Hvorfor blir jeg verre.. ?

[AnonymBruker]

Hvis man ikke føler mestring når man utfordrer angsten vil man i beste fall ikke oppleve endring.

Føler for så vidt at jeg mestrer en del, men det er også en del jeg ikke mestrer. F.eks så legger jeg merke til ansiktsuttryk, kroppsspråk og tonefall absolutt hele tiden. Jeg er hypersensitiv, hjernen jobber på høygir, jeg er svært anspent og i "beredskap" slik at jeg kan "beskytte" meg mot evt "verbale angrep" fra de andre. Etter gruppa jobber hjernen på høygir i 3-4 dager etterpå. Analyserer alt som ble sagt som kunne tolkes negativt mot meg. Jeg er så usikker og oversensitiv som mulig. Er fra tidlig barndom vant til "å gå på eggeskall" og på nåler. Denne beredskapen jeg har, klarer jeg ikke slippe. Den fungerer som beskyttelse mot andre alle mennesker jeg har en eller annen relasjon til, og jo nærmere, dess vanskeligere blir det.....

Anonymous poster hash: 7a112...b93

[AnonymBruker]

At man f.eks. tenker "ojoj, dette var helt forferdelig. men jeg klarte det, og jeg vil fortsette å prøve", i stedet for f.eks. "jeg skjønner ikke hvorfor jeg må pine meg gjennom dette, men jeg kommer til å fortsette pliktoppfyllende i nøyaktig så mange år som behandleren min

Det er litt sånn med meg nå.

Anonymous poster hash: 7a112...b93

[AnonymBruker]

En stund tenkte jeg det første eksemplet ditt, funka en stund men plutselig en dag var jeg ute og angsten ble større enn noensinne. Jeg hadde fullstendig panikk. Klarte ikke komme meg hjem alene.

 

Så det "Jeg skal klare det. Dette går bra" tankene funker en stund, men tilslutt går det tilbake til enda verre enn før

Kjenner meg igjen i det du skriver her. Tenker at "nå går jeg ut og takler angsten". Men det ender ofte at jeg kommer hjem som en skjelvende nervebunt. Har også det slik at jeg er redd for å ikke komme meg hjem når det skjer.

Ba om hjelp til dette på poliklinikken, men hun som drev med slik eksponeringsterapi mente det var nok med der jeg går individuelt nå.

Anonymous poster hash: 7a112...b93

[frosken]

Jeg går fremdeles i gruppa; men føler meg bare mer og mer sårbar sosialt og ellers. Er veldig ustabil også. Har sluttet å fungere. Ligger bare på sofaen, kommer meg ikke i dusjen. Dagens store utfordring er å handle.

Grubler på om det er gruppa som gjør det eller om det hadde blitt sånn uansett. Har ikke skjedd så mye annet nytt siste årene. Jeg er hypersårbar og tåler ingenting ift andre folk. Så isolerer meg også.

Kunne ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre men føler det er helt håpløst nå.

Anonymous poster hash: 7a112...b93

 

Hver gang du skriver om dette, så årsaksforklarer du din vanskelige situasjon med gruppeterapien. Hva ser du for deg at ville vært annerledes uten behandlingen? Ville du ikke da også ligge på sofaen og synes livet var forferdelig?

 

Poenget mitt er at jeg tror du er nødt å gjøre noe med livet ditt også på egen hånd. Finne ut noe som er viktig for deg, noe du vil gjennomføre. Om du så fortsetter eller slutter i gruppeterapien får være opp til deg, men jeg tror du i alt for stor grad får den til å være skyld i alt som er vanskelig.

 

Dette med sofaliggingen for eksempel, har kanskje sammenheng med at du fortsatt tar mer medisiner enn hva som er bra for deg?

[berreundrar]

Jeg går fremdeles i gruppa; men føler meg bare mer og mer sårbar sosialt og ellers. Er veldig ustabil også. Har sluttet å fungere. Ligger bare på sofaen, kommer meg ikke i dusjen. Dagens store utfordring er å handle.

Grubler på om det er gruppa som gjør det eller om det hadde blitt sånn uansett. Har ikke skjedd så mye annet nytt siste årene. Jeg er hypersårbar og tåler ingenting ift andre folk. Så isolerer meg også.

Kunne ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre men føler det er helt håpløst nå.

Anonymous poster hash: 7a112...b93

Hei! Først og fremst; jeg kjenner ikke deg og din historie. Har ikke fått fulgt med her inne på en god stund siden jeg har vært borte. Men her er noen tanker:

 

Jeg tror du kan ha rett i at gruppeterapi, (og også etter min mening individuell-terapi, og henging her på DOL) kan få folk til å fungere dårligere. Grunnen er at man blir så opptatt av og fokusert på sykdom i slike foraer. I gruppeterapi og individuell terapi så er det fullt fokus på sykdommen og hvordan man fungerer og ikke fungerer i dagliglivet. Slik terapi kan være bra og nyttig en stund, men så må man bare kaste seg ut i livet igjen så ikke fokuset hele tida blir å kjenne etter symptomer på sykdom. For å nå målet om et tilfredsstillende og friskt liv, tror jeg ikke løsningen er å gjøre seg avhengig av terapi. Av erfaring vet jeg at mellom timene går tankene og lengslene mye mot neste time hvor man igjen kan få oppmerksomhet, omtanke, og "forståelse" for sykdommen og den manglende hverdags-fungeringen. Men slik oppmerksomhet og fokus tror jeg over tid ikke er av det gode. En dag må tiden være der til å fortsette på egenhånd. Det er DITT liv, og DU må mestre det alene. Ingen kan mestre det for deg. Så mitt råd er; om du føler du blir dårligere av terapi (eller å henge her på DOL) så kutt det ut. Det hjalp iallefall for meg.

 

Jeg forstår og vet at mange ikke makter å stå alene heller, men da burde vel kanskje terapien være annerledes? For de som ikke greier dagliglivets gjøremål og fungering er nok ikke løsningen "å snakke om det". Jeg tror det må være mer praktisk tilnærming i form av hjelp og oppfølging i hjemmet en stund. Og også ute blant folk. Kanskje en slags spesialutdannet støttekontakt hadde vært nyttig. Men dette er bare synsing fra min side. Bare tanker. Og jeg tror nok ikke det finnes slike tilbud eller muligheter heller. Ønsker deg iallefall alt godt og jeg håper du finner en løsning som fungerer for deg.

[AnonymBruker]

Hver gang du skriver om dette, så årsaksforklarer du din vanskelige situasjon med gruppeterapien. Hva ser du for deg at ville vært annerledes uten behandlingen? Ville du ikke da også ligge på sofaen og synes livet var forferdelig?

Poenget mitt er at jeg tror du er nødt å gjøre noe med livet ditt også på egen hånd. Finne ut noe som er viktig for deg, noe du vil gjennomføre. Om du så fortsetter eller slutter i gruppeterapien får være opp til deg, men jeg tror du i alt for stor grad får den til å være skyld i alt som er vanskelig.

Dette med sofaliggingen for eksempel, har kanskje sammenheng med at du fortsatt tar mer medisiner enn hva som er bra for deg?

Det har nok med medisiner å gjøre, men jeg tar på langt nær så mye som før. Det er panikkangst som lammer meg og da aner jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å ta seroquel, eller pine meg til det forhåpentligvis går over. Snakket med terapeut i sted, jeg spurte om jeg blir dårligere av gruppe. Hn sa at jeg både blir bedre og dårligere. Det er veldig risky for meg å knytte relasjoner og ha tillit til andre. Men hn mener helt bestemt at den er bra for meg og at jeg har hatt fremgang. Kom egentlig frem til hvorfor jeg fungerer så dårlig i timen i dag. Vi skal begynne å jobbe mer målrettet med det, og det gav meg nytt håp.

Jeg har faktisk ikke noe spesielt utenom terapien jeg er spesielt opptatt av. Skriver en del, men det er tungt arbeid. Kunne ønske jeg hadde noe bra å være opptatt av men blir helt tom i hodet, aner ikke hva det skulle være. Savner å jobbe, men det går jo ikke med de panikkanfallene.

Anonymous poster hash: 7a112...b93

[AnonymBruker]

Hei! Først og fremst; jeg kjenner ikke deg og din historie. Har ikke fått fulgt med her inne på en god stund siden jeg har vært borte. Men her er noen tanker:

Jeg tror du kan ha rett i at gruppeterapi, (og også etter min mening individuell-terapi, og henging her på DOL) kan få folk til å fungere dårligere. Grunnen er at man blir så opptatt av og fokusert på sykdom i slike foraer. I gruppeterapi og individuell terapi så er det fullt fokus på sykdommen og hvordan man fungerer og ikke fungerer i dagliglivet. Slik terapi kan være bra og nyttig en stund, men så må man bare kaste seg ut i livet igjen så ikke fokuset hele tida blir å kjenne etter symptomer på sykdom. For å nå målet om et tilfredsstillende og friskt liv, tror jeg ikke løsningen er å gjøre seg avhengig av terapi. Av erfaring vet jeg at mellom timene går tankene og lengslene mye mot neste time hvor man igjen kan få oppmerksomhet, omtanke, og "forståelse" for sykdommen og den manglende hverdags-fungeringen. Men slik oppmerksomhet og fokus tror jeg over tid ikke er av det gode. En dag må tiden være der til å fortsette på egenhånd. Det er DITT liv, og DU må mestre det alene. Ingen kan mestre det for deg. Så mitt råd er; om du føler du blir dårligere av terapi (eller å henge her på DOL) så kutt det ut. Det hjalp iallefall for meg.

Jeg forstår og vet at mange ikke makter å stå alene heller, men da burde vel kanskje terapien være annerledes? For de som ikke greier dagliglivets gjøremål og fungering er nok ikke løsningen "å snakke om det". Jeg tror det må være mer praktisk tilnærming i form av hjelp og oppfølging i hjemmet en stund. Og også ute blant folk. Kanskje en slags spesialutdannet støttekontakt hadde vært nyttig. Men dette er bare synsing fra min side. Bare tanker. Og jeg tror nok ikke det finnes slike tilbud eller muligheter heller. Ønsker deg iallefall alt godt og jeg håper du finner en løsning som fungerer for deg.

Det er bare jeg som kan ta tak i livet mitt, men merker jeg trenger mye støtte også. Enig i at det blir lett for mye fokusering på psykdom, jeg merker at jeg er overopptatt av symptomer, årsaker osv. Vet ikke hvordan få fokuset vekk, skulle hatt en brennende interesse, har store problemer med å fokusere på andre ting...

Anonymous poster hash: 7a112...b93

[Kayia]

Jeg tror du kan ha rett i at gruppeterapi, (og også etter min mening individuell-terapi, og henging her på DOL) kan få folk til å fungere dårligere. Grunnen er at man blir så opptatt av og fokusert på sykdom i slike foraer. I gruppeterapi og individuell terapi så er det fullt fokus på sykdommen og hvordan man fungerer og ikke fungerer i dagliglivet. Slik terapi kan være bra og nyttig en stund, men så må man bare kaste seg ut i livet igjen så ikke fokuset hele tida blir å kjenne etter symptomer på sykdom. For å nå målet om et tilfredsstillende og friskt liv, tror jeg ikke løsningen er å gjøre seg avhengig av terapi. Av erfaring vet jeg at mellom timene går tankene og lengslene mye mot neste time hvor man igjen kan få oppmerksomhet, omtanke, og "forståelse" for sykdommen og den manglende hverdags-fungeringen. Men slik oppmerksomhet og fokus tror jeg over tid ikke er av det gode. En dag må tiden være der til å fortsette på egenhånd. Det er DITT liv, og DU må mestre det alene. Ingen kan mestre det for deg. Så mitt råd er; om du føler du blir dårligere av terapi (eller å henge her på DOL) så kutt det ut. Det hjalp iallefall for meg.

Jeg har vært lite på dol selv i det siste, og må bare si amen - helt enig! Jeg tor mange ville kunne få det bedre om de lyttet til deg her