Bekymringer

[stjernestøv]

Bekymringen for ungene tar aldri slutt, selv hvor store de er?

 

Vet ikke om jeg holder ut dette. Hvordan holde ut og takle det?

[Caylee]

Bekymringen for ungene tar aldri slutt, selv hvor store de er?

 

Vet ikke om jeg holder ut dette. Hvordan holde ut og takle det?

Jeg har ikke peiling på sånt. Men kanskje du burde tenke at barna dine ringer deg hvis det er noe ille? Jeg tror at hvis det skjer ting du bekymrer deg for ringer de nok

[XbellaX]

Bekymringen for ungene tar aldri slutt, selv hvor store de er?

 

Vet ikke om jeg holder ut dette. Hvordan holde ut og takle det?

 

 

Det tror jeg er ganske så vanlig stjernestøv. Jeg vet ikke om bekymringene er fornuftige eller grunnløse? Forsøk å avlede deg selv så godt du kan, finn på noe.

 

[stjernestøv]

Jeg har ikke peiling på sånt. Men kanskje du burde tenke at barna dine ringer deg hvis det er noe ille? Jeg tror at hvis det skjer ting du bekymrer deg for ringer de nok

Ja de ringer jo, men vet ikke om jeg klarer dette mer. Må jo lære meg å takle det bedre, å ikke bli dårlig selv.

[stjernestøv]

Det tror jeg er ganske så vanlig stjernestøv. Jeg vet ikke om bekymringene er fornuftige eller grunnløse? Forsøk å avlede deg selv så godt du kan, finn på noe.

 

De er fornuftige og reelle, det gnager i meg og jeg klarer ikke tenke på ant. Men det er vel vanlig ja.

[Caylee]

Ja de ringer jo, men vet ikke om jeg klarer dette mer. Må jo lære meg å takle det bedre, å ikke bli dårlig selv.

Du burde kanskje ta det opp med noen profesjonelle? Jeg har hørt det er vanlig være bekymret for barna sine, men ikke så mye at man er det konstant bekymret og redd, og også i sterkere grad.

Endret 5. februar 2015 av Caylee

[AnonymBruker]

De er fornuftige og reelle, det gnager i meg og jeg klarer ikke tenke på ant. Men det er vel vanlig ja.

Hvor gamle er barna dine?

Anonymous poster hash: 89a47...fc9

[Gjest]

De er fornuftige og reelle, det gnager i meg og jeg klarer ikke tenke på ant. Men det er vel vanlig ja.

Vi vil nok alltid bekymre oss for barna våre selv om de er voksne.  Spesielt når vi vet de er i en vanskelig situasjon. Jeg har ikke så mange råd å gi.  Merker selv at jeg blir dårligere når det er noe med barna.  Men jeg tror det er fornuftig også på det område å gjør noe med det vi kan gjøre noe med, og lære oss å leve med det vi ikke kan gjøre noe med. Enkelte ting må barna finne ut av selv.  Men vi kan støtte og hjelpe de. Men jeg vil si som xbellax at jeg tror det er nokså vanlig.

Endret 5. februar 2015 av eller

[stjernestøv]

Du burde kanskje ta det opp med noen profesjonelle? Jeg har hørt det er vanlig være bekymret for barna sine, men ikke så mye at man er det konstant bekymret og redd, og også i sterkere grad.

Dette går meg virkelig på nervene, jeg tok det jo opp med sykepleieren som var her. Tror ikke han forstod, kjenner meg jo ikke.

[stjernestøv]

 

Hvor gamle er barna dine?

Anonymous poster hash: 89a47...fc9

 

De er 21 og 17 år..

[stjernestøv]

Vi vil nok alltid bekymre oss for barna våre selv om de er voksne.  Spesielt når vi vet de er i en vanskelig situasjon. Jeg har ikke så mange råd å gi.  Merker selv at jeg blir dårligere når det er noe med barna.  Men jeg tror det er fornuftig også på det område å gjør noe med det vi kan gjøre noe med, og lære oss å leve med det vi ikke kan gjøre noe med. Enkelte ting må barna finne ut av selv.  Men vi kan støtte og hjelpe de. Men jeg vil si som xbellax at jeg tror det er nokså vanlig.

Ok, det er vel vanlig å reagere når barna har det vondt.

[Caylee]

Dette går meg virkelig på nervene, jeg tok det jo opp med sykepleieren som var her. Tror ikke han forstod, kjenner meg jo ikke.

Jeg er 20 , blir 21 i år. så er like gammel som det ene barnet ditt. Kan prøve gi noen råd ut ifra det. Mamma er veldig bekymret til tider. Og da mener jeg på den måten at noenganger når jeg ikke tok telefonen kjørte hun hjem fra jobb for å skjekke, og fikk ofte "følelsen" av dårlige ting.

Det som hjalp hun er at vi har en avtale om at er det noe veldig ille skal jeg si ifra.

Et problem angående at foreldre blir for bekymret er at barna merker det alt for godt. Jeg merket det veldig godt en periode at det ble litt slitsomt. Så var en lettelse da vi lagde en avtale.

 

Hvordan er barna dine? Pleier det skje ting? Sånne ting har mye å si. Om hvordan de har det med seg selv.

Hva sa sykepleieren?

[XbellaX]

De er fornuftige og reelle, det gnager i meg og jeg klarer ikke tenke på ant. Men det er vel vanlig ja.

 

Jeg tror egentlig ikke du kan gjøre så mye annet enn å støtte ham, i blant må vi mennesker trå feil for å finne vår verdi og finne ut hva vi egentlig vil. 

[stjernestøv]

Jeg er 20 , blir 21 i år. så er like gammel som det ene barnet ditt. Kan prøve gi noen råd ut ifra det. Mamma er veldig bekymret til tider. Og da mener jeg på den måten at noenganger når jeg ikke tok telefonen kjørte hun hjem fra jobb for å skjekke, og fikk ofte "følelsen" av dårlige ting.

Det som hjalp hun er at vi har en avtale om at er det noe veldig ille skal jeg si ifra.

Et problem angående at foreldre blir for bekymret er at barna merker det alt for godt. Jeg merket det veldig godt en periode at det ble litt slitsomt. Så var en lettelse da vi lagde en avtale.

 

Hvordan er barna dine? Pleier det skje ting? Sånne ting har mye å si. Om hvordan de har det med seg selv.

Hva sa sykepleieren?

Ja de merker nok at jeg bekymrer meg, gir seg jo utslag i migrene og nerver det. Han blir 22 år, så da er han et år eldre enn deg ja, du virker reflektert over det du sliter med. Fortalte sykepleieren om situasjonen han er i nå, og han sa det var ingen god situasjon. Det vet jeg alt fra før. Han har det ikke godt og jeg vil bare han skal komme hjem, men det er jo noe han må bestemme seg for selv. Jeg kan ikke bestemme det, men han ringer flere ganger for dagen så han har det ikke godt. Ikke er han kjent for å grine heller, noe han nå har gjort noen ganger. Han sliter virkelig. Og han andre sliter med angst uten helt å ville innrømme det skikkelig, men jeg merker jo at han unngår alt sosial og ikke liker seg i praksis. Føler meg hjelpeløs.

[stjernestøv]

Jeg tror egentlig ikke du kan gjøre så mye annet enn å støtte ham, i blant må vi mennesker trå feil for å finne vår verdi og finne ut hva vi egentlig vil. 

Jeg støtter begge så godt jeg kan, men det virker ikke alltid som det er nok med støtte. Ser at det går galt uten at jeg kan gjøre noe.

[Caylee]

Ja de merker nok at jeg bekymrer meg, gir seg jo utslag i migrene og nerver det. Han blir 22 år, så da er han et år eldre enn deg ja, du virker reflektert over det du sliter med. Fortalte sykepleieren om situasjonen han er i nå, og han sa det var ingen god situasjon. Det vet jeg alt fra før. Han har det ikke godt og jeg vil bare han skal komme hjem, men det er jo noe han må bestemme seg for selv. Jeg kan ikke bestemme det, men han ringer flere ganger for dagen så han har det ikke godt. Ikke er han kjent for å grine heller, noe han nå har gjort noen ganger. Han sliter virkelig. Og han andre sliter med angst uten helt å ville innrømme det skikkelig, men jeg merker jo at han unngår alt sosial og ikke liker seg i praksis. Føler meg hjelpeløs.

Høres ikke ut som har det noe godt nei :/

Jeg pleide alltid ringe flere ganger daglig da jeg hadde det veldig dårlig da jeg ikke bodde hjemme.

Hva med å spørre han om han kan kontakte noen? Helsestasjon for ungdom, helsesøster på et sted eller noe lignende? Så han kan få fort råd.

Det andre barnet ditt på 17, har h'n noen problemer? Eller er det redd det vil skje noe uansett?

Endret 5. februar 2015 av Caylee

[stjernestøv]

Høres ikke ut som har det noe godt nei :/

Jeg pleide alltid ringe flere ganger daglig da jeg hadde det veldig dårlig da jeg ikke bodde hjemme.

Hva med å spørre han om han kan kontakte noen? Helsestasjon for ungdom, helsesøster på et sted eller noe lignende? Så han kan få fort råd.

Det andre barnet ditt på 17, har h'n noen problemer? Eller er det redd det vil skje noe uansett?

Han hadde snakket med nav i dag, og hun sa han kunne ikke ha det sånn så fikk han et telefon nummer. Han andre fyller 18 år og sliter med angst, tror det er sosial angst for han unngår alt sosialt. Skal ta dette opp med legen min. Og ikke vet han hva han vil ang skole heller, har valgt feil sier han men vet ikke hva han vil videre. Så fikk han innkallelse til millitæret og det vil han jo ikke, jeg er så bekymret.

[Caylee]

Han hadde snakket med nav i dag, og hun sa han kunne ikke ha det sånn så fikk han et telefon nummer. Han andre fyller 18 år og sliter med angst, tror det er sosial angst for han unngår alt sosialt. Skal ta dette opp med legen min. Og ikke vet han hva han vil ang skole heller, har valgt feil sier han men vet ikke hva han vil videre. Så fikk han innkallelse til millitæret og det vil han jo ikke, jeg er så bekymret.

Det er bra han fikk et nummer han kan ringe.

Det er rart den yngste sønnen din ble innkalt til millitæret når han har sosial angst. var det et ark der man skulle fylle ut ting? Eller var det et ark der det sto "Møt opp dato osv"?

Jeg tror alle får ark de må fylle ut om sin helse osv. Jeg ble ikke innkalt pågrunnav det jeg fylte ut.

Endret 5. februar 2015 av Caylee

[stjernestøv]

Det er bra han fikk et nummer han kan ringe.

Det er rart den yngste sønnen din ble innkalt til millitæret når han har sosial angst. var det et ark der man skulle fylle ut ting? Eller var det et ark der det sto "Møt opp dato osv"?

Jeg tror alle får ark de må fylle ut om sin helse osv. Jeg ble ikke innkalt pågrunnav det jeg fylte ut.

Ja var godt han fikk nummeret hennes, men det er jo meg han ringer til. Han andre fylte ut noe på nettet, der ser de jo at han er lite motivert men han går jo ikke i behandling for angst. Det var noe som skulle fyllest ut. I tilegg til dette har jeg en sur samboer som ikke forstår bæret av dette.

[Madelenemie]

Bekymringen for ungene tar aldri slutt, selv hvor store de er?

 

Vet ikke om jeg holder ut dette. Hvordan holde ut og takle det?

Hei!

 

Jeg tror alle foreldre blir fra seg av fortvilelse og lei seg når barna strever og er syke.

 

Jeg tror ikke det fins noen annen løsning enn å holde ut, og prøve å tenke at det kommer bedre tider.

 

Jeg driver selv for tiden og holder ut, fordi jeg må, men jeg er så sliten at "bedre tider" orker jeg ikke tenke på.

 

Av og til kan det hjelpe sette ting i perspektiv, eller ha noen å snakke med, som kanskje hjelper en til å sette ting i bedre perspektiv, men det fins situasjoner der selv det ikke hjelper.

 

Situasjoner der livet er truet eller døden blir et spørsmål, eller sykdommer truer, situasjoner der livet raser utfor et stup for de som burde ha livet foran seg, og alt man vil er å bytte plass med barnet sitt, noe man ikke kan.

 

Hvis problemene ikke skyldes livstruende sykdom, tror jeg du kan få hjelp til å sette livet nå i perspektiv,

 

Men også sorg kan være livstruende, ikke bare fysisk sykdom,

 

det er mange gleder ved barn, kanskje nettopp fordi det også er mange bekymringer og fortvilelse også?

 

merkelig nok!