Psykisk syk eller normal?

[AnonymBruker]

Jeg er så ambivalent selv. Nettopp begynt med utredning, men jeg svinger fra å føle at dette trenger jeg virkelig, til å føle at jeg bruker psykiaterens tid og ressurser på ingenting. Men hva er det med meg? Jeg har hatt bulimi i 18 år. Hatt depressive perioder siden tenårene. Jeg har (tror jeg) vært god på å skjule dette for omgivelsene, og jeg har stort sett vært i full jobb og aktivitet på tross av indre kaos. Jeg har byttet arbeidsforhold flere ganger, men nå er jeg på et sted jeg trives godt. Jeg takler motgang dårlig. Vurderte å si opp jobben jeg er i nå fordi jeg hadde det litt tøft en stund.

Jeg har hatt et i perioder turbulent forhold til mannen. Jeg er klar over at det er mye grunnet min ustabile psyke, iallfall tidligere, men jeg mener helt og fullt at han ikke har sett meg og brydd seg nok om meg de årene vi har vært sammen.

Jeg har aldri fått skikkelig behandling, men i fjor fikk jeg nok av meg selv og bad legen om antidepressiva for å lette på bulimien. Kort tid etter oppstart ble jeg lettere til sinns, jeg gikk ned i vekt, jeg følte meg for første gang attraktiv, produktiv og "on the top" hele tida. Jeg følte meg virkelig bra denne perioden. Jeg gikk nesten fra mannen min fordi jeg traff en annen jeg ble stormende forelsket i.

Ting roet seg, jeg ble mer stabil. Verken depressiv eller overglad, jeg fikk orden på ekteskapet, og ting fløt på jobb. Jeg holdt bulimien i sjakk, men talklet dårlig å legge på meg. Jeg savnet gladperioden fra i sommer selv om jeg også var glad for at ekteskapet begynte å ordne seg. Jeg begynte å drikke. Alkoholen fikk meg til å både bli glad, fungere bedre og bli avslappet. Etterhvert har det nok blitt litt mye. Jeg får et sug etter alkohol, drikker gjerne litt hver dag, men sjelden mer enn 3-4 enheter. På fest drikker jeg mer, og jeg kan ha problemer med å begrense meg. Jeg blir gjerne mer deprimert av alkohol om jeg kommer over en viss grense, eller jeg kan miste hemninger og gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort..

Jeg er blitt veldig flink til å holde en god fasade, tror jeg. Jeg er godt likt på jobb, blir nok sett på som relativt vellykket, og ofte tenker jeg selv at jeg ER jo det, jeg må bare ta meg sammen og kutte ut fokuset på vekt og mat, og holde meg borte fra alkohol. Har prøvd å "ta meg sammen" når det gjelder vekt/kropp/depresjoner i alle år, men ikke klart det før jeg fikk antidepressiva. Nå sliter jeg med å holde meg vekk fra alkoholen.

Hva i alle dager er det egentlig med meg? En del av meg vil benekte at jeg har problemer, men fornuften min sier at min psykiske helse ikke er normal. Har vært inne på tanker om bipolar 2, men jeg har aldri vært hypoman bortsett fra kanskje litt slike tendenser tiden etter oppstart av fontex.

Jeg oppfyller ikke kriteriene for andre psykiske lidelser jeg har lest om heller. Men bulimi har jeg, og tilbakevendende depresjoner. Er redd for at psykiateren skal feildiagnotisere meg, finne ut at jeg har en personlighetsforstyrrelse eller noe slikt. Jeg - som egentlig fungerer helt fint..

Noen som har noen gode ord til meg, innspill eller tanker om dette? Føler meg så forbanna ambivalent til hele greia. Kunne jeg ikke bare vært normal

Anonymous poster hash: dd21a...a80

[AnonymBruker]

Ingen som har noen innspill til meg? Noen andre som har det slik som meg? Synsing? Blir ikke klok på meg selv, og jeg har igronnen aldri vært det :/

Anonymous poster hash: dd21a...a80

[Gjest Gargamel]

Hva skal man si:-)

1. Selv om du har indre problemer betyr ikke det at alt i ekteskapet er din feil.

2. Du drikker for mye

3. Beundringsverdig at du takler jobben selv med indre kaos.