Vil ikke konverseres i en sykelighetsrolle

[Gjest]

Feier derfor all angst og beven av banen og hiver meg ut på arbeidsmarkedet . Er blitt rådet til å vente litt men får heller styrte igjen. Vil ikke miste meg selv i en sykeliggjøring :/ Orker ikke tenke fornuft , har et indre driv som rettleder meg , håper dette vinner over potensiell sykelighet.

I livet skal vi sloss.. Så lenge det går blod igjennom oss.

Mvh konstruktivt tenkende namnlaus- får håpe jeg ikke er vettalaus.

Min nære sier ; hva er det verste som kan skje..,? Ja hva er det, at jeg ikke makter ... Men jeg tror jeg er friskere enn på lenge nå og trenger nye fokus og perspektiver , kan ikke dyrke psykelighet i all evighet . Forstått en del av egne problemstillinger og kan forhåpentligvis holde kontakt m psykolog selv om jeg Evt går i mot et råd de trolig føler seg forpliktet til. Jeg trenger beskyttelse , men redd for overbeskyttelse. Akk og ved- er slitsomt sammensatt ..håper utenforstående sterkt engasjement kan fortrenge angst og panikk, om jeg ikke våger er jeg redd håpet svinner ...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg. De gode samtaler har ikke sykdom og elendighet som tema.

[frosken]

Jeg er enig med deg. De gode samtaler har ikke sykdom og elendighet som tema.

 

Jeg tror ikke dere snakker om samme ting her.

[AnonymBruker]

Feier derfor all angst og beven av banen og hiver meg ut på arbeidsmarkedet . Er blitt rådet til å vente litt men får heller styrte igjen. Vil ikke miste meg selv i en sykeliggjøring :/ Orker ikke tenke fornuft , har et indre driv som rettleder meg , håper dette vinner over potensiell sykelighet.

I livet skal vi sloss.. Så lenge det går blod igjennom oss.

Mvh konstruktivt tenkende namnlaus- får håpe jeg ikke er vettalaus.

Min nære sier ; hva er det verste som kan skje..,? Ja hva er det, at jeg ikke makter ... Men jeg tror jeg er friskere enn på lenge nå og trenger nye fokus og perspektiver , kan ikke dyrke psykelighet i all evighet . Forstått en del av egne problemstillinger og kan forhåpentligvis holde kontakt m psykolog selv om jeg Evt går i mot et råd de trolig føler seg forpliktet til. Jeg trenger beskyttelse , men redd for overbeskyttelse. Akk og ved- er slitsomt sammensatt ..håper utenforstående sterkt engasjement kan fortrenge angst og panikk, om jeg ikke våger er jeg redd håpet svinner ...

 

Skal du rett i 100% jobb?

Anonymous poster hash: b953c...f11

[Caylee]

Det er bra ikke dyrke syklighet. Men vis det ender med at du tar alt for høye mål, og etter en stund går på et stort smell og faller rett ned i grusen er det bedre trå forsiktig.

 

Ikke gå i samme feil som meg.

Endret 12. februar 2015 av Caylee

[Gjest]

Jeg er enig med deg. De gode samtaler har ikke sykdom og elendighet som tema.

Jeg må få presisere at jeg ikke har noen jobb men velger å følge kallet når det gjelder å søke en stilling/ stillinger jeg har lyst på til tross for at noen sier " vent litt". De tror kanskje jeg ikke tåler mer, selv synes jeg at jeg er resilent og min personlige historikk viser også dette. Føler meg veldig sårbar og tildels " skjelven" men kjenner likevel for å ta steget omsluttet av den støtte jeg nå har ( håper jeg gj terapi arbeid).

Siden jeg ved to jobbooppstarter nå ikke har fungert fordi jeg har blitt så redd ( innslag av paranoiatakter og en overdøvende indre kritisk Røst og tretthet)er dette med mange posjoner ydmykhet . Likevel tenker jeg at jeg må tro på meg selv siden jeg HAR fungert i perioder tidligere og til og med fått veldig god respons som arbeidstager og kollega. Å konserveres i sykhet er godt når jeg er der , men når jeg nå er i ferd med å våkne til liv vil jeg gjerne yte og gjøre meningsfull aktivitet . Mulig jeg er kjepphøg men har mer eller mindre diagnostisert mine plager og er glad jeg har en samtalepartner for dette slik at onde sirkler og min tendens til å gå i ring kan utfordres og forklares , Evt medisineres & lukes vekk . Å vinne over eksistensiell angst en ting om du har mot og noe helt annet om du i tillegg er langt nede. Kjenner meg på veg opp og virketrangen er sterk. Så var det selvinnsikt , det stilles spørsmål om den- jeg velger å tro jeg kjenner meg selv ganske godt. Har slitt med det samme hele livet.

Jeg vet imidlertid at psyken og motet er uforutsigbart og opp/ ned i hurtig tempo ,i variasjon fra sag til dag. Grunnstemning er konstruktiv - kjenner meg løftet og at jeg er i bevegelse -vil dermed hoppe ut i det. De som vil får vente på mageplasket, andre gi support .

Er jeg for rask og bør jeg høre på to helsearb som sier vent ? Er det dårlig gjort å søke på reelle jobber om det er en god sjans for at jeg svikter ?

Usikker selv , men hiver meg ut på og lar den genuine ånden og magefølelse få siste ord:))..... Trur eg...

[Gjest]

Jeg tror ikke dere snakker om samme ting her.

tror du jeg er for ustabil? Når blir jeg stabil ?

[Gjest Gargamel]

Feier derfor all angst og beven av banen og hiver meg ut på arbeidsmarkedet . Er blitt rådet til å vente litt men får heller styrte igjen. Vil ikke miste meg selv i en sykeliggjøring :/ Orker ikke tenke fornuft , har et indre driv som rettleder meg , håper dette vinner over potensiell sykelighet.

I livet skal vi sloss.. Så lenge det går blod igjennom oss.

Mvh konstruktivt tenkende namnlaus- får håpe jeg ikke er vettalaus.

Min nære sier ; hva er det verste som kan skje..,? Ja hva er det, at jeg ikke makter ... Men jeg tror jeg er friskere enn på lenge nå og trenger nye fokus og perspektiver , kan ikke dyrke psykelighet i all evighet . Forstått en del av egne problemstillinger og kan forhåpentligvis holde kontakt m psykolog selv om jeg Evt går i mot et råd de trolig føler seg forpliktet til. Jeg trenger beskyttelse , men redd for overbeskyttelse. Akk og ved- er slitsomt sammensatt ..håper utenforstående sterkt engasjement kan fortrenge angst og panikk, om jeg ikke våger er jeg redd håpet svinner ...

 

Du får ha lykke til. Jeg har i alle fall ikke tro på å gruble seg ut av problemet hvis det er grubling som er problemet. Bedre å la hjernen bli distrahert av andre ting, som jobb og familie f.eks.

[Trine]

Om det er en jobb du har lyst på så ser jeg ingen grunn til å la være å søke på den Lykke til

[future life]

Feier derfor all angst og beven av banen og hiver meg ut på arbeidsmarkedet . Er blitt rådet til å vente litt men får heller styrte igjen. Vil ikke miste meg selv i en sykeliggjøring :/ Orker ikke tenke fornuft , har et indre driv som rettleder meg , håper dette vinner over potensiell sykelighet.

I livet skal vi sloss.. Så lenge det går blod igjennom oss.

Mvh konstruktivt tenkende namnlaus- får håpe jeg ikke er vettalaus.

Min nære sier ; hva er det verste som kan skje..,? Ja hva er det, at jeg ikke makter ... Men jeg tror jeg er friskere enn på lenge nå og trenger nye fokus og perspektiver , kan ikke dyrke psykelighet i all evighet . Forstått en del av egne problemstillinger og kan forhåpentligvis holde kontakt m psykolog selv om jeg Evt går i mot et råd de trolig føler seg forpliktet til. Jeg trenger beskyttelse , men redd for overbeskyttelse. Akk og ved- er slitsomt sammensatt ..håper utenforstående sterkt engasjement kan fortrenge angst og panikk, om jeg ikke våger er jeg redd håpet svinner ...

Hei :-). Ser ikke noe galt i å prøve seg i arbeidslivet. Det jeg tror du skal være forsiktig med er å gape over for mye. Jmf dine innlegg her inne så er du mye opp og ned når det gjelder energi. Når du føler deg på topp er det kanskje vanskelig å se de dagene hvor du er langt nede? Husk du skal fungere i jobb på disse dagene også. Hvor mye tørr du da å starte med? Et godt råd: begynn meget forsiktig og øk på etterhvert som formen tillater det.

Jeg har selv vært som deg, ustabil. Har begynt i jobb x antall ganger. Alle endet med at jeg arbeidet alt for mye i forhold til sykdommen, og jeg gikk på trynet. Jeg lærte heller aldri, når jeg føler meg på topp, mister jeg helt gangsynet. Starter opp med ting, som hvis noen kunnet stoppe meg den gang, ikke var realistisk i det hele tatt. Så kom nederlaget, nedturen, den dårlige samvittigheten for alt jeg hadde satt igang og lovet.

Så ta deg god tid, øk gradvis ( evt gradvis sykemelding) , la det gå noen uker før du øker tempoet. Lykke til :-).

[XbellaX]

Feier derfor all angst og beven av banen og hiver meg ut på arbeidsmarkedet . Er blitt rådet til å vente litt men får heller styrte igjen. Vil ikke miste meg selv i en sykeliggjøring :/ Orker ikke tenke fornuft , har et indre driv som rettleder meg , håper dette vinner over potensiell sykelighet.

I livet skal vi sloss.. Så lenge det går blod igjennom oss.

Mvh konstruktivt tenkende namnlaus- får håpe jeg ikke er vettalaus.

Min nære sier ; hva er det verste som kan skje..,? Ja hva er det, at jeg ikke makter ... Men jeg tror jeg er friskere enn på lenge nå og trenger nye fokus og perspektiver , kan ikke dyrke psykelighet i all evighet . Forstått en del av egne problemstillinger og kan forhåpentligvis holde kontakt m psykolog selv om jeg Evt går i mot et råd de trolig føler seg forpliktet til. Jeg trenger beskyttelse , men redd for overbeskyttelse. Akk og ved- er slitsomt sammensatt ..håper utenforstående sterkt engasjement kan fortrenge angst og panikk, om jeg ikke våger er jeg redd håpet svinner ...

 

Du er for ustabil til å kunne mestre noe på fulltid, men en stilling i en mindre prosent kombinert med terapi kan absolutt være en løsning. 

 

"Er det dårlig gjort å søke på reelle jobber om det er en god sjans for at jeg svikter ?" Igjen, mye avhenger av stillings%. Dersom du tenker 100%- mener jeg det er galskap.

[Gjest]

Du er for ustabil til å kunne mestre noe på fulltid, men en stilling i en mindre prosent kombinert med terapi kan absolutt være en løsning.

"Er det dårlig gjort å søke på reelle jobber om det er en god sjans for at jeg svikter ?" Igjen, mye avhenger av stillings%. Dersom du tenker 100%- mener jeg det er galskap.

De vokser ikke på trær , men har sagt jeg kan vikariere der jeg søker drømmest ( start om noen Mnd..)..må jo bevise min eksistensrett .. Vil så gjerne , ikke sikkert jeg får sjansen - men gir 110 prosent om jeg får komme til intervju . Gal - skapet er jeg jo forresten inni ... Men nå frynsete ..fryser og tenker fælt og mye . Blir trist av å kjempe alene de neste dager

Vanskelig med terapi og - selv om jeg kjenner er menneskelig varme som varmer veldig .. Redd psykolog en skal bety for mye for meg , snakker ut i luften ... Tørr ikke se på han. Er jeg redd for den trøst og forståelse jeg vil han gir Ja kanskje vet ikke .

[XbellaX]

De vokser ikke på trær , men har sagt jeg kan vikariere der jeg søker drømmest ( start om noen Mnd..)..må jo bevise min eksistensrett .. Vil så gjerne , ikke sikkert jeg får sjansen - men gir 110 prosent om jeg får komme til intervju . Gal - skapet er jeg jo forresten inni ... Men nå frynsete ..fryser og tenker fælt og mye . Blir trist av å kjempe alene de neste dager

Vanskelig med terapi og - selv om jeg kjenner er menneskelig varme som varmer veldig .. Redd psykolog en skal bety for mye for meg , snakker ut i luften ... Tørr ikke se på han. Er jeg redd for den trøst og forståelse jeg vil han gir Ja kanskje vet ikke .

 

Hvor stor er stillingsprosenten, eller er det snakk om tilkallingsvikariat?

[Gjest]

Hei :-). Ser ikke noe galt i å prøve seg i arbeidslivet. Det jeg tror du skal være forsiktig med er å gape over for mye. Jmf dine innlegg her inne så er du mye opp og ned når det gjelder energi. Når du føler deg på topp er det kanskje vanskelig å se de dagene hvor du er langt nede? Husk du skal fungere i jobb på disse dagene også. Hvor mye tørr du da å starte med? Et godt råd: begynn meget forsiktig og øk på etterhvert som formen tillater det.

Jeg har selv vært som deg, ustabil. Har begynt i jobb x antall ganger. Alle endet med at jeg arbeidet alt for mye i forhold til sykdommen, og jeg gikk på trynet. Jeg lærte heller aldri, når jeg føler meg på topp, mister jeg helt gangsynet. Starter opp med ting, som hvis noen kunnet stoppe meg den gang, ikke var realistisk i det hele tatt. Så kom nederlaget, nedturen, den dårlige samvittigheten for alt jeg hadde satt igang og lovet.

Så ta deg god tid, øk gradvis ( evt gradvis sykemelding) , la det gå noen uker før du øker tempoet. Lykke til :-).

takk så mye for råd. Ja - jeg fortrenger alle sorger og pinsler når jeg vil noe , men panikken kan lure rundt neste hjørne . Vanskelig når du brenner for noe og vil noe og har lengsler i deg ...

[Gjest]

Hvor stor er stillingsprosenten, eller er det snakk om tilkallingsvikariat?

100 - det er som lektor ...sikkert alt for angsttriggende men jeg vet og jeg har masse å gi.. Tilkalling et det jeg selv som foreslår i forkant ..,

[XbellaX]

100 - det er som lektor ...sikkert alt for angsttriggende men jeg vet og jeg har masse å gi.. Tilkalling et det jeg selv som foreslår i forkant ..,

 

Selvfølgelig har du mye å gi, men når du strever så mye med livet som det du gjør for tiden har du mindre å gi inntil du blir bedre.

 

Jeg tror ikke jeg skjønner poenget med å begynne i en 100% når du er så ustabil, og som du selv sier det er god sjans for at du svikter. Det handler ikke kun å prestere på jobb, du har også barn som trenger sitt. Jeg mener det ville vært langt bedre for deg å begynne i en mindre stilling for så å trappe gradvis opp, og i samme sleng lytte mindre til nære familiemedlemmer.

[XbellaX]

De vokser ikke på trær , men har sagt jeg kan vikariere der jeg søker drømmest ( start om noen Mnd..)..må jo bevise min eksistensrett .. Vil så gjerne , ikke sikkert jeg får sjansen - men gir 110 prosent om jeg får komme til intervju . Gal - skapet er jeg jo forresten inni ... Men nå frynsete ..fryser og tenker fælt og mye . Blir trist av å kjempe alene de neste dager

Vanskelig med terapi og - selv om jeg kjenner er menneskelig varme som varmer veldig .. Redd psykolog en skal bety for mye for meg , snakker ut i luften ... Tørr ikke se på han. Er jeg redd for den trøst og forståelse jeg vil han gir Ja kanskje vet ikke .

 

 

Nei det gjør de ikke, men kanskje du kan tenke litt annerledes i begynnelsen. Hva med å ta noen vakter i en barnehage noen dager i uken. På den måten kan du øve deg opp. Dersom du kjenner at det fungerer fint over tid er det jo ingenting i veien for å søke fast jobb. 

[Gjest]

Selvfølgelig har du mye å gi, men når du strever så mye med livet som det du gjør for tiden har du mindre å gi inntil du blir bedre.

Jeg tror ikke jeg skjønner poenget med å begynne i en 100% når du er så ustabil, og som du selv sier det er god sjans for at du svikter. Det handler ikke kun å prestere på jobb, du har også barn som trenger sitt. Jeg mener det ville vært langt bedre for deg å begynne i en mindre stilling for så å trappe gradvis opp, og i samme sleng lytte mindre til nære familiemedlemmer.

lytte mindre til fam medl...? Tror jeg ydmyket m selv mer om jeg svikter i en innpakket i bomull prosent vi nav en ordinær st jeg drømmer om..'men mulig jeg tråkker over , kjenne m tidvis på tuppa i ulike retninger ... Men tatt en rå sjans , ikke sikkert jeg får jobben .

[Gjest]

Selvfølgelig har du mye å gi, men når du strever så mye med livet som det du gjør for tiden har du mindre å gi inntil du blir bedre.

Jeg tror ikke jeg skjønner poenget med å begynne i en 100% når du er så ustabil, og som du selv sier det er god sjans for at du svikter. Det handler ikke kun å prestere på jobb, du har også barn som trenger sitt. Jeg mener det ville vært langt bedre for deg å begynne i en mindre stilling for så å trappe gradvis opp, og i samme sleng lytte mindre til nære familiemedlemmer.

kanskje kunne jeg fått mer energi til barna mine ved å gjøre noe jeg liker utenfor hjemmet ... Men kanskje urealistisk ... Ligger jo i senga og fryser nå..

[XbellaX]

kanskje kunne jeg fått mer energi til barna mine ved å gjøre noe jeg liker utenfor hjemmet ... Men kanskje urealistisk ... Ligger jo i senga og fryser nå..

 

Jeg tror jobb kan være nyttig, men det er liksom ingen mellomting hos deg nå, -bånn gass og 100% eller ligge i sengen og fryse og være på bunnen av verden og ikke orke noe.

 

Jeg synes du skal lytte og ha tillit til din behandler. At du er utålmodig forstår jeg (veldig godt) men jeg har tro på å følge behandlers råd.