Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[lille_myyy]

Kom over en artikkel angående dette, og det gikk en ubehagelig og vond følelse gjennom hele meg. Fordi jeg kjenner meg igjen i veldig mange punkter...

 

Jeg har store humørsvigninger, venner sier at hvis jeg er glad, så blir jeg utrolig glad. Blir jeg lei meg, blir jeg helt nede, uutholdelig sorg uten noen forklaring. Hvis jeg først blir ordentlig sint (skjer nesten aldri), så blir jeg utrolig sint. Har utrolig selvdestruktiv holdning, og har de siste 6-7 årene ikke sett noen verdi i meg selv. Dette er dog bedre nå etter jeg startet med Efexor. Jeg analyserer meg opp med andre, og føler jeg aldri er bra nok. Fortiden og feil jeg har gjort, dveler jeg med, og får igjen enda lavere selvfølselse. 

 

Selv tror jeg at jeg har lett angst, livredd at kjæresten min skal forlate meg (også bedre etter oppstart av Efexor). Redd at familien min skal dø, eller tenker på sorgen jeg kommer til å kjenne på når de dør. Jeg er generelt usikker, og opptatt av å bli likt av alle. Hvis jeg føler jeg ikke blir det, får jeg enda større destruktive tanker. Lavt selvbilde og selvtilitt er vel noe som regjerer veldig sterkt hos meg.

 

Min mor "forlot" meg da jeg var 6 mnd for å studere i Bergen. Jeg bodde da med min far. Hun fant min nåværende stefar i Bergen, og vi flyttet fra far og til en annen plass da jeg var rundt 2 år. Vi har flyttet mye gjennom oppveksten, og stabilitet i den forstand har vært inteteksisterende. Jeg ble mobbet store deler av barndommen. Bedre da jeg gikk på slutten av ungdomsskolen, men da min første kjæreste gjennom 3 år gjorde det slutt, ble jeg helt fra meg. Jeg utviklet bulimi, og utagerende adferd (18årsalderen). Jeg ble misbrukt av flere fordi jeg drakk meg for full, og ikke hadde evne til å si nei (vet det er min feil). Etter dette ble det vel enda værre, og jeg bebreidet meg selv for å være så dum. Dette gjorde at jeg hadde et litt utsvevende "ungdomstid". Kan også nevnes at jeg har opplevd mange dødsfall gjennom årene, av mennesker som sto meg svært nær.

 

Jeg fikk meg ny kjæreste da jeg var 22 år, og var helt i himmelen. Helt til jeg sakte men sikkert ble fanget av hans manipulering. Han fikk meg til å forstå at jeg ikke var god nok, at jeg aldri kom til å bli elsket på grunn av min forhistorie med menn (var faktisk ikke så mange, men nok til at han brukte det mot meg). Han fikk meg til å miste fullstendig tro på meg selv, enda mer enn jeg selv allerede hadde gjort. Jeg "kom meg unna" med å være utro, da jeg igjen var alt for full. Dette kommer jeg ALDRI til å tilgi meg selv for, og jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre noe tilsvarende. Men jeg banker meg selv med dette hver dag, og får enda dårligere selvfølelse.

 

Dette er nå 3 år siden. Jeg har klart meg relativt bra etter dette, og har nå en super kjæreste. Men er under behandling for depresjon, og bruker efexor. Før dette ble jeg utredet med ADHD, men etter oppstart av medisin, så kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i mange av de symptomene jeg tidligere gjorde.

 

Vet dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt. Men finnes det noe test på internett for å se om jeg kommer innenfor denne diagnosen? 

Endret 5. februar 2015 av lille_myyy

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke du har eupf.

Jeg synes dette høres ut som depresjon. Den deprimerte vil aldri kunne gi en objektiv beskrivelse av seg selv og heller ikke selvdiagnostisere seg. Vurderingene vil bli for negative.

Du har sannsynligvis også trekk fra unnvikende pf.

Om du fortsatt tenker på dette etter at depresjonen er borte, kan du be behandleren din vurdere det.

[Caylee]

Kom over en artikkel angående dette, og det gikk en ubehagelig og vond følelse gjennom hele meg. Fordi jeg kjenner meg igjen i veldig mange punkter...

 

Jeg har store humørsvigninger, venner sier at hvis jeg er glad, så blir jeg utrolig glad. Blir jeg lei meg, blir jeg helt nede, uutholdelig sorg uten noen forklaring. Hvis jeg først blir ordentlig sint (skjer nesten aldri), så blir jeg utrolig sint. Har utrolig selvdestruktiv holdning, og har de siste 6-7 årene ikke sett noen verdi i meg selv. Dette er dog bedre nå etter jeg startet med Efexor. Jeg analyserer meg opp med andre, og føler jeg aldri er bra nok. Fortiden og feil jeg har gjort, dveler jeg med, og får igjen enda lavere selvfølselse. 

 

Selv tror jeg at jeg har lett angst, livredd at kjæresten min skal forlate meg (også bedre etter oppstart av Efexor). Redd at familien min skal dø, eller tenker på sorgen jeg kommer til å kjenne på når de dør. Jeg er generelt usikker, og opptatt av å bli likt av alle. Hvis jeg føler jeg ikke blir det, får jeg enda større destruktive tanker. Lavt selvbilde og selvtilitt er vel noe som regjerer veldig sterkt hos meg.

 

Min mor "forlot" meg da jeg var 6 mnd for å studere i Bergen. Jeg bodde da med min far. Hun fant min nåværende stefar i Bergen, og vi flyttet fra far og til en annen plass da jeg var rundt 2 år. Vi har flyttet mye gjennom oppveksten, og stabilitet i den forstand har vært inteteksisterende. Jeg ble mobbet store deler av barndommen. Bedre da jeg gikk på slutten av ungdomsskolen, men da min første kjæreste gjennom 3 år gjorde det slutt, ble jeg helt fra meg. Jeg utviklet bulimi, og utagerende adferd (18årsalderen). Jeg ble misbrukt av flere fordi jeg drakk meg for full, og ikke hadde evne til å si nei (vet det er min feil). Etter dette ble det vel enda værre, og jeg bebreidet meg selv for å være så dum. Dette gjorde at jeg hadde et litt utsvevende "ungdomstid". Kan også nevnes at jeg har opplevd mange dødsfall gjennom årene, av mennesker som sto meg svært nær.

 

Jeg fikk meg ny kjæreste da jeg var 22 år, og var helt i himmelen. Helt til jeg sakte men sikkert ble fanget av hans manipulering. Han fikk meg til å forstå at jeg ikke var god nok, at jeg aldri kom til å bli elsket på grunn av min forhistorie med menn (var faktisk ikke så mange, men nok til at han brukte det mot meg). Han fikk meg til å miste fullstendig tro på meg selv, enda mer enn jeg selv allerede hadde gjort. Jeg "kom meg unna" med å være utro, da jeg igjen var alt for full. Dette kommer jeg ALDRI til å tilgi meg selv for, og jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre noe tilsvarende. Men jeg banker meg selv med dette hver dag, og får enda dårligere selvfølelse.

 

Dette er nå 3 år siden. Jeg har klart meg relativt bra etter dette, og har nå en super kjæreste. Men er under behandling for depresjon, og bruker efexor. Før dette ble jeg utredet med ADHD, men etter oppstart av medisin, så kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i mange av de symptomene jeg tidligere gjorde.

 

Vet dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt. Men finnes det noe test på internett for å se om jeg kommer innenfor denne diagnosen? 

Kjenner meg igjen med å bli veldig redd for å bli forlatt. Borsett fra at jeg pleier svinge pågrunnav ting som skjer. Jeg trodde også jeg hadde det. Men viste deg seg jeg hadde unvikende personlighetsforstyrelse men har også trekk med borderline . De har mye til felles. Forskjellen er mest at de med unnvikende er bekymret for å bli forlatt/kritisert konstant og prøver alt de kan å ikke såre andre, mens de med borderline kan ha mye mer sinneutbrudd

Endret 5. februar 2015 av Caylee

[lille_myyy]

Jeg tror ikke du har eupf.

Jeg synes dette høres ut som depresjon. Den deprimerte vil aldri kunne gi en objektiv beskrivelse av seg selv og heller ikke selvdiagnostisere seg. Vurderingene vil bli for negative.

Du har sannsynligvis også trekk fra unnvikende pf.

Om du fortsatt tenker på dette etter at depresjonen er borte, kan du be behandleren din vurdere det.

 

Men hvordan skal jeg klare å leve med meg selv, og komme over depresjonen når jeg har gjort så mye dumt? Og det er så trist, fordi etter oppstart med medisin, hadde jeg en lang og god periode der jeg opplevde at depresjonen var omtrent borte. Alle disse bebreidelsene og destuktive tankene var borte. Nå har de kommet tilbake, bare at det har blitt mye verre (ellers har jeg bare glemt hvor ille jeg hadde det). 

 

Æsj... Har det noe med opptrapping fra 75 mg til 150 mg? Hadde gått på 75 mg siden november. Startet med 150 mg nå på mandag.

 

Jeg er så rådvill Skulle ønske jeg var en person uten så mye bagasje. Selvpåført bagasje.

[lille_myyy]

Kjenner meg igjen med å bli veldig redd for å bli forlatt. Borsett fra at jeg pleier svinge pågrunnav ting som skjer. Jeg trodde også jeg hadde det. Men viste deg seg jeg hadde unvikende personlighetsforstyrelse men har også trekk med borderline . De har mye til felles. Forskjellen er mest at de med unnvikende er bekymret for å bli forlatt/kritisert konstant og prøver alt de kan å ikke såre andre, mens de med borderline kan ha mye mer sinneutbrudd

 

Jeg er ikke dårlig sosial. Ingen tror jeg sliter, fordi jeg utad virker så trygg på meg selv. Smilende og er kjent for å ha godt humør. De skulle bare visst! Sender deg en god klem, og håper at det går bra med deg?

[Caylee]

Jeg er ikke dårlig sosial. Ingen tror jeg sliter, fordi jeg utad virker så trygg på meg selv. Smilende og er kjent for å ha godt humør. De skulle bare visst! Sender deg en god klem, og håper at det går bra med deg?

Skjønner. Da er det nok ikke det. Jeg misforsto. Du burde kanskje spørre om å få utredning?

Takk <3 Klem tilbake, betyr mye du spør.

Kunne vært bedre, men skal prøve holde ut! Håper du finner ut av dette

[lille_myyy]

Skjønner. Da er det nok ikke det. Jeg misforsto. Du burde kanskje spørre om å få utredning?

Takk <3 Klem tilbake, betyr mye du spør.

Kunne vært bedre, men skal prøve holde ut! Håper du finner ut av dette

 

Du misforsto ikke, jeg nevnte ikke noe om hvordan jeg var sosialt Men jeg jobber med en jobb som innebærer medmenneskelig kommuniasjon, og i den rollen er jeg trygg. Blir omtalt som empatisk og varm, og glad. Hvordan kan folk tro jeg er glad? 

 

Hold ut, jeg forstår deg meget godt <3 Er selv nede i en litt "downperiode". Sikkert fordi jeg ikke trodde jeg kunne få det nå som jeg har startet med AD... Hehe ;p 

Endret 5. februar 2015 av lille_myyy