Arbeidslivet er bare for de friske og sterke

[Gjest]

Uansett jobb så vil du stort sett komme opp i stressede situasjoner. Problemet for meg er at hjernen kobler ut av det minste stress. Når det er viktig at jeg står på, så ser jeg bare tomt fremforbi meg. Klarer ikke samle tankene til å utføre arbeidet. Får jeg i tillegg kritikk for jeg ikke er ferdig tidsnok så bryter jeg sammen. Jeg fungerer fint på jobb ellers. Før så skjerpet stress hjernen og jeg ble mer effektiv. Er det medisinene som gjør at jeg har endret meg?

Jeg føler meg mislykket. Mislykket på jobb. Jeg er ikke syk. Trenger sikkert ikke medisiner. Bare vondt i viljen. Umoden. Skulle vel heller ikke vært på dol nå. Det er vanskelig å være menneske. Er det slik for alle?

[slabbedask]

Er det slik for alle?

 

Det tror jeg ikke.

Endret 6. februar 2015 av slabbedask

[Caylee]

Slik er det for meg også. Jeg har gitt opp. Jeg er bedre dø.

[jegogmeg]

Uansett jobb så vil du stort sett komme opp i stressede situasjoner. Problemet for meg er at hjernen kobler ut av det minste stress. Når det er viktig at jeg står på, så ser jeg bare tomt fremforbi meg. Klarer ikke samle tankene til å utføre arbeidet. Får jeg i tillegg kritikk for jeg ikke er ferdig tidsnok så bryter jeg sammen. Jeg fungerer fint på jobb ellers. Før så skjerpet stress hjernen og jeg ble mer effektiv. Er det medisinene som gjør at jeg har endret meg?

Jeg føler meg mislykket. Mislykket på jobb. Jeg er ikke syk. Trenger sikkert ikke medisiner. Bare vondt i viljen. Umoden. Skulle vel heller ikke vært på dol nå. Det er vanskelig å være menneske. Er det slik for alle?

hva jobber du som?

[AnonymBruker]

Uansett jobb så vil du stort sett komme opp i stressede situasjoner. Problemet for meg er at hjernen kobler ut av det minste stress. Når det er viktig at jeg står på, så ser jeg bare tomt fremforbi meg. Klarer ikke samle tankene til å utføre arbeidet. Får jeg i tillegg kritikk for jeg ikke er ferdig tidsnok så bryter jeg sammen. Jeg fungerer fint på jobb ellers. Før så skjerpet stress hjernen og jeg ble mer effektiv. Er det medisinene som gjør at jeg har endret meg?

Jeg føler meg mislykket. Mislykket på jobb. Jeg er ikke syk. Trenger sikkert ikke medisiner. Bare vondt i viljen. Umoden. Skulle vel heller ikke vært på dol nå. Det er vanskelig å være menneske. Er det slik for alle?

Det kan til tider være vanskelig å være menneske. Det tror jeg gjelder de fleste av oss. Men det ser også ut til at noen får en form for "hang up" når noe har vært vanskelig. Da er alt fokuset der og forblir der, mens andre igjen er løsningsorienterte og med det kommer seg videre. 

 

Du hadde vært tjent med å begynne å fortelle deg det motsatte av det du hele tiden mater deg selv med. Bestem deg for å gjøre det. Praktisér det, selv om du ikke nødvendigvis tror på det i starten. 

 

Jeg husker godt for noen år tilbake da jeg etter lang tids sykdom skulle starte på livet igjen. Jeg hadde fått en kronisk sykdom og hadde tilbragt lang tid på sykehus. Jeg kunne knapt gå og jeg var full av frykt for disse turene jeg måtte begynne å ta da jeg stadig fikk anfall av høy puls ut i det blå.

 

Jeg husker godt hvordan hodet protesterte mot disse turene og kroppen som ikke fungerte. Hvordan jeg fortalte meg selv hvor dårlig menneske jeg var, fordi jeg ikke fikset det alle andre bare gjorde og hvor håpløst alt fortonet seg. Jeg valgte allikevel å kle på meg og gå. Jeg gråt av fortvilelse over en dårlig fungerende kropp og jeg gråt av angsten for at jeg skulle kollapse på turen. Men jeg gikk... Etterhvert ble disse turene fra 5-minuttere til 10 til 15. Jeg begynte å føle meg sterkere, men mottok stadig "drypp" fra mitt eget hode om alá: Hallo du går turer på en varighet av 10-minutter liksom. Det er da ingenting å glede seg over. Hallo du har tatt oppvaska og det er for deg en seier - for andre hverdagskost. Hva er det du er så stolt av? Jeg hørte tankene og jeg fortsatte å gå og jeg bestemte meg for at jeg skulle feire MINE seiere enda mer. Glede meg enda mer over, kjøre på, strekka arma i været, juble høyt, fortelle meg selv høyt hvor sterk jeg var osvosv. Tankene om udugelighet tapte litt for hver gang jeg jubla haha. 

 

Hva vil jeg så frem til: Jo, du er så mye mer enn du forteller deg selv at du er. Slutt å være slem med deg selv! Og ikke minst gå ut i verden og bare gjør. Fake it until U make it! Bestem deg for å føle noe annet. Og gjør det gjerne høyt.

 

Nå om dagen har jeg begynt med en greie som morer meg. Om jeg er misfornøyd med mine nyervervede rynker når jeg setter på linser om morgenen, sier jeg høyt mens jeg snur meg vekk fra speilet: Fy f' du ser bra ut

Anonymous poster hash: dd550...1b4

[frosken]

Uansett jobb så vil du stort sett komme opp i stressede situasjoner. Problemet for meg er at hjernen kobler ut av det minste stress. Når det er viktig at jeg står på, så ser jeg bare tomt fremforbi meg. Klarer ikke samle tankene til å utføre arbeidet. Får jeg i tillegg kritikk for jeg ikke er ferdig tidsnok så bryter jeg sammen. Jeg fungerer fint på jobb ellers. Før så skjerpet stress hjernen og jeg ble mer effektiv. Er det medisinene som gjør at jeg har endret meg?

Jeg føler meg mislykket. Mislykket på jobb. Jeg er ikke syk. Trenger sikkert ikke medisiner. Bare vondt i viljen. Umoden. Skulle vel heller ikke vært på dol nå. Det er vanskelig å være menneske. Er det slik for alle?

 

Jeg skjønner ikke helt overskriften på innlegget ditt. Hvorfor sier du at arbeidslivet bare er for de friske og sterke? Du har neppe blitt sagt opp, så dette handler vel ikke om at du ekskluderes fra arbeidslivet, men snarere at du fortsatt ikke klarer å akseptere at du har vanskelige følelser innimellom.

 

Om det er vanskelig å være menneske for alle? Sannsynligvis i varierende grad, men jeg antar at et flertall periodevis i sitt liv vil kunne si at ja, det er vanskelig.

[Gjest]

Jeg skjønner ikke helt overskriften på innlegget ditt. Hvorfor sier du at arbeidslivet bare er for de friske og sterke? Du har neppe blitt sagt opp, så dette handler vel ikke om at du ekskluderes fra arbeidslivet, men snarere at du fortsatt ikke klarer å akseptere at du har vanskelige følelser innimellom.

 

Om det er vanskelig å være menneske for alle? Sannsynligvis i varierende grad, men jeg antar at et flertall periodevis i sitt liv vil kunne si at ja, det er vanskelig.

Når jeg slutter å fungere når det virkelig trengs så føler jeg meg ubrukelig. Det er fortvilende.

[frosken]

Når jeg slutter å fungere når det virkelig trengs så føler jeg meg ubrukelig. Det er fortvilende.

 

Ja, det er helt sikkert en vond følelse. Men det er fortsatt _en_ følelse, en blant mange andre i løpet av uka.

[Gjest]

Ja, det er helt sikkert en vond følelse. Men det er fortsatt _en_ følelse, en blant mange andre i løpet av uka.

Dette går ikke bare ut over meg.

[frosken]

Dette går ikke bare ut over meg.

 

Nei, sånn er det jo med de fleste av oss. Vi lever ikke på en klode for oss selv, så vi har innflytelse også på andre liv. Noen ganger positiv innflytelse, andre ganger ikke fullt så positiv.

[Gjest]

Nei, sånn er det jo med de fleste av oss. Vi lever ikke på en klode for oss selv, så vi har innflytelse også på andre liv. Noen ganger positiv innflytelse, andre ganger ikke fullt så positiv.

Jeg vet det, men jeg takler det ikke selv. Ville nok sett annerledes på det hvis det gjaldt andre.

Men jeg blir også så fortvilet når jeg slutter å fungere når jeg trenger det mest. Forstår ikke hvorfor jeg reagerer slik.

[Gjest]

 

Det kan til tider være vanskelig å være menneske. Det tror jeg gjelder de fleste av oss. Men det ser også ut til at noen får en form for "hang up" når noe har vært vanskelig. Da er alt fokuset der og forblir der, mens andre igjen er løsningsorienterte og med det kommer seg videre. 

 

Du hadde vært tjent med å begynne å fortelle deg det motsatte av det du hele tiden mater deg selv med. Bestem deg for å gjøre det. Praktisér det, selv om du ikke nødvendigvis tror på det i starten. 

 

Jeg husker godt for noen år tilbake da jeg etter lang tids sykdom skulle starte på livet igjen. Jeg hadde fått en kronisk sykdom og hadde tilbragt lang tid på sykehus. Jeg kunne knapt gå og jeg var full av frykt for disse turene jeg måtte begynne å ta da jeg stadig fikk anfall av høy puls ut i det blå.

 

Jeg husker godt hvordan hodet protesterte mot disse turene og kroppen som ikke fungerte. Hvordan jeg fortalte meg selv hvor dårlig menneske jeg var, fordi jeg ikke fikset det alle andre bare gjorde og hvor håpløst alt fortonet seg. Jeg valgte allikevel å kle på meg og gå. Jeg gråt av fortvilelse over en dårlig fungerende kropp og jeg gråt av angsten for at jeg skulle kollapse på turen. Men jeg gikk... Etterhvert ble disse turene fra 5-minuttere til 10 til 15. Jeg begynte å føle meg sterkere, men mottok stadig "drypp" fra mitt eget hode om alá: Hallo du går turer på en varighet av 10-minutter liksom. Det er da ingenting å glede seg over. Hallo du har tatt oppvaska og det er for deg en seier - for andre hverdagskost. Hva er det du er så stolt av? Jeg hørte tankene og jeg fortsatte å gå og jeg bestemte meg for at jeg skulle feire MINE seiere enda mer. Glede meg enda mer over, kjøre på, strekka arma i været, juble høyt, fortelle meg selv høyt hvor sterk jeg var osvosv. Tankene om udugelighet tapte litt for hver gang jeg jubla haha. 

 

Hva vil jeg så frem til: Jo, du er så mye mer enn du forteller deg selv at du er. Slutt å være slem med deg selv! Og ikke minst gå ut i verden og bare gjør. Fake it until U make it! Bestem deg for å føle noe annet. Og gjør det gjerne høyt.

 

Nå om dagen har jeg begynt med en greie som morer meg. Om jeg er misfornøyd med mine nyervervede rynker når jeg setter på linser om morgenen, sier jeg høyt mens jeg snur meg vekk fra speilet: Fy f' du ser bra ut

Anonymous poster hash: dd550...1b4

 

Jeg hadde kanskje hatt igjen for det hvis jeg hadde klart å lære meg litt teknikker.  Det er nok mye fastgrodd.  Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å få konsentrasjonen igjen i stressede situasjoner.

[XbellaX]

Jeg hadde kanskje hatt igjen for det hvis jeg hadde klart å lære meg litt teknikker.  Det er nok mye fastgrodd.  Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å få konsentrasjonen igjen i stressede situasjoner.

 

Jeg tror du hadde hatt MYE igjen for å lære deg noen teknikker. Stressede situasjoner kan jo ofte forebygges, i blant må man tenke kreativt. Og så er det helt ok å ikke kunne yte 100% i alle situasjoner, det er det jevne som drar.

[Gjest]

Jeg tror du hadde hatt MYE igjen for å lære deg noen teknikker. Stressede situasjoner kan jo ofte forebygges, i blant må man tenke kreativt. Og så er det helt ok å ikke kunne yte 100% i alle situasjoner, det er det jevne som drar.

Jeg gjør det jeg kan for å forebygge stressede situasjoner.  Men det er ikke alltid jeg har mulighet til  å unngå det. Og det er da det er så fortvilende at jeg ikke klarer å samle tankene om oppgavene.  Det er jo de gangene det er viktigst at jeg er effektiv.  Jeg gråter og ser tomt fremfor meg.  Prøver å jobbe, men hjernen vil ikke.  Har aldri problemer ellers.

 

Er det vanlig at hjernen kobler ut ved stress?

[XbellaX]

Jeg gjør det jeg kan for å forebygge stressede situasjoner.  Men det er ikke alltid jeg har mulighet til  å unngå det. Og det er da det er så fortvilende at jeg ikke klarer å samle tankene om oppgavene.  Det er jo de gangene det er viktigst at jeg er effektiv.  Jeg gråter og ser tomt fremfor meg.  Prøver å jobbe, men hjernen vil ikke.  Har aldri problemer ellers.

 

Er det vanlig at hjernen kobler ut ved stress?

 

Noen opplever det, andre trives best med høyt stress hele tiden, de aller fleste er vel noe midt i mellom, vi er forskjellige. Ok, så kobler hodet ditt ut i stress, dersom det er stressede situasjoner i 90 til 100 % av jobben skjønner jeg problemet, om ikke -vel, da er det det jevne som drar. 

[Gjest]

Noen opplever det, andre trives best med høyt stress hele tiden, de aller fleste er vel noe midt i mellom, vi er forskjellige. Ok, så kobler hodet ditt ut i stress, dersom det er stressede situasjoner i 90 til 100 % av jobben skjønner jeg problemet, om ikke -vel, da er det det jevne som drar. 

Jeg likte godt stress før jeg ble syk.

 

Problemet er når det er noe som er veldig viktig å bli ferdig med og jeg har liten tid på det, og det er akkurat de gangene jeg slutter å fungere.

[ISW]

Jeg gjør det jeg kan for å forebygge stressede situasjoner.  Men det er ikke alltid jeg har mulighet til  å unngå det. Og det er da det er så fortvilende at jeg ikke klarer å samle tankene om oppgavene.  Det er jo de gangene det er viktigst at jeg er effektiv.  Jeg gråter og ser tomt fremfor meg.  Prøver å jobbe, men hjernen vil ikke.  Har aldri problemer ellers.

 

Er det vanlig at hjernen kobler ut ved stress?

Jeg synes du ser det så svart/hvitt. Det er ikke sånn at en dårlig dag på jobb gjør deg elendig.

Jeg har gode dager på jobb, og jeg har dårlige. Men totalt sett synes jeg at jeg gjør det brukbart. Det gjør nok du også, selv om noen dager ikke er så gode.

At det "offisielt sett" i vårt opplevde elitesamfunn ikke er greit å ha en dårlig dag, er en annen sak. Men her er det nok forskjell på visjon og realitet. Alle har dårlige dager

[XbellaX]

Jeg likte godt stress før jeg ble syk.

 

Problemet er når det er noe som er veldig viktig å bli ferdig med og jeg har liten tid på det, og det er akkurat de gangene jeg slutter å fungere.

 

Forstålig. Hvor ofte skjer det at du ender med å ha liten tid på oppgaven i løpet av en uke -er det  60%, 80%, ?  (sånn ca)

Endret 6. februar 2015 av XbellaX

[Gjest]

Jeg synes du ser det så svart/hvitt. Det er ikke sånn at en dårlig dag på jobb gjør deg elendig.

Jeg har gode dager på jobb, og jeg har dårlige. Men totalt sett synes jeg at jeg gjør det brukbart. Det gjør nok du også, selv om noen dager ikke er så gode.

At det "offisielt sett" i vårt opplevde elitesamfunn ikke er greit å ha en dårlig dag, er en annen sak. Men her er det nok forskjell på visjon og realitet. Alle har dårlige dager

Men forstår dere ikke at problemet er at det er når det er noe viktig som må bli ferdig at hjernen slutter å fungere.  Jeg vet at alle har dårlige dager, men stort sett så klarer flesteparten likevel å skjerpe seg hvis det er noe veldig viktig som må bli ferdig. Mens jeg da slutter helt å fungere.  Jeg er bare glad jeg ikke jobber med noe der jeg kan risikere liv og helse.

Endret 6. februar 2015 av eller

[ISW]

Men forstår dere ikke at problemet er at det er når det er noe viktig som må bli ferdig at hjernen slutter å fungere.  Jeg vet at alle har dårlige dager, men stort sett så klarer flesteparten likevel å skjerpe seg hvis det er noe veldig viktig som må bli ferdig. Mens jeg da slutter helt å fungere.  Jeg er bare glad jeg ikke jobber med noe der jeg kan risikere liv og helse.

Jeg forstår det.

Men jeg tror det verste presset du opplever, er det du legger på deg selv. Det er dette presset som hindrer deg i å prestere, ikke presset som jobben som sådan legger på deg.

Det faktum at du i det hele tatt er i jobb, med de vanskelighetene du har, er imponerende og noe du virkelig fortjener å være stolt av. Men skal du greie det uten å ødelegge deg selv, så tror jeg du må jobbe med din behandler om teknikker for å mestre dette presset (altså fjerne presset du legger på deg selv).