Syk i ca 18 år

[Gjest]

Gått på forskjellige medisiner i ca 12 år.  Gått i behandling i ca. 10 år.  Vært på dol i ca 8 år.  Har lest igjennom en del gamle innlegg fra jeg begynte på dol nå. Det er det samme som stadig gjentar seg. Gode og dårlige perioder,  uro, depresjon, ustabilitet,  Diagnose/medisiner, spørsmål om bp og eupf. Har aldri følt jeg passet perfekt inn i noen av de. Jeg leste i et av de gamle innleggene at jeg også der skrev at jeg ikke hadde denne ustabiliteten før jeg var kanskje 35 år. 

 

Det stod nettopp et innlegg på dol om at det aldri er for sent å gi opp.  Kanskje likegodt å innse realiteten. 

[ISW]

Det er kanskje like greit å gi opp det umulige prosjektet du gjør vedrørende å skulle vite mer enn din psykiater om psykisk lidelse. Du burde melde deg helt ut av denne problemstillingen.

For uten det er det lite hensiktsmessig å gi opp.

[stjernestøv]

Gått på forskjellige medisiner i ca 12 år.  Gått i behandling i ca. 10 år.  Vært på dol i ca 8 år.  Har lest igjennom en del gamle innlegg fra jeg begynte på dol nå. Det er det samme som stadig gjentar seg. Gode og dårlige perioder,  uro, depresjon, ustabilitet,  Diagnose/medisiner, spørsmål om bp og eupf. Har aldri følt jeg passet perfekt inn i noen av de. Jeg leste i et av de gamle innleggene at jeg også der skrev at jeg ikke hadde denne ustabiliteten før jeg var kanskje 35 år. 

 

Det stod nettopp et innlegg på dol om at det aldri er for sent å gi opp.  Kanskje likegodt å innse realiteten. 

Forstår hvis du er lei, en kan bli det av langvarig sykdom. Men ikke gi opp da, bare aksepter at sånn er det. Det må noen.

[AnonymBruker]

Gått på forskjellige medisiner i ca 12 år.  Gått i behandling i ca. 10 år.  Vært på dol i ca 8 år.  Har lest igjennom en del gamle innlegg fra jeg begynte på dol nå. Det er det samme som stadig gjentar seg. Gode og dårlige perioder,  uro, depresjon, ustabilitet,  Diagnose/medisiner, spørsmål om bp og eupf. Har aldri følt jeg passet perfekt inn i noen av de. Jeg leste i et av de gamle innleggene at jeg også der skrev at jeg ikke hadde denne ustabiliteten før jeg var kanskje 35 år. 

 

Det stod nettopp et innlegg på dol om at det aldri er for sent å gi opp.  Kanskje likegodt å innse realiteten. 

 

Hva mener du med å gi opp?

Anonymous poster hash: bda89...351

[Gjest]

 

Hva mener du med å gi opp?

Anonymous poster hash: bda89...351

 

.

Først å fremst innse at livet mitt er og kommer alltid til å være en berg og dalbane. Slutte å kjempe for å bli frisk. Slutte å kjempe mot destruktiviteten. Og når jeg ikke orker mer så har jeg heller ikke noe mer å kjempe for.  Men så lenge jeg er i live så vet jeg at jeg har en kamp fremfor meg likevel.  Nei jeg vet ikke helt hva det vil si for meg å gi opp.  Jeg vet bare at jeg er trett av å kjempe.

[frosken]

Gått på forskjellige medisiner i ca 12 år.  Gått i behandling i ca. 10 år.  Vært på dol i ca 8 år.  Har lest igjennom en del gamle innlegg fra jeg begynte på dol nå. Det er det samme som stadig gjentar seg. Gode og dårlige perioder,  uro, depresjon, ustabilitet,  Diagnose/medisiner, spørsmål om bp og eupf. Har aldri følt jeg passet perfekt inn i noen av de. Jeg leste i et av de gamle innleggene at jeg også der skrev at jeg ikke hadde denne ustabiliteten før jeg var kanskje 35 år. 

 

Det stod nettopp et innlegg på dol om at det aldri er for sent å gi opp.  Kanskje likegodt å innse realiteten. 

 

Det finnes mange flere ulike måter å ha det på, enn det finnes diagnostiske kategorier. Hvorfor er merkelappene viktigere enn alt annet?  Jeg skjønner at du er opptatt av om du er korrekt medisinert, men akkurat det spørsmålet har du mulighet til å diskutere i hvert fall fire ganger årlig med en kompetent psykiater.

 

Jeg vet ikke hvor mye du egentlig har snakket med din psykiater, eller om han primært har stått for medisinoppfølgning hele tiden? Jeg synes du burde ta en diskusjon med ham om han ser for seg at du ville kunne hatt nytte av annen terapi ved sine av medisineringen - og om han si så fall har forslag om hva slags behandling og evt. aktuelle terapeuter. Jeg tror at du er alt for opptatt av at din psykiater skal like deg og for lite opptatt av å diskutere hva som kan gjøres for at du får et bedre liv.

[larimar]

Det er jo ikke alle som passer inn i de typiske trekkene. Som frosken sier så finnes det jo så mange ulike måter å ha det på. Det viktigste er jo at man blir behandlet for det som man sliter med, uansett hvor de symptomene måtte gå inn under.

[Gjest]

Det finnes mange flere ulike måter å ha det på, enn det finnes diagnostiske kategorier. Hvorfor er merkelappene viktigere enn alt annet?  Jeg skjønner at du er opptatt av om du er korrekt medisinert, men akkurat det spørsmålet har du mulighet til å diskutere i hvert fall fire ganger årlig med en kompetent psykiater.

 

Jeg vet ikke hvor mye du egentlig har snakket med din psykiater, eller om han primært har stått for medisinoppfølgning hele tiden? Jeg synes du burde ta en diskusjon med ham om han ser for seg at du ville kunne hatt nytte av annen terapi ved sine av medisineringen - og om han si så fall har forslag om hva slags behandling og evt. aktuelle terapeuter. Jeg tror at du er alt for opptatt av at din psykiater skal like deg og for lite opptatt av å diskutere hva som kan gjøres for at du får et bedre liv.

I starten hadde jeg en flink fastlege som stod for medisineringen.  Når han sluttet hadde jeg leger som ikke brydde seg eller visste om hvordan jeg hadde det så det ble til at jeg fikk råd av nhd og spurte legen etterpå om å få prøve medisinen.  Når jeg startet opp med en medisin jeg hadde fått av en vikar som ikke hadde sett meg eller hadde journal på meg og jeg  videreformidlet det til fastlegen min neste gang, så reagerte jeg på at han ikke engang spurte hvorfor jeg hadde startet opp.  Han bare førte det inn i journalen som fast medisin uten å vite hvorfor.  Da ba jeg om å bli henvist til psykiater.  Gikk en periode til psykiater. Så skulle fastlegen overta, men når jeg kombinerte med så mye så fungerte ikke det så bra.  Så fikk jeg ny henvisning til psykiater.  Så det er ikke så mye jeg har gått til psykiater. 

 

Hvorfor merkelappen er så viktig? Først og fremst pga behandlingen.  Men jeg må innrømme at det er lettere å takle en genetisk diagnose enn det som går på personligheten. EUPF vil helt klart gå ut over selvfølelsen, selv om jeg ikke tenker slik om andre med den diagnosen.  

 

Du har nok rett i det at ønske om å bli godtatt står i veien for full åpenhet.  Men også angsten for å få en diagnose som vil bryte meg mer ned. 

[frosken]

Jeg synes det er synd at du unnviker muligheten til å få et bedre liv, fordi du lever deg så veldig inn i potensielle negative oppfatninger fra andre om en diagnose.  Av og til har jeg sett eksempler på at folk som åpenbart kunne hatt mye å hente på å jobbe med noen personlighetstrekk, ikke blir utfordret på det fordi de har en hoveddiagnose som oppfattes som alvorligere. Det synes jeg er synd, - du kunne f.eks. ha lært deg andre måter å regulere følelser på enn ved selvskading - og du kunne ha lært at det finnes måter å forholde seg til stress på jobb.

[Gjest]

Jeg synes det er synd at du unnviker muligheten til å få et bedre liv, fordi du lever deg så veldig inn i potensielle negative oppfatninger fra andre om en diagnose.  Av og til har jeg sett eksempler på at folk som åpenbart kunne hatt mye å hente på å jobbe med noen personlighetstrekk, ikke blir utfordret på det fordi de har en hoveddiagnose som oppfattes som alvorligere. Det synes jeg er synd, - du kunne f.eks. ha lært deg andre måter å regulere følelser på enn ved selvskading - og du kunne ha lært at det finnes måter å forholde seg til stress på jobb.

Jeg har ikke bevisst unnveket å være åpen.  Jeg skrev jo også mail til psykiateren der jeg prøvde å få frem hvordan det var.  Men ubevisst holder jeg nok litt igjen.  Og nå har jeg i tillegg fått angst for diagnosen. 

[Gjest]

Det er kanskje like greit å gi opp det umulige prosjektet du gjør vedrørende å skulle vite mer enn din psykiater om psykisk lidelse. Du burde melde deg helt ut av denne problemstillingen.

For uten det er det lite hensiktsmessig å gi opp.

Jeg kjenner meg selv best. Psykiateren kjenner best til diagnoser og medisiner. Det er et godt samarbeid vi kommer lengst med.  Men jeg er og blir en grubler, så det kommer jeg nok aldri helt ifra.  

 

Er det så merkelig at jeg bare vil gi opp etter den samme rundansen i så mange år. Synes bare det er merkelig at jeg var helt fri det en lang periode før det gradvis ble verre igjen.

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å forsone seg med...

 

På tide å slutte og stille masse spm som trolig aldri blir besvart...

 

 

På tide å omfavne seg selv, gledes over det som, på tross av, er fint...

 

 

 

Anonymous poster hash: b760f...55b

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å forsone seg med...

På tide å slutte og stille masse spm som trolig aldri blir besvart...

På tide å omfavne seg selv, gledes over det som, på tross av, er fint...

Anonymous poster hash: b760f...55b

Klokt!

Men kan skjønne det er lett å bli oppgitt. Har selv vært psyk i mange år, så jeg kan forstå at det.

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg selv best. Psykiateren kjenner best til diagnoser og medisiner. Det er et godt samarbeid vi kommer lengst med. Men jeg er og blir en grubler, så det kommer jeg nok aldri helt ifra.

Er det så merkelig at jeg bare vil gi opp etter den samme rundansen i så mange år. Synes bare det er merkelig at jeg var helt fri det en lang periode før det gradvis ble verre igjen.

Hvilke "krav" har du til livet ditt?

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

[Gjest]

Hvilke "krav" har du til livet ditt?

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

Få ro og ha det greit med meg selv så jeg slipper å hele tiden kjempe med meg selv. Mange ganger vil jeg bare krype ut av min egen kropp for det er uutholdelig å være inni den.

[AnonymBruker]

Få ro og ha det greit med meg selv så jeg slipper å hele tiden kjempe med meg selv. Mange ganger vil jeg bare krype ut av min egen kropp for det er uutholdelig å være inni den.

Forstår godt hvordan du har det. Har det sånn ofte selv. Tror at for å få det bedre må man gjøre noen forsakelser. Som feks å våge å være helt ærlig med terapeut. Jeg tror du hadde tjent mye på å lufte alle disse tankene med legen, og ikke holde igjen noe. Når det gjelder selvfølelse så tror jeg ikke du får noe bedre selvfølelse av å "lide i stillhet", selvskade. Sannheten kan være smertefull, men den setter fri

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

[Gjest]

Forstår godt hvordan du har det. Har det sånn ofte selv. Tror at for å få det bedre må man gjøre noen forsakelser. Som feks å våge å være helt ærlig med terapeut. Jeg tror du hadde tjent mye på å lufte alle disse tankene med legen, og ikke holde igjen noe. Når det gjelder selvfølelse så tror jeg ikke du får noe bedre selvfølelse av å "lide i stillhet", selvskade. Sannheten kan være smertefull, men den setter fri

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

Jeg går ikke i terapi. Har medisinsk oppfølging av psykiater. Der har jeg prøvd å få det frem akkurat hvordan det er.

Det er ikke alle fastleger som har interesse for psykiske lidelser. Legen min er flink til å følge meg opp angående medisinering og blodprøver. Men jeg har prøvd noen ganger å ta opp litt mer, men har gitt det opp.

Jeg vet selvskading ikke er bra og prøver å unngå det. Men jeg føler ikke det er det som har mest betydning for selvfølelsen så lenge jeg holder det for meg selv. Men hadde andre visst det så hadde selvfølelsen rast.

[AnonymBruker]

Jeg går ikke i terapi. Har medisinsk oppfølging av psykiater. Der har jeg prøvd å få det frem akkurat hvordan det er.

Det er ikke alle fastleger som har interesse for psykiske lidelser. Legen min er flink til å følge meg opp angående medisinering og blodprøver. Men jeg har prøvd noen ganger å ta opp litt mer, men har gitt det opp.

Jeg vet selvskading ikke er bra og prøver å unngå det. Men jeg føler ikke det er det som har mest betydning for selvfølelsen så lenge jeg holder det for meg selv. Men hadde andre visst det så hadde selvfølelsen rast.

Det er ikke mulighet for at legen din kan henvise til psykolog, eller at psykiateren din kan henvise deg? Har du vært helt tydelig på at du har behov for mer hjelp? Kanskje hvis du fikk noen å prate jevnlig med, så ville selvskadingstrangen minke ved at du får ut vanskelige følelser? Jeg vet ikke, bare en tanke. Jeg tror du trenger å jobbe med å akseptere deg selv og å være mer åpen med andre. Ikke rart du vil krype ut av deg selv noen ganger, når du ikke får ut de vanskelige følelsene.

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

[Gjest]

Det er ikke mulighet for at legen din kan henvise til psykolog, eller at psykiateren din kan henvise deg? Har du vært helt tydelig på at du har behov for mer hjelp? Kanskje hvis du fikk noen å prate jevnlig med, så ville selvskadingstrangen minke ved at du får ut vanskelige følelser? Jeg vet ikke, bare en tanke. Jeg tror du trenger å jobbe med å akseptere deg selv og å være mer åpen med andre. Ikke rart du vil krype ut av deg selv noen ganger, når du ikke får ut de vanskelige følelsene.

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

Jeg gikk til psykolog i mange år. Det hjalp å få ut en del ting. Og det hjalp i den situasjonen jeg var i. Men etterpå stoppet det opp. Jeg kom ikke videre. Jeg klarer ikke å få tak i hvorfor jeg fremdeles sliter i perioder og jeg vet heller ikke om eller hvilke behandling som ville vært effektiv.

[AnonymBruker]

Klokt!

Men kan skjønne det er lett å bli oppgitt. Har selv vært psyk i mange år, så jeg kan forstå at det.

Anonymous poster hash: 6fe6f...c71

Jeg forstår godt, av egen erfaring med det. Men jeg vet også av egen erfaring at man går "glipp" av mye om fokuset hele tiden rettes mot det. Snart kommer hvitveisen frem

Anonymous poster hash: b760f...55b