Innesluttet grunnet formye avisning..

[Caylee]

En periode sa jeg ifra når jeg hadde det ille. Var ting alt for ille oppsøkte jeg hjelp også. Men gang på gang har jeg blitt avvist. Og noen ganger endte alt katastrofe..

Jeg orker ikke det smerten å føle meg avvist. Jeg føler meg som en dramaqueen, og jeg vil ikke bli sett på som det..

 

I psykologtimene sier jeg lite. Mye mindre enn før. Når hun spør hvordan jeg har det vil jeg ikke svare, og jeg samtalen over på et mindre sårt tema.

Jeg har også blitt mer innesluttet både med venner og familie. Jeg orker ikke følelsen av at ingen bryr seg. Så like greit holde nesten alt for seg selv. Foreldrene mine kan si at jeg må ta meg isammen, ikke gå rundt og drive dank hvis jeg er for ofte lei meg. At det er bare å tenke positivt.

 

Jeg blir veldig såret og det har endt med at jeg gråter stille på rommet når jeg er trist. Det nevner jeg nesten ikke til noen, ikke venner engang. Jeg merker jeg har forandet meg mye de siste månedene. Jeg har gått fra å være en person som turte være ærlig, til en som bare sitter og holder det meste inni seg, og gråter stille i søvn..

 

Jeg er også litt redd av dette mønsteret. Jeg tror ikke jeg lenger klarer si ifra hvis alt blir for ille. Rett og slett fordi jeg orker ikke bli avvist lenger.

[AnonymBruker]

En periode sa jeg ifra når jeg hadde det ille. Var ting alt for ille oppsøkte jeg hjelp også. Men gang på gang har jeg blitt avvist. Og noen ganger endte alt katastrofe..

Jeg orker ikke det smerten å føle meg avvist. Jeg føler meg som en dramaqueen, og jeg vil ikke bli sett på som det..

 

I psykologtimene sier jeg lite. Mye mindre enn før. Når hun spør hvordan jeg har det vil jeg ikke svare, og jeg samtalen over på et mindre sårt tema.

Jeg har også blitt mer innesluttet både med venner og familie. Jeg orker ikke følelsen av at ingen bryr seg. Så like greit holde nesten alt for seg selv. Foreldrene mine kan si at jeg må ta meg isammen, ikke gå rundt og drive dank hvis jeg er for ofte lei meg. At det er bare å tenke positivt.

 

Jeg blir veldig såret og det har endt med at jeg gråter stille på rommet når jeg er trist. Det nevner jeg nesten ikke til noen, ikke venner engang. Jeg merker jeg har forandet meg mye de siste månedene. Jeg har gått fra å være en person som turte være ærlig, til en som bare sitter og holder det meste inni seg, og gråter stille i søvn..

 

Jeg er også litt redd av dette mønsteret. Jeg tror ikke jeg lenger klarer si ifra hvis alt blir for ille. Rett og slett fordi jeg orker ikke bli avvist lenger.

Kanskje det ikke er så lurt å henge for mye på DOL og poste så mange innlegg? Det kan virke som om du er for opptatt av det.

Anonymous poster hash: 8a62f...a68

[Trine]

Gjentatte skuffelser gjør så man ikke orker prate om ting med andre lenger. Du bør prøve å åpne deg for psykologen igjen, hun trenger å få riktig informasjon for å kunne hjelpe deg. Men familie og venner trenger jo ikke vite alt om deg. Jeg forteller ikke ting til andre med mindre de graver det ut av meg, men jeg prøver mitt beste å være ærlig med sykepleieren og legen min. Jeg har brukt mange timer på å sitte alene og gråte, det er ikke noe galt i det. Det er jo du som må leve ditt liv og ikke alle andre. Du bør lære deg å stole på deg selv, da er det ikke så viktig hva alle andre skulle mene. Prøv å bli litt mer selvstendig. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men det virker som at du er veldig avhengig av alle andre.

[Caylee]

 

Kanskje det ikke er så lurt å henge for mye på DOL og poste så mange innlegg? Det kan virke som om du er for opptatt av det.

Anonymous poster hash: 8a62f...a68

 

Dol er det stedet jeg for mest tilbakemeldinge av alle steder..

Men skjønner hva du mener. Jeg burde egentlig ikke være så opptatt av hva folk på nettet sier

[Caylee]

Gjentatte skuffelser gjør så man ikke orker prate om ting med andre lenger. Du bør prøve å åpne deg for psykologen igjen, hun trenger å få riktig informasjon for å kunne hjelpe deg. Men familie og venner trenger jo ikke vite alt om deg. Jeg forteller ikke ting til andre med mindre de graver det ut av meg, men jeg prøver mitt beste å være ærlig med sykepleieren og legen min. Jeg har brukt mange timer på å sitte alene og gråte, det er ikke noe galt i det. Det er jo du som må leve ditt liv og ikke alle andre. Du bør lære deg å stole på deg selv, da er det ikke så viktig hva alle andre skulle mene. Prøv å bli litt mer selvstendig. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men det virker som at du er veldig avhengig av alle andre.

Jeg skjønner hva du mener. Men det er veldig uvant for meg å være så innesluttet..jeg er vant til å ha venner å snakke med.. Men nå har jeg mindre venner enn før:/ og føler ingen egentlig vil høre heller. Føler at hvis jeg sier hvordan jeg har det bare plager jeg folk. Så jeg tar sjelden slike ting opp som tema.

 

Å sitte for meg selv å gråte + ikke være åpen med famile ser jeg egentlig ikke på som positivt. Det var sånn jeg var på ungdomsskolen.. og da var jeg veldig trist husker jeg.

 

Ja, jeg er veldig avhegig andre dessverre. Merker det godt for tiden..

[stjernestøv]

Det er ikke alltid venner og familie vil høre alle detaljer, det er det best å ta opp i terapien. Men man må jo kunne si hvordan en føler seg.

[Caylee]

Det er ikke alltid venner og familie vil høre alle detaljer, det er det best å ta opp i terapien. Men man må jo kunne si hvordan en føler seg.

Jeg har aldri pleid si mange detaljer irl. Jeg pleide bare si hvordan jeg hadde det og kjempekort grunnen om de spurte om det.

[stjernestøv]

Jeg har aldri pleid si mange detaljer irl. Jeg pleide bare si hvordan jeg hadde det og kjempekort grunnen om de spurte om det.

Da er det jo greit.

[frosken]

En periode sa jeg ifra når jeg hadde det ille. Var ting alt for ille oppsøkte jeg hjelp også. Men gang på gang har jeg blitt avvist. Og noen ganger endte alt katastrofe..

Jeg orker ikke det smerten å føle meg avvist. Jeg føler meg som en dramaqueen, og jeg vil ikke bli sett på som det..

 

I psykologtimene sier jeg lite. Mye mindre enn før. Når hun spør hvordan jeg har det vil jeg ikke svare, og jeg samtalen over på et mindre sårt tema.

Jeg har også blitt mer innesluttet både med venner og familie. Jeg orker ikke følelsen av at ingen bryr seg. Så like greit holde nesten alt for seg selv. Foreldrene mine kan si at jeg må ta meg isammen, ikke gå rundt og drive dank hvis jeg er for ofte lei meg. At det er bare å tenke positivt.

 

Jeg blir veldig såret og det har endt med at jeg gråter stille på rommet når jeg er trist. Det nevner jeg nesten ikke til noen, ikke venner engang. Jeg merker jeg har forandet meg mye de siste månedene. Jeg har gått fra å være en person som turte være ærlig, til en som bare sitter og holder det meste inni seg, og gråter stille i søvn..

 

Jeg er også litt redd av dette mønsteret. Jeg tror ikke jeg lenger klarer si ifra hvis alt blir for ille. Rett og slett fordi jeg orker ikke bli avvist lenger.

 

Når det gjelder psykologtimene, så mener jeg det er opp til deg å velge om du vil bruke de konstruktivt eller ikke. Det er jo den timen i uken som er satt av til at du skal kunne snakke om dine vanskelige følelser, så da er det ganske bakvendt å velge å ikke gjøre det.

 

Hva er "følelsen av at ingen bryr seg"? Hvordan tenker du at folk hadde oppført seg i forhold til deg om de brydde seg?

 

Det kan være fort gjort å forveksle oppfordringer om å være konstruktiv med at andre ikke forstår at du har det vanskelig eller at de ikke bryr seg om deg. Jeg maser f.eks. mye i forhold til deg om at du bør gå på skolen. Jeg maser ikke om det fordi jeg ikke skjønner at du har det vanskelig og at din situasjon er forskjellig fra de fleste andre tyveåringer. Jeg maser om skolen fordi jeg er overbevist om at du på litt lengre sikt vil få et bedre liv om du parallelt med behandling også deltar i vanlige aktiviteter som jobb eller skole. Jeg tror du raskere får det bedre om du samtidig går på skolen. Når jeg maser om skolen, så ser jeg at du flere ganger har tolket det som at jeg ikke skjønner at du har det vanskelig, men det er en feil tolkning. Kanskje er det litt slik at du også tolker dine foreldres oppfordringer om å tenke positivt litt feil?

[Caylee]

Når det gjelder psykologtimene, så mener jeg det er opp til deg å velge om du vil bruke de konstruktivt eller ikke. Det er jo den timen i uken som er satt av til at du skal kunne snakke om dine vanskelige følelser, så da er det ganske bakvendt å velge å ikke gjøre det.

 

Hva er "følelsen av at ingen bryr seg"? Hvordan tenker du at folk hadde oppført seg i forhold til deg om de brydde seg?

 

Det kan være fort gjort å forveksle oppfordringer om å være konstruktiv med at andre ikke forstår at du har det vanskelig eller at de ikke bryr seg om deg. Jeg maser f.eks. mye i forhold til deg om at du bør gå på skolen. Jeg maser ikke om det fordi jeg ikke skjønner at du har det vanskelig og at din situasjon er forskjellig fra de fleste andre tyveåringer. Jeg maser om skolen fordi jeg er overbevist om at du på litt lengre sikt vil få et bedre liv om du parallelt med behandling også deltar i vanlige aktiviteter som jobb eller skole. Jeg tror du raskere får det bedre om du samtidig går på skolen. Når jeg maser om skolen, så ser jeg at du flere ganger har tolket det som at jeg ikke skjønner at du har det vanskelig, men det er en feil tolkning. Kanskje er det litt slik at du også tolker dine foreldres oppfordringer om å tenke positivt litt feil?

Ja, det er bakvendt velge ikke gjøre det. Men jeg orker føle meg avvist eller at ingen skal bry seg lenger. Selvklart er det bare meg selv det går ut over, og bare min feil men jeg har opplevd nok skuffelser.

 

Om folk hadde brydd seg hadde de kanskje spurt mer hvordan det går. Jeg får sjelden det spørsmålet. Ikke noe mer skal til.

Det er vanskelig få et riktig inntrykk av folk på nettet. Jeg er ikke en person irl som er spesielt åpen med problemer i utgangspunktet. Noen her har kanskje fått inntrykket av jeg sier mye i virkeligheten, det er langt fra sannheten. Irl er jeg en forsiktig, hensynsfull person som ikke vil plage folk med mine problemer, men nå har det bltt enda verre. På nettet føler jeg meg mer "fritt" fordi da kan jeg være anonym.

 

Det er sant.. Jeg vet folk bryr seg innerst inne, men når jeg først forteller og familien ikke forstår er det veldig sårt

[frosken]

Ja, det er bakvendt velge ikke gjøre det. Men jeg orker føle meg avvist eller at ingen skal bry seg lenger. Selvklart er det bare meg selv det går ut over, og bare min feil men jeg har opplevd nok skuffelser.

 

Om folk hadde brydd seg hadde de kanskje spurt mer hvordan det går. Jeg får sjelden det spørsmålet. Ikke noe mer skal til.

Det er vanskelig få et riktig inntrykk av folk på nettet. Jeg er ikke en person irl som er spesielt åpen med problemer i utgangspunktet. Noen her har kanskje fått inntrykket av jeg sier mye i virkeligheten, det er langt fra sannheten. Irl er jeg en forsiktig, hensynsfull person som ikke vil plage folk med mine problemer, men nå har det bltt enda verre. På nettet føler jeg meg mer "fritt" fordi da kan jeg være anonym.

 

Det er sant.. Jeg vet folk bryr seg innerst inne, men når jeg først forteller og familien ikke forstår er det veldig sårt

Men du sa jo at psykologen spør deg om hvordan du har det og at du da velger å ikke snakke om det? Selv om resten av verden kanskje ikke er oppmerksomme nok og flinke til å spørre deg om hvordan du har det, så gjør jo psykologen det slik jeg forstår deg?