Mannen er deprimert, det er min skyld

[AnonymBruker]

Jeg var langtids arbeidsledig.  Uten krav på dagpenger.  Det gikk selvfølgelig voldsomt inn på meg, og enda mer på min mann, som da ble eneansvarlig for økonomien.  Vi kranglet mye.  Han var sint, jeg var fortvilet.  I fortvilelsen dyttet han meg inn i veggen slik at jeg brakk en finger.  Jeg hadde grått masse i forkant, altså, sånn at det var min egen feil også.

 

Uansett; jeg innså at hvis dette forholdet skal reddes, måtte jeg få jobb fort.  Så fikk jeg heldigvis det, ulempen er at jeg må ukependle.  Og mannen har ikke fått det noe bedre av å bo alene, tvert om.  Det jeg var mest redd for skulle skje, har skjedd.  Han tvangstrener noe helt enormt (løper flere Marathondistanser i uka/tilsvarende mange mil på ski nå om vinteren).  Han spiser omtrent ikke (en allerede tynn kropp begynner å bli skikkelig utpint).  Han gjør overhodet ikke noe husarbeid hjemme i huset.  Han bare jobber, sover og trener.  Det er helt klart at han er deprimert.

 

(Fungerer bra på jobb, han har en jobb med høy inntekt og dertil hørende stort arbeidspress).

 

Jeg får ham ikke til lege.  (Jeg kan jo ikke fysisk "tvinge" en mann som både er veldig rask og veldig sterk med meg).  Til vanlig løper han et par mil om dagen, men disse ekstreme distansene har han bare kommet opp i en gang tidligere, da vi mistet babyen vår i magen.  Vi fikk aldri levendefødte barn.

 

Jeg føler meg enormt skyldig for at han har det så vondt nå.  På grunn av meg klarer han ikke å spise engang!  Jeg er fullstendig rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre det godt igjen.  (Han får alt jeg har av penger utenom det jeg trenger til husleie og litt mat.  Men jeg tjener lite, så det blir aldri nok.)  Jobb her i kommunen/distriktet får jeg ikke.

 

Hvordan skal jeg hjelpe ham?

Anonymous poster hash: 12850...cd2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva skal han med alle pengene? Gir det han den lykken han savner?

[Gjest Gargamel]

Hvorfor får han penger av deg når han tjener mest?

Hvorfor slenger han deg i veggen pga at du gråter, og hvorfor er det din skyld?

Hvorfor går økonomien mer inn på ham enn deg? Han tjener jo mye, får penger av deg og lar deg betale mat og husleie.

Jeg vet ikke om han er deprimert, men ett eller annet er det med ham og med dere som skurrer veldig.

[AnonymBruker]

Hvorfor får han penger av deg når han tjener mest?

Hvorfor slenger han deg i veggen pga at du gråter, og hvorfor er det din skyld?

Hvorfor går økonomien mer inn på ham enn deg? Han tjener jo mye, får penger av deg og lar deg betale mat og husleie.

Jeg vet ikke om han er deprimert, men ett eller annet er det med ham og med dere som skurrer veldig.

Fordi han måtte betale alt veldig lenge.  Fordi jeg føler jeg skylder ham det.  Man er ikke mye verdt når man ikke kan kjøpe sin egen dusjsåpe engang.

 

 

Anonymous poster hash: 12850...cd2

[frosken]

 

Jeg var langtids arbeidsledig.  Uten krav på dagpenger.  Det gikk selvfølgelig voldsomt inn på meg, og enda mer på min mann, som da ble eneansvarlig for økonomien.  Vi kranglet mye.  Han var sint, jeg var fortvilet.  I fortvilelsen dyttet han meg inn i veggen slik at jeg brakk en finger.  Jeg hadde grått masse i forkant, altså, sånn at det var min egen feil også.

 

Uansett; jeg innså at hvis dette forholdet skal reddes, måtte jeg få jobb fort.  Så fikk jeg heldigvis det, ulempen er at jeg må ukependle.  Og mannen har ikke fått det noe bedre av å bo alene, tvert om.  Det jeg var mest redd for skulle skje, har skjedd.  Han tvangstrener noe helt enormt (løper flere Marathondistanser i uka/tilsvarende mange mil på ski nå om vinteren).  Han spiser omtrent ikke (en allerede tynn kropp begynner å bli skikkelig utpint).  Han gjør overhodet ikke noe husarbeid hjemme i huset.  Han bare jobber, sover og trener.  Det er helt klart at han er deprimert.

 

(Fungerer bra på jobb, han har en jobb med høy inntekt og dertil hørende stort arbeidspress).

 

Jeg får ham ikke til lege.  (Jeg kan jo ikke fysisk "tvinge" en mann som både er veldig rask og veldig sterk med meg).  Til vanlig løper han et par mil om dagen, men disse ekstreme distansene har han bare kommet opp i en gang tidligere, da vi mistet babyen vår i magen.  Vi fikk aldri levendefødte barn.

 

Jeg føler meg enormt skyldig for at han har det så vondt nå.  På grunn av meg klarer han ikke å spise engang!  Jeg er fullstendig rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre det godt igjen.  (Han får alt jeg har av penger utenom det jeg trenger til husleie og litt mat.  Men jeg tjener lite, så det blir aldri nok.)  Jobb her i kommunen/distriktet får jeg ikke.

 

Hvordan skal jeg hjelpe ham?

Anonymous poster hash: 12850...cd2

 

 

Jeg skjønner ikke hvordan du kommer frem til at det er din skyld at han ikke ivaretar seg selv på en god måte?

[stjernestøv]

 

Fordi han måtte betale alt veldig lenge.  Fordi jeg føler jeg skylder ham det.  Man er ikke mye verdt når man ikke kan kjøpe sin egen dusjsåpe engang.

 

 

Anonymous poster hash: 12850...cd2

 

Men som samboere deler dere vel likt? Synes han høres merkelig ut og det er ikke din skyld.

[Trine]

Meningen med å ha en samboer er vel for at man skal støtte hverandre. Nå var du uten jobb og han måtte forsørge begge. Det kunne like godt vært motsatt. Har du prøvd å prate med han om dette? Hva vil han? Vil han at du skal være arbeidsledig og bo sammen med han eller vil han at du skal jobbe og pendle?

 

At han ikke klarer passe på seg selv er ihvertfall ikke din skyld og heller ikke ditt problem. At han dytter deg i veggen er grunn nok til å flytte mener jeg. Slutt å gi han alle pengene dine, du skylder han ingenting. Hadde jeg vært deg hadde jeg sluttet å komme hjem og bare bodd der du bor når du jobber.

 

Still ihvertfall noen krav til han og ikke oppfør deg som en nikkedukke.

[ISW]

Jeg får en følelse av at det kanskje ikke bare er mannen din som er deprimert, eller som har en eller annen psykisk lidelse. Veldig mye av det du beskriver høres heller ikke direkte friskt ut.

 

Hvorfor har du all denne skyldfølelsen? Hvorfor gjør du så mye for han, og så lite for deg selv?

[lille_myyy]

Jeg får en følelse av at det kanskje ikke bare er mannen din som er deprimert, eller som har en eller annen psykisk lidelse. Veldig mye av det du beskriver høres heller ikke direkte friskt ut.

Hvorfor har du all denne skyldfølelsen? Hvorfor gjør du så mye for han, og så lite for deg selv?

Akkurat det samme jeg tenkte.

Det at du føler det er din skyld at han dyttet deg inn i veggen slik at DU brakk fingeren er ene og alene hans skyld. Det er ikke din skyld at dere ikke fikk barn. Det er ikke din skyld at du måtte være arbeidsledig for en periode. Det er ikke din skyld at mannen din ikke oppfører seg på en okei måte:)

Kjære deg. Alle kan vi få en støkk med selvbilde og selvfølelsen gjennom ulike erfaringer, noe jeg får inntrykk av at du har gjennom mange år. Du er ikke mindre verdt enn mannen din, og først og fremst må du ta vare på

Din egen helse. Håper det ordner seg, og at du kanskje oppsøker lege/psykolog selv? Helt enig i at mannen din også burde gjøre det, men først og fremst tenk på deg selv!!