Angst smitter til barn

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article10617196.ece

 

Viktig tema.

[AnonymBruker]

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article10617196.ece

 

Viktig tema.

Ja, kan du skjønne hva folk skal med barn? Barna burde blitt abortert vekk straks de ble unnfanget. Man kunne f.eks. stå i fare for å skade dem på en eller annen måte. Men for dere i psykiatrien blir det etterhvert veldig lite å gjøre hvis ikke de blir født også. Så det blir jo en avveining. Skal vi brødfø dere i psykiatrien eller skal vi skjerpe oss sånn at avkommet vårt ikke blir skadet? Hmmm...

 

Men det er ikke bare barn av psykisk syke som kan lide. Barn av karrierejagende foreldre som knapt har tid til egne barn kan også være svært skadelidende, og det kan være like smittende ved at de kanskje fører dette over til neste generasjon igjen. 

 

Heldigvis har jeg ingen barn selv. Det ville jo isåfall ha vært moralsk forkastelig.

Anonymous poster hash: d2520...74f

[Caylee]

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article10617196.ece

 

Viktig tema.

Så da er det moren og faren min sin feil at jeg sliter/har slitt mye med tvangstanker? Ifølge den logikken? Alt man sliter med er foreldres feil?

 

Husker en dag vi skulle dra på besøk da jeg var ca 8. Før vi dro fikk jeg beskjed av mamma gå på kjøkkenet å skekke ovnen, da jeg kom tilbake fikk jeg beskjed om å skjekke på nytt og på nytt. Jeg skjekka mange ganger tilsammen for hun var redd ovnen ikke var av. Og hun stolte ikke på seg selv.

 

Mens faren min skjekka om døra var låst opp mot 20 ganger. Så det hver dag før jeg gikk til barnehagen.

 

Ehh.. Nei. Det er ikke deres feil. Jeg skylder ikke på andre

[AnonymBruker]

Enig i at dette er et viktig tema. Da jeg vokste opp var min mor flink på "skrekk" for sykdommer som kunne ramme oss barna og min far tok seg av de store "skrekkscenariene" som verdenskrig/atomkrig osvosv.

 

 

Resultatet ble et "skranglete" jeg. Svært glad jeg har klart å skjerme mitt eget barn mot mine "angster".

Anonymous poster hash: eb3f5...5fe

[DoleMari]

Jeg er også et eksempel på det. Min mor overførte sin dødsangst over på meg, da hun ikke snakket noe om sykdommen og vi så at hun ble tynnere og tynnere. Da hun døde kjempet hun og det sto jeg som barn/ungdom og så på og fikk mareritt. Ingen voksne snakket med meg om episoden.

Det er noen opplevelser i mht. familievold som jeg ikke engang tar sjansen på å skrive om her som også skremte meg veldig. Ble heller aldri snakket om.

 

Jeg er kjempenøye på å forklare tantebarn hvis dem spør om noe, trygge dem, fremstå rolig uansett. Jeg er kanskje litt for opptatt av det. Men jeg føler jeg klarer det på en god måte, og det viser dem med at dem snakker med meg om veldig mye. Det er jeg så glad for:)

[Gjest]

Et svært viktig tema jeg kjenner berører .

Endret 6. februar 2015 av En namnlaus

[Toga]

Viktig tema.

[AnonymBruker]

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article10617196.ece

 

Viktig tema.

Unnskyld for mitt frekke svar, NHD! Jeg angrer meg. 

Anonymous poster hash: d2520...74f

[gardia]

Har oppdratt x antall barn som alle er helt friske selv om min egen liste over vonde opplevelser og diagnoser er lang som et ondt år.

Min teori om hvorfor det er gått så bra er at jeg ikke har delt mine opplevelser og problemer med dem.

Etter leggetid eller når jeg ellers er alene er tid for å gråte, fortvile, eller hva ellers jeg måtte føle for, når barna er tilstede får en legge lokk på problemene, og vis en ikke klarer det så får en gå et annet sted til kontrollen er gjenvunnet.

Og for de tingene som ikke lar seg skjule f.eks.at en er innlagt på psyk. så får forklaringen til barna være så mild som mulig og ikke minst tilpasset barnets alder.

Dette har gitt meg friske, lykklige og samfunnsnyttige barn og jeg er evig takknemlig for at det har gått dem så bra.

[Lillemus]

Jeg kjenner til et par tilfeller der mor har overført sin angst til ungen ja, uten tvil. Den ene jenta sier det selv i voksen alder at mora sa at alt var så skummelt og farlig og at det selvfølgelig smittet over på henne da hun var liten. Den andre jenta har aldri lært seg at det kan være trygt og godt å ligge i sin egen seng på eget rom og har i en alder av godt over 20 år knapt nok ligget alene en eneste natt, selv ikke etter at mora døde da jenta var tidlig i tenårene. Mors behov for å ha ungen rundt seg 24/7 var definitivt ikke av det gode for ungen.

[kaprif]

Ingen i min familie har vært psykisk syke. Men jeg selv er hardt rammet. Så dette er ikke en regel. Ofte kan dette være genetisk også, at man arver genet for angst og grubling. Det kan ha en sammenheng og bør ikke vise sin egen angst for barna, men det er ikke alltid sånn. Og man hører også historier om der barna blir sterkere og faktisk tar seg av sine egne foreldre uten å bli psykisk syke selv.