Er arbeid det eneste saliggjørende?

[Gondor]

 

Det virker som om enkelte her på DOL mener det å stå i arbeid er det viktigste av alt.

 

Kan man ikke ha en ok liv selv om man står utenfor arbeidslivet? Eller blir man da regnet som en verdiløs snylter?

 

 

Ja jeg tror mange mener at arbeid er saliggjørende og det er det jo også på mange måter. Man får en fast dagsrytme. Man vet at man bidrar til samfunnet og det føles godt og riktig. Man tjener penger. Man kommer i et sosialt fellesskap og må tilpasse seg. Man lærer kanskje nye ting som gir mestringsfølelse. Man kan gå med hodet høyt hevet og vite at man har gjort et ærlig dagsverk.

 

Men så var det de av oss som står helt eller delvis utenfor. Jeg tror de aller fleste i hvert fall fra tid til annen får den nagende og vonde følelsen av å bare utnytte et velsmurt system. Dette til tross for at man har prøvd og prøvd og mislykkes og mislykkes. Det føles veldig vondt og demoraliserende.

 

Det er viktig å holde seg i aktivitet hvis man er uføretrygdet. Man må engasjere hjernen og kroppen for å ikke forfalle totalt. Noen klarer å finne aktiviteter som etterhvert kan generere inntekt. Da vil ikke en sykeperiode bety annet enn at det blir forsinkelse i aktivitetene. Når jeg er dårlig klarer i hvert fall ikke jeg å gjøre noe som helst.

 

Det er viktig å huske på at det er en grunn til at man er uføretrygdet og at man ikke kan klandre seg selv for det. Men uføretrygd er ikke en livstidsdom. Psykiateren min har fortalt om noen av hans pasienter som har kommet seg ut i arbeid selv etter mange år som uføretrygdet. Noen har sogar kommet i sjefsposisjoner. Så det er alltid håp. I hvert fall for noen. Noen er så uheldige at de ikke har nubbesjans uansett hvor gode intensjonene er.

 

Jeg tror man kan ha et godt liv utenfor arbeidslivet hvis man gjør en innsats for at det skal bli det. Være takknemlig for at det er mulig å overleve uten arbeid men samtidig leve med sorgen over at man står utenfor samfunnsmaskineriet.

 

Jeg for min del føler på ubehaget hver dag men klarer også å glede meg over livet så lenge jeg er i en god periode. Jeg håper at en av de aktivitetene jeg holder på med her hjemme etterhvert kan gi meg inntekt. Det ville gitt meg ikke bare penger men også stolthet. Stolthet er noe jeg har mistet for lenge siden.

 

Ja, jeg tror det er endel mennesker som dømmer de uføretrygdede som snyltere og latsabber. Jeg har på følelsen av at jeg blir tittet skjevt på av naboene mine, men det kan også være innbilning. Det får jeg bare leve med. Jeg prøver å si til meg selv at jeg gjør en viktig jobb her hjemme med barna mine, men det gjør vel også de fleste som jobber.

 

Dette er min mening. Det hadde vært godt å lese et innlegg av en som føler at hun/han er likeverdig de arbeidende til tross for at hun/han er uføretrygdet.Jeg føler meg likeverdig som menneske men har problemer med å ikke plassere meg selv på bunnen av den sosiale stige.

[Toga]

Det virker som om enkelte her på DOL mener det å stå i arbeid er det viktigste av alt.

Kan man ikke ha en ok liv selv om man står utenfor arbeidslivet? Eller blir man da regnet som en verdiløs snylter?

Det er nok mange som ser ned på en da, om det ikke skyldes en åpenbar grunn som PU, måtte bruke rullestol, være inn og ut av somatisk sykehus.

[gråstein]

Det er nok mange som ser ned på en da, om det ikke skyldes en åpenbar grunn som PU, måtte bruke rullestol, være inn og ut av somatisk sykehus.

Ja, for ellers er det "bare å ta seg sammen".

[Toga]

Ja, for ellers er det "bare å ta seg sammen".

 

Folk er veldig subjektive, i sine meninger om andre. Ofte basert på følelser.

[Toga]

Interessant betraktning.

 

Arbeidsinnvandring har vi forpliktet oss til gjennom EØS/Schengen-samarbeidet, så det er det vel lite å gjøre med. Men:

 

Jeg tror en stor utfordring for Norge er at vi tilbyr for mye utdanning vi som nasjon ikke trenger så mye av. Jeg har ikke klare tall på dette, men inntrykket jeg sitter med er at i en del andre land har man langt mer "praktisk rettet" utdanning, av type yrkesfag, realfag, mv. Som en så oljeavhengig nasjon som vi er, så er det et paradoks å lese hvor få studieplasser vi har til ingeniører innenfor oljevirksomhet, og hvor mange studieplasser vi har innenfor f.eks sosialantropologi, historie og kunst. Vi mangler også desperat håndverkere og anleggsarbeidere. Det er slik sett interessant at en elektriker nesten tar samme timepris som en advokat (fordi de er mangelvare), og at veiene våre forfaller fordi vi ikke har noen til å bygge dem. I stedet har vi studier der folk nærmest utdanner seg til arbeidsledighet. De kan være interessante og berikende, men vi må også tenke på hva landet vårt trenger. Jeg mener i tillegg at når man utdanner seg, så bør man utdanne seg i noe hvor man er trygg på å få jobb, ikke bare følge sine sterkeste interesser.

- Vet ikke helt om det stemmer det du sier om håndverkere. Mitt inntrykk er at norske håndverkere i mye større grad enn tidligere står uten arbeid, eller relevant arbeid, enn tidligere. Takket være billigere arbeidskraft fra Europa. Etter hva jeg forstår så er det "håndverker-bransjen" som i størst grad påvirkes av utenlandsk arbeidskraft. Det er vel en grunn til at det er for få lærlingeplasser...

- Ang. ingeniører, så tror jeg ikke det er for få ingeniører i Norge. Mao. bachelor-nivå. Jeg tror det er for få personer med sivilingeniør-kompetanse og tilsvarende. Dette henger nok sammen med nivået i norsk skole - vi henger etter, noe som burde vært motsatt mtp. de ressursene vi har til rådighet.

- Ang. samfunnsfag og humaniora så mener jeg det er veldig viktige saker for samfunnet. Det er mer enn teknologi og industri som skaper et godt samfunn. Hvor tror du demokratiet og rettsstaten hadde vært uten at noen folk hadde interesse for slikt? Noe du sikkert har rett i er at det utdannes for mange.