei til ny psykiater, min psykiater sa at hun kunne finne noen med kompetanse på autisme, ringe autismeenheten, men jeg vet det ikke fins! Men nå skrev jo nhd for noen dager siden at han kunne mye om asperger, det visste jeg ikke.

 

Takk for hjelpen!

[stjernestøv]

jeg kan litt om noen få områder.

 

Men jeg er ikke klok på de mellommenneskelige relasjoner sånn som deg!

 

Jeg hadde trengt en venn som deg! en som ikke feiltolker og misforstår, men som vet at "hei her er noe tull og lureri, dette er nok ikke ment sånn".

 

Det er derfor jeg vil du skal være helt frisk!! Fordi du er så snill!!

Tusen takk :-) Jeg synes du er veldig snill også, vi er iallefall nettvenner og det er bra :-)

 

Jeg har nok "tålt mye" pga sønnen min som har asperger, han mener aldri noe vondt med det selv om det kan virke sårende. Vet jo at han er et godt menneske, og det er du også. Jeg blir trist når folk misforstår og misoppfatter han, sier stygge ting til han fordi han er som han er. Folk burde ha mer toleranse ovenfor hverandre.

[Madelenemie]

Spurte du bare en gang? Kanskje det bare ikke passet akkurat da?

Spør du meg?

[Madelenemie]

Jeg har følt meg ensom noen ganger, men nå har jeg forstått at jeg har det bedre alene enn sammen med andre så da er jeg ikke ensom lenger. Men jeg har familie, kjæreste og en god venn så jeg har flere jeg kan prate med og vi støtter hverandre. De vennene jeg ikke kan være meg selv sammen med og som ikke forstår meg orker jeg ikke ha kontakt med. Jeg har nok mennesker å ta vare på, jeg har ikke noe å gi til flere.

 

Jeg har hørt at Røde kors har besøksvenner (eller hva det nå heter) Kunne det vært et alternativ? Hvor gamle er barna dine?

 

Syns du skal prate med mannen din om ensomheten. Man skal jo kunne prate om slike ting sammen. Kanskje han ikke vet at du føler deg ensom.

Ok.

 

Jeg tror ikke jeg har for vane å snakke om problemer?

 

Men hvis noen spør, da svarer jeg, rett frem.

 

Da damen på sykehuset spurte om jeg var uthvilt svarte jeg "nei",

da startet en lang utspørring, jeg svarte på alt, og lurte på om jeg pga av dårlig forfatning ikke burde ta eeg,

men det glemte jeg spørre om.

 

Imidlertid sa hun stadig, "sover du?", jeg sov ikke, så jeg svarte nei, og gjorde ellers alt hun sa.

Jeg snakket mer enn jeg hadde lyst til, kun fordi hun stilte så mange spørsmål.

 

Jeg liker løsninger, min psykiater hadde alltid gode løsninger og forslag på ting, da syns jeg det er nyttig å lytte eller snakke/spørre.

 

Nei jeg vil ikke ha besøk, jeg tåler ikke særlig godt mye prat.

Endret 4. februar 2015 av Madelenemie

[Madelenemie]

Eksistensielt sett er vi alle ensomme, vi lever alle både isolert og i fellesskap. Noe av det fine ved å være menneske er at vi også kan dele - til og med ensomhet.

Hm og ok.

 

Hvilken nytte er det å dele ensomhet da?

 

Jeg ble jo ikke akkurat gladere i går kveld?

 

Jeg ble imidlertid gladere nå, fordi jeg fikk mange ok tanker og svar.

[Madelenemie]

Jeg tror du kjenner din ensomhet tydeligere akkurat nå som din psykiater har sluttet å jobbe. Du har hatt en veldig sterk tilknytning til henne, kanskje den sterkeste tilknytningen du har hatt til et annet menneske. Det er rimelig at du nå opplever en sorg, du har ikke lenger ditt fellesskap med psykiateren på samme måte som før. Men dette er også et tidspunkt med muligheter for deg til å knytte tettere bånd til andre mennesker. Du lever midt i en stor familie, men en snill ektemann og flotte barn. Jeg tror det finnes muligheter for deg til å oppleve mindre ensomhet ved å dele mer av deg selv med din familie.

ja ok.

 

Jeg skal tenke på det.

 

Imidlertid er min mann og jeg veldig forskjellige, 

 

Jeg klarer ikke forklare det, men i hans kultur eksisterer kun, "hardt arbeide", med det mener jeg at han er av den oppfatning at "nød får naken kvinne til å spinne", er ikke det er sånt ordtak? jeg mener at det fins ikke psykiske problemer , det fins kun hardt arbeide. (jeg forklarer dette dårlig nå, skal forklare bedre når jeg får tenkt litt mer....) 

 

Jeg vet ikke et eneste menneske i min manns familie, med ikke akkurat samme oppfatning, 

autisme kan de litt godta, men å streve, handler bare om å ikke ta seg nok sammen.

 

derfor er det iblant vanskelig for barna også, fordi stress og mase og ambisjonsnivået er veeldig uautistisk!

(håper du forstår)

 

Når min mann går på jobb. kan barna si, " å nå ble det deilig og rolig",

 

vi har puls på 240 når han er her, fordi alt av prøver skal evalueres, forbedres, spisses, altså kunnskapen m.m..

Han mener jo dette bra, men han stresser så fælt med skoleresultater. Jeg kan motivere, men jeg vokter meg fra å skape press, da press kan føre til går i vranglås.

[AnonymBruker]

ja ok.

 

Jeg skal tenke på det.

 

Imidlertid er min mann og jeg veldig forskjellige, 

 

Jeg klarer ikke forklare det, men i hans kultur eksisterer kun, "hardt arbeide", med det mener jeg at han er av den oppfatning at "nød får naken kvinne til å spinne", er ikke det er sånt ordtak? jeg mener at det fins ikke psykiske problemer , det fins kun hardt arbeide. (jeg forklarer dette dårlig nå, skal forklare bedre når jeg får tenkt litt mer....) 

 

Angst, depresjon, schizofreni, psykoser, tvangslidelser, mani osv finnes ikke??? Hva slags rar kultur er dette?

Anonymous poster hash: d9552...5f2

[Trine]

Hm og ok.

 

Hvilken nytte er det å dele ensomhet da?

 

Jeg ble jo ikke akkurat gladere i går kveld?

 

Jeg ble imidlertid gladere nå, fordi jeg fikk mange ok tanker og svar.

 

Her svarte du på ditt eget spørsmål. Hva er vitsen med å dele ensomheten? Du fikk mange ok svar og ble glad for det. Trenger det være noe mer. Du ble jo gladere.

 

Du har jo snakket om problemer med psykiateren og hun har gitt deg svar på det du lurer på. Kan ikke din mann gi deg svar og løsninger på spørsmålene dine? Hvordan forhold har egentlig du og din mann?

 

Mener din mann at din datter bare skal ta seg sammen? Har ikke hun spiseforstyrrelse? Det er jo en psykisk lidelse. Jeg syns ikke det høres ut som du og din mann har et særlig godt forhold. Det virker ikke som at dere prater sammen om noe, men bare lever hvert deres liv.

[Madelenemie]

Her svarte du på ditt eget spørsmål. Hva er vitsen med å dele ensomheten? Du fikk mange ok svar og ble glad for det. Trenger det være noe mer. Du ble jo gladere.

 

Du har jo snakket om problemer med psykiateren og hun har gitt deg svar på det du lurer på. Kan ikke din mann gi deg svar og løsninger på spørsmålene dine? Hvordan forhold har egentlig du og din mann?

 

Mener din mann at din datter bare skal ta seg sammen? Har ikke hun spiseforstyrrelse? Det er jo en psykisk lidelse. Jeg syns ikke det høres ut som du og din mann har et særlig godt forhold. Det virker ikke som at dere prater sammen om noe, men bare lever hvert deres liv.

Har ikke tenkt på det, kanskje vi lever hvert vårt liv?

 

Jeg er imidlertid glad i han, veldig.

 

Min mann mener vel at psykiske problemer for han er helt uforståelig. Så ja barna sier han kun signaliserer at det handler om å ta seg sammen.

 

Han er et godt menneske, vi er bare forskjellige, og jeg elsker han.

 

Vi er like også, det er som om vi i blant er veldig like, men så kommer min autisme imellom...

 

Vi er begge hardtarbeidende, men min autisme gjør at jeg klarer ikke det samme livstempoet,

jeg klarer ikke forklare bedre nå..

[Madelenemie]

 

Angst, depresjon, schizofreni, psykoser, tvangslidelser, mani osv finnes ikke??? Hva slags rar kultur er dette?

Anonymous poster hash: d9552...5f2

 

Det er en kultur der man dør om man blir psykisk syk, takler man ikke presset henger man seg i skogen!

 

De har egne selvmordskoger!

Endret 4. februar 2015 av Madelenemie

[slabbedask]

Det er en kultur der man dør om man blir psykisk syk, takler man ikke presset henger man seg i skogen!

 

De har egne selvmordskoger!

 

Japan?

 

https://www.youtube.com/watch?v=4FDSdg09df8

Endret 4. februar 2015 av slabbedask

[Trine]

Har ikke tenkt på det, kanskje vi lever hvert vårt liv?

 

Jeg er imidlertid glad i han, veldig.

 

Min mann mener vel at psykiske problemer for han er helt uforståelig. Så ja barna sier han kun signaliserer at det handler om å ta seg sammen.

 

Han er et godt menneske, vi er bare forskjellige, og jeg elsker han.

 

Vi er like også, det er som om vi i blant er veldig like, men så kommer min autisme imellom...

 

Vi er begge hardtarbeidende, men min autisme gjør at jeg klarer ikke det samme livstempoet,

jeg klarer ikke forklare bedre nå..

 

Du trenger ikke forklare bedre. Du elsker mannen din og sier han er et godt menneske. Det med livstempo kjenner jeg godt til