Går det an å ikke tåle terapi ?

[AnonymBruker]

Når jeg er i terapirommet kjenner jeg det er godt å bli litt sett og forstått , samtidig udefinert farlig og jeg får lett dårlig samvittighet av det jeg sier.

I etterkant er jeg mør i kroppen og i fistel mentalt noen dager, fryser, tenker lett det verste om meg selv og andre osv.

Når det er gått ca en halv uke kommer ofte en indre ro ( om den ikke forstyrres av angst for hendelser ).

Jeg er fortvilt over at det kjennes ut sol hjernen min tidvis kopler ut, gidder ikke følge med på tv, gidder ikke snakke ( anstrengende ) og vil helst være i min egen verden av frustrasjon og plutselige kick). Kjenner meg utrolig ubrukelig og dette kan ikke fortsette . Er dessuten ombestemsom og uforutsigbar i emosjoner , holder ikke fast på noe- føler nesten jeg smuldrer opp i desperasjon i blant . Kjenner meg og som en baby som aldri får nok trøst og som venter på sviket. Er voksen og har selv mye familiert ansvar , tar dette innover meg innimellom og blir bunnløst fortvilt over eget svik. Prøver desperat å holde moralen oppe, bakte de obligatoriske bollene i går - men ble plutselig affrktsint og ødela alt. Får mer og mer selvforakt , har holdt meg på matta uten sinne utbrudd siden jul ( ingen medisiner ). Hva er i vegen ? Kjenner jeg med letthet sletter ut akt jeg står for i mine svarte øyeblikk og har ikke ork til å henge med uansett . Burde fått mine nederlag på avstand , men er visst tidvis skeptisk ig , blusser skikkelig opp. Da kan alt jeg har bygd opp rase. Synes synd på mine nære , jeg er håpløs:(

Anonymous poster hash: 38c09...221

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kommer an på målet med terapi. Hvis en har et åpent sinn, vil utforske sitt eget sinnsliv og ut fra det en finner beholde styrker og forbedre svakheter/mangler, er psykoterapi utmerket.

 

Hvis målet er å holde fast på et selvbilde om egen perfekthet, kan terapi føre til sprekker i glansbildet som igjen kan være vanskelige å håndtere.

[AnonymBruker]

Det kommer an på målet med terapi. Hvis en har et åpent sinn, vil utforske sitt eget sinnsliv og ut fra det en finner beholde styrker og forbedre svakheter/mangler, er psykoterapi utmerket.

Hvis målet er å holde fast på et selvbilde om egen perfekthet, kan terapi føre til sprekker i glansbildet som igjen kan være vanskelige å håndtere.

Synes du det høres ut som jeg går rundt og tror jeg egentlig er perfekt? Lengter bare tilbake til noe jeg tror er nærmere mitt sanne jeg.. En noe mer balansert utgave, en engasjert mor bl a som har gitt alt for barna. Har vanskelig med å ta andre inn. Er vel ikke en simpel narsist? Bare si det om du synes det - kommer ikke så mye lenger ned uansett. Føler meg egoistisk og drukner i eget gørr , redsel for mennesker og fordømmelse som ikke henger på greip oa. Hva kan jeg gjøre ? Prøver å være ærlig i terapi men fryser og til is innvendig og emosjonslivet lammes og jeg tror jeg sensurerer tanker.

Anonymous poster hash: 38c09...221

[AnonymBruker]

Synes du det høres ut som jeg går rundt og tror jeg egentlig er perfekt? Lengter bare tilbake til noe jeg tror er nærmere mitt sanne jeg.. En noe mer balansert utgave, en engasjert mor bl a som har gitt alt for barna. Har vanskelig med å ta andre inn. Er vel ikke en simpel narsist? Bare si det om du synes det - kommer ikke så mye lenger ned uansett. Føler meg egoistisk og drukner i eget gørr , redsel for mennesker og fordømmelse som ikke henger på greip oa. Hva kan jeg gjøre ? Prøver å være ærlig i terapi men fryser og til is innvendig og emosjonslivet lammes og jeg tror jeg sensurerer tanker.

Anonymous poster hash: 38c09...221

 

Mye av det du skriver her inne bærer et preg av en viss tendens til narsissisme. Tidvis svært opptatt av dine ambisjoner og fornektende i forhold til reel sitasjon.

 

Kanskje på tide at barna får tilbud fra dps om pårørendesamtale.

Anonymous poster hash: 1c0fc...b8d

[Cilien]

Synes du det høres ut som jeg går rundt og tror jeg egentlig er perfekt? Lengter bare tilbake til noe jeg tror er nærmere mitt sanne jeg.. En noe mer balansert utgave, en engasjert mor bl a som har gitt alt for barna. Har vanskelig med å ta andre inn. Er vel ikke en simpel narsist? Bare si det om du synes det - kommer ikke så mye lenger ned uansett. Føler meg egoistisk og drukner i eget gørr , redsel for mennesker og fordømmelse som ikke henger på greip oa. Hva kan jeg gjøre ? Prøver å være ærlig i terapi men fryser og til is innvendig og emosjonslivet lammes og jeg tror jeg sensurerer tanker.

 

Anonymous poster hash: 38c09...221

Du virker tidvis veldig selvopptatt og som en som bruker veldig mye tid på å gruble over ditt eget indre liv, heller enn å være opptatt av mennesker og livet undt deg. Det tror jeg dog er normalt når man er depressiv, dessverre, og følger nok som et symptom av sykdommen. Det synes jeg i alle fall selv - når jeg sliter psykisk har jeg en tendens til å bli mer selvopptatt enn jeg er i friskere perioder.

 

Kanskje er det lurt å fokusere på å snakke om deg selv i terapisituasjonen og ha god samvittighet for det når du er der, men så prøve å orientere deg mer utover resten av tiden. Et annet råd jeg har hatt nytte av er å sette av f.eks en halvtime hver kveld til grubling over egen psyke og livssituasjon. Før og etter dette prøver en å la være å komme inn på dette altfor mye, for eksempel ved å avlede seg selv med andre oppgaver (være med familien, gå en tur, se en film, håndarbeid, hagearbeid etc etc, hva du nå liker å gjøre) eller ved å prøve å stanse disse tanekene når de kommer.

Endret 16. februar 2015 av Cilien