Bekymret for samboer

[Missimo]

Jeg sliter psykisk og har en samboer som også sliter (traumer, bipolar2). Han er dårlig fysisk i perioder. Han har nettopp tatt masse prøver som viste at han har lave antall røde blodlegemer og at han har hatt hepatitt c og b. Legen tok nye prøver av det, og det viser at han ikke har aktiv hepatitt c, kun antistoffer. Hepatitt b var ifølge legen i resolusjonsfasen (på tilbakegang). Jeg har visst om at han har hatt dette.

Så lenge jeg har kjent han har det alltid vært et eller annet. Han går på mye medisiner (seroquel depot, lithium, Cymbalta, vanlig Seroquel). I nesten et år sov og sov han, jeg var helt fra meg men hadde ingen å dele det med. Jeg har et vanskelig forhold til mor, hun har hatt vanskelig for å akseptere sambo, derfor har jeg ikke villet gjøre det verre ved å betro meg til henne. Jeg har heller ikke villet utlevere han eller belaste venner. Husker jeg gikk turer og gråt for meg selv, for jeg fikk han ikke til legen for dette. Det viste seg til slutt at han hadde lavt stoffskifte. Han fikk levaxin for dette og ble fort mye bedre.

Hver morgen er han stiv i kroppen som en gammel mann (han er 40). I perioder har han kastet opp uten noen åpenlys grunn. Det har han imidlertid ikke gjort på en stund, men våknet natt til i går av at han kastet opp igjen. Jeg ble skremt. Han er svært blek for tiden og ser sliten ut. I perioder spiser han svært lite, men nå har han en periode hvor han spiser igjen, men dessverre et litt mangelfullt kosthold. Han har på en måte et litt forlenget døgn, hvor han vekselvis sover i et døgn, og så er han våken og meget aktiv i et døgn. Er dette rapid cykling? I perioder har han veldig sterk hodepine, ofte, men nå har han heller ikke hatt det på en stund.

Jeg sliter mye med redsel for å miste han i tillegg til at det alltid har vært hovedproblemet i livet mitt (etter mange slike opplevelser/traumer). Je

[Missimo]

Innlegget ble sendt for tidlig så får bare fortsette her.

Er som sagt livredd for å miste de jeg er glad i. Hver dag føler jeg meg syk av bekymring, og jeg våkner med jevne mellomrom hver natt for å sjekke om han puster... han mener jeg er for redd.

Spørsmålet er hvordan jeg skal takle dette, for dette har tatt helt overhånd. Går i mye terapi, men det hjelper ikke på denne bekymringen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Håper også NHD har synspunkt på dette.

[stjernestøv]

Innlegget ble sendt for tidlig så får bare fortsette her.

Er som sagt livredd for å miste de jeg er glad i. Hver dag føler jeg meg syk av bekymring, og jeg våkner med jevne mellomrom hver natt for å sjekke om han puster... han mener jeg er for redd.

Spørsmålet er hvordan jeg skal takle dette, for dette har tatt helt overhånd. Går i mye terapi, men det hjelper ikke på denne bekymringen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Håper også NHD har synspunkt på dette.

Det høres jo ut som det er noe fysisk også han sliter med...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har tre råd:

 

1. Han må samarbeide tett med sin fastlege om helsen.

 

2. Han må selv ta initiativ for å få skikk på døgnrytmen.

 

3. Du kan være en støttende partner, men du kan ikke forhondre at han dør (mener ikke at det er stor risiko for det). Ingen av oss kan huindre slikt. Du kan ikke passe på at han puster 24/7/365. Derfor kan du bare legge dette "passe på at han ikke dør" til side, og bruke energien din på det du kan gjøre noe med.

[AnonymBruker]

Jeg har tre råd:

1. Han må samarbeide tett med sin fastlege om helsen.

2. Han må selv ta initiativ for å få skikk på døgnrytmen.

3. Du kan være en støttende partner, men du kan ikke forhondre at han dør (mener ikke at det er stor risiko for det). Ingen av oss kan huindre slikt. Du kan ikke passe på at han puster 24/7/365. Derfor kan du bare legge dette "passe på at han ikke dør" til side, og bruke energien din på det du kan gjøre noe med.

Hei og takk for svar. Nå har han vært våken i godt over et døgn og energisk jobbet med noe bestemt. Så kommer han vel til å sove et døgn igjen. Kan disse kroppslige "vondtene" komme av at han er bipolar og sliter seg ut når han er "oppe"? Han kjenner som regel ikke disse symptomene når han er ovenpå. Men jeg blir like bekymret hver gang han får disse "symptomene". Jeg forstår rett og slett ingenting. Legen hans er flink til å prate, lite annet

Men sambo vil ikke bytte lege....så jeg føler meg hjelpeløs.

Anonymous poster hash: aec97...ac9

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som det er noe fysisk også han sliter med...

Ja men det er så rart. Når han er hypoman, eller oppe, så kjenner han lite til disse fysiske tingene.....Nei jeg vet ikke

Anonymous poster hash: aec97...ac9

[stjernestøv]

Ja men det er så rart. Når han er hypoman, eller oppe, så kjenner han lite til disse fysiske tingene.....Nei jeg vet ikke

Anonymous poster hash: aec97...ac9

Det var jo litt rart da, men det er jo sant at det psykiske kan virke som det er fysisk og.

[Missimo]

Jeg har tre råd:

1. Han må samarbeide tett med sin fastlege om helsen.

2. Han må selv ta initiativ for å få skikk på døgnrytmen.

3. Du kan være en støttende partner, men du kan ikke forhondre at han dør (mener ikke at det er stor risiko for det). Ingen av oss kan huindre slikt. Du kan ikke passe på at han puster 24/7/365. Derfor kan du bare legge dette "passe på at han ikke dør" til side, og bruke energien din på det du kan gjøre noe med.

Men du har ingen formening om det kan være noe alvorlig? Er jeg som svarte deg som anonym bruker, haket av "anonym" ved et uhell. Jeg er svært engstelig for dette. Men også for alt annet. Er nok nevrotisk. Lurer på om buspiron kan hjelpe...

[Missimo]

Det var jo litt rart da, men det er jo sant at det psykiske kan virke som det er fysisk og.

Ja. Han tok nettopp masse prøver som var ok utenom de med røde blodlegemer....lurer på om det er Jernlager. Og ifølge legen var det visst ikke aktiv hepatitt lenger. Jeg har litt problemer med å skille om det er jeg som er for mye engstelig, eller om jeg har grunn til å uroe meg...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hepatitt er alvorlige sykdommer, men nå synes det som om de er på tilbakegang. Noen akutt fare for livet kan jeg ikke se at det er.

 

Kunnskap er vanligvis beroligende og spekulasjoner det motsatte. Derfor synes jeg du skal være med mannen din til fastlegen neste gang. Der bør et av temeane være nettopp: "Hvor alvorlig er dette?".

[stjernestøv]

Ja. Han tok nettopp masse prøver som var ok utenom de med røde blodlegemer....lurer på om det er Jernlager. Og ifølge legen var det visst ikke aktiv hepatitt lenger. Jeg har litt problemer med å skille om det er jeg som er for mye engstelig, eller om jeg har grunn til å uroe meg...

Da må dere bare høre på legen.

[Missimo]

Hepatitt er alvorlige sykdommer, men nå synes det som om de er på tilbakegang. Noen akutt fare for livet kan jeg ikke se at det er.

Kunnskap er vanligvis beroligende og spekulasjoner det motsatte. Derfor synes jeg du skal være med mannen din til fastlegen neste gang. Der bør et av temeane være nettopp: "Hvor alvorlig er dette?".

Legen sa at hepatitt c ikke var aktivt og hepatitt b i "resolusjonsfasen", på tilbakegang ifølge legen. Er lave røde blodlegemer det samme som jernlager? Det sto på prøvearket at mannen min har lavt på røde blodlegemer, men legen sa at hans jernlager var ok... jeg var med han til legen og han sa også at sambo må ta ny prøve om 2-3 måneder...

Så lenge hepatitt ikke er aktitvt så grubler jeg mye på hvor farlig det er. Det var beroligende å være med til legen, men klarer ikke slutte å gruble...

[Missimo]

Da må dere bare høre på legen.

Ja, jeg bør det. Men så er det den angsten, da.

[stjernestøv]

Ja, jeg bør det. Men så er det den angsten, da.

Den angsten bør du jobbe med, livet er uforutsigbart for oss alle.

[Missimo]

Den angsten bør du jobbe med, livet er uforutsigbart for oss alle.

Ja det er sant. Bare jeg som sliter med at livet er uforutsigbart:(

[stjernestøv]

Ja det er sant. Bare jeg som sliter med at livet er uforutsigbart:(

Skal ikke dømme deg jeg i alle fall, men håper du får hjelp selv også.

[Missimo]

Skal ikke dømme deg jeg i alle fall, men håper du får hjelp selv også.

Det håper jeg og, går jo i behandling...

[stjernestøv]

Det håper jeg og, går jo i behandling...

Bra du går i behandling, ikke godt å gå å være bekymret.