Folk som melder seg ut av familie

[AnonymBruker]

Det er egentlig rart. Ikke at enkelte personer melder seg helt ut av sin familie. Men at alle andre ofte har veldig sterke (negative) meninger om det. Selv helt fremmede som ikke kjenner familien det gjelder, kan bebreide og fordømme den som har brutt med sin familie. Eller tro at vedkommende har plikt til å forklare dem hvorfor. For ikke å snakke om venner og (mer perifere) slektninger som kjenner famiien, men ikke vet hva som foregår på innsiden. Som bebreider vedkommende fordi man "gjør dette mot sin mor" og likn. Hvordan kan de dømme, uten å virkelig vite?

 

Jeg kjenner flere som har foretatt et slikt valg, om å bryte, og det er i alle tilfelle svært gode grunner til at de har måttet gjøre det. Det skal i det hele tatt SVÆRT gode (og smertefulle) grunner til å foreta et så drastisk valg.

 

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

[Solemnity]

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

Med empati. Jeg har ingen kontakt med min far og samboeren min har ingen kontakt med moren og søsteren sin. Jeg har ikke opplevd fordømmelse på grunn av det, for noen av oss, men jeg hadde muligens ikke oppfattet slikt.

[Madelenemie]

 

 

Jeg kjenner flere som har foretatt et slikt valg, om å bryte, og det er i alle tilfelle svært gode grunner til at de har måttet gjøre det. Det skal i det hele tatt SVÆRT gode (og smertefulle) grunner til å foreta et så drastisk valg.

 

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

 

 

Hei!

 

I noen tilfeller er det gode grunner, i andre tilfeller er det sutring som ligger til grunn.

 

Hvis noen har brutt kontakten med sin familie håper jeg de har gjort det med god og veloverveid grunn,

 

Jeg har ikke brutt kontakten med min familie, det som har hindret meg har vært barna, jeg er i dag glad for det.

 

Tiden kan lege sår, endre forhold, og medføre positive endringer for og i generasjonene.

 

Noen ganger og ofte, hindrer brudd muligheter for noe positivt, for en endring som reparerer og gjør bedre enn et brudd.

 

Ansvar og forpliktelser står sterkere i familier enn i vennskap, uansett om vennskap iblant kan kjennes enklere.

 

 

 

 

 

 

[Mrs D]

Hei!

 

I noen tilfeller er det gode grunner, i andre tilfeller er det sutring som ligger til grunn.

 

Ingen utenforstående kan med sikkerhet vite hva som gjør at folk bryter med familien sin. Jeg betviler sterkt at noen gjør det for å sutre. For den personen som bryter er et eller annet God Nok Grunn. Selv det som for utenforstående kan oppfattes som bagateller er det nok mer dyptliggende grunner bak.

[Lillemus]

Da tenker jeg at det har vedkommende sikkert tenkt godt igjennom og har en god grunn til å gjøre det.

[Madelenemie]

Ingen utenforstående kan med sikkerhet vite hva som gjør at folk bryter med familien sin. Jeg betviler sterkt at noen gjør det for å sutre. For den personen som bryter er et eller annet God Nok Grunn. Selv det som for utenforstående kan oppfattes som bagateller er det nok mer dyptliggende grunner bak.

ok

 

sikkert riktig,

 

jeg hørte en gang noen forklare hvorfor de brøt med sin familie...

 

da ble jeg sjokkert, for sa at ble så bra passet på

 

For meg som vokste opp selv, som overlevde mer enn å ha en barndom, var det helt uforståelige ord.

 

Jeg hadde tenkt å bryte all kontakt, kunne gjort det, men siden jeg har barn var det ikke så enkelt,

idag er jeg glad jeg holdt ut, ikke bare for barnas skyld, men for egen del også, jeg erfarte selv at av alle forhold, så er familieralasjoner vanskelige, men de har også noe ved seg som er en verdi, og det er det iblant lett å glemme, eller ikke se,

men jeg erfarte det når sykdom og død kom nært, da alle var borte, alle andre enn muligens en familie man har noen flere felles genbiter med, at familie er viktig.

Endret 6. februar 2015 av Madelenemie

[stjernestøv]

 

Det er egentlig rart. Ikke at enkelte personer melder seg helt ut av sin familie. Men at alle andre ofte har veldig sterke (negative) meninger om det. Selv helt fremmede som ikke kjenner familien det gjelder, kan bebreide og fordømme den som har brutt med sin familie. Eller tro at vedkommende har plikt til å forklare dem hvorfor. For ikke å snakke om venner og (mer perifere) slektninger som kjenner famiien, men ikke vet hva som foregår på innsiden. Som bebreider vedkommende fordi man "gjør dette mot sin mor" og likn. Hvordan kan de dømme, uten å virkelig vite?

 

Jeg kjenner flere som har foretatt et slikt valg, om å bryte, og det er i alle tilfelle svært gode grunner til at de har måttet gjøre det. Det skal i det hele tatt SVÆRT gode (og smertefulle) grunner til å foreta et så drastisk valg.

 

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

Jeg tenker at det må være en god grunn til det.

[AnonymBruker]

 

Det er egentlig rart. Ikke at enkelte personer melder seg helt ut av sin familie. Men at alle andre ofte har veldig sterke (negative) meninger om det. Selv helt fremmede som ikke kjenner familien det gjelder, kan bebreide og fordømme den som har brutt med sin familie. Eller tro at vedkommende har plikt til å forklare dem hvorfor. For ikke å snakke om venner og (mer perifere) slektninger som kjenner famiien, men ikke vet hva som foregår på innsiden. Som bebreider vedkommende fordi man "gjør dette mot sin mor" og likn. Hvordan kan de dømme, uten å virkelig vite?

 

Jeg kjenner flere som har foretatt et slikt valg, om å bryte, og det er i alle tilfelle svært gode grunner til at de har måttet gjøre det. Det skal i det hele tatt SVÆRT gode (og smertefulle) grunner til å foreta et så drastisk valg.

 

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

 

De som ikke har full kjennskap til omstendighetene og hvordan de kan tolkes fra ulike sider i en familiesituasjon, befinner seg heller ingen i omstendig til å dømme.

Anonymous poster hash: 464a3...dca

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

Med tristhet.

 

Normalt får man ikke vite hvorfor. Skyld eller bebreidelse er uinteressant.

Brudd med familie kommer høyst sannsynlig av konflikt og at noen ikke tåler hverandre, vil sannsynligvis ikke tilgi og bærer på bitterhet.

 

Anonymous poster hash: ad03b...fe3

[AnonymBruker]

 

De som ikke har full kjennskap til omstendighetene og hvordan de kan tolkes fra ulike sider i en familiesituasjon, befinner seg heller ingen i omstendig til å dømme.

Anonymous poster hash: 464a3...dca

 

 

 

Godt sagt.

 

Hilsen Trådstarter.

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

[AnonymBruker]

 

Brudd med familie kommer høyst sannsynlig av konflikt og at noen ikke tåler hverandre, vil sannsynligvis ikke tilgi og bærer på bitterhet.

 

 

Eller at noen (eller fler) opptrer svært destruktivt mot feks et av barna, men samtidig legger skylden på det barnet. En forutsetning for å tilgi, er at personen som er destruktiv har et minimum av erkjennelse og anger.

 

 I dysfunksjonelle familier er det veldig vanlig at ett eller flere av barna får rollen som Syndebukk, uavhengig av hva hun/han selv gjør. Denne personen får etterhvert skylden for alt som er galt i familien. Oftest utvikles slike roller for å skjule det som egentlig er galt i familien (som feks en dysfunsjonell forelder). Barnet blir på en måte en "bærer". Det kan være mange skjulte intriger og skjult psykisk mishandling, feks fra en foreldre mot ett eller flere barn. Til og med som de andre ikke vet om.

 

I slike familier er det ofte også tabu å skulle kritisere foreldrene, det eksisterer en veldig loyalitet og stakkars den som prøver å bryte tabuet og snakke om det som skjer. De blir straffet både fra familien og slekten ellers. De ender med å bli en hakkekylling som alle er imot. Kanskje de bebreider vedkommende for å ikke å klare å tilgi.... mens den psykiske mishandling fortsetter.

 

Veldig mange av de barna som blir satt i en Syndebukk-rolle, velger å bryte delvis eller helt med familien, for ikke å gå til grunne. Jeg kjenner mange slike historier. Det er uendelig trist hvordan dysfunksjonelle foreldre kan, i det skjulte, klare å splitte og ødelegge en familie, uten av noen skjønner hva som foregår. Og det er fryktelig ensomt for den som gjelder.

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

[DoleMari]

 

Eller at noen (eller fler) opptrer svært destruktivt mot feks et av barna, men samtidig legger skylden på det barnet. En forutsetning for å tilgi, er at personen som er destruktiv har et minimum av erkjennelse og anger.

 

 I dysfunksjonelle familier er det veldig vanlig at ett eller flere av barna får rollen som Syndebukk, uavhengig av hva hun/han selv gjør. Denne personen får etterhvert skylden for alt som er galt i familien. Oftest utvikles slike roller for å skjule det som egentlig er galt i familien (som feks en dysfunsjonell forelder). Barnet blir på en måte en "bærer". Det kan være mange skjulte intriger og skjult psykisk mishandling, feks fra en foreldre mot ett eller flere barn. Til og med som de andre ikke vet om.

 

I slike familier er det ofte også tabu å skulle kritisere foreldrene, det eksisterer en veldig loyalitet og stakkars den som prøver å bryte tabuet og snakke om det som skjer. De blir straffet både fra familien og slekten ellers. De ender med å bli en hakkekylling som alle er imot. Kanskje de bebreider vedkommende for å ikke å klare å tilgi.... mens den psykiske mishandling fortsetter.

 

Veldig mange av de barna som blir satt i en Syndebukk-rolle, velger å bryte delvis eller helt med familien, for ikke å gå til grunne. Jeg kjenner mange slike historier. Det er uendelig trist hvordan dysfunksjonelle foreldre kan, i det skjulte, klare å splitte og ødelegge en familie, uten av noen skjønner hva som foregår. Og det er fryktelig ensomt for den som gjelder.

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

Høres kjent ut:) Det verste er at man drar med seg den rollen gjennom livet og det er veldig skadelig.

[Bella Dotte]

Jeg pleide å synes det var rart og sært. Nå synes jeg ikke det lenger, mer rart at man fortsetter å ha kontakt bare fordi det er slektskap.

[Lurings]

Jeg pleide å synes det var rart og sært. Nå synes jeg ikke det lenger, mer rart at man fortsetter å ha kontakt bare fordi det er slektskap.

 

Slekt er tykkere enn vann. (noe sånt, vel)

[frosken]

 

Det er egentlig rart. Ikke at enkelte personer melder seg helt ut av sin familie. Men at alle andre ofte har veldig sterke (negative) meninger om det. Selv helt fremmede som ikke kjenner familien det gjelder, kan bebreide og fordømme den som har brutt med sin familie. Eller tro at vedkommende har plikt til å forklare dem hvorfor. For ikke å snakke om venner og (mer perifere) slektninger som kjenner famiien, men ikke vet hva som foregår på innsiden. Som bebreider vedkommende fordi man "gjør dette mot sin mor" og likn. Hvordan kan de dømme, uten å virkelig vite?

 

Jeg kjenner flere som har foretatt et slikt valg, om å bryte, og det er i alle tilfelle svært gode grunner til at de har måttet gjøre det. Det skal i det hele tatt SVÆRT gode (og smertefulle) grunner til å foreta et så drastisk valg.

 

Hvordan reagerer du hvis du hører om noen som har brutt kontakten med sin familie?

 

 

Anonymous poster hash: 8eb79...ab4

 

 

Jeg tenker i slike tilfeller at jeg i utgangspunktet ikke har grunnlag for å mene noe om deres valg såfremt jeg ikke kjenner hele familien svært godt.